LG-2000-348

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-04-05
Publisert:	LG-2000-00348
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett nr. 98-01601 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00348. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2001-00889.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Anita Holm Larsen, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Narve Helge Eikhaug, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Carl Petter Martinsen. Lagdommer Rolf Strøm. Herredsrettsdommer Per Annstein Aarvik
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §35, §44b, Tvistemålsloven (1915) §149, §176, §180, §44, §44a, §50

Saken gjelder spørsmål om fast bosted, foreldreansvar og samvær for to felles barn født henholdsvis juli 1992 og februar 1995.

Bergen byrett avsa den 28 oktober 1999 dom med slik domsslutning:

«1. B skal ha foreldreansvar alene for C f. *.07.1992 og D f. *.02.95.

2. C og D skal bo fast sammen med B

3. A skal ha samvær med C og D slik det fremgår av domspremissene foran.

4. Hver av partene betaler egne saksomkostninger.»

A - heretter A - har i rett tid anket byrettens dom til lagmannsretten. Det vises til ankeerklæring datert 22 desember 1999. B - heretter B - har inngitt tilsvar til anken. Det vises til anketilsvar datert 14 januar 2000.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen i tidsrommet 14 - 16 mars 2001. I tillegg til at sakens parter avga forklaring, hørte lagmannsretten forklaring fra 7 vitner og fra den oppnevnte sakkyndige, psykolog Dag Henrik Vilsvik. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Når det gjelder sakens bakgrunn, partenes nærmere anførsler og påstander for byretten, samt byrettens avgjørelsesgrunner, vises til byrettens dom. Saken står for øvrig i alle vesentlige trekk i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Ankende part - A - har sammenfatningsvis anført:

Den avgjørelse som skal treffes vedrørende barnas faste bosted, foreldreansvaret og spørsmål om samværets omfang skal være til barnas beste.

Det må legges til grunn at begge foreldre er å anse som egnede omsorgspersoner for C og D. Ved avgjørelsen av hvem barna skal bo fast hos, kan det ikke oppstilles ideelle krav.

Når det gjelder A omsorgsevner må det legges til grunn at han har et etablert nettverk rundt seg. Han er oppriktig glad i sine barn, og har for øvrig en sterk og følelsesmessig tilknytning til dem. Dette vil gjøre ham til en god omsorgsperson for dem. Det må legges til grunn at han, mens samboerforholdet besto, deltok i oppfostringen av barna i ikke ubetydelig grad, selv om det også må anses sannsynliggjort at det var mor som i denne perioden var å anse som hovedomsorgsperson. Dette er heller det vanlige, og kan ikke vektlegges i A disfavør når det nå skal tas standpunkt til hvem barna skal bo fast hos.

Når det gjelder barnas egen tilknytning til foreldrene, må legges til grunn at barna i dag har den sterkeste tilknytning til B. Men også A og barna har sterk og varig tilknytning til hverandre. Det kan derfor ikke være avgjørende at B så langt har hatt hovedomsorgen for barna, dette idet det avgjørende er hva barna vil være best tjent med i årene som kommer.

Såvel C som D savner sin far, og det må legges betydelig vekt på den sakkyndiges observasjon av far og barn, jf. erklæringens side 11.

Det må videre legges til grunn at et miljøskifte for barna ikke vil være spesielt problematisk. Barna vil ved en tilbakeføring til A komme tilbake til sitt opprinnelige bosted. Der vil de for øvrig få kort avstand til farmor. For Cs del vil hun kunne begynne på Æ skole, en skole hun opprinnelig skulle begynne på. Videre anføres at barna ikke har etablert særskilt tilknytning til det bosted de i dag har.

Det er ellers ikke tvilsomt at A ville vært den av foreldrene som vil kunne sikre barna størst samlet foreldrekontakt. Når det gjelder dette hensynet vises til Rt-1982-116. Når A ikke har hatt stor grad av samvær med sine barn i tiden etter samlivsbruddet i januar 1998, skyldes det bl a at han har hatt bopelsadresse i Oslo i forbindelse med sine studier. Men årsaken kan også søkes i steilhet fra Bs side når det gjelder å imøtekomme hans behov og ønsker for samvær. Blant annet fremstår det som påfallende at hun mens hun har vært i Oslo, ikke har lagt tilrette forholdene for at han kunne ha samvær med barna.

Når det gjelder foreldrenes personlige egenskaper må hovedregelen være at det bare er de helt klare negative egenskaper som kan tillegges vekt ved vurderingen av hvem barna skal bo fast hos. I nærværende sak har begge foreldre gode og tilstrekkelige personlige forutsetninger for å fylle omsorgsrollen.

Det avgjørende vil derfor være når det gjelder rettens avgjørelse av fast bosted for barna hvem av foreldrene som i best grad vil sikre barna størst mulig samlet foreldrekontakt. Det er ikke tvilsomt at A i denne sammenheng har de beste egenskaper.

Når det gjelder spørsmålet om foreldrensvar, må utgangspunkt tas i barneloven §35. For A del er det av stor og avgjørende betydning at han får ta del i de viktige avgjørelser som gjelder barna i tiden som kommer. Dette kan bare sikres ved at det avsies dom for delt foreldreansvar. Når A ikke ble gitt foreldreansvar ved barnas fødsel, skyldes dette forskjellige årsaker som A alene ikke kan bebreides for. Ingen av foreldrene tenkte på spørsmålet, og i tiden frem til idag har B og andre offentlige etater ikke i tilstrekkelig grad gitt underretning til A om forhold som angikk barna, slik de for øvrig hadde plikt til etter barneloven §50. Ved delt foreldreansvar vil for øvrig konfliktnivået mellom foreldrene blir redusert, og ikke skjerpet slik hevdet av ankemotparten.

Under den forutsetning av at barna skal bo fast hos mor, gjøres gjeldende at lagmannsretten må fastsette A samvær etter skjønn. Ved denne vurdering må det legges til grunn at A frem til i dag har hatt altfor lite samvær med barna, og at såvel C som D har lidd under dette. Årsaken til det manglende samvær har vært misforståelser mellom foreldrene, men også manglende fleksibilitet utvist fra Bs side. Det viktige er at det gjennom samværsordningen nå etableres forutberegnelighet for barna. Slik forutberegnelighet oppnås bare ved at samværsordningen fastsettes detaljert og presist.

For øvrig anføres at det ikke er grunnlag for å etablere noen opptrappingsplan av samværet slik psykolog Fjellhaug har gjort gjeldende. Det vises i denne sammenheng til at den rettsoppnevnte sakkyndige - psykolog Vilsvik - mente at begge barna var robuste og i løpet av kort tid ville være forberedt på en i alle fall alminnelig samværsordning med A.

Avslutningsvis anføres at de betydelige reisekostnader som fars samvær med barna leder til, må deles mellom ham og B. Det vises til barneloven §44b, og det anføres å foreligge «særlige grunner» for en slik løsning. Særlig anføres at når det forholder seg slik at barna trenger reisefølge for å komme til Oslo, må også B delta ved finansieringen av dette støttetiltak i forhold til barna.

Det er nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C og D

2. A skal ha daglig omsorg for C og D.

3. B skal ha samvær etter rettens skjønn

4. Transportutgifter i forbindelse med samvær skal deles likt mellom partene

5. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger

Subsidiært:

1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C og D

2. A skal ha samvær etter rettens skjønn

3. Transportutgifter ved samvær deles likt mellom partene

4. A og det offentlige tilkjennes omkostninger»

Ankemotparten - B - har sammenfatningsvis anført:

Ved avgjørelsen av hvem barna skal bo fast hos, spørsmålet om delt foreldreansvar og omfanget av samværsordningen, er det hensynet til barnas beste som er det sentrale.

Når det gjelder spørsmålet om fast bosted, vil sentrale momenter bl a være konsekvensene av et eventuelt miljøskifte for barna, barnas tilknytning til og kontakt med hver av foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper, spørsmålet om hvem av foreldrene som i best grad vil sikre barna størst mulig samlet foreldrekontakt, miljøet omkring foreldrene, barnas ønske og endelig foreldrenes boforhold.

I tilknytning til spørsmålet om miljøskifte anføres at barna har bodd sammen med sin mor siden fødselen. De har hatt felles bosted med henne også i tiden etter bruddet i januar 1998. Etter bruddet har C og D for øvrig bare hatt sporadisk samvær med A. Det må derfor legges til grunn at mor i hele denne perioden har vært hovedomsorgsperson, og det såkalte «status quo-prinsippet» må derfor tillegges betydelig vekt. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1953-1374 og Rt-1973-1396.

Videre må vektlegges at C og D har bodd i X siden høsten 1999. Det er dette miljøet jentene kjenner. Det vil derfor være sterkt uheldig om for eksempel C nå må skifte skole.

Som følge av at barna har bodd sammen med sin mor i hele sitt liv, er det også henne det er knyttet de sterkeste bånd til. Det må for øvrig etter bevisførselen legges til grunn at det var hun som under samlivet, og også i tiden etter samlivsbruddet, har tatt seg av barna. A må anses for å ha prioritert sitt arbeid og skolegang, og i mindre grad vektlagt samværet med barna.

Når det gjelder foreldrenes personlige egenskaper, er det ikke tvilsomt at B fyller alle vilkår for å ha omsorgen for barna. Det vises i denne sammenheng til den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten og hans erklæring.

For A del må det på den annen side legges til grunn at han gjennom den sakkyndiges arbeid er beskrevet som en person som ønsker kontroll og forutsigbarhet, og at han som en følge av disse egenskaper også mangler den nødvendige romslighet som skal til for å ha hovedomsorgen for barna.

Når det gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene som i best grad vil sikre størst mulig samlet foreldrekontakt, anføres at det her stilles strenge krav til foreldrenes samarbeidsevner. B ønsker at barna skal ha samvær med sin far, og hun har også i tiden som har gått forsøkt å legge forholdene til rette for dette. A har imidlertid på sin side vridd på avtaler og utvist manglende tilpasningsdyktighet, og dette må anses som hovedårsaken til at barna frem til i dag ikke har hatt den grad av samvær med sin far som de skulle hatt. Skulle A få den daglige omsorg for barna vil dette virke negativt for barnas behov for kontakt med begge foreldrene.

Det må videre legges til grunn at B har et solid nettverk rundt seg. Særlig pekes det på at hennes bror har bopelsadresse like ved Bs nåværende bolig i X, og at det er god og tett kontakt mellom henne og broren, og mellom C, D og deres to fettere.

Selv om såvel C som D er unge, kan det ikke ses bort fra at i alle fall C overfor psykolog Fjellhaug har gitt uttrykk for at hun ønsker å bo hos B. Hun disponerer for øvrig i dag egnet bolig i X, og de innsigelser som tidligere er rettet mot hennes boligsituasjon er ikke lenger gjeldende.

Derimot eksisterer det usikkerhet når det gjelder A boligforhold. Hans eget husvære i Bergen er i dag leiet bort, og under ankeforhandlingen har han uttrykt usikkerhet med hensyn til om han ønsker å ta bolig i Bergen eller Oslo.

Når det gjelder spørsmålet om delt foreldreansvar, fremgår loven s hovedregel i barneloven §35 første ledd. Når det som her er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, fremstår det som den klart beste løsning for barna om B beholder foreldreansvaret alene. Særlig vises det til den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten. Det må videre legges til grunn at skulle det avsies dom på delt foreldreansvar, vil dette øke konfliktnivået mellom foreldrene. A har vist i tiden som har gått at han vil lage problemer om detaljer, og derfor fremstår det som den beste løsning for barna om B beholder foreldreansvaret alene.

Når det gjelder spørsmålet om samværets omfang må utgangspunktet tas i barneloven §44, som fastslår at barna har rett på samvær med begge foreldre.

B vil legge forholdet til rette for samvær, hvilket hun også har gjort i tiden som har gått. Barna har imidlertid behov for stabilitet, trygghet og forutberegnelighet, og på en slik bakgrunn er det behov for en gradvis opptrapping av samværet avhengig av om A har bolig i Oslo eller Bergen.

Når det gjelder reisekostnader forbundet med samværet er det ingen grunn til å forlate hovedregelen i barneloven §44, nemlig at det er den samværsberettigede som skal dekke disse kostnader.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Bergen byretts dom i sak 98-1601 A/02 pkt. 1-3 stadfestes.

2. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og at byrettens dom blir å stadfeste. Lagmannsretten kan i alle vesentlige sammenhenger slutte seg til byrettens avgjørelsesgrunner, som det for øvrig vises til, jfr tvistemålsloven §149 første ledd.

Det avgjørende materielle vurderingstema ved avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast, spørsmålet om foreldreansvaret og samværets omfang m v, er hva som er best for barna, jfr barneloven §35 tredje ledd, 35a første ledd og 44a tredje ledd. Lagmannsretten ser først på spørsmålet om fast bosted.

Begge foreldre kan tilby barna et tilfredsstillende oppvekstmiljø. B bor i dag i en leiet bolig på ca 70 kvm i X i Bergen. Hun er under utdannelse, og har av denne grunn forholdsvis beskjeden økonomi. Denne forventes imidlertid i vesentlig grad bedret når hun kommer i arbeid. Dette vil ventelig kunne skje i løpet av 2002. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at C og D har nær og god kontakt med sine noenlunde jevngamle fettere som bor like ved. De har begge venner i området, og C har funnet seg vel til rette i klassen på Y skole, mens D er velfungerende i Z barnehage. Hun skal begynne på skolen i august inneværende år. Som den sakkyndige har forklart, legger også lagmannsretten til grunn at B er en omsorgsfull mor med gode og fullt tilstrekkelige omsorgsevner. Hun har vært barnas hovedomsorgsperson siden de begge var født, og det gjelder også for tidsrommet etter samlivsbruddet i januar 1998.

Når det gjelder A legger lagmannsretten til grunn at han eier og disponerer en leilighet i Sandviken i Bergen. Denne er leiet bort. Selv er han under utdannelse i Oslo, og etter det opplyste er planen å være i inntektsgivende arbeid fra høsten inneværende år. Han bor for tiden i en leiet bolig i - - -grenda. Eier av husværet er mye bortreist, slik at A i det praktiske disponerer hele boligen. Etter det lagmannsretten har fått opplyst, og som for øvrig legges til grunn, har boligen alle nødvendige fasiliteter.

Lagmannsretten legger til grunn at det eksisterer usikkerhet med hensyn til A fremtidige bopel, i den forstand at han under ankeforhandlingen har uttrykt usikkerhet med hensyn til om han akter å flytte tilbake til Bergen etter endt utdannelse. Denne usikkerhet legges det en del vekt på når det gjelder spørsmålet om fast bosted for C og D. Lagmannsretten ser det som lite for barna å skulle skifte av hovedomsorgsperson. Det gjelder særlig i en situasjon hvor det synes å være realistiske muligheter for at barna må flytte til Oslo ved en slik løsning. Barna er begge veletablerte der de nå bor, og det vil derfor ikke være til deres beste om det ble bestemt overføring av den daglige omsorg til A.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen videre til grunn at B har de beste personlige forutsetninger for å ha den daglige oppfølgning av jentene. Det legges i denne sammenheng til grunn, og det er heller ikke bestridt, at B har vært den dominerende omsorgsperson for jentene siden fødselen. Deres tilknytning til mor er sterk, selv om lagmannsretten ikke finner grunn til å tvile på at de også anser far som en sentral person i deres liv. Lagmannsretten viser her bl a til at i alle fall C overfor psykolog Stig Fjellhaug klart har tilkjenngitt at hun ønsker å bli boende hos mor.

Et tungtveiende moment ved lagmannsrettens vurdering av fast bosted, er at siktemålet om størst mulig samlet foreldrekontakt vil bli best realisert om barna blir boende hos henne. Lagmannsretten tviler ikke på at A også har en slik målsetting, men for lagmannsretten har det vært avgjørende at B oppfattes i mindre grad å være opptatt av en detaljstyring av praktiske spørsmål forbundet med en samværsordning. Lagmannsretten legger derfor til grunn at at en samværsordning lettere lar seg gjennomføre til barnas beste, om barna blir boende hos henne.

Når det dernest gjelder spørsmålet om foreldreansvar, tar lagmannsretten utgangspunkt i lovens hovedregel for personer som ikke er gifte, jfr barneloven §35 første ledd. Lagmannsretten har på dette punkt i saken blitt stående ved det samme resultat som byretten, og kan langt på veg slutte seg til dens begrunnelse.

Sentralt for lagmannsrettens avgjørelse er at konfliktnivået mellom A og B har vært høyt og tilspisset siden bruddet i januar 1998. En forutsetning for at delt foreldreansvar skal fungere i en slik situasjon er imidlertid at foreldrene evner og har vilje til samarbeid omkring de spørsmål som angår barna og som omfattes av foreldreansvaret. Etter partenes forholdsvis detaljerte forklaringer, det personlige inntrykk de hver på sin kant har gitt og bevisførselen for øvrig, er det rettens syn at barna klart vil være best tjent med om B alene har foreldreansvaret. Dette vil, slik lagmannsretten ser det, skape størst grad og ro og forutberegnelighet rundt barna.

For lagmannsretten er det sentralt å minne om regelen i barneloven §50. Med den løsning lagmannsretten er kommet til vedrørende foreldreansvaret, har A likevel rett på informasjon om Cs og Ds skolesituasjon m v. Denne informasjon har B en plikt til å gi på forespørsel, og den samme plikt har skole, barnehage m v, med mindre taushetsplikten i forhold til foreldrene setter grenser.

I relasjon til samværsspørsmålet for A skal bemerkes:

Barna har rett til samvær med begge foreldre, jfr barneloven §44. Det er foreldrene som har et gjensidig ansvar for at barna oppnår dette samværet. Slik dette saksforholdet ligger an, legger lagmannsretten til grunn at begge parter i noen grad må bebreides for at C og D etter bruddet ikke har fått den grad av samvær med far som de etter loven og forholdene ellers burde ha hatt.

Det som for lagmannsretten har skapt noen problemer ved fastleggingen av samværet er at A gjennom egen forklaring har fremstått som klart usikker på om han har til hensikt å flytte tilbake til Bergen etter endte studier i Oslo. Dette moment er av vesentlig betyding for hvordan samværet bør legges opp av hensyn til barnas beste, jfr barneloven §44a tredje ledd. Lagmannsretten ser det f eks slik at det ikke kan være aktuelt å etablere helgesamvær annenhver helg og midtukesamvær når A har fast bolig i Oslo eller annet sted med noenlunde tilsvarende reiseavstand til Bergen hvor det må legges til grunn at barna skal bli boende i overskuelig fremtid.

Etter en samlet vurdering av flere forhold, og hvor det særlig er lagt vekt på spørsmålet om fars fremtidige faste bosted, er lagmannsretten kommet til at der bør fastsettes en samværsordning tilnærmet lik det byretten har gjort. Sentralt ved denne vurdering har vært at barna til nå har hatt lite samvær med sin far, og at det inntil han eventuelt flytter tilbake til Bergen/bergensområdet ikke lar seg praktisk gjøre å bestemme en normalsamværsordning lik den barneloven §44a annet ledd legger opp til. Lagmannsretten ser det ellers som viktig å utpensle samværsordningen mer detaljert enn det byretten har gjort av hensyn til det høye konfliktnivået som til nå har vært mellom sakens parter, og ellers for å sikre forutberegnelighet for barn og foreldre ved samværets gjennomføring. Når det gjelder spørsmålet om hvor samvær skal finne sted så lenge A har bopelsadresse i Oslo, forutsetter lagmannsretten at begge foreldre, eventuelt sammen med fagkyndige, forsøker også å arrangere samvær i Oslo.

Sakens parter har vært opptatt av barnas samvær med A i påsken inneværende år.

For dette punkts del er lagmannsretten kommet til at barna skal være hos far fra og med søndag 8 april til søndag 16 april. Lagmannsretten kan ikke se at der av hensyn til barnas beste kan innvendes særskilt til en slik løsning. En slik løsning oppfattes også å ligge innenfor det byretten i sin tid bestemte.

A har under henvisning til barneloven §44b nedlagt påstand om at der foreligger slike særlige grunner som tilsier at reisekostnader til/fra Oslo i tilknytning til samvær bør deles mellom foreldrene. De særlige reiseutgifter som hevdes å foreligge i denne relasjon, skriver seg fra det forhold at særlig C ikke har villet reise med fly alene, og at hun derved må ha følge av en voksen person.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike lovens hovedregel om at det er den samværsberettigede - her A - som skal dekke kostnadene. Særlig skal pekes på at begge foreldre har svak økonomi, men at A fra høsten av skal ha stabil arbeidsinntekt. Det skal videre bemerkes at lagmannsretten ikke ikke har fått den fulle forståelse av hvorfor A i den periode han har vært i Oslo ikke har villet benytte 10 - 12 gratis hjemreiser, reiser som kunne har vært brukt til å oppnå samvær med C og D. Kostnadene forbundet med barnas samvær med far kunne derved vært redusert til et minimum.

Lagmannsretten finner avslutningsvis grunn til å bemerke at den konfliktlinje som foreldrene hittil har valgt, og som begge i noen grad må bære ansvaret for, klart ikke kan ses å være til barnas beste. Skal C og D for fremtiden kunne nyttiggjøre seg det beste fra mor og far, herunder få utnyttet sine evner fullt ut, anser lagmannsretten det som maktpåliggende at det etableres samarbeid mellom foreldrene, og det selv om mor alene skal ha foreldreansvaret etter loven. En forutsetter for øvrig at begge foreldre lojalt følger opp den samværsordning som nå etableres ved lagmannsrettens dom.

Etter dette har anken vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet skal løses i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Noen grunn til å gjøre unntak for loven s hovedregel er det ikke slik dette saksforholdet ligger an. Begge parter har også for lagmannsretten fått innvilget fri sakførsel. Advokat Eikhaug har fremlagt omkostningsoppgave som samlet beløper seg til kr 60.200,-. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at oppgaven blir å legge til grunn for rettens avgjørelse, i det den anses å gjenspeile nødvendig arbeid med saken, jfr tvistemålsloven §176 første ledd.

Ankemotparten har også bedt seg tilkjent saksomkostninger for byretten. Ved vurdering om slike skal tilkjennes, må lagmansretten legge sitt materielle resultat til grunn for avgjørelsen, jfr Schei, Tvistemålsloven m/ kommentarer bind I s 608 og Skoghøy, Tvistemål s 998. Byretten har i tilknytning til saksomkostningsavgjørelsen sagt at det i noen grad må bebreides ankemotparten at det har kommet til sak, og at saken først under hovedforhandlingen for byretten er tilstrekkelig opplyst. I lys av denne vurdering finnes ikke grunn å foreta endringer i byrettens omkostningsavgjørelse.

Ved at der i saken skal utformes en noe mer detaljert samværsordning finnes hensiktsmessig å utforme ny domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. C f * juli 1992 og D f * februar 1995 skal bo fast hos B.

2. B skal alene ha foreldreansvaret for C og D.

3. A skal ha slikt samvær med C og D:

- Inntil han avslutter sine studier/sitt opphold i Oslo skal han ha samvær med barna i Bergen eller Oslo èn helg i måneden fra fredag kl 1600 til søndag kl 1900.

- Fra det tidspunkt han er bofast i Bergen/bergensområdet skal han ha samvær med barna annenhver helg fra fredag kl 1600 til søndag kl 1900.

- Fra det tidspunkt han er bofast i Bergen/bergensområdet skal han ha ettermiddagssamvær èn gang pr uke etter partenes nærmere avtale.

- Tre uker, hvorav to uker sammenhengende, innenfor barnehagens/skolens sommerferie. Begge parter skal i god tid, og senest innen 15 mai hvert år, fastlegge tidspunktet for sommerferiesamværet.

- Annenhver jul, nyttårshelg, vinterferie, påske og høstferie.

- Påsken 2001 skal barna være hos A.

- Høstferien 2001 skal barna være hos B.

- Julen 2001 skal C og D skal være hos B.

- Vinterferien 2002 skal barna være hos A. Juleferien regnes fra 22 desember til 31 desember. Påsken regnes fra palmesøndag til 2 påskedag. Vinterferien og høstferien skal følge skolens plan. Nyttår regnes fra 31 desember kl 1200 til 2 januar kl 1900.

- Samværet beskrevet over regnes inklusiv eventuell reisetid.

4. A skal dekke utgifter forbundet med samværet med Birgitt og D.

5. Byrettens dom, slutningens punkt 4, stadfestes.

6. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B/det offentlige kr 60.200,- 00/100 - sekstitusenogtohundrekroner - innen to - 2 - uker fra dommens forkynnelse.