LH-1992-467

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-02-15
Publisert:	LH-1992-00467
Stikkord:	Dekningsloven
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr 113/91 A (98/92) - Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00467 A. Anket til Høyesterett - HR-1995-00016 A - A frifunnet.
Parter:	Ankende part: A, - - -veien 5 A (Prosessfullmektig: Advokat Kjetil Krokeide, 9401 Harstad). Ankemotpart: X A/S, dets konkursbo, v/advokat Steinar Iversen (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Iversen, 9401 Harstad).
Forfatter:	Lagdommer Einar Rege, formann, lagdommer Grete Thue, konstituert lagdommer Sam E. Harris
Lovhenvisninger:	Dekningsloven (1984) §5-2, §5-9, Dekningsloven (1984), Tvistemålsloven (1915) §152, §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, Tinglysingsloven (1935) §23, §3-10, §5-11, §5-12, §5-4

Saken gjelder omstøtelse etter dekningsloven av kjøp av en boligeiendom i medhold av kjøperett (kjøpsopsjon).

I februar 1989 tiltrådte A stilling som daglig leder i selskapet "Y A/S" i Harstad. Selskapet skiftet senere navn til "X A/S". Y A/S/X A/S drev virksomhet innen kjøttbransjen, og inngikk i "Norsk Mat"-konsernet da A ble ansatt. Dette var et landsomfattende konsern innen næringsmiddelbransjen.

A er bl.a. utdannet som næringsmiddelteknolog fra Sverige, foruten å være bl.a. pølsemakermester. Han har erfaring fra forskjellige bedrifter innen kjøttbransjen fra 1977/78, da han var ferdig med utdannelsen. Han hadde også tidligere - i årene 1980/81 til 1984 - arbeidet hos Y A/S, men begynte i 1984 i "Z" innen Landbrukssamvirket. Han var der senest driftsleder og nestkommanderende for et større nyetablert Z-anlegg på Æ i Ø kommune.

A skal ved flere anledninger ha blitt spurt om å komme tilbake til Y A/S, før han endelig i januar 1988 sa ja til å overta som daglig leder. A og Y A/S var da kommet frem til muntlig enighet om ansettelsesvilkårene, rett nok slik at det er uenighet mellom partene i rettssaken om det allerede på dette stadiet var avtalt noe om den kjøperett for A som denne saken særlig dreier seg om, se nærmere nedenfor. Skriftlig ansettelsesavtale ble først inngått 11. juli 1989. Som vilkår for A var fastsatt årslønn på kr 270.000 (med minimum 6 % årlig "lønnsglidning"), bilordning, fri telefon og rett til to års lønn etter eventuell oppsigelse fra Y A/S' side. I tillegg var følgende bestemt:

"2. Y A/S kjøper eiendommen beliggende på - - -veien 5 A. A får bo vederlagsfritt i 3 -tre år fra kjøpstidspunkt for huset. Y A/S gir A opsjon på kjøp av huset for kr 475.000,-. Y A/S skal tinglyse opsjonen senest 25/8-1989.

3. Dersom A sier opp sin stilling innen 3 -tre år fra kjøpetidspunkt for huset vil Y A/S kunne kreve øyeblikkelig innfrielse på sitt mellomværende på hus såfremt opsjonen ikke er innløst."

Det er her tale om en boligeiendom Y A/S' styreformann og A i fellesskap hadde festet seg ved som egnet for A og familien. Eiendommen ble overdratt til Y A/S for kr 950.000,- ved skjøte av 3. juli 1989. Erklæring om rett (opsjon) for A til kjøp av eiendommen for kr 475.000,-, med begrenset varighet til 15. juni 1992, ble tinglyst 13. november 1989. 13. mai 1991 ble det opprettet kjøpekontrakt mellom Y A/S og A om As kjøp av eiendommen. Skjøte datert 23. september 1991 ble tinglyst 2. oktober 1991. 18. november 1991, like etter at Y A/S hadde skiftet til navnet X A/S, ble det inngitt oppbudsbegjæring. Konkurs ble åpnet 19. november 1991.

Konkursboet krevde overdragelsen av eiendommen omstøtt etter dekningsloven regler, men kravet ble tilbakevist. 16. desember 1992 tok boet ut stevning for Trondenes herredsrett. 29. mai 1992 avsa herredsretten dom med slik slutning:

"1. A dømmes til å betale til X A/S, dets konkursbo, kr 461.000,-, med tillegg av 15 % rente fra stevningens forkynnelse og til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale X A/S, dets konkursbo, kr 26.020,- i saksomkostninger."

Ytterligere opplysninger om sakens bakgrunn, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse fremgår av herredsrettens dom.

Dommen er rettidig påanket av A. Anken er opplyst i hovedsak å gjelde rettsanvendelsen, men retter seg dels også mot bevisbedømmelsen. X A/S, dets konkursbo, har i anketilsvar tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Harstad 19. januar 1993. Forut for ankeforhandlingen var ett vitne, som er nytt for lagmannsretten, avhørt ved bevisopptak for Oslo byrett. For lagmannsretten har A og to vitner avgitt forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

X A/S, dets konkursbo, har for lagmannsretten frafalt dekningsloven §5-4 som grunnlag for omstøtelseskravet. Dessuten er kravet redusert i forhold til herredsrettens dom. Bortsett fra at den videre bobehandling har gitt en viss øket kunnskap om X A/S' økonomiske stilling, foreligger saken for øvrig i det vesentlige i samme skikkelse som for herredsretten.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Overdragelsen av boligeiendommen til ham for halvparten av kostprisen var ingen gave fra Y A/S, slik "gave" må forstås i den objektive omstøtelsesregel i dekningsloven §5-2. Det forelå ikke gavehensikt. Kjøperetten for A var derimot et resultat av relle forhandlinger om hvilke vilkår Y A/S måtte tilby for at A skulle være villig til å ta stillingen som daglig leder av Y A/S. A hadde fra før gode vilkår og gode fremtidsutsikter innen Z-systemet, mens stillingen som daglig leder hos Y A/S ville være risikofylt pga Y A/S' svake økonomi. Av hensyn til As familie var det dessuten viktig med gode boforhold dersom de skulle flytte til Harstad.

I tillegg kommer at selv om en skulle regne A som "nærstående", slik at det er toårsfristen som gjelder etter dekningsloven §5-2, så var denne fristen gått ut. Fristen må regnes fra avtalen om kjøperett ble tinglyst 13. november 1989, mens oppbudsbegjæring innkom til skifteretten først 18. november 1991.

I forhold til den subjektive omstøtelsesregel i dekningsloven §5-9, kan en ikke alene se på selve gjennomføringen av eiendomskjøpet. Kjøpet skjedde i henhold til kjøperetten som var forutsatt allerede i januar 1989, før A tiltrådte, og tinglyst 13. november 1989. Kjøperetten ville dermed foreligget som en beskyttet separatistrett for A etter konkursen, om den ikke allerede hadde vært benyttet. Så lenge boet i så fall hadde måttet respektere kjøperetten, kan det ikke sies å ha oppstått noe tap for boet når kjøperetten istedet ble gjort gjeldende før konkursen. Uten tap kan selve gjennomføringen av eiendomsoverdragelsen til A ikke være "utilbørlig".

Hvis en i stedet foretar en samlet vurdering av hele forholdet, fra avtalen om kjøperett ble inngått og til kjøp ble gjennomført, blir dette i sum heller ikke noe som rammes av dekningsloven §5-9 som utilbørlig. Det er riktig at Y A/S hadde en problematisk økonomi allerede i 1988/89, og at A var klar over dette. Det var likevel nødvendig for Y A/S å tilby en gunstig kjøperett til bolig for at A skulle være villig til å påta seg oppgaven som daglig leder. Y A/S' svake økonomi medførte dessuten at stillingen som daglig leder innebar usikkerhet for fremtiden, samtidig som A måtte "brenne broene" til sin tidligere arbeidsgiver. Selv om det ikke sies direkte, må det innfortolkes en viss arbeidsplikt knyttet til kjøperetten. Når en også ser på hva slags stilling det var, ble As totale lønn - inklusive verdien av kjøperetten og andre goder - derfor ikke spesielt høy. Sett på bakgrunn av at A var i stillingen i nesten 3 år, er partene enige om at totallønnen - inklusive alt - kan regnes å ha vært kr 5-600.000 pr år. Herredsretten fant ikke at en slik lønn ble rammet av dekningsloven §5-4 som urimelig lønnsutbetaling, og denne anførsel er frafalt for lagmannsretten. Det må derimot sies å ha vært rimelig balanse i ytelsene, og i alle fall ikke en så sterk skjevhet at det kan anses utilbørlig.

I den grad det foreligger noe spesielt, så er det avlønningsmåten. Kjøperetten var imidlertid et resultat av reelle forhandlinger mellom likeverdige parter, der Y A/S' bankforbindelse og største kreditor - daværende Bergen Bank, senere Den norske Bank - i realiteten stod bak på Y A/S' side. På forhandlingstidspunktet hadde A ingen innflytelse i Y A/S. Avtalen om kjøperetten kom i stand i god tid før konkursen, og var ikke motivert ut fra svak økonomi hos Y A/S eller for å skulle sikre A i tilfelle konkurs.

Da A ønsket å gjøre kjøperetten gjeldende, var A uten innflytelse på styrets beslutning om å anse seg bundet til å innfri denne. En må anta at styret ikke fant grunnlag for å påberope bristende forutsetninger, avtaleloven §36ea.

Det må samlet sett anses å være balanse mellom ytelsene, og A har ikke misbrukt stilling eller innflytelse.

Et tilleggsmoment er den sannsynlige situasjon uten den disposisjon som påstås omstøtt. I så fall ville ikke A sagt ja til stillingen som daglig leder, Y A/S ville ikke kjøpt den aktuelle eiendom, og kreditorene ville dermed uansett ikke hatt denne som et mulig beslagsobjekt.

Hvis det likevel skulle bli omstøtelse, må kravet mot A reduseres. Det blir neppe forskjell på et berikelseskrav etter dekningsloven §5-11 og et erstatningskrav etter §5-12. I begge tilfelle blir det spørsmål om differansen mellom markedsverdi for eiendommen og den sum A betalte. Herredsretten la - i samsvar med boets syn - til grunn kr 900.000,- som markedsverdi, men dette er for høyt pga sterkt fall i eiendomsprisene. En takst avgitt 4 februar 1992 setter antatt markedsverdi til kr 780.000,-. Fra dette må det trekkes det beløp A betalte, kr 475.000,-. Dette ble oppgjort ved å overta pantegjeld for ca kr 439.000, og ved kontant betaling av ca kr 35.000. Partene er enige om at herredsretten uriktig har glemt å ta hensyn til kontantbetalingen på kr 35.000 da den kom frem til domsbeløpet på kr 461.000,-.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A frifinnes.

2. X A/S, dets konkursbo idømmes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

X A/S, dets konkursbo, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Y A/S var insolvent allerede i 1988. Driftresultatet var negativt, og bedriften var og fortsatte å være avhengig av ekstraordinær gjeldsettergivelse for å kunne holde det gående så lenge som den gjorde. Bedriften fikk da også ettergitt nær kr 40 mill. i gjeld i perioden 1987 til 1990. Likevel klarte den ikke å unngå driftsunderskudd. Den prisen som ble oppnådd ved salg av anleggsmidlene etter konkursen, viser også at verdien av disse hadde vært kraftig overvurdert, og at det dermed hadde foreligget underbalanse i lang tid.

Dette må A ha kjent til helt fra han tiltrådte som daglig leder. Den negative utviklingen ble bl.a. omtalt i styremøte 9. mars 1989, der A var til stede.

Eiendommen - - -v 5 A ble taksert 19. desember 1985 til antatt normal salgsverdi kr 1.270.000. Prisen på kr 950.000 ved salget til Y A/S i 1989 må anses som markedsverdi da, noe som viser at eiendommen allerede hadde vært rammet av et betydelig prisfall. Etter 1989 har det ikke vært så stort fall, men bostyret har likevel akseptert en ytterligere reduksjon av antatt verdi til kr 900.000 på det tidspunkt da eiendommen ble overdratt til Y A/S. Dette har også herredsretten godtatt. Taksten av 4. februar 1992 på kr 780.000 - som er innhentet i anledning saken - må sees bort fra som riktig uttrykk for eiendommens verdi.

Det fremgår ikke at A skulle ha plikt til arbeid i en viss periode for å kunne benytte kjøperetten.

På denne bakgrunn gjøres for det første gjeldende at overdragelsen må regnes som en gave som rammes av dekningsloven §5-2. Fristen kan ikke regnes fra stiftelsen av kjøperetten, men fra fullbyrdelsen ved overskjøtning, jf Rt-1988-1327 (1331). Det er ikke riktig - som herredsretten kom til - at kjøperetten hadde vært nødvendig for at A skulle kunne få en ny daglig leder. Det er ikke holdepunkter for at avtalen om kjøperetten ble inngått før A tiltrådte. I motsetning til det som gjaldt for de øvrige mindre verdifulle ansettelsesvilkår, finnes ingen skriftlig omtale før sommeren 1989. A var da allerede i virksomhet som daglig leder med god lønn, og kjøperetten er ikke gjort betinget av fortsatt arbeid. Hovedmotivet da kjøperetten ble stiftet må derfor ha vært å berike A.

Subsidiært gjøres gjeldende at overdragelsen kan omstøtes etter dekningsloven §5-9. As kjøp av eiendommen til underpris har gått på bekostning av andre kreditorer. Av de fem grunnvilkårene etter §5-9 er det utilbørlighetsvilkåret det er størst grunn til å diskutere. I denne forbindelse gjøres det gjeldende at boet kunne påberopt seg bristende forutsetninger som grunnlag for ikke å oppfylle sin forpliktelse etter kjøperetten dersom den først var gjort gjeldende etter konkursen. For øvrig er det ikke så vesentlig om vurderingen foretas pr tidspunktet for stiftelsen eller gjennomføringen, fordi Y A/S var insolvent på begge tidspunkt. Kjøperettens tilbørlighet bør dessuten vurderes i lys av As lønnsvikår i forrige stilling, og de generelle lønnsvilkår for ledere i Norsk Mat-konsernet. Med kjøperetten kommer A meget gunstig ut ved denne sammenlikningen.

X A/S, dets konkursbo, er enig i at herredsretten satte domsbeløpet for høyt, idet A totalt har betalt kr 475.000,-. Under forutsetning av en verdi for eiendommen på kr 900.000,-, blir boets krav derfor kr 425.000,-.

X A/S, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:

"1. A dømmes til å betale X A/S, dets konkursbo kr 425.000 med tillegg av 15 % årlig rente fra stevningens forkynnelse og til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

For å følge systematikken i partenes prosedyre, ser lagmannsretten først på spørsmålet om omstøtelse etter dekningsloven §5-2; omstøtelse av gave:

Ved dette spørsmål har X A/S, dets konkursbo, lagt vekt på at kjøperetten først kan ha blitt avtalt sommeren 1989, altså flere måneder etter at A hadde tiltrådt stillingen som daglig leder. I så fall kan det ikke ha vært Y A/S' ønske om å sikre seg A som daglig leder som har vært motiverende for kjøperetten. Slik lagmannsretten forstår konkursboets argumentasjon, må det da legges til grunn at hovedmotivasjonen for å etablere kjøperetten i stedet har vært å berike A (gavehensikt), fordi annen dominerende motivasjon ikke kan sees å foreligge.

Lagmannsretten er ikke enig i dette: For det første finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at A har rett når han hevder at en gunstig kjøperett til bolig var omtalt og lovet allerede i samtalene med Y A/S i januar 1989. Unnlatelsen av å la dette komme til skriftlig uttrykk er ikke unaturlig sett på bakgrunn av at Y A/S fremdeles ikke eide noen boligeiendom. Det måtte derfor avklares hvilken bolig A kunne akspetere for seg og sin familie, og om denne også var akseptabel for Y A/S, og lot seg kjøpe. Først deretter hadde en et mer håndfast grunnlag for mer spesifikk utforming av kjøperettens nærmere vilkår. Hensynet til å skape notoritet i forhold til tredjemenn eller kreditorer kan ikke for noen av partene ha fremstått som viktig på dette tidspunkt. Manglende skriftlig dokumentasjon for at kjøperetten ble lovet allerede i januar 1989, gir derfor ikke lagmannsretten grunnlag for å se bort fra As forklaring på dette punkt. Eneste reservasjon måtte være at det først senere ble mer presist fastsatt hvor gunstig kjøperetten skulle være, men det får ikke betydning for det aktuelle spørsmål.

Ut fra dette legger lagmannsretten også til grunn at Y A/S anså løftet om en gunstig kjøperett til bolig som et nødvendig tilbud for at A skulle bli villig til å bryte med sin gamle arbeidsgiver og flytte med familien fra Ø kommune til Harstad. Slik sett må Y A/S ha ansett tilbudet som fremsatt i egen interesse, og en berikelse av A kan ikke regnes som noen hovedhensikt, verken i januar 1989 eller ved en senere endelig fastsetting av kjøperettens vilkår.

Det har da ikke foreligget noen gave i dekningsloven §5-2's forstand, og det er unødvendig for lagmannsretten å gå inn på fristspørsmålet. Kravet om omstøtelse i medhold av dekningsloven §5-2 kan uansett ikke gis medhold.

Det neste spørsmål gjelder omstøtelse etter dekningsloven §5-9; den subjektive omstøtelsesregel:

Ved overdragelsen av boligeiendommen fikk A oppfylt sitt krav i medhold av kjøperetten, uten at andre kreditorer fikk tilsvarende oppfyllelse av sine krav. Slik sett ble A "begunstiget", jf §5-9 1. alternativ. Dessuten kunne eiendommen ikke lenger tjene som dekningsobjekt for de øvrige kreditorene, jf §5-9 2. alternativ. Y A/S' økonomi var svak - antagelig forelå det insolvens - allerede fra før 1989. Dette er det enighet om, og A har erkjent at han før han ble tilsatt kjente til den svake økonomien. De gjenstående spørsmål i tilknytning til dekningsloven §5-9 er derfor først og fremst om det foreligger en disposjon som har vært "til skade" for de øvrige kreditorer, og om disposisjonen i så fall er "utilbørlig":

Eiendommens verdi oversteg panteheftelsene. Når det gjelder spørsmålet om skade, er det derfor i utgangspunktet enkelt å fastslå at dersom kjøperetten ikke hadde foreligget eller overhodet ikke var blitt gjort gjeldende, så ville denne differansen kommet kreditorfellesskapet til gode. Lagmannsretten kan ikke følge As betraktning om at han uten kjøperetten ikke ville blitt tilsatt, og at det da heller ikke ville blitt anskaffet noen eiendom som kunne tjene som dekningsobjekt. Lagmannsretten viser her til de midler Y A/S brukte til kjøpet av eiendommen, og at alternativet i siste omgang må antas å ville ha vært mindre gjeld for selskapet. Også ved en slik økning i gjeld foreligger skade.

Som det vil ha fremgått hevder imidlertid A også at stiftelsen av kjøperetten må sees bort fra fordi den ikke var utilbørlig, og at selve gjennomføringen av overdragelsen ikke har medført tap fordi kreditorene alternativt måtte respektert kjøperetten som en heftelse ("separatistrett") også etter konkursen.

Dette siste er lagmannsretten ikke enig i: Tinglysing er etter tinglysingsloven §23 et nødvendig men ikke tilstrekkelig vilkår for en rettighets vern i forhold til et konkursbo. Tinglysing utelukker ikke andre grunnlag for at boet kan være ubundet. X A/S, dets konkursbo, har her vist til bristende forutsetninger som et slikt grunnlag:

Lagmannsretten har ovenfor lagt til grunn at kjøperetten var oppfattet som et nødvendig tilbud for at A skulle bli villig til å bryte med sin gamle arbeidsgiver og flytte med familien fra Ø kommune til Harstad, og at kjøperetten slik sett var i Y A/S' egen interesse. A ønsket gode borforhold for seg og sin familie. Lagmannsretten ser derfor kjøperetten mer som utslag av å skulle imøtekomme dette, enn som en direkte tilsiktet økonomisk fordel for A. Dette må også ha vært As forutsetning.

Når det så utviklet seg slik at bedriftens virksomhet ikke kunne fortsette, tok Y A/S' interesse i kjøperetten som middel til å sikre A og familie gode boforhold, og dermed til å sikre As fortsatte innsats til gode for Y A/S, slutt. I alminnelighet måtte dette likevel vært Y A/S' egen risiko. Men når påberopelse og gjennomføring av kjøperetten går så direkte ut over de øvrige kreditorer som her, taler dette for å se det anderledes. Med den virkning kjøperetten faktisk fikk, ville den - om den skulle opprettholdes også etter konkursen - langt på vei ha virket som et privat beslagsforbud. Det kan ikke ha vært dette som var partenes forutsetninger da kjøperetten ble avtalt. I motsatt fall taler mye for at selve stiftelsen ville vært omstøtelig, om den ikke allerede måtte anses ugyldig som stridende mot reglene og prinsippene for beslagsforbud, jf dekningsloven kap 3 og bl.a. Rt-1958-991. Her kan rett nok tilføyes at forholdet ikke kan sees å gå direkte inn under dekningsloven §3-10, som heller ikke er påberopt. Paragrafen illustrerer imidlertid lovgivers syn på hvordan avveiningen av reelle hensyn i et beslektet tilfelle bør falle ut. Det kan her også vises til Torgeir Austenå, Løsningsrettigheter, 169-183.

I tillegg kommer at kjøperetten faktisk fikk liten realitet som middel til å skaffe A og familie gode boforhold i Harstad i tiden frem til konkursen. Det fulgte av ansettelsesavtalen at A også hadde rett til å bo vederlagsfritt i huset i tre år. Økonomisk sett ville det derfor normalt være gunstigst for A å vente til utløpet av denne treårsperioden før kjøperetten ble gjort gjeldende.

På bakgrunn av de samlede ansettelsesvilkår og slik det utviklet seg, ville kjøperetten og en gjennomføring av denne først og fremst få virkning i forhold til kreditorene. Dertil kommer, som nevnt, at A og Y A/S/X A/S - for at kjøperetten ikke skulle falle bort som et uhjemlet, privat beslagsforbud - ikke kan anses å ha forutsatt en slik kreditorskadelig virkning. Når X A/S så går konkurs, er det nettopp disse kreditorene som gjennom konkursboet overtar på Y A/S/X A/S' side. I den aktuelle sammenheng kan boet ikke fullt ut identifiseres med Y A/S/X A/S' stilling før konkursen. I alle fall boet hadde derfor måttet kunne si seg uforpliktet til å innfri kjøperetten, om kjøpet ikke allerede hadde vært gjennomført. Det fremgår dermed også at det vil medføre et tap for kreditorene om gjennomføringen før konkursen ikke omstøtes.

Når det gjelder spørsmålet om utilbørlighet, vil en rekke av de samme momenter som begrunner risikoplasseringen ved spørsmålet om bristende forutsetninger, spille inn. Det vises derfor til det som er sagt ovenfor. Her skal bare tilføyes at så lenge A også hadde rett til å bo vederlagsfritt i huset i tre år, ville det som nevnt lønt seg økonomisk å vente til utløpet av denne perioden før kjøperetten ble gjort gjeldende. Det fremstår derfor ikke som tvilsomt for lagmannsretten at A påberopte seg kjøperetten før dette tidspunkt på grunn av at konkurs da må ha virket nær forestående. Som det vil ha fremgått ble kjøperetten påberopt i 1991, mer enn ett år før treårsperioden utløp. Slik situasjonen opprinnelig lå an og på dette tidspunkt hadde utviklet seg, ivaretok ikke påberopelsen andre formål enn å sikre A en økonomisk fordel, uten at de øvrige kreditorene fikk tilsvarende innfrielse av sine rettigher. Dette må A ha vært klar over. For ordens skyld tilføyes at dekningsloven §5-9 ikke bare rammer konkursdebitors egne disposisjoner.

Ved at kjøperetten først ville være økonomisk interessant for A etter utløpet av de tre årene med rett til vederlagsfri bruk av boligen, kan lagmannsretten heller ikke se argumentet om at A gjennom sitt arbeid den tid han var daglig leder for Y A/S allerede i 1991 hadde "opptjent" denne fordelen, som treffende. Slik de endelige ansettelsesvilkårene totalt sett ble, etterlates snarere inntrykk av at det var bruksretten til eiendommen som ble suksessivt opptjent de første tre årene, mens kjøperettens fremste funksjon ville være å gjøre det økonomisk mulig med fortsatt gode boforhold etter dette. Avtalen inneholder ikke bestemmelse om andre fordeler som etter tre år skulle komme i borettens sted, og en egen bestemmelse om rett til to års lønn ved oppsigelse fra selskapets side gjør kjøperetten uaktuell som tilsiktet kompensasjon i et slikt tilfelle. Ved den avveining som må foretas i forhold til hensyn på As side, er lagmannsretten ellers enig med X A/S, dets konkursbo, i at de ytelser A mottok må anses som en relativt god avlønning også uten kjøperetten. Også disse forhold må A ha vært klar over.

Lagmannsretten har ut fra dette funnet at påberopelsen og gjennomføringen av kjøperetten var utilbørlig, og at såvel de objektive som de subjektive vilkårene for omstøtelse etter dekningsloven §5-9 er til stede.

Det siste lagmannsretten må ta stilling til, blir etter dette størrelsen på den erstatning A skal betale til boet etter dekningsloven §5-12. Boet har krevet erstatning fastsatt til differansen mellom boligeiendommens verdi og kr 475.000,-, som det er enighet om at A totalt har betalt. Partene er uenige om verdsettelsen av boligen. Lagmannsretten legger her til grunn at det er spørsmål om eiendommens salgsverdi ved salg etter konkursåpningen.

Y A/S kjøpte eiendommen på det åpne marked for kr 950.000,- sommeren 1989. En takst fra desember 1985 anslår verdien til kr 1.270.000, mens en takst fra februar 1992 anslår verdien til kr 780.000. Lagmannsretten legger til grunn at den prisen som ble betalt i 1989 svarte til markedsverdien da. For øvrig antas eiendommens verdi i hovedsak å ha svingt i takt med den generelle prisutvikling for "brukte" boligeiendommer i Harstadområdet, bl.a. med en kulminasjon i 1987.

Det fremgår av takst fra 1985 (takst av 19. desember 1985 v/ing Tormod Hardersen) og fra 1992 (av 4. februar 1992 v/murmester Jørgen Marthinussen) at det er tale om et hus på brutto 334/322 kvm, bygget i 1982, og med ganske god beliggenhet, utrustning og standard. I taksten fra 1992 er "sum teknisk verdi", etter fradrag for utidsmessighet, elde og vedlikeholdsmangler, oppgitt til kr 1.200.000. Det er videre opplyst at det i 1992 er vanskelig å selge eneboliger for over kr 1.000.000.

På bakgrunn av at eiendommen allerede må antas å ha vært gjenstand for et relativt sterkt prisfall fra 1987 og til den ble solgt i 1989 for kr 950.000, og at eiendommen til tross for sin størrelse og øvrige kvaliteter dermed er kommet ned i et prisleie under kr 1.000.000, er lagmannsretten enig med boet i at kr 900.000 kan legges til grunn som oppnåelig pris etter konkursen.

Den differanse A skal erstatte blir etter dette kr 425.000,-, som er i samsvar med boets påstand. Tre-fjerdedelsregelen i dekningsloven §3-10 er ikke påberopt, og synes heller ikke andvendelig. Rentekravet er ikke bestridt.

På bakgrunn av at X A/S, dets konkursbo, i ankesaken har redusert sitt påstandsbeløp, har anken ikke vært forgjeves. Boet har imidlertid vunnet saken fullstendig, og saksomkostninger blir derfor å vurdere etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172. Lagmannsretten har funnet at saken ga grunnlag for så stor tvil at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd bør komme til anvendelse, slik at hver part bærer sine omkostninger. Dette gjelder både for herredsog lagmannsrett.

Grunnet reisefravær blant rettens medlemmer har det ikke vært mulig å overholde fristen i tvistemålsloven §152.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A dømmes til å betale X A/S, dets konkursbo, kr 425.000,- -firehundreogtjuefemtusen 00/100- med tillegg av 15 -femten- % årlig rente fra stevningens forkynnelse og til betaling skjer. Oppfyllelsesfrist er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger for herredsrett eller lagmannsrett ilegges ikke.