LG-2000-292

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-08-12
Publisert:	LG-2000-00292
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett nr. 98-638 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00292 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-2001-00209.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Odd A. Drevland, Bergen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Morten Harsvik, X).
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard. Lagdommer Noss. Byfogd Beate Blom
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §34, §38, §44

Saken gjelder tvist om fast bosted og samvær for pike født 1996, jf bl §35a og §44a.

B og A har begge fortid som rusmisbrukere. De har hatt flere behandlingsopphold i institusjon for rus-avvenning og traff hverandre under et slikt opphold på Hjellestad-klinikken i 1988. Partene ble samboere i 1990 og fikk C mars 1996.

A har barna D, født 1983 og E, født 1980 fra et tidligere forhold. Disse har bodd hos sin far, men slik at E flyttet derfra i femte klasse, for å bo sammen med mor og hennes nye familie. E bodde sammen med partene da C ble født. D har hatt samvær med mor.

Samlivet var preget av rusmisbruk hos begge parter og ble etter hvert konfliktfylt bl a som følge av dette. Etter at B i flere vanskelige perioder hadde bodd hos sine foreldre på X, kom det til endelig brudd mellom partene i januar 1998. B flyttet da fra felles boligen i Y i Bergen til X i Kvinnherad. A flyttet fra fellesboligen i Y sommeren 1998. Hun bodde en periode hos sin bror før hun fant nåværende bopel på Z, høsten 1998.

Etter bruddet hadde B samvær med C dels hjemme hos seg på X, og dels hos A. Etter et avtalt samvær fra 4 september til 18 september 1998 på X, unnlot B å levere C tilbake til A i Bergen. Han begrunnet handlemåten i hensynet til C og hennes livssituasjon i telefax til As advokat 18 september 1998, og varslet samtidig søksmål om daglig omsorg.

Partene ble ikke enige om omsorgs- og samværsspørsmålene og saken ble brakt inn for Bergen byrett for midlertidig avgjørelse i medhold av barnelovens §38. Bergen byrett avsa kjennelse 29 oktober 1998. Ved kjennelsen fikk B midlertidig daglig omsorg for C frem til rettskraftig avgjørelse, mens mor fikk rett til samvær sålenge den midlertidige ordningen gjelder.

B tok ut stevning for Sunnhordland herredsrett den 20 desember 1998, innen søksmålsfrist fastsatt av Bergen byrett. Han krevde daglig omsorg for C med samvær for mor etter rettens skjønn. A bestred dette og krevde selv å få daglig omsorg. Psykolog Brynjar Eirksson ble oppnevnt som sakkyndig for herredsretten med mandat til å utrede hvem av partene som burde ha daglig omsorg, samt hvordan samværsomfanget burde være for den av foreldrene som barnet ikke skulle bo fast hos, og om samvær burde skje under tilsyn. I skriftlig uttalelse avgitt 22 september 1999 konkluderte han med at B burde ha daglig omsorg for C, mens han for A konkluderte med at eventuelt samvær burde skje med tilsyn. Sunnhordland herredsrett avsa dom 10 november 1999 med slik domsslutning;

«1. C, f. 1996, skal bo fast hos sin far B.

2. A skal ha samvær med sin datter C, f. 1996, annenhver helg og en ukedag i tilknytning til helgesamværet. Dersom barnet begynner helgesamværet hos sin mor den uken hun har vært i barnehagen på fredag skal barnet være hos mor fra løsrdag morgen til mandag kveld, ellers skal det være helgesamvær fra fredag morgen til søndag kveld. I barnehagens ferier som f.eks jule- og påskeferie skal mor ha samvær med barnet i halve ferien.

Ovennevnte samværsordning er betinget av at det iverksettes tilsyn av barnevernet som angitt i rettens premisser.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket dommen i rett tid. Anken er grunnet i feil bevisbedømmelse.

Psykolog Brynjar Eirksson ble re-oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Han møtte til ankeforhandlingen 27 og 28 november 2000, og forklarte seg etter at partene og 5 vitner hadde gitt sine forklaringer. Hans konklusjoner var de samme som for herredsretten. I prosedyren for lagmannsretten endret B sin påstand om samværsrett for A. Påstanden om samvær etter rettens skjønn ble gjort subsidiær. Som nytt ble det prinsipalt påstått at A ikke skulle ha rett til samvær.

Det har ikke vært samvær mellom A og C etter herredsrettens dom og frem til i dag. Partene er uenige om årsaken til det. B hevder at han har tatt inititativ til å få i gang den samværsordning som herredsretten fastla, mens A på sin side bestrider det.

Forøvrig foreligger saken i samme skikkelse for lagmannsretten som for herredsretten.

Ankende part, A ved advokat Drevland, gjør sammenfatningsvis gjeldende at det er best for C at hun har den daglige omsorgen, med samvær for far.

Mor er skikket som omsorgsperson i dag. Begge parter har riktignok en forhistorie som rusmisbrukere, men det er ikke lenger situasjonen for mor. Det er ikke holdepunkter for at mor ruser seg i dag. Det er prisverdig at far har avlagt ukentlige urinprøver for å dokumentere rusfrihet over en periode på to år. Man kan imidlertid ikke slutte at mor er rusmisbruker ut fra hennes valg om ikke undergi seg slik urinprøvekontroll. Det gjelder ingen omvendt bevisbyrde. Det kan ikke kreves at hun dokumenterer rusfrihet for skikkethet. Mors valg bunner i at hun opplever slik kontroll som nedverdigende. Fraværet av slik kontroll gir derfor ingen bevismessig indikasjon på rusmisbruk. Det er ikke andre holdepunkter for rusmisbruk hos mor. Hun har brutt med rusmiljøet og sitt tidligere rusmønster. At hun har røykt en «joint» fire - fem ganger i år, siste gang for noen måneder siden, innebærer ingen misbrukssituasjon. Uansett utelukker ikke dette henne som omsorgs- eller samsværsperson. Fars mistanker om mors fortsatte misbruk bygger på observasjon av stemmen hennes i telefonen. Den sakkyndige har ikke selv observert mor ruset, men bygger på inntrykk han har fått gjennom samtaler med far som har uttrykt frykt for dette. Dette gir ikke tilstrekkelig bevis for fortsatt rusmisbruk.

Mor har de nødvendige personlige egenskaper. Det bestrides at hun har manglende impulskontroll som går utover omsorgen. Barnevernet har ikke funnet noe negativt i forholdet mellom mor og datter, ei heller noe som kunne tyde på omsorgssvikt. Mors negative utfall i forhold til offentlige myndigheter har sin forklaring i dysleksi og er en reaksjonsmåte overfor offentlige etater når hun ikke forstår. Saken og det vanskelige klimaet mellom partene innebærer en stor psykisk belastning for mor. I tillegg kommer Es betroelse om seksuelle overgrep fra B like etter bruddet mellom partene. Mors følelsesutbrudd mot far er situasjonsbetinget. De kan ikke diskvalifisere henne som omsorgs - eller samværsperson.

Far derimot har voldelige tendenser. Det vises til parts og vitneforklaringer om at han kan ty til vold i stressede situasjoner, også når han ikke har vært ruset. Dette utelukker ham som omsorgsperson. Han har dessuten forbrutt seg seksuelt overfor E da hun var ca 11 år gammel. Dette har B vedgått. Det er derfor risiko for overgrep mot C, hvilket utelukker ham som omsorgsperson, jf bl a Rt-1987-320.

Selv om C har det godt i dag, vil hun få det bedre hos mor. Omsorgen bør derfor flyttes tilbake til henne. Far klarer ikke omsorgen alene i dag. Han har hjelp fra sin mor som han bor sammen med. C har avlastningshjem i regi av barnevernet. Risikoen for seksuell eksponering og fars voldelige egenskaper tilsier også flytting. Hos mor vil C dessuten få gjenopprettet sin kontakt med sine to halvsøsken.

Mor er ellers den som kan tilby best mulig samlet foreldrekontakt. Far har ikke medvirket til samvær fra herredsrettens dom og frem til i dag. Han avbryter også telefonsamtaler mellom C og mor dersom disse tar vending han ikke ønsker. Mor på sin side ønsker at far skal ha samvær. Mor har vist at hun kan medvirke til samvær, tross det vanskelige samarbeidsklimaet mellom partene. F.eks ga hun fortsatt samvær på tross av kunnskap om og sitt sinne over de overgrep han hadde utsatt E for. Far på sin side har tiltatt seg omsorgen. Han har sett at det gir resultat fordi Bergen byrett ga ham omsorgen midlertidig. Siden har han brukt herredsrettens krav om tilsyn som maktmiddel mot mor, slik at samvær ikke har kunnet gjennomføres. Det er for øvrig ikke rettslig adgang til å sette vilkår om tilsyn for samvær.

Retten kan ikke legge vekt på, i mors disfavør, at C har størst tilknytning til far. Dette skyldes fraværet av mor gjennom ett år. Far har vært den eneste tilstedeværende slik situasjonen har blitt. Cs tilknytning til mor var god forut for dette.

Det er ikke faktisk eller rettslig grunnlag for å nekte mor samvær med C dersom bor fast hos far. Det vises til den strenge praksis som gjelder for samværsnekt. Det ble nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. A tilkjennes den daglige omsorg for C.

2. B gis samværsrett med C fastsatt etter rettens skjønn.

Subsidiært:

1. A skal ha samvær med C i et omfang fastsatt etter rettens skjønn, uten restriksjoner.

2. I begge tilfeller tilkjennes det offentlige sakens omkostninger.

Ankemotparten, B, ved advokat Harsvik har i hovedtrekk anført at far representerer det beste omsorgsalternativet for C på kort og lang sikt. Avgjørelsen av Cs beste skal foretas ut fra en nåtids- og fremtidsvurdering, jf Rt-1984-286. Momentene i barnets beste vurderingen er utmeislet i rettspraksis og teori.

Under samlivet var C like knyttet til begge foreldrene, men etter bruddet har C sterkest tilknytning til sin far som naturlig følge av hans alene omsorg for henne. Dette må tillegges vekt i favør av fars omsorgsalternativ.

Den omsorgen far gir C i dag er god. Hun har stabilitet og forutberegnelighet. Hun er i barnehage, har faste leggetider og mattider og har lekekamerater i nærmiljøet. Far har mottatt gode skussmål for den omsorgen han gir, bl a fra barnehagen. Fars omsorgsmuligheter på sikt er også gode. Han har stabil økonomi, og bor i storfamilie i rekkehus som han er ment å overta når hans moren faller fra. Far har innrettet seg med avlastningshjem for C i regi av barnevernet for å unngå slitasjebelastning for seg selv og C. Videre har han søkt veiledning og råd hos barnevern, PPT og barnehage for å kunne gi C best mulig vilkår. Dermed har han et nettverk som virker til beste for C. Det siste viser omsorgskvaliteter hos far som ikke er tilstede hos mor.

Far er dokumentert rusfri, jf urinprøvekontroller over to år, to ganger pr uke. Samtlige prøver har vært negative. I forhold til mor og hennes rusproblematikk hefter det stor usikkerhet. Far mistenker henne for fortsatt å ha kontakt med rusmiljøet og at hun ruser seg. Mor har ikke villet foreta urinprøvekontroll for å vise sin påståtte rusfrihet. Det indikerer fortsatt rusmisbruk. Hun har også erkjent å ha røykt hasj flere ganger i år. Far mener mor har et pengeforbruk som underbygger mistanken: F.eks ble gevinsten på leilighetssalg sommeren 98 med kr 93.000 med fradrag for felles ferieutgifter på vel kr 20.000,- benyttet på svært kort tid. Mor har ikke villet vise at hun er rusfri tross de oppfordringer hun har hatt. Først gjennom kjennelsen fra Bergen byrett som ga far omsorgen midlertidig og senere herredsrettens dom hvor hun ble gitt samvær under tilsyn som følge av forholdet til rus.

Det bestrides at far har en voldelig karakter. De episodene som har vært, har skjedd i en turbulent tid med omfattende rusproblemer, hvor begge parter har vært like gode. Det er ikke holdepunkter for seksuelle overgrep mot E. Det bestrides at B har vedkjent seg slike. Uansett ekskluderer ikke de aktuelle forholdene ham som omsorgsperson. Rt-1989-320 er ikke dekkende. Mor har derimot problemer med å styre sine impulser. Dette har bl a gitt seg utslag i trusler overfor offentlige myndigheter, også i Cs nærvær. Dette passer dårlig med å ha daglig omsorg.

Når gjelder hvem som kan gi best mulig samlet foreldre kontakt har mor vist at hun ikke kan samarbeide: F.eks har hun forklart at det må være en mellommann tilstede ved henting og bringing til samvær. Far på sin side har ønsket samvær. Han har laget reiseruter og bidratt til en smidig gjennomføring av samværet som ble fastlagt av byretten. Bl a har han påtatt seg å reise med C til Stord for å møte mor på halvveien. Han tok inititativ til å få istand samvær etter herredsrettens dom. Han ønsker likevel en viss trygghet for at mor ikke ruser seg. Isåfall vil det tendere mot omsorgssvikt å levere C til mor. Det er riktig at far har avbrutt telefonsamtaler mellom C og mor, men det har vært tilfeller hvor mor har involvert C i partenes konflikt.

C er etablert i et trygt og godt miljø hjemme og i barnehagen. Det vil være til skade for C å flytte tilbake til mor nå. Rettspraksis krever klare holdepunkter for at det omsorgsalternativ man bytter til er klart bedre for at man skal akseptere risikoen ved miljøskifte. Det er ikke tilfellet her. Det vises til usikkerhet omkring mors forhold til rusmidler, manglende impulskontroll hos mor, samt at den sakkyndige har frarådet slikt omsorgsbytte.

Mors rusproblem og manglende impulskontroll, tilsier videre at mor ikke gis samvær, når tilsyn ikke settes som vilkår. Om samvær skal finne sted, må det skje en gradvis opptrapping ettersom det nå er ett år siden siste samvær. Det ble nedlagt slik påstand:

1. C f. 1996. skal ha fast bosted hos sin far B.

2. Prinsipalt: A gis ikke rett til samvær med C.

Subsidiært: A skal ha rett til samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

3. For det tilfellet at C skal ha fast bosted hos A skal B ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

4. I alle tilfeller tilkjennes B v/det offentlige sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker at barnelovens §35a, jf §34, tredje ledd danner utgangspunktet for avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast.

Avgjørelsen skal «først og fremst» rette seg mot det som er «best» for barnet. Hva som er best for barnet beror på en konkret skjønnsmessig helhets-vurdering. Rettspraksis gir veiledning med hensyn til hvilke momenter som tillegges vekt i vurderingen.

Lagmannsretten har kommet til at det er best for C å bo fast hos far.

C bor i dag hos far. Hun har gjort det siden september 1998 etter at far holdt henne tilbake etter endt samvær 18 september 1998, Bergen byretts kjennelse av 29 oktober 1998 og Sunnhordland herredsretts dom av 10 november 1998. Hun bor sammen med far og farmor i rekkehus på X, med jevnaldrende venner i nærmiljøet. Hun har fast plass i barnehage.

Det er ikke fremkommet opplysninger i saken som tyder på annet enn at far er skikket til å ta hånd om C. Det vises til at far lever rusfritt og har gjort det de to siste årene, jf resultatene av ukentlige urinprøvekontroller avlagt i perioden fra oktober 1998 til 13 november i år. Fars rusmisbrukshistorikk tilsier riktignok risiko for tilbakefall, men lagmannsretten finner likevel at det hefter større usikkerhet omkring mors rus-uavhengighet, enn fars, både på kort og lang sikt, jf også hennes forklaring om fortsatt, om enn beskjeden, bruk av hasjis. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for voldsbruk fra far nå når han er rusfri. De voldsepisoder som er beskrevet har funnet sted mellom partene i turbulente perioder av samlivet, og hvor begge parter ruset seg. Volden synes klart å være resultat av rus.

C er i dag et velfungerende barn. Hun er beskrevet som en blid, klok og trygg jente som er moden for sin alder, med evne til å lede andre samtidig som hun er lydhør for korreksjoner. Det vises særlig til vitnet F, pedagogisk leder i Cs barnehage. Hun forklarte ellers at C var velstelt. Kommunikasjon og samarbeid med hjemmet fungerte også meget godt. Dette støtter fars skikkethet.

C er videre sterkt følelelsesmessig knyttet til far og hennes tilknytning til far er sterkere enn til mor. Selv om dette forklares i hans aleneomsorg for henne etter herredsrettens dom, skal dette etter gjeldende praksis ha sentral plass i vurderingen av barnets beste, jf bla Rt-1985-729.

Mor hevder at Bs seksuelle atferd overfor E taler for at hun gis omsorgen.

Risiko for seksuelle overgrep er et argument som med styrke kan tale for omsorgsskifte, jf bla Rt-1989-320. Lagmannsretten fester lit til Es forklaring om at B ved en anledning blottet seg for henne, og at han også har tilbudt henne og se en pornografisk film. Dette gir isolert sett grunnlag for bekymring i forhold til C. Når lagmannsretten ikke lar disse forhold være avgjørende skyldes det to forhold. For det første legges til grunn at overgrepene er klart rus-relatert, og at det derfor ikke foreligger konkret risiko for C sålenge far er og fortsatt holder seg rusfri. For det annet at lagmannsretten ikke finner andre avgjørende momenter som kan veie opp for dette negative, i mors favør, når far samtidig også har vist seg skikket for omsorgen til beste for C gjennom to år.

Tidsaspektet, den følelsesmessige tilknytningen til far og hensynet til stabilitet og kontinuitet for C, tilsier etter omstendighetene at det må kreves sterke argumenter for flytting tilbake til mor. Etter den tilknytning som C naturlig må ha til far og det miljø de har hatt i så lang tid, vil en flytting til moren i seg selv innebære risiko. Lagmannsretten finner støtte for en slik risko i forklaringer fra den sakkyndige Eirksson og vitnet Lindekleiv. For å akseptere risikoen ved et miljøskifte, må det kreves at mors omsorgsalternativ er klart bedre enn det C har i dag, jf bla Rt-1983-117.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten ikke grunn til å foreta noen endring i den daglige omsorgen som innebærer flytting for C. Selv om også moren er skikket til å ha omsorgen for C, er det usikkert hvordan hun vil få det hos moren.

I vurderingen er også hensynet til best mulig foreldrekontakt hensyntatt. Mor har innvendt at far har hindret samvær og at han ellers samarbeider dårlig om samværet. Lagmannsretten er uenig i det. Far har lojalt fulgt opp den samværsordning som ble fastlagt ved kjennelsen fra Bergen byrett ved å tilrettelegge og medvirke til gjennomføringen. Samværsordningen har vært praktisert frem til herredsrettens dom, jf forklaring fra begge parter. Etter herredsrettens dom tok far initiativ for å få i stand ordning med tilsyn, slik retten hadde bestemt det, men uten at dette kom istand fordi mor ikke ønsket tilsyn. Det er svært uheldig for C at hun har vært uten samvær med mor i et år, men lagmannsretten ser dette som konsekvens av at far har innrettet seg i forhold til herredsrettens dom. Tilsyn var satt som vilkår for mors samvær. Lagmannsretten antar at far også i fremtiden vil innrette seg lojalt i forhold til mor for gjennomføring av det samvær retten fastsetter. Under denne forutsetning kan hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt ikke lede til omsorgsskifte. Ei heller hensynet til kontakt med de to halvsøskene. Det vises her til at disse er 17 og 20 år og derfor vesentlig eldre enn C, samt at begge er flyttet hjemmefra.

Når mor ikke skal ha daglig omsorg for C, bør hun ha samværsrett.

Hensynet til å få re-etablert kontakten mellom mor og barn og ivareta relasjonen til halvsøsken, sammen med avstanden mellom foreldrenes bosteder, tilsier et noe utvidet samvær i forhold til barnelovens utgangspunkt i §44a.

Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten at det er best for C at hun har samvær med mor annenhver helg i tilknytning til en hverdag. Dette for å kompensere for midtukesamvær som vil være anstrengende og forstyrrende for Cs alminnelige miljøtilknytning p g a avstanden mellom foreldrene. Slikt samvær skal utøves fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag.

For øvrig finner lagmannsretten at mor bør ha tre uker sommerferie og dessuten samvær annen-hver jul fra 22. desember til 1. januar og annenhver påske fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag.

Når C begynner på skolen kan det utvidede helgesamværet ikke praktiseres til beste for C dersom foreldrene opprettholder boavstanden mellom seg. Partene bør da tilpasse samværet Cs nye situasjon; F.eks ved at mor har ordinært helgesamvær fra fredag til søndag og kompenseres med samvær i skolens vinterferie og høstferie.

Det er ikke adgang til å sette vilkår om tilsyn. Lagmannsretten ser heller ikke behov for dette all den stund det ikke er observert noe negativt mellom mor og barn når disse har vært sammen, jf bla den sakkyndiges forklaring for retten og at barnevernet i sin kontakt med mor ikke har reagert negativt på samspillet mellom dem.

Lagmannsretten ser det ellers som svært viktig for Cs utvikling, at forholdet til mor gjenopprettes og at samværsordningen kommer i gang straks. Dette bl a for å reparere det tap av mor C naturlig må ha følt den tiden samvær ikke har vært praktisert. Ut fra bevisførselen har C fortsatt «bilde» av sin mor. Hun tåler og tilpasser seg nye situasjoner godt. Det er derfor ikke behov for noen gradvis opptrapping av samværet. Begge parter, særlig far som hovedomsorgsperson, plikter å medvirke til gjennomføring for å sikre C sin rett til samvær med mor, jf barnelovens §44.

Anken har delvis ført frem.

Saken er dels vunnet og dels tapt. Partene må derfor hver bære sine omkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174, første ledd, jf §180 annet ledd. Lagmannsretten finner ikke forhold som bør lede til unntak fra denne, jf tvistemålsloven §174, annet ledd.

Med det resultat lagmannsretten har kommet til er det ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, slutningens punkt 1 stadfestes.

2. A skal ha samvær med sin datter C, født 1996, slik:

Annenhver helg og en ukedag i tilknytning til helgesamværet, fra torsdag ettermiddag til søndag ettermiddag.

Tre uker sammenhengende sommerferie.

Annen hver juleferie fra 22 12 - 01 01.

Annen hver påskeferie fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.