LG-2000-1280

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-02
Publisert:	LG-2000-01280
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Norhordland herredsrett 1999-00270 - Gulating lagmannsrett LG-2001-01280. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00092.
Parter:	Ankende part: Olav Nepstad (Prosessfullmektig: Advokat Sigrun Pedersen, Bergen). Motpart: Arne Nepstad (Prosessfullmektig: Advokat Asgeir Thomassen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Mette Cecilie Greve. Lagdommer Carl Petter Martinsen. Byrettsdommer Elisabeth Løseth. Meddommere
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, §2, Domstolloven (1915) §15, Tvistemålsloven (1915) §180, Arveloven (1972) §19, §1, §23, §64

Saken gjelder spørsmålet om en eiendom oppfyller kravene til å være odlingsjord i odelsloven §23, jf. §1, og i så fall om odelsrekkefølgen skal fravikes etter odelsloven §21 første ledd.

Eiendommen gnr. 191, bnr. 5 og 42 i Lindås kommune er i følge jordregisteret på totalt 497 dekar. Jordsbruksarealet utgjør ca 30 dekar, 201 dekar er skog og utmarksareal og 265 dekar er annet areal. På eiendommen er oppført våningshus, kårhus, driftsbygning og en bygning som tidligere har vært benyttet til landhandel.

Partene er brødre, og eiendommen har vært i slekten i flere generasjoner. Sigurd Nepstad, som er partenes far, arvet eiendommen fra sin far i 1939. Sammen med sin ektefelle, barna Olav Nepstad født xx.xx.1933, Per Nepstad født xx.xx.1935 og Arne Nepstad født xx.xx.1945, bodde han på eiendommen. Familien livnærte seg av bruket frem til 1960-årene. Sigurd Nepstad tok seg deretter gradvis arbeid utenfor bruket, og til slutt fikk han fast jobb i Statens vegvesen. Opprinnelig drift, som bestod av 4-5 melkekyr, noen ungdyr og sauer, ble trappet gradvis ned, og driften har i snitt de siste årene omfattet 15 vinterforede sauer.

Ankende part, Olav Nepstad, bodde på gården frem til han flyttet på hybel da han var tidlig i 20-årene. Han var hjemme på gården og arbeidet i helgene. Han giftet seg i 1962, og bodde i Namsos fra 1962 til 1968. Deretter flyttet han tilbake til Lindås, og bygde hus i Knarvik. Han arbeidet som maskinist på fergen mellom Steinestø og Knarvik.

Ankemotparten, Arne Nepstad, har bodd på gården hele sitt liv. Etter å ha etablert familie på slutten av 1970-tallet, bodde han i kårhuset på bruket frem til han i 1980 flyttet inn i egen bolig oppført på en parsell som ble utskilt fra hovedbruket i 1979. Han har hele tiden hatt fulltidsjobb utenom bruket. Partenes bror, Per Nepstad, har bodd og arbeidet utenfor bruket fra han flyttet hjemmefra i 18-20 års alderen.

Sigurd Nepstad overtok sitt og Solveig Nepstads fellesbo i uskifte da Solveig Nepstad døde i 1994. Arne overtok sauene, og har siden hatt ansvaret for driften av bruket.

Sigurd Nepstad overførte eiendommen til Arne Nepstad for kr 30.000,- ved skjøte tinglyst 5. august 1996. Hans to eldre brødre anla søksmål med krav om omstøting, og Arne Nepstad ble ved Nordhordland herredsretts dom av 5. mai 1998 dømt til å skjøte eiendommen tilbake til faren i medhold av arvelovens §19. Den 27. juni 1998 skjøtet Arne eiendommen tilbake til Sigurd som på ny samme dag overskjøtet eiendommen til Arne Nepstad for kr 230.000,-. Skjøtet er tinglyst den 6. juli 1998.

Olav Nepstad krevet eiendommen løst på odel ved stevning innkommet Nordhordland herredsrett den 5. juli 1999. Arne Nepstad bestred løsningsretten, og herredsretten besluttet å dele saken i medhold av odelsloven §64.

Nordhordland herredsrett avsa den 17. mars 2000 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Arne Nepstad frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Olav Nepstad påanket rettidig dommen til Gulating lagmannsrett som avholdt ankeforhandling i tidsrommet 22. - 25. 10. 2001. Foruten partsforklaringer, hørte lagmannsretten 17 vitner og to sakkyndige vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, og retten var på befaring på eiendommen. Etter krav fra ankende part var retten satt med 4 meddommere. Meddommer Oddrun Svardal Langedal ble syk under befaringen, og meldte deretter sykdomsforfall for de påfølgende dager. Retten besluttet å fortsette forhandlingene under henvisning til domstolloven §15.

Ankende part, Olav Nepstad, har i det vesentlige anført:

Eiendommen er fortsatt odlingsjord i henhold til odelsloven §1 og §2, og det vises til redegjørelse fra ankende parts sakkyndige vitne, sivilagronom Olav Møen. Han har utarbeidet en rapport der det fremgår at en relativt beskjeden drift av eiendommen kan frembringe et driftsoverskudd på kr 75.000,-. Et slikt driftsoverskudd forutsetter en intensivering av driften, og inntektene kan økes dersom det satses på produksjon av nisjeprodukter. Ankende part ønsker å intensivere driften og å satse på utradisjonell produksjon på småbruket. Produktene kan selges gjennom hans butikk i Knarvik. En intensivering og omlegging av driften på bruket krever ikke mye kapital eller arbeidskraft.

Det vises videre til at eiendommen er regulert til landbruksformål. Det har hvilt odel på den gjennom generasjoner. I dommen fra 1998, og i takstene avholdt i den anledning, ble det lagt til grunn at eiendommen er odelseiendom. Det må etter odelslovens §23 skje vesentlige endringer for at odelen skal falle bort, og slike endringer er ikke godtgjort. Eiendommen har vært drevet som gårdsbruk i flere hundre år, og Arne Nepstad driver fortsatt gården.

Den rettslige problemstilling er hvorvidt en objektiv utenforstående kjøper ville kunne drive gården med overskudd. Det er ikke krav om at driften alene skal utgjøre familiens inntektsgrunnlag, men driften skal gi et positivt bidrag til familiens underhold. Sivilagronom Møens rapport viser at det er mulig å drive gården slik at den gir et positivt bidrag. Også Arne Nepstads oversikt over hans brutto inntekter for bruket i de senere år viser at dette er mulig.

Vilkårene for å fravike odelsrekkefølgen i favør av ankemotparten i medhold av odelslovens §21 første ledd er ikke tilstede. Det skal etter rettspraksis mye til for å fravike odelsrekkefølgen. Bevisførselen har vist at alle tre brødre har lik og nær tilknytning til Nepstad gård. Olav Nepstad arbeidet mye på gården i sin barndom og ungdom. Da han bodde i Namsos var han hjemme og arbeidet på gården i inntil 2 måneder hver sommer. Bevisførselen viser at han har arbeidet aktivt på gården helt frem til sin mors død i 1994. Olav har erfaring med landbruksdrift, og hans utdanning som maskinist er relevant i forhold til gårdsdrift. Det må også tillegges vekt at verken Olav, hans yngre bror Per eller deres etterkommere på noe tidspunkt skriftlig har fraskrevet seg odelsretten.

Arne Nepstad har ikke bodd på gården siden han bygget eget hus på parsellen som ble utskilt i 1979. Dersom Olav Nepstad overtar gården på odel, vil Arne ikke miste sin bolig. Han har alltid hatt fulltidsarbeid utenfor gården, og hans inntektsgrunnlag vil derfor heller ikke falle bort. Det vil ikke være klart urimelig at Olav Nepstad overtar gården på odel. Det vises i den forbindelse til at Arne frem til 1990-årene ikke har hjulpet til på gården mer enn de andre. Han fikk sauene av sin far i 1994, og derved overtok han også inntektene. Hans arbeid på gården fra 1994 frem til dags dato kan derfor ikke tillegges vekt ved vurderingen. Gårdsdriften har i de senere årene vært minimal, og Arne Nepstad har drevet gården dårlig. I 1998 var partene enige om at gården var odlingsjord, og den lave kjøpesummen på 230.000,- viser også dette.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Olav Nepstad har odelsløsningsrett til eiendommen gnr. 191 bnr. 5 og gnr. 191 bnr. 42 i Lindås kommune.

2. Olav Nepstad tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten, Arne Nepstad, har i det vesentlige anført:

Eiendommen er i dag ikke «egnet til landbruksdrift», og odelen er således bortfalt etter odelslovens §23, jf. §1. Det er vist til den driftsøkonomiske vurdering utarbeidet av ankemotpartens sakkyndige vitne, sivilagronom Geir Røssland. Under henvisning til avgjørelser inntatt i Rt-2000-1634, Rt-1998-450, og Rt-1987-1231 er det rettslige utgangspunkt at driften må gi et positivt økonomisk tilskudd for at en eiendom skal være «egnet til landbruksdrift». Røsslands beregning viser at selv en noe intensivert tradisjonell drift vil gi negativt driftsresultat. Sakkyndig vitne Olav Møens rapport inneholder feil, og han har ikke lagt inn faste kostnader. Ankende parts forutsetning om produksjon av nisjeprodukter er urealistisk, og tilskuddsordningene åpner heller ikke for å gjøre slik produksjon regningssvarende. Det vises også til at et av vitnene i saken opplyste at han i samme området hadde kr 5.000,- i overskudd på en drift med 65 vinterforede sauer.

Subsidiært anføres at vilkårene for å fravike odelsrekkefølgen i medhold av odelsloven §21 første ledd er til stede. Under henvisning til dom avsagt av Frostating lagmannsrett den 20.1.1992, gjøres det lettere unntak fra odelsretten når odelsgodset bare så vidt gir økonomisk overskudd. Den totalvurdering som skal foretas går klart i Arne Nepstads favør. Han har bodd på gården hele sitt liv, og har bygget hus der. Frem til 1990-tallet drev han gården sammen med sin far, og etter den tid har han drevet alene. Han har ytet en betydelig større arbeidsinnsats enn sine brødre, og bevisførselen viser at det var hele familiens oppfatning at han skulle overta gården etter foreldrene. Han ville ellers aldri ha bygget hus der, og han ville heller ikke gitt avkall på å overta et annet småbruk som var i slekten til konen.

Arne Nepstad har brukt mye av sin fritid gjennom 25 år på gårdsdriften, og har knapt hatt ferie i de senere årene. Dersom Olav Nepstad nå tar gården på odel, vil 25 års innsats fra Arne Nepstad være forgjeves. Han har lang erfaring med landbruksdrift, og brødrene Olav og Per har ikke vært interessert i å overta bruket. Bevisførselen viser at Per klart har tilkjennegitt at han ikke ønsket å overta eiendommen, og Olav forholdt seg også passiv da han ble forevist skjøtet i forbindelse med at eiendommen ble overdratt til Arne i 1994. Først en dag før utløpet av fristen for å reise odelssak ga han beskjed om at han ønsket å ta gården på odel. I forbindelse med omstøtelsessaken i 1998 ga han ikke uttrykk for annet enn at han mente overdragelsessummen var satt for lavt.

Det har vært utarbeidet en rekke utkast til skjøter, og disse viser hvilken klar forventning Arne har hatt over mange år om å få overta gården. Det anføres også at familien i realiteten foretok et generasjonsskifte da det ble utskilt 2 tomter fra gården som skulle tilfalle Per og Olav. Foreldrenes ønske og vilje må også tillegges vekt i totalvurderingen.

Slik saken ligger an, slår hensynet bak regelen om fravikelse av odelsrekkefølgen i odelslovens §21 første ledd inn med full tyngde.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Nordhordland Herredsretts dom av 17.03.00 stadfestes.

2. Arne Nepstad tilkjennes saksomkostninger for Nordhordland Herredsrett og for Gulating Lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om at arealkravet i odelsloven §2 er oppfylt. Arealkravet i odelsloven §2 er senere utvidet til 20 dekar jordbruksareal, men endringen får ikke betydning for denne sak. Avgjørende for om eiendommen er odelsjord, er derfor om den fortsatt kan nyttes til landbruksdrift. De rettslige utgangspunkt for vurderingen fremgår særlig av Hjelmelanddommen i Rt-1987-1231, Tysværdommen i Rt-1998-450 og Store Døvikdommen i Rt-2000-1634.

Nepstad gård har gjennom generasjoner vært nyttet til landbruksdrift, og gården drives fortsatt. Saken ligner derfor saksforholdet i Hjelmelanddommen og Store Døvikdommen. Eiendommen Store Døvik hadde et totalt areal på 239 dekar, hvorav 14 dekar dyrket jord, 9 dekar innmarksbeite og 216 dekar utmark. Førstvoterende uttalte følgende:

«Lovgiver har i odelsloven §2 satt en nedre arealgrense for odlingsjord til 10 dekar jordbruksareal. I dette ligger etter min mening en forutsettning om at en eiendom som Store Døvik med et alminnelig godt jordbruksland som klart overstiger dette minstearealet, i utgangspunktet vil tilfredsstille kravene til odlingsjord med mindre det foreligger spesielle grunner som gjør at eiendommen allikevel ikke kan påregnes nyttet til landbruksdrift, jf. odelsloven §1.»

Fra førstvoterendes votum hitsettes også:

«Jeg finner etter dette at det fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper ville erverve eiendommen til landbruksdrift og at eiendommen vil gi et tilskudd av betydning. Vilkårene i odelsloven §1 og §2 er oppfylt, og løsning kan ikke nektes med hjemmel i odelsloven §23.»

Hjelmelanddommen gjaldt en eiendom som besto av 2 deler, og som hadde vært brukt til sauedrift. Eiendommens nedre del med strandlinje utgjorde 3,7 dekar, hvorav 3 dekar dyrket jord med en eldre driftsbygning. Eiendommens øvre del var en utmarksteig på 74 dekar, hvorav 20 dekar netto beiteareal og 25 dekar plantefelt av gran. Landbrukssakkyndige hadde pekt på flere alternative driftsmåter, hvorav den mest aktuelle driftsmodellen var sauedrift med 10 sauer og med et driftsoverskudd på ca 7-9.000 kr. pr. år. Fra førstvoterendes votum i dommen siteres:

«Det driftsoverskudd som en slik bruksmåte gir er beskjedent. Jeg mener imidlertid at det må anses tilstrekkelig til å vise at landbruksdrift på eiendommen fremdeles kan være aktuell. Det må antas at det ikke er uvanlig at driften på mindre bruk opprettholdes på tilsvarende beskjedent grunnlag, selv om dette forutsetter inntekter også fra virksomhet utenom gården for å gi tilstrekkelig underhold.»

Det vises også til NOU 1972:22 om odelsretten og åsetesretten på side 44 hvor det uttales:

«Gardsbruk som før ga fullt årsarbeid og var einaste næringsgrunnlaget for ein huslyd, er difor i nåtida ikke sjeldan vorte «støttebruk». Men det kan ikkje av den grunn vere tale om at dei skal tape sin karakter av odelsgardar (odlingsjord).»

Sammenfatningsvis vil det etter dette rettslig sett være avgjørende om landbruksdrift på eiendommen er påregnelig driftsmåte og om driften vil kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold. Det skal også legges vekt på at brukets areal klart overstiger arealkravene, og på at det fortsatt er landbruksdrift på gården.

I Store Døvikdommen konkluderte Høyesterett med at ca 20 vinterforede sauer ville gi positivt økonomisk utbytte. Arne Nepstad har i de senere år hatt i snitt 15 vinterforede sauer på eiendommen. Driften har vært moderat ettersom det har knyttet seg usikkerhet til om han skulle overta gården. Slik lagmannsretten ser det, kan driften på gården økes til 20 vinterforede sauer uten at dette stiller nevneverdig større krav til arbeidsinnsats. Eiendommen vil ha tilstrekkelig spredeareal til en slik økning i besetningen dersom en del av det overflatedyrkede areal tas i bruk til dette formål. Arne Nepstad slår nabobrukets mark, og kan bruke denne marken til ytterligere spredeareal. De to sakkyndige vitnene har hatt svært forskjellig oppfatning av det økonomiske bidrag ved fortsatt landbruksdrift på eiendommen. Ut fra en realistisk økonomisk vurdering av påregnelig drift på bruket, finner lagmannsretten at en noe intensivert sauedrift, kombinert med at det tas ut en del skog til vedsalg, vil kunne gi et positivt tilskudd av betydning til familiens underhold . Lagmannsretten legger i den forbindelse også vekt på at det ble opplyst at landbrukskontoret bistår med å utarbeide en plan om sambruk for Nepstad gård og nabobrukene. Det er sannsynlig at en slik plan vil kunne danne utgangspunkt for en mer rasjonell og regningssvarende drift på gården.

Etter dette er vilkårene i odelsloven §1 og §2 oppfylt, og eiendommen er odlingsjord.

Neste spørsmål er om odelsløsning skal nektes i medhold av odelsloven §21 første ledd. Vilkåret er at det «ville vere klårt urimeleg om den eldre fekk drive den yngre bort». Odelsloven §21 første ledd, 2. punktum tilkjennegir noen av de hensyn som skal tillegges vekt ved vurderingen, men oppregningen er ikke uttømmende. Odelsloven §21 er en unntaksbestemmelse, og etter forarbeidene og rettspraksis skal det relativt sterke grunner til for at lovens hovedregel skal fravikes. Det vises til uttalelser i Rt-1988-161 og Rt-1978-268.

Førstvoterende i Store Døvikdommen angir på side 1641 hvilke momenter som er sentrale i vurderingen etter odelsloven §21, hvorfra hitsettes:

«Sentrale momenter i vurderingen er partenes tilknytning til eiendommen og jordbruksnæringen, om vedkommende som fordrives har bodd og arbeidet på eiendommen, og hvem av partene som har utdannet seg innen landbruk. Forventning om overtakelse av odelseiendommen har også vært tillagt vekt samt hvem som eventuelt på et tidligere stadium burde fått klarlagt overtagelse/odelsløsning. Eierens ønske om hvem som skal overta, har vært tillagt mer begrenset vekt.»

Bevisførselen i lagmannsretten var svært divergerende hva gjelder de to brødrenes innsats på gården og med hensyn til oppfatningen om hvem som skulle overta gården i fremtiden. Vitneprov fra nære familiemedlemmer var preget av at vitnene hadde «tatt parti». Lagmannsretten tillegger derfor disse vitneprov mindre vekt. Vitneprov fra mindre nærstående og tildels utenforstående vitner, herunder en rekke vitner påberopt av ankende part, tillegges betydelig større vekt ved lagmannsrettens bevisvurdering.

Etter bevisførselen legges til grunn at Olav Nepstad i liten grad har deltatt i driften av Nepstad gård i alle fall i de siste 20 år. Gården ble drevet av Sigurd og Arne Nepstad i fellesskap frem til Solveig Nepstad ble syk og senere døde i 1994. Fra det tidspunkt overtok Arne sauene og ansvaret for driften av gården, og han har deretter drevet gården alene fram til dags dato. Både Olav og Per Nepstad hjalp nok til med gårdsdriften da de vokste opp, men deres bidrag i de siste 20-25 år har vært minimalt. Det er på det rene at Olav besøkte sine foreldre og hjalp dem mye etter at de ble eldre og gradvis fikk sviktende helse. Hans innsats har imidlertid i det vesentlige begrenset seg til omsorgsoppgaver i forhold til foreldrene. Også Arne Nepstad har ytet en betydelig omsorgsinnsats i forhold til foreldrene i tillegg til at han har drevet gården.

Arne har bodd og arbeidet på gården hele sitt liv. Han har bygget hus på gården, og det tillegges ikke vekt at boligtomten hans er utskilt som egen parsell, ettersom denne ligger midt i brukets innmark og nær hovedhuset der foreldrene bodde.

Olav flyttet fra gården da han påbegynte maskinistutdanningen i Bergen, og har siden bodd sporadisk på gården. Siden 1970 har han bodd i eget hus på Knarvik. Hans tilknytning til gården og gårdsdriften er derfor langt mer begrenset enn det som er tilfellet for Arne.

Selv om begge brødrene har hjulpet sin foreldre, fremgår det av herredsrettens dom i omstøtelsessaken i 1998 på side 8 at Sigurd Nepstad forklarte i herredsretten at Arne gjorde det mulig for dem å bo på gården de senere årene. Dette tillegges også vekt ved vurderingen.

Etter bevisførselen legges videre til grunn at det i mange år i familien har vært forutsetningen at Arne skulle overta gården, og at Olav og Per på et tidlig tidspunkt ga uttrykk for at de ikke var interessert i å overta. Dette ble forklart av en rekke vitner i lagmannsretten, og de mange utkast til skjøter og uferdige skjøter fra Sigurd til Arne Nepstad som er fremlagt i saken, underbygger dette. Lagmannsretten legger også vekt på at Olav ikke gav uttrykk for at han motsatte seg at gården skulle overføres til Arne i forbindelse med omstøtelsessaken i 1998. I et brev fra Olav Nepstads daværende prosessfullmektig til Arne Nepstad datert 22.7.1997, fremgår det ikke at Olav på det tidspunkt ønsket å ta eiendommen på odel, men at han mente overdragelsessummen var for lav. Dette bekrefter at det ikke var Olavs mening i å ta gården på odel.

I 1993 ble to boligtomter fraskilt hovedbruket, og Sigurd Nepstad oppga i søknaden at Per og Olav skulle overta tomtene. Også dette underbygger at familien var i ferd med å foreta en form for generasjonsskifte, der Arne skulle overta gården og Per og Olav skulle sikres tomter på gården.

På bakgrunn av det foranstående hadde Arne en berettiget forventning gjennom mange år om å få overta gården. Han nedla en betydelig arbeidsinnsats der, og ga avkall på å overta en annen gård som var i hans ektefelles slekt. De eldre brødrene fikk bekostet utdanning av foreldrene, mens Arne ikke fikk utdanning utover grunnskolen. Ingen av brødrene har landbruksutdanning. Arne har imidlertid hatt medansvaret for gårdsdriften i mange år, og har derigjennom tilegnet seg betydelig landbrukserfaring.

Etter en totalvurdering finner lagmannsrettens flertall, fagdommerne og meddommerne Flæsland og Clementsen, at det vil være klart urimelig at Olav Nepstad får overta eiendommen på odel. Han nektes odelsløsning i medhold av odelsloven §21, første ledd, og herredsrettens dom, doms-slutningens punkt 1, stadfestes.

Lagmannsrettens mindretall, meddommer Taule, finner at vilkårene for å fravike odelsrekkefølgen ikke er til stede. Mindretallet vektlegger særlig at Arne Nepstad har lønnet arbeid utenfor gården og bor i eget bolighus. Han vil derfor verken miste sin inntekt eller tak over hodet dersom Olav får overta gården på odel. Mindretallet vektlegger også at gårdsbruket synes å være i relativt dårlig forfatning, og at Arne Nepstad ikke er tilstrekkelig skikket til å drive gårdsbruket.

Anken har ikke ført frem, og ankende part må erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som kan medføre fritak fra erstatningsplikten. Ankemotpartens saksomkostningskrav for lagmannsretten utgjør totalt kr 125.000,-, hvorav utgifter til sakkyndig utgjør kr 9.400,-. Saksomkostningskravet godtas. Ankende part har krevd lagmannsretten satt med fire meddommere, og må også dekke utgiftene i den forbindelse.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, endres herredsrettens saksomkostningsavgjørelse dithen at ankende part må erstatte ankemotpartens saksomkostninger også for herredsretten. Saksforholdet har ikke endrt seg vesentlig siden herredsrettens behandling av saken. Ankemotpartens salærkrav for herredsretten var kr 43.000,- som godtas. Ankende part har anført at ankemotparten ikke fremsatte saksomkostningskrav for herredsretten, og at kravet følgelig er bortfalt. Lagmannsretten har mottatt dokumentasjon for at ankemotparten innsendte omkostningsoppgave til herredsretten den 23.02.2000. Ankende parts anførsel kan derfor ikke føre frem.

Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av premissene.

Domsslutning:

1. Norhordland herredsretts dom av 17.3.2000, slutningens punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Olav Nepstad til Arne Nepstad kr 125.000,- - etthundreogtjuefemtusen -.

3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Olav Nepstad til Arne Nepstad kr 43.000,- - førtitretusen -.

4. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynning av dommen.

5. Olav Nepstad dekker utgiftene til meddommere i lagmannsretten.