LG-2000-2261

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-09
Publisert:	LG-2000-02261
Stikkord:	Tingsrett, Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland jordskifterett 2/1988 Espevær - Gulating lagmannsrett LG-2000-02261.
Parter:	Ankende part: Leif Amundsen (Prosessfullmektig: Advokat Arne Vikse, Haugesund). Motpart: 1. Espevær Havbruk AS 2. Karen Marie Larssen Lauritz Larssen Øyvind Larssen Hans O. Larssen (Prosessfullmektig: Advokat Lars Meling, Haugesund).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Frønsdal. Lagdommer Nina Noss. Lagdommer Rolf Strøm
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder tvist om eiendomsrett i felles utmark på Espevær i Bømlo.

Sakens bakgrunn.

Utmarken på Espevær i Bømlo består av et større sammenhengende areal på hovedøyen Espevær samt omliggende øyer.

I 1833, den 13. mai, ble det holdt minnelig utskiftningsforretning over gården Espevær som senere er gitt betegnelsen gnr. 46. Ifølge utskrift fra protokollen fra dengang deltok samtlige oppsittere på gården Espevær; nemlig Lars Anbjørnsen, Ole Gabrielsen og Jens Thorup. De to førstnevnte var eiere av de gårdsbruk som senere fikk betegnelsen gnr. 46 bnr. 5 respektive gnr. 46 bnr. 1. Om utmarken for «Creaturene» ble det i protokollen bemerket at den var sett over, og umulig å skifte på grunn av «...dens ujevne Beliggenhed; men maa bruges til fælles af de tvende paa Gaarden Espevæhr boende Mænd, men Thorup har ingen Deel deri.» Partene er enige om at dette innebar at utmarken tilhørte i fellesskap det som ble hetende bnr. 1 og bnr. 5.

I 1843 ble det avholdt ny, minnelig utskiftningsforretning. Av protokollen fremgår at utskiftningen gjaldt «...Hjemmemarken imellem vor Ager og Eng...» for bnr. 1 og 5. Utskiftningen berørte ikke eiendommen til «Gjestgiver Thorup». Av protokollen fremgår: «Udmarken som tilhører hele Gaarden bliver for Fremtiden brugt tilfælles ligesom før da det befandtes umuligt at udskifte samme.» Som ved forrige utskifting, underskrev de to gårdeierne Lars Anbjørnsen Espevær og Ole Gabrielsen Espevær.

I 1850 overtok Anbjørn Larsen Espevær bnr. 1 etter sin far.

I 1856, ved festeseddel av 16. september, bortfestet han en del av sitt bruk til sin bror Lars Larsen. Festekontrakten inneholdt bl.a. bestemmelse om at «Sommerbeite erholder han i min Udmark for 1 -en- Ko sammen med mine egne Kreaturer.»

I 1866, den 1. mai, overskjøter Anbjørn Larsen til sin bror Lars Larsen en del av bnr. 1, «nemlig «Kistevighougen» og Halvdelen av «Klomsholmseidet» saaledes som disse Stykker ved en senere afholdendes Delings- og Skyldsætingsforretning vorde delte og Skyldsatte. Overført blir «...den anførte Andel av Espevæhr, uden Huse, men med de samme tihørende Herligheder og Tilliggelser saaledes som i Skylsætningsforretningen nærmere bestemmes,...»..."Det bemærkes, at Kjøberen selvfølgelig beholder den mulige Landslod, der falder af Fangst paa de solgte Stykker, hvorimod han ingen andel har i landslodden, der maatte tilfalde nogen Del af den øvrige Gaard. I Øerne skal han have Ret til Sommerbeite for 8 -otte- faar.»

I 1866, på høstting, ble det 26. september holdt delings- og skyldsettingsforretning. Her ble det vist til skjøtet av 1. mai samme år «...hvorved han er bleven Eier af en Andel i Gaard Espevær kaldet «Kistevighaugen» (hvilket Stykke han forhen har haft til Fæste) og Halvdelen af «Klomsholmseiedet» (den anden Halvdel eies av Størk Olsen Espevær) og begjærede at disse Stykker af os skulde særlig deles og skyldsættes, hvorpaa de foreviste os den hele Gaardebrugs tilliggende Ager og Bø; hvorimod Havnegangen (Hjemmeudmarken) er i Fællesskab med Naboens. Hvad Udmarken angaar, da ønskedes for Tiden ingen Deling af samme.»

...

Det bemærkes, at ved de i Skjødet benævnte Herligheder forstaaes kun med de som maatte tilfalde paa og ved de solgte Jordstykker, saaat Lars Larsens Brug ingen Andel har af hvad der maatte være eller tilfalde paa Ambjørn Larsens Brug af Landslod, Grunneleie osv. ligesom det ogsaa maa forstaaes derhen, at den i Øerne benævnte Havnegang for 8 Faar om Sommeren, udstrækker sig ogsaa til Vinteren for nævnte Antal paa bemeldte Steder.»

Det bruk som Lars Larsen fikk utskilt og ble eier av, har senere fått betegnelsen bnr. 3. Dette bruket ble delt ved skylddelingsforretning den 3. november 1937. Den utskilte delen har fått betegnelsen bnr. 54. Forretningen ble begjært av Kristian Larssen d.e. og Lauritz Larssen som begge var sønner av Lars Larsen. Av skylddelingsforretningen fremgår: «Av hovedbrukets landslut skal den utskilte part ha halvdelen. Den utskilte part skal eie 1/36 av Espeværs utmark og !/4 av utmarkstykket Klomsholmseidet. Likeså ha rett til å beite 4 -fire- sauer i Espeværs øer.»

Den 8. januar 1988 krevet Øyvind Larsen, som eier av gnr. 46 bnr. 54 jordskifte. Øyvind Larsen er eier av Espevær Havbruk AS som er hjemmelshaver til bnr. 54. Øyvind Larssen er videre, sammen med søsknene Karin Marie Larssen, Lauritz Larssen og Hans O. Larssen eier av bnr. 3.

Jordskifteretten besluttet at saken skulle avgrenses til å avgjøre hvilke bruk som har eiendomsrett i utmarken og hvor stor part det enkelte bruk har i sameiet.

Eierne av bnr. 1, Leif Amundsen og bnr. 5, Johannes Størksen mente de eiet all utmarken med like store parter. Det var enighet om at det var behov for å få avklart om bnr. 3 og bnr. 54 har part i i sameiet og og hvor store partene var. Sunnhordland jordskifterett avsa 22. september 2000 dom med slik slutning:

1. Gnr. 46 bnr. 3 og gnr. 46 bnr. 54 har medeigedomsrett i utmarka til Espevær, gnr. 46, jf. dok. nr. 21, jordskifteretten sine utrekningar i høve til skatteskylda kvart av bruka hadde fram til lova frå 17.12.1836.

Gnr. 46 bnr. 1 har 44,538%, gnr. 46 bnr. 3 har 2,731%, gnr. 46 bnr. 5 har 50% og gnr. 46 bnr. 54 har 2,731 %.

2. Kostnadene med jordskiftesaka vert å dela på partane med like delar på eigarane av gnr. 46 bnr. 1, 3 og 54.

Den ankende part, Leif Amundsen, eier av bnr. 1, har ved sin prosessfullmektig advokat Vikse, inngitt rettidig anke og ankemotpartene har inngitt tilsvar. Hovedforhandling ble holdt i Haugesund den 1. november 2001. Den ankende part møtte. Ankemotparten møtte ved Øyvind Larssen og Lauritz Larsen. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Utmarken på selve Espevær og tilhørende øyer var i sameie mellom det som ble hetende bnr. 1 og bnr. 5. Bnr. 3 er skilt ut fra bnr. 1. Bnr. 3 sin rett i utmark er begrenset til den rett som positivt er overført fra bnr. 1 til bnr. 3. Tilsvarende gjelder for bnr. 54 som utleder sin rett fra bnr. 3.

Det har ikke vært sameie i innmarken, bare i utmarken.

I 1866 fikk Lars Larsen sitt feste av eiendom omgjort til eiendomsrett og skjøte ble utstedt før skyldsettingen. Lars Larsen fikk da overdratt det tidligere festebruket og halvparten av Klomsholmseidet som er et stykke utmark nord på selve Espevær samt Kisten som er en del Klomsholmseidet. Området ligger på sørsiden av Klungsholmsundet. Lars Larsen, bnr. 3, fikk altså utlagt konkrete deler av utmarken. Det ville ikke være naturlig, men ulogisk, om han i tillegg skulle få en andel av hele utmarken. Dersom utmarken generelt skulle ha vært omfattet, måtte det ha vært uttalt. I skjøtet er angitt bestemte jordstykker. Der er ingen eksplisitt angivelse av andel til utmark. Tvert om er bnr. 3 i skjøtet av 1866 gitt beiterett for 8 sauer «i Øerne» som var en del av utmarken. Dette hadde vært unødvendig dersom bnr. 3 var gitt eierrett i den felles utmarken.

Det følger av Falkangers bok i tingsrett at eierforhold ikke utledes fra beiteretten, men utfra kontrakter m.m. Slikt grunnlag for å kreve medeierskap til utmarken finnes ikke.

Ved skylddelingsforretningen fra 1837 ble det konkret angitt at Jens Thorup, selv om han var grunneier, ikke skulle ha andel i utmarken. Det viser at at man var påholden med å dele utmarken.

Av utskiftningsforretningen fra 1866 fremgår uttrykkelig at «Hvad udmarken angaar, da ønskedes for Tiden ingen Deling av samme.» Setningen må leses som at man ikke ønsket å dele utmarken. Ordene «for tiden» gir ikke setningen et annet meningsinnhold.

Da bnr. 3 ble utskilt, var ikke eier av bnr. 5 tilstede og bnr. 1 kunne da ikke gi fra deg den del av innmarken som var felles med bnr. 5.

Av skjøtet fremgår at bnr. 3 ikke fikk rett til noen del av landslott eller grunnleie for den del som faller på bnr. 1. Pga. at det var et betydelige sildefiske ved Espevær, var det en viktig inntektskilde som bnr. 3 derved ikke skulle få del i. Det stod dessuten opptil 20 saltbuer i utmarken på Espevær og som det ble betalt grunnleie for. Dette var inntekter bnr. 3 ikke skulle ha del i og som bnr. 3 hverken dengang eller senere krevet eller fikk noen andel av. Dette underbygger påstanden om at bnr. 3 ikke ved skjøtet var blitt en medeier i den felles utmarken.

Det har vært den herskende oppfatning at bnr. 3 ikke har hatt andel i utmarken. Det vises til fremlagt kontrakt fra 1868 som gjelder salg av ku og kvige. Av kontrakten fremgår det at kuen har gått på beite i utmarken til Størk Olsen og Anbjørn Larsen, dvs. utmarken til bnr. 1 og 5. Kontrakten som ble inngått 2 år etter at bnr. 3 ble utskilt, nevner ikke bnr. 3 i forbindelse med utmarken.

Fra utmarken til bnr. 1 og 5 er det fra 1800-tallet og fremover blitt bygslet bort og senere også solgt tomter. Hverken bygslingsavgift eller salgssum er delt med eier av bnr. 3, som heller ikke har krevet dette.

Da bnr. 3 begynte med torvspading i utmarken i 1942, protesterte eieren av bnr. 5 og torvspadingen opphørte.

På den annen side nevnes at da bnr. 3 i 1937 ble delt i to like deler og fikk betegnelsene bnr. 3 og 54, ble det også regnet ut hvilken andel hvert av disse brukene skulle ha i fellesutmarken. Dette har likevel begrenset vekt fordi det var en intern overenskomst hvoringen av eierne av bnr. 1 og 5 var med. Noen rett kan ikke utledes fra dette.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Gnr. 46 bnr. 3 og 54 i Bømlo har ingen andel i den utmark som ligger i sameie mellom gnr. 46 bnr. 1 og 5 i Bømlo.

2. Espevær Havbruk AS og Karen Marie Larssen, Lauritz Larssen, Øyvind Larssen og Hans O. Larssen dømmes in solidum å erstatte Leif Amundsens saksomkostninger forbundet med denne sak, med 12 % morarente fra forfall og inntil betaling finner sted.»

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Det er enighet mellom partene at bnr. 3 (og bnr. 54) er sameiere med bnr. 5 for området ved Klomsholmseiedet. For ankemotparten er det uten betydning om dette arealet er utmark. Tvisten gjelder sameieforholdet for den øvrige del av utmarken. Det anføres at dersom bnr. 3 og bnr. 54 er medeiere i utmarken, så er de det med slik eierandel som angitt av jordskifteretten.

Det var tre grunneiere på Espevær på første del av 1800-tallet. To drev vekselbruk med gårdsdrift og fiske. Den tredje, Thorup, var gjestgiver og drev ikke vekselbruk og hadde ingen andel i den felles utmarken.

Hverken ved utskiftningene i 1833 eller 1846 ble det gjort noe med utmarken. I 1856 ble det opprettet en «Fæsteseddel» mellom eier av bnr. 1, Anbjørn Larsen Espevær og hans bror Lars Larsen. Av pkt. fire i denne fremgår at Anbjørn Larsen hadde utmark og at Lars Larsen skulle få rett til beite for en ku i denne. Dette viser at også Lars Larsen drev vekselbruk. Som en fortsettelse av festeforholdet, ble Lars Larsen selvstendig bruker og bygget eget gårdshus m.v. 1. mai 1863 fikk han skjøte på grunnen «...med de samme tilhørende Herligheder og Tilliggelser saaledes som i Skyldsætningsforretningen bestemmes...». Slik skylddelingsforretning fant sted i september 1863. Det ble da gitt rett til sommerbeite for åtte sauer i «Øerne». Lars Larsen / bnr. 3 fikk derved eierrett til den felles utmark. Det var vanlig at omfanget av eierandel i utmark ble angitt i antall beitende dyr. Dette følger bl. av Gjelsviks «Norsk Tingsrett» 1936-utgaven. Ankemotparten viser også til Rt-1972-1112, Rt-1975-1122 og Rt-1985-362 til støtte for sitt syn.

Når man ved skylddelingsforretningen i 1866 viser til at man har forevist hele gårdsbrukets «...tilliggende Ager og Bø; hvorimod Havnegangen (Hjemmeudmarken) er i Fællesskap med Naboens.», så anføres det at dette viser til utmark som er i fellesskap med naboens.

Klomsholmseidet var delt. Man ønsket ikke en deling av resten. Med deling mentes en fysisk deling av utmarken. Både ved utskiftningsforretningene i 1833 og 1843 uttalte man at utmarken var «umulig at udskifte«. Dette må forståes som at den var umulig å dele opp. Det betød ikke at Lars Larsen, da han ble eier av bnr.3, ikke fikk en andel av utmarken. Dersom han ikke skulle ha fått en andel av utmarken, hadde dette fremgått klart slik som for Thorups vedkommende. Det som står er at bnr. 3 ikke skulle få noen del av hjemmeutmarken. Hjemmeutmark er havnegang/ beite eller inngjerdet utmark og derfor noe annet enn alminnelige utmark.

At bnr. 3 ikke fikk andel i selgers landslott og grunnleie, innebærer ikke at nr. 3 ikke fikk noen andel i det hele.

Hva gjelder kjøpekontrakten av 1868 for en ku og en kvige, er den uten bevisverdi. Kontraktsparten Frants Larsen oppfatter utmarken å tilhøre bnr. 1 og 5, men vi vet ikke hvem Frants Larsen var eller hvilken kunnskap han hadde om forholdene.

Så lenge bnr. 3 har ervervet en rett i utmarken, gjelder det samme også for bnr. 54 som ble utskilt fra bnr. 3. Det var Kristian og Lauritz Larssen som i 1937 forlangte delingen av bnr. 3. Disse to var sønner av Lars Larsen som i 1866 fikk skjøte på denne eiendommen. Det må kunne legges til grunn at disse to har innrettet seg etter hva de har fått vite om eierforholdene i utmarken. Ved utskiftningen i 1937 legger de til grunn at en halvpart av bnr. 1 sin halvpart blir overdratt til Lars Larsen, bnr. 3.

Deling av ideell andel av bnr. 1 sin andel av utmarken kunne skje uten at eier av bnr. 5 var tilstede, fordi det var nr. 1 sin andel som ble delt. Det hadde vært anderledes om det hadde skjedd en fysisk deling. Da måtte samtlige grunneiere ha vært tilstede.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Dom i sak nr. 2/1988 fra Sunnhordland Jordskifterett stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sine saksomkostninger for Gulating lagmannsrett og Sunnhordland Jordskifterett.»

Lagmannsretten ser slik på saken:

Bnr. 3 og bnr. 54 sin eiendomsrett er utledet fra bnr. 1 sin rett og det avgjørende vil være hvilken rett bnr. 1 har overført. Lagmannsrettens utgangspunkt er at all utmark på gnr. 46 fulgte med det som i 1833 ble bnr. 1 og bnr. 5. Dette gjelder både utmarken på selve Espevær og de omliggende øyene. Utmarken var i ideelt sameie idet man ved avholdte utskiftningsforretninger i 1833 og 1843 hadde funnet det umulig å dele utmarken.

Festeavtalen fra 1856 beskriver et areal som festeren skal kunne disponere alene og hvor han kan bygge sine egne hus.

I 1866 får festeren skjøte på det festede areal, Kistevighaugen, og på halvdelen av Klomsholmseidet. Lagmannsretten forstår skjøtet slik at erververen derved blir eneeier av det som utgjorde husmannsplassen og i tillegg overtar han avhenders sameieandel i Klomsholmseidet. Dette følger klart av den senere utskiftnings- og delingsforretning som supplerte skjøtet. Denne oppfatningen er forøvrig delt av partene. Lagmannsretten legger til grunn at Klomsholmseidet var utmark slik som hevdet av ankende part. Ankemotparten har ikke bestridt dette.

Av skjøtet fremgår videre at handelen omfattet den nevnte del av gården med de tilhørende herligheter og tilliggelser som skulle nærmere bestemmes i skylddelingsforretningen. Etter bestemmelsen der skal erverver skal ha rett til den mulige landslott som måtte falle på de solgte stykker, men ikke av den som måtte falle på gården forøvrig.

Ved den påfølgende utskiftnings- og skylddelingsforretningen samme år presiseres at det skjøtet betegner som tilhørende herligheter, er det som måtte falle på og ved de solgte jordstykker. Erverver skal ikke ha noen rett til det som måtte falle på avhenders gård hva gjelder landslott, grunnleie osv. I denne sammenheng nevnes også den rett til sauebeite som gis. Skjøtet gav rett til sommerbeite for åtte sauer på øyene. Den senere forretning utvider dette til også å gjelde vinterbeite på de «bemeldte», dvs. de nevnte, stedene. Bnr. 3 sin beiterett er altså begrenset til øyene. Lagmannsretten forstår dette slik at bnr. 3 omfatter de jordstykker som er eksplisitt nevnt i skjøte og etterfølgende skylddelingsforretning. Utover det som omfattes av bnr. 3 sin eiendomsrett, gis bnr. 3 en rett til beite på øyene for åtte sauer.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at bnr. 3 hverken ved skjøte eller senere forretning, har fått en ideell andel av hele utmarken. Lagmannsretten vil peke på at det ut fra sin sammenheng ikke fremstår som sannsynlig at den tidligere husmann både helt skulle overta bnr. 1 sin sameieandel til et særskilt stykke fellesutmark og i tillegg få en ideell eierandel i hele fellesutmarken for bnr. 1 og 5. Lagmannsretten viser også til at den rett avhender gav i den nevnte fellesutmarken, var begrenset til en beiterett. Den gjaldt dessuten kun øyene og ikke utmarken på selve Espevær utover Klomsholmseidet som er særskilt nevnt. Retten omfattet ikke andel av landslott og grunnleie. Det er defor ikke naturlig å se det slik at erverver ble eier av en ideell andel av et hele, men ble gitt en begrenset bruksrett.

Det har formodningen mot seg at beskrivelsen av beiteretten skal forstås som angivelse av sameieandel i utmarken. Dette fordi bnr. 3 er gitt eiendomsrett til et konkret utmarksstykke i tillegg til en beiterett.

Lagmannsretten vektlegger også at skjøtet ikke nevner noe om utmarken generelt. Ved den etterfølgende delingsforretningen i 1866, uttales at det ønskes for tiden ingen deling av denne. Delingsforretningen av 1866 var krevet av selger og kjøper; Anbjørn Larsen og Lars Larsen. Eier av bnr. 5, Størk Olsen, var ikke tilstede. Skulle det skje noen deling av utmarken, kunne det således bare være tale om en deling av en ideell eierandel i og med at bnr. 5 ikke var representert. Det hadde vært mulig å gi bnr. 3 en ideell andel i fellesutmarken. Når det så likefullt fremgår av protokollen at man for tiden ikke ønsket deling av utmarken, forstår lagmannsretten det slik at det ikke ble inngått noen avtale om deling. Det er ingen opplysninger i saken som tilsier at slik delingsavtale er inngått senere utover den som gjelder Klomsholmseidet.

Lagmannsretten viser også til den omstendighet at det allerede fra 1800-tallet og fremover er bygslet og solgt eiendommer i den omtvistede utmarken og at inntektene fra dette kun har gått til eierne av bnr. 1 og 5. Dersom de utskilte bruk, bnr. 3 og senere også bnr. 54, var berettiget til deler av disse inntektene, måtte man ha ventet at dette var kommet til uttrykk fra den opprinnelige eier av bnr. 3 eller fra noen av hans første rettsetterfølgere.

Anken har ført frem. Ankende part har krevet seg tilkjent sakens omkostninger. Lagmannsretten finner at ankemotpartene må betale sakens omkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd, i det retten ikke finner slike forhold som bør lede til unntak. Advokat Vikse har inngitt samlet omkostningsoppgave på kr 69.443,-. Salæret er oppgitt til kr.46.000,-. Merverdiavgift er regnet av kr 20.000,- og utgjør kr 4.800,-. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn som nødvendig for å få saken betryggende utført.Det er ikke grunn til å endre omkosningsavgjørelsen for første instans.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gnr. 46 bnr. 3 og 54 i Bømlo har ingen eiendomsrett til den utmark som ligger i sameie mellom gnr. 46 bnr. 1 og 5 i Bømlo.

2. Jordskifterettens dom pkt. 2 stadfestes.

3. Espevær Havbruk AS, Karen Marie Larssen, Lauritz Larssen, Øyvind Larsen og Hans O. Larssen dømmes in solidum å erstatte Leif Amundsen saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten med kr 69.443,- - sekstinitusenfirehundreogførtitre - med tillegg av rente etter morarenteloven §3, første ledd innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen og til betaling skjer.