LG-2000-563
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-18 |
| Publisert: | LG-2000-00563 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger nr. 99-00165 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00563. |
| Parter: | Kjærende part: Grethe Kolbjørnsen (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kvernberg, Stavanger). Kjæremotpart: Winge Reisebureau AS (Prosessfullmektig: Advokat Knud Jacob Knudsen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Håvard Romarheim. Lagdommer Nina Cath. Noss. Lagdommer Ivar Drevland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §191, Tvistemålsloven (1915) §179, §42, §46, §47, §65, §97 |
VIA Stavanger AS reiste ved stevning 03.02.1999 sak med krav om at Grethe Kolbjørnsen skulle betale tilbake ulovlig utbetalt utbytte grunnet ugyldig generalforsamling i Kolb AS, nå VIA Stavanger. Kravet er oppgitt til kr 518.092. Senere er kravet overført fra VIA Stavanger til Winge Reisebureau AS i medhold av tvistemålsloven §65.
Grethe Kolbjørnsen har krevet saken avvist fordi advokat Knudsen ikke var tildelt prosessfullmakt fra VIA Stavanger AS da stevning ble uttatt. Videre bestrides det å være adgang til den overdragelse som fant sted av ovennevnte krav fra sistnevnte selskap til Winge Reisebyrå AS.
Stavanger byrett avsa 16. februar 2000 beslutning med slik slutning:
«1. Sak nr. 99-165 A fremmes.
2. Winge Reisebureau AS trer inn som saksøker i sak 99-165 A i Via Stavanger AS sitt sted.»
Kjærende part har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil i faktum og rettsanvendelse. Søksmålet gjelder spørsmål om gyldigheten av generalforsamling, utdeling av utbytte og gjelder derfor aksjonærenes rettigheter. Her er det Via Stavanger AS - det selskap som skal dele ut utbytte til aksjonærene - som har anlagt søksmål for å få det utdelte utbytte tilbake. I stevningen, og senere, har den annen part sterkt fremhevet at saken ikke gjelder aksjonærenes forhold, altså markert at det ikke skal identifiseres mellom mor- og datterselskap. På tidspunktet for generalforsamling, 18.02.1998, var Via Stavanger AS ikke 100 % eiet av Winge Reisebureau AS. Det var Grethe Kolbjørnsen som eide over 50 %, og som uansett hadde avgjørelsesmyndighet på generalforsamlingen. Byretten har i kjennelsen s 3 nestsiste avsnitt lagt til grunn at retting etter tvistemålsloven §97 kan skje. Dette må være uriktig fordi byretten ikke kan legge til grunn at styret eller styreformann i Via Gruppen AS var kjent med søksmålet - bare økonomisjefen. Søksmålet var dessuten grunnet på eierforholdet da generalforsamlingsbeslutningen fant sted den 18.02.1998, og da var Via Stavanger AS ikke 100 % eiet datterselskap. Winge Reisebureau har også nettopp vært opptatt av de forskjellige interesser for datterselskap og morselskap i saken i og med at Winge Reisebureau AS i stevningen uttrykkelig framhever at morselskapets aksjonærinteresse ikke er en del av tvisten. Av disse grunner er det ikke rettslig grunnlag for å tolke loven så utvidende som det er gjort i kjennelse i Rt-1990-1050. I avgjørelsen fra kjæremålsutvalget er det bl.a vist til:
«Er det hos begge parter på saksøkersiden ....... full økonomisk og interessemessig identitet mellom de egentlige kravshavere og de selskapene som ble betegnet som saksøkere. Lagmannsretten har vist til avgjørelsen i Rt-1974-703, der Høyesteretts kjæremålsutvalg godtok at §97 kunne brukes til å bytte ut farens med sønnens navn som saksøker i en odelssak. Farens navn var blitt oppført ved en misforståelse.»
Dette er en helt annen situasjon enn den manglende felles økonomiske realitet henhørende til det tvistetema denne sak gjelder; Det stiller seg ulikt for aksjonærene og det selskap som utdeler utbytte, og de økonomiske virkninger har effekt for andre - Grethe Kolbjørnsen - i større grad enn Winge Reisebureau AS. Dermed foreligger det ikke «full økonomisk interessemessig identitet» mellom Via Stavanger og Winge Reisebureau AS. Det er faktisk en stor forskjell. Ellers deler kjærende part rettens syn på manglende fullmakt fra Via Stavanger AS.
Det ble nedlagt slik påstand:
«1. Saken avvises.
2. Grethe Kolbjørnsen tilkjennes saksomkostninger.»
Kjæremotparten, Winge Reisebureau AS, gjør gjeldende at byrettens avgjørelse er riktig og slutter seg til begrunnelsen byretten har gitt. Grethe Kolbjørnsn hevder i kjæremålserklæringen at det ikke er grunnlag for å rette feilen vedrørende manglende prosessfullmakt etter tvistemålsloven §97 fordi det ikke foreligger økonomisk og interessemessig identitet mellom Via Gruppen AS og dets heleide datterselskap Via Stavanger AS, jf. Rt-1990-1050. Kolbjørnsens begrunnelse for dette er uklar. Det synes å være lagt til grunn at det ikke foreligger tilstrekkelig identitet fordi Via Stavanger AS på tidspunktet for den ugyldige generalforsamlingsbeslutning ikke var et heleiet datterselskap av Via Gruppen AS, men var delvis eiet av Kolbjørnsen. Et slikt resonnement er ikke holdbart. Det avgjørende er at Via Stavanger AS da stevning ble tatt ut 03.02.99 var et heleiet datterselskap av Via Gruppen AS. Ved saksanlegget var det derfor økonomisk interessefellesskap mellom Via Gruppen AS og Via Stavanger AS. Det forhold at det foreligger en interessemotsetning mellom Via Stavanger AS og Kolbjørnsen som tidligere aksjonær i selskapet, er nettopp grunnlaget for søksmålet. Det nedlegges ikke påstand vedrørende tilkjennelse av saksomkostninger idet det legges til grunn at dersom saken fremmes, vil dette spørsmål bli avgjort under hovedforhandlingen, jf. tvistemålsloven §179.
Det ble nedlagt slik påstand:
«Stavanger byretts beslutning stadfestes.»
Lagmannsretten finner at byrettens kjennelse må bli å stadfeste, men med en annen begrunnelse enn byretten.
For så vidt gjelder spørsmålet om advokat Knudsen har prosessfullmakt, vises det til byrettens premisser hva gjelder de rettslige utgangspunkter. Det legges til grunn at en advokat må ha prosessfullmakt for å kunne handle - herunder for å kunne foreta prosesshandlinger såsom å ta ut stevning - på klientens vegne. Har han ikke slik fullmakt, er parten ubundet av prosesshandlingen, se Rt-1975-786. Etter tvistemålsloven §46 annet ledd behøver en advokat ikke fremlegge noen skriftlig fullmakt med mindre retten finner grunn til å forlange det. Etter §47 siste ledd anses en advokat å ha den fullmakt han påberoper seg, og det er av vesentlig betydning at domstolene kan stole på en advokats påberopelse av prosessfullmakt.
I nærværende sak har byretten funnet grunn til å bringe på det rene om det foreligger fullmakt. På bakgrunn av dokumentasjonen er lagmannsretten enig med byretten i at nødvendig prosessfullmakt ikke forelå ved saksanlegget, og at saken da måtte vært avvist dersom spørsmålet hadde vært tatt opp på det tidspunktet. Men hvis en prosessforutsetning som manglet ved saksanlegget, inntrer før avvisning har funnet sted, skal saken ikke avvises, se Jo Hov, Rettergang i sivile saker, 1994, s 117 med videre henvisning. Det vises i denne forbindelse for så vidt til dokumentasjon som byretten har vist til og hvor det fremgår at styret i VIA Stavanger har «tatt stevningen til etterretning». Men særlig vises det til skriv av 19.10.99 fra styreformannen i VIA Stavanger, Jørn Kristiansen, hvor det fremgår at advokatfirmaet Lindh Stabell som advokat Knudsen tilhører, har prosessfullmakt. Den prosessuelle handleevnen i et aksjeselskap er som byretten korrekt påpeker tillagt styreleder, jf domstolloven §191 annet ledd jf tvistemålsloven §42. Lagmannsretten oppfatter at de nevnte brev gir uttrykk for styrets beslutning. Det må innebære at selv om denne prosessforutsetningen manglet ved saksanlegget, er den iallfall inntrådt i og med nevnte brev. Det er således ikke noe grunnlag for å avvise saken. Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om retting etter tvistemålsloven §97.
Når det gjelder spørsmålet om overdragelse etter tvistemålsloven §65, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til byrettens premisser. Det bemerkes kun at hvor overdrageren er saksøker, har erververen en ubetinget rett til å tre inn såfremt vilkårene for øvrig er til stede etter §65, hvilket må anses å være tilfelle.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten finner det mest praktisk at spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179.