LG-2000-1494
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-05 |
| Publisert: | LG-2000-01494 |
| Stikkord: | Strafferett, Legemsbeskadigelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett nr. 00/00160 M - Gulating lagmannsrett LG-2000-001494 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00139. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Kst. statsadvokat Arild Dommersnes, Stavanger) mot A (Forsvarer: Advokat Kjell Holst Sæther, Sandnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Rannveig Sjøvoll, formann. Ekstraordinær lagdommer Mads Grimstad. Byrettsdommer Stein Dons Heinfjell. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §229, §232, §45, Straffeprosessloven (1981) §35, §41, §436, §437 |
Jæren herredsrett avsa 8. mai 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, fnr. *.*..80 - - -, dømmes for en overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ jf. straffeloven §232, til en straff av fengsel i 100 -etthundrede- dager.
2. A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger fastsatt til kr 2.000,- -kronertotusen-.»
Domfelte har rettidig anket dommen til lagmannsretten. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 10. august 2000 ble saken henvist til ankebehandling.
Tiltalebeslutning ble tatt ut av Statsadvokatene i Rogaland 5. januar 2000 og lyder som følger:
«I. Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. §232,
for med særlig farlig redskap å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:
Lørdag 17. april 1999 ca kl. 2330 på Bryne Torg i Time, slo han B gjentatte ganger i hode/ansikt med en flaske og/eller med knyttet neve, slik at det oppsto kutt som måtte syes.»
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 4. januar 2001. Domfelte møtte med sin forsvarer advokat Kjell Holst Sæther. For påtalemyndigheten møtte kst. statsadvokat Arild Dommersnes. Lagmannsretten hørte forklaring fra tiltalte og 5 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A er født *.*. 1980 og bor i - - - 31, X. Han er samboer og har ingen forsørgelsesbyrde. Han er ansatt på timebasis som servicemedarbeider med en inntekt på kr 121,- pr. time. Han har ingen formue. Han har utdannelse som anleggsgartner.
Tiltalte erkjente ikke straffeskyld etter tiltalen.
Lagmannsretten finner - på bakgrunn av det som kom frem under ankeforhandlingen - bevist at tiltalte i objektiv og subjektiv henseende har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Lagmannsretten kan i det vesentlige vise til det herredsrettens domsgrunner vedrørende sakens hensdelsesforløp, jf straffeprosessloven §41 tredje ledd. Lagmannsretten vil likevel kort skildre det hendelsesforløp som er bevist:
Lørdag 17. april 1999, om kvelden, var tiltalte først på «vorspiel» hos en venn og dro deretter til Bryne sentrum. Ca kl. 23.30 var han ved Bryne torg, der fornærmede, B, også oppholdt seg sammen med en venn, C. B og C sto og snakket med en bekjent av B, D - som også kjente tiltalte - da tiltalte kom bort til de tre. Alle de fire hadde tidligere på kvelden drukket øl, og var beruset.
Tiltalte, som husker lite av det som skjedde, mener at D like forut for dette hadde kommet bort til ham og gitt uttrykk for at noen «skulle tas». B har derimot forklart at tiltalte kom bort til dem og spurte om de ville slåss, mens C har forklart at tiltalte spurte dem om de hadde tenkt å banke opp D, noe de begge sa nei til. Det er således noe uklart hvorledes ordene falt, men etter bevisførselen finner lagmannsretten det bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte deretter slo flere ganger mot Bs hode mens han holdt en flaske i hånden, og at ett av slagene traff Bs bakhode på en slik måte at flasken ble knust. B fikk kutt i bakhodet som begynte å blø, og senere måtte syes. Lagmannsretten legger videre til grunn at tiltalte deretter, mens han fortsatt holdt den knuste flasken i hånden, pånytt slo med denne mot Bs hode eller ansikt, men at B klarte å bøye seg delvis unna slik at bare en spiss av den knuste flasken traff ham under haken, og påførte ham et kutt som også måtte syes. Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at det, ut fra bevisførselen, ikke er grunnlag for å konstatere om tiltalte ved sistnevnte anledning skulle bruke flasken til å stikke med, eller utelukkende til å slå med. Dette anses imidlertid uten betydning, idet lagmannsretten uansett finner det bevist at tiltalte målrettet og med kraft har ført en knust flaske mot Bs hode.
Ved bevisvurderingen har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på vitneforklaringene fra henholdsvis B, C og D. I den forbindelse bemerkes at to vitner, E og F, som var nye for lagmannsretten, forklarte at de hadde observert episoden fra en bil, ca 50 m. unna. Begge fremholdt at de så tiltalte sparke til B, men hadde ikke sett ham slå, og at de i hvert fall ikke hadde sett at han hadde noen flaske. Forklaringene fra de to står i strid med det de øvrige vitner har forklart og synes ellers uforenlig med de skader B fikk, da det etter lagmannsrettens vurdering er det helt usannsynlig at disse er påført ved spark.
Lagmannsretten legger til grunn at de skader B ble påført, samlet sett, og ut fra sin lokalisering, må anses som skade i straffelovens forstand, jf. straffeloven §229, 1. straffalternativ. Det vises her til at B ble påført et kutt i bakhodet som måtte syes med to sting, et mindre kutt i bakhodet som ble sydd med et sting, samt et kutt under haken, som måtte syes med to sting. Selv om det dreier seg om mindre sårskader, har alle etterlatt seg arr, og særlig kuttet under haken vil være synlig, om ikke skjemmende.
Lagmannsretten legger videre til grunn at straffeloven §232 her kommer til anvendelse, idet slag med bruk av flaske mot hoderegionen, og særlig slag med knust flaske, etter omstendighetene må anses som særlig farlig redskap.
Lagmannsretten legger dernest til grunn som bevist at tiltalte handlet forsettlig. Riktignok var tiltalte beruset, men etter straffeloven §45 skal han bedømmes som edru. Fra forsvarers side er det anført at legemsskaden ikke er påført forsettlig, og at tiltalte derfor bare kan dømmes etter straffeloven §228 annet ledd. Lagmannsretten finner det imidlertid hevet over enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte, bedømt som edru, ved å rette et slag med knust flaske mot hoderegionen må ha forutsett som sikkert eller overveiende sannsynlig at B ville bli påført skade. Det er derfor ikke grunnlag for å henføre det straffbare forhold under straffeloven §228 annet ledd. Tiltalte blir derimot å domfelle for overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. §232.
Ved straffutmålingen har lagmannsretten lagt vekt på at det av almenpreventive grunner må reageres strengt på voldshandlinger som den foreliggende, som finner sted i ungdomsmiljø under bruk av alkohol. Straffenivået for denne type forbrytelser er også blitt skjerpet i senere år.
Forsvarer har fremholdt at tiltalte i en viss grad var provosert, og at retten derfor, i formildende retning, må se hen til dette. Bevisførselen ga imidlertid ingen holdepunkter for at tiltalte var provosert og lagmannsretten legger til grunn at handlingen skjedde fullstendig uprovosert. For øvrig bemerkes at handlingen, etter sin art, må anses alvorlig, og kunne lett ført til langt større skader enn det som er tilfellet her. Det tillegges en viss vekt ved straffutmålingen. Utover dette finnes det intet særskilt å bemerke i skjerpende retning.
Overtredelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. §232 straffes som hovedregel med ubetinget fengsel av en viss lengde, og lagmannsretten finner ingen grunn til å gjøre unntak fra dette. Riktignok finnes en del momenter av formildende art som må tillegges betydning ved utmåling av straffen. I den forbindelse vises det til at saken er blitt noe gammel, uten at det kan legges tiltalte til last. Derimot er det uheldig at politiet lot det gå 6 måneder fra anmeldelsen til tiltalte ble innkalt til første avhør. Men dette kan likevel ikke begrunne bruk av en helt eller delvis betinget fengselsstraff i denne sak. Det forhold at tiltalte tidligere ikke er straffedømt, kun bøtlagt, samt at han nå er kommet i fast arbeid, kan i seg selv heller ikke begrunne bruk av betinget fengsel. En enstemmig lagmannsrett finner således at det her må anvendes en ubetinget fengselsstraff. Når det gjelder fengselsstraffens lengde har lagmannsretten derimot delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, som består av lagdommer Sjøvoll, ekstraordinær lagdommer Grimstad, byrettsdommer Dons Heinfjell og meddommer Aastvedt, finner, under henvisning til Rt-2000-1, Rt-1999-907 og Rt-1995-1027 - som aktor har vist til - at straffen passende kan settes til fengsel i 100 dager. I den forbindelse bemerkes at de dommer forsvarer har vist til, og som for en stor del er av eldre dato, i liten grad har betydning for straffutmålingen.
Mindretallet, som består av meddommerne Sandanger, Grannes og Berge, finner at straffen passende kan settes til fengsel i 60 dager. Mindretallet har ved straffutmålingen lagt utslagsgivende vekt på at det tok så lang tid før tiltalte ble innkalt til første politiavhør. Hensett til at det av almenpreventive grunner skal reageres strengt på voldssaker som dette, fordrer det, etter mindretallets vurdering, også en rask behandling fra politi og påtalemyndighets side. Etter mindretallets vurdering må det også, i større grad enn det som kommer til uttrykk gjennom flertallets votum, tillegges vekt at tiltalte er tidligere ustraffet, i fast arbeid og ikke senere har vært involvert i straffbare handlinger.
Når lagmannsretten, som her, er delt i spørsmålet om straffutmålingen, følger det av straffeprosessloven §35 annet ledd, at avgjørelsen skal treffes med alminnelig flertall. Det innebærer at straffen, i samsvar med flertallets votum, settes til fengsel i 100 dager, tilsvarende det som ble idømt i herredsretten.
Statsadvokaten har lagt ned påstand om saksomkostninger til det offentlige, jf. straffeprosessloven §436 flg. Anken har ikke ført frem og lagmannsrettens flertall finner at tiltalte bør pålegges å erstatte det offentlige en del av sakens omkostninger under ankebehandlingen, jf. straffeprosessloven §436 annet ledd, jf. første ledd, jf. §437. Saksomkostningsansvaret finnes passende å kunne settes til kr 3.500,-.
I den grad annet ikke fremgår, er dommen enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født *.*..1980, dømmes for en overtedelse av straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. straffeloven §232, til en straff av fengsel i 100 - etthundre - dager.
2. A dømmes til å erstatte det offentlige kr 3.500,- kronertretusenfemhundre - i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.