LG-2000-1552

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-09-04
Publisert:	LG-2000-01552
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 00-00537 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01552. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-01273.
Parter:	Kjærende parter: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Kjell M. Brygfjeld, Stavanger). Kjæremotpart: Posten Norge BA (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erling Berg, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jan Erik Erstad. Kst. lagdommer Fredrik Staff. Førstelagmann Arne Fanebust
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder kjæremål over Stavanger byretts kjennelse hvorved de kjærende parter i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd ble pålagt å fratre sine stillinger under behandlingen av oppsigelsessaken.

A har i henhold til avtale av 10.12.1998 med Posten Norge BA vært tilsatt som førstebetjent, f.t. Nærbø omdeling fra 1.1.1999. Hun har før dette tjenestetid i posten fra 1982.

B har i henhold til avtale av 23.12.1999 med Posten Norge BA vært tilsatt som førstepostbetjent, f.t. Nærbø omdeling fra 1.1.2000.

Ved skriv av 15.3.2000 fra Posten Norge BA ble A tilsatt ved Hana omdeling. Ved tilsvarende skriv av 15.3.2000 ble B tilsatt ved Kleppe omdeling.

Verken A eller B aksepterte bytte av arbeidssted, og det ble forhandlet mellom partene via prosessfullmektigene i april måned 2000 uten at det kom til minnelig ordning. A og B ble senere sykemeldt.

Ved stevning av 25.4.2000 til Stavanger byrett reiste A og B sak mot Posten Norge BA med krav om dom for at de er fast ansatt som førstepostbetjenter ved Nærbø postkontor. Posten Norge BA har i tilsvar av 23.5.2000 påstått seg frifunnet. A og B ble de facto utestengt fra sine stillinger ved Nærbø omdeling. De begjærte seg gjeninntatt i stillingene mens Posten Norge BA ved skriv av 29.6.2000 påsto kravet avvist, subsidiært at A/B skal fratre under sakens behandling, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, tredje punktum.

Stavanger byrett avsa den 5.7.2000 kjennelse med slik slutning:

«1. A skal fratre stillingen som førstepostbetjent ved Nærbø omdeling innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse og inntil saken er avsluttet ved rettskraftig dom eller kjennelse.

2. B skal fratre stillingen som førstepostbetjent ved Nærbø omdeling innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse og inntil saken er avsluttet ved rettskraftig dom eller kjennelse.

3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.»

Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende parter ved prosessfullmektigen den 8.7.2000 (feilskrevet 8.8.2000).

Ved skriv datert 13.7.2000, poststemplet samme dag, har A og B erklært kjæremål mot byrettens avgjørelse.

I kjæremålet anføres det at omplasseringen av A er anført å skyldes en generell nedbemanningsprosess i posten og ved Nærbø postkontor. For Bs vedkommende er omplasseringen ikke nærmere begrunnet. A/B mener omplasseringene skyldes en ondsinnet bakvaskelses- og mobbekampanje iverksatt av enkelte av deres kolleger. Selv om Posten skulle bli hørt med at bakgrunnen er nedbemanninger, gjør A gjeldende at hun ut fra kompetanse og ansiennitet ikke kan behandles som overtallig.

Byrettens bevisbedømmelse er feil når den bygger på nedbemanning som årsaksfaktor. For Bs vedkommende er denne begrunnelse heller ikke påberopt. Omplasseringene skyldes derimot en bakvaskelseskampanje iverksatt av enkelte kolleger av kjærende parter. Posten valgte å flytte de to i stedet for å gå inn i konflikten og løse den. Dette er poenget i saken, ikke det byretten drøfter på side 9 i kjennelsen. Det er bemerkelsesverdig at byretten avstår fra å vurdere anførslene om bakvaskelse og mobbing, jf. for øvrig vedlegg 1 og 2 til dok. 4. Det er videre uakseptabelt at vikarer utfører arbeidsoppgaver de kjærende parter har utført og ønsker å utføre.

Byretten har undervurdert lovens krav om at en arbeidstaker har rett til å stå i stillingen. Reelle hensyn kan bare unntaksvis føre til at fratredelse besluttes. Det følger av teori og praksis at rasjonalisering og nedbemanning ikke bør lede til fratredelse, jf. Friberg m.fl., Arbeidsmiljøloven med kommentarer, 7. utgave, side 467 flg., Tor-Erik Johansen, Inngåelse og avslutning av arbeidsforhold, side 333 flg. og Henning Jakhelln, Oversikt over arbeidsretten side 317 flg. Uten rett til å stå i stillingen, vil forbudet mot usaklig oppsigelse ha liten eller ingen praktisk betydning. Fratreden vil representere en faktisk fullbyrdelse og bør kun skje dersom det er en meget sterk overbevisning hos retten om oppsigelsens saklighet, fortrinnsvis ved forgåelser fra arbeidstakerens side.

Byretten har ved sin urimelighetsvurdering vektlagt at:

- de kjærende parter ikke vil lide økonomisk tap.

- de ikke påføres særlige komplikasjoner ved å måtte bytte arbeidsplass.

- tilbakeføring vil være belastende for Posten å administrere.

- det ikke bør legges unødige hindringer i veien for nødvendige omstillinger.

- det ikke er rimelig å føre de kjærende parter tilbake til et miljø hvor de selv anfører at de mobbes

- det ikke er rimelig at kjærende parter går inn som vikarer når stillingene er inndratt.

Ingen av disse hensyn kan begrunne fratreden. Heller ikke er det tale om «tilbakeføring» idet de kjærende parter har vært sykemeldte siden konflikten kom på spissen. Stillingene er heller ikke «inndratt». Byretten har ikke redegjort for hva som i tilfelle er «unødige hindringer» eller «nødvendig omstilling». Det er uklart hvordan byretten kan se seg i stand til å foregripe disse vurderinger. Det å reise søksmål med krav om å få stå i stillingen, er ikke å betrakte som unødig hindring av en nødvendig omstillingsprosess. Verken A eller B har brukt som argument for urimelighet at de eventuelt vil måtte arbeide i et dårlig arbeidsmiljø, jf. foran.

Byretten har tilsidesatt lovens hovedregel om rett til å stå i stillingen uten å kunne angi hensyn som medfører at dette vil være urimelig.

En fratreden nå vil bety at gjeninntreden senere i praksis blir umulig.

De kjærende parter har lagt ned slik påstand:

«1. A og B har rett til å stå i stilling som førstepostbetjenter ved Nærbø postkontor inntil tvisten om gyldigheten av oppsigelser er rettskraftig avgjort.

2. Posten Norge BA plikter å erstatte A og B deres saksomkostninger i anledning kjæremålet med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Det foreligger tilsvar fra Posten Norge BA datert 11.8.2000. I tilsvaret anføres at byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er korrekt.

Anvendelsen av aml. §61 nr. 4, tredje ledd er ikke fastholdt i kjæremålet. Omplasseringen er ikke resultat av en bakvaskelses- og mobbekampanje. Bakgrunnen for omplasseringene fremgår av tilsvarets side 2-3 (A) og 5-6 (B). Byretten har rettmessig lagt til grunn at omplasseringene skyldes nedbemanning/omorganisering.

Det sannsynlige utfall av saken er relevant i forhold til urimelighetsvurderingen. Arbeidskontraktens punkt 1 og 2 gir god dekning for de aktuelle omdisponeringer. Kontraktene er standard og praktiseres likt for hele landet. Omdisponeringene ligger innenfor arbeidsavtalene og lovens ramme for arbeidsgivers styringsrett.

Når det gjelder anvendelsen av aml. §61 nr. 4 annet ledd, har byretten korrekt vektlagt den økonomiske betydning avgjørelsen vil få for de kjærende parter. Også sakens sannsynlige utfall kan vektlegges. Det vises til Rt-1994-639.

Det følger av Rt-1992-776 at aml. §61 nr. 4 skal forstås slik at retten til å stå i stillingen ikke gjelder i de tilfeller hvor oppsigelsen skyldes at virksomheten faktisk opphører. I den aktuelle sak avviklet banken flere filialer. I nærværende sak er situasjonen noe anderledes. Selv om virksomheten ikke er nedlagt, er de kjærende parters oppgaver utvilsomt falt bort ved Nærbø omdeling. De kan ikke utføre arbeide der uten at dette vil berøre andre ansattes oppgaver. De er begge gitt arbeide med samme lønnsvilkår og dekning av merutgifter til transport. Rt-1992-776 bør vektlegges ved rimelighetsvurderingen etter aml. §61 nr. 4. Retten til å stå i stillingen vil være urimelig både overfor Posten og andre ansatte som har innrettet seg etter omdisponeringene/nedbemanningene.

Det kan ikke velges en løsning hvor de kjærende parter fortsetter som vikarer. Dersom kjæremålet fører fram, må det gjelde for de stillinger de hadde før endringene.

Det er ikke samsvar mellom påstandene i kjæremålet og i stevningen (førstepostbetjent - teamleder) for Bs vedkommende. B var teamleder før han sa fra seg denne stillingen og ble førstepostbetjent. Det er derfor anmodet om midlertidig beskyttelse av en rettighet som ikke er gjort til tvistegjenstand i hovedsaken. Dette ble kjæremotparten først oppmerksom på etter at byretten hadde behandlet saken. Det antas at B har til hensikt å nedlegge subsidiær påstand for byretten som samsvarer med påstand i kjæremålet.

Kjæremotparten la ned slik påstand:

«1. Kjæremålet tas ikke til følge.

2. Posten Norge tilkjennes sakens omkostninger i anledning kjæremålet med tillegg av 12% rente fra to uker etter forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.»

Lagmannsrettens syn på saken.

Lagmannsretten legger til grunn at saken blir å behandle som oppsigelsessak og at det aktuelle spørsmål nå er om kjæremotparten kan kreve at de kjærende parter skal fratre under sakens behandling, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje punktum.

Lagmannsretten legger til grunn at saken gjelder de kjærende parters stillinger som førstepostbetjenter ved Nærbø omdeling selv om påstanden i stevningen for Bs vedkommende refererer til «teamleder». Spørsmålet skal vurderes individuelt for hver av de kjærende parter. Lagmannsretten legger til grunn at byretten har holdt dette for øye men at spørsmålet om fratreden for de kjærende parter fremstår som så identisk at det kan undergis felles vurdering med mindre annet er sagt. Dette er lagmannsretten enig i.

Når det gjelder realiteten i kjæremålet, finner lagmannsretten, som byretten at omplasseringene av de kjærende parter har sin bakgunn i omorganiseringer og nedbemanninger i Posten Norge BA, herunder i det aktuelle postområde (Omdeling Sør).

Lagmannsretten viser forsåvidt til byrettens relativt omfattende fremstilling av disse spørsmål generelt og for de kjærende parters vedkommende spesielt i byrettens kjennelse side 7-8. Lagmannsretten kan ikke se at det som fremføres i kjæremålet gir grunnlag for noen annen vurdering av bakgrunnen for omplasseringene enn det byretten har lagt til grunn.

På denne bakgrunn er lagmannsretten enig med byretten i at det ikke er nødvendig av hensyn til fratredelsesspørsmålet å gå nærmere inn på de kjærende parters påstander om at omplasseringene skyldes en kampanje mot dem fra enkelte kolleger. Lagmannsretten legger til grunn at Postens motiver er å finne i nevnte organisasjons- og bemanningsendringer, ikke i andre forhold. At Posten uriktig skulle anføre organisasjons- og bemanningshensyn som avgjørende mens realiteten skulle være nevnte mobbekampanje, finner lagmannsretten ikke sannsynlig.

Lagmannsretten har ved sin vurdering vært oppmerksom på at de konkrete begrunnelser for omplasseringene av A og B ikke er helt sammenfallende. Lagmannsretten viser forsåvidt til det som opplyses i tilsvaret til herredsretten side 2-4 og side 5-6 om dette. Lagmannsretten oppfatter det likevel slik at det er de forannevnte organisasjons- og bemanningsendringer som har utløst omplassering ikke bare for As men også for Bs vedkommende. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunnlag for en annen bevisvurdering enn det byretten har lagt til grunn.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det hefter feil ved byrettens tolkning og anvendelse av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje punktum. Byretten har således korrekt uttalt at en arbeidstaker som hovedregel har rett til å stå i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Unntak kan gjøres dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under saken. Hvorvidt dette er tilfelle vil bero på en samlet vurdering hvor en rekke hensyn spiller inn, herunder en avveining mellom partenes respektive interesser i en fratreden, bakgrunnen for oppsigelsene (omplasseringene), sakens sannsynlige utfall, hensynet til andre berørte arbeidstakere m.v. Selv om det finnes urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under saken, har arbeidsgiveren ikke automatisk krav på at den oppsagte skal fratre. Det kan således tenkes tilfeller hvor arbeidsgiveren må tåle at arbeidsforholdet fortsetter under saken, selv om dette virker urimelig.. Disse utgangspunkter har byretten vært oppmerksom på. Byretten uttaler videre at pålegg om fratreden «bare skal skje unntaksvis» og at «det skal mye til» før fratreden kan pålegges. Endelig viser byretten til at fratreden bare sjelden vil være aktuelt dersom oppsigelsen (omplasseringen) skyldes forhold på arbeidsgiversiden. Også dette er korrekt, jf. avgjørelse i Rt-1984-400. I en slik situasjon må det kunne påvises klare forhold før det blir aktuelt å pålegge arbeidstakeren å fratre under sakens behandling. Lagmannsretten kan således ikke finne at det i byrettens kjennelse uttales noe som indikerer at byretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd ukorrekt.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det fremstår som urimelig at de kjærende parter fortsetter i sine stillinger som postførstebetjenter ved Nærbø omdeling under saken og at fratreden bør skje.

Lagmannsretten legger vekt på at omplasseringene har sin bakgrunn i omorganisering og nedbemanningsforhold. Det er opplyst at disse tiltak har vært undergitt behandling hvor de ansattes organisasjoner var medvirkende. I byrettens kjennelse redegjøres det for resultatene av dette arbeidet. Lagmannsretten oppfatter det slik at de kjærende parters stillinger ved Nærbø omdeling er inndratt som følge av prosessen og at det har vært enighet om dette mellom ledelsen og de ansattes organisasjoner. Situasjonen er således at en rekke arbeidstakere berøres av en større organisatorisk omveltning som arbeidstakerenes organisasjon har akseptert og arbeidstakerne har innrettet seg etter. Lagmannsretten har merket seg uttalelsene i Rt-1987-117, men - slik forholdene ligger an i nærværende sak - mener lagmannsretten at det vil virke urimelig om enkelte arbeidstakere blir stående i stillinger som er inndratt gjennom prosessen. Lagmannsretten mener arbeidsgiveren i en slik situasjon har krav på at endringene skjer med noenlunde samtidighet og relativt raskt etter at endringene er avklart. Det er ikke i kjæremålet påvist forhold som tilsier at ikke prosessen i nødvendig utstrekning også har ivaretatt de kjærende parters ansiennitet i virksomheten.

Lagmannsretten legger, som byretten, også vekt på at det ikke dreier seg om en situasjon hvor arbeidstakerene må slutte i virksomheten. De har begge fått tilsvarende stillinger ved andre postkontorer uten at dette påfører dem økonomisk tap og uten at ulempene for øvrig fremstår som urimelige.

Lagmannsretten finner det for sin del ikke nødvendig å vektlegge at en eventuell tilbakeføring «vil være belastende for Posten Norge BA», slik byretten uttaler. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vektlegge Postens behov for en relativt samtidig og konsekvent gjennomføring, jf. foran. Lagmannsretten tar også forbehold forsåvidt gjelder byrettens vektlegging av at en tilbakeføring eventuelt vil innebære at de kjærende parter vil returnere til det arbeidsmiljøet hvor de selv hevder å ha vært mobbet. Dette hensyn finner lagmannsretten ikke nødvendig å gå inn på.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å endre den frist for fratredelse som byretten har fastsatt.

Kjæremålet har vært forgjeves, og byrettens kjennelse blir å stadfeste. Det følger av tvistemålsloven §180 første ledd at de kjærende parter må erstatte motpartens utgifter ved kjæremålet. Beløp er ikke oppgitt men settes skjønnsmessig til kr 3.000,-. Det gjøres ingen endringer i byrettens omkostningsavgjørelse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lgmannsretten betaler A og B in solidum til Posten Norge BA, kr 3.000,- - kronertretusen - innen 2 - to - uker med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.