LH-1992-480
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-24 |
| Publisert: | LH-1992-00480 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00480 M. Rettskraftig. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (midl. statsadv.flm. Arild Aaserød) mot A (advokat Olaf Fjalstad). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, formann. Kst. sorenskriver Helge Nilsen. Ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes. Mindretall: Gaute Gregusson, Rolv Selnes |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §196, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §187, §240, §437 |
24. mars 1993 ble rett holdt i Bodø, Nordland lagsogn.
Det ble avsagt slik dom:
Tiltalte A er født xx.xx.1944, og bor i - - -, X. Han var tidligere skogassistent i kommunen, men er idag uførepensjonist, med en netto uførepensjon på ca kr 6.000 pr måned. Han er uformuende. Han giftet seg i 1965, og har 4 voksne barn fra ekteskapet, som ble oppløst i 1972. Han var enslig i årene 1972-75, og deretter samboene med en kvinne frem til 1983. Etter at dette forholdet var oppløst, var han igjen samboene med en kvinne fra 1983-1992. Fra dette forholdet har han 2 barn på 8 og 3 år. De er idag bosatt sammen med sin mor, og tiltalte skal etter forutsetningene trekkes i sin uførepensjon med kr 1500 pr måned tilsammen til barna. Etter tiltaltes opplysninger blir trekket ikke gjennomført.
Statsadvokatene i Nordland har den 28. august 1992 satt ham under tiltalte ved Hålogaland lagmannsrett, Nordland lagsogn, til fellelse etter:
I. Straffeloven §195, første ledd, 2 straffalternativ for å ha hatt samleie med et barn under 14 år.
Grunnlaget for tiltalen er følgende handling:
Ved flere anledninger innenfor tidsrommet 1971 - 11 mars 1981 i X hadde han samleie med B født xx.xx.1967.
II. Straffeloven §196 for å ha hatt utuktig omgang med noen som var under 16 år.
Grunnlaget for tiltalen er følgende handling:
Ved flere anledninger innenfor tidsrommet 12 mars 1981-1982 i X forholdt han seg som beskrevet i tiltalens post I overfor B født xx.xx.1967."
Det er i tiltalebeslutningen tatt forbehold om nedleggelse av påstand om namsdom for fornærmedes erstatningskrav/oppreisningskrav.
Tiltalte har nektet seg straffskyldig.
Lagretten har vært forelagt 2 hovedspørsmål, i det vesentlige utformet i samsvar med tiltalebeslutningen.
Spørsmålene er besvart bekreftende, og retten har lagt kjennelsen til grunn.
Tiltalte blir etter dette å straffelle for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, og for overtredelse av §196. Hver av overtredelsene kvalifiserer til fengselsstraff. Straffeloven §62 kommer således til anvendelse.
Om saksforholdet og straffutmålingen bemerkes:
Tiltalte er født og oppvokst på X, som den eldste av 6 søsken. Fornærmede i saken, B, født xx.xx.1967, er datter av tiltaltes bror C, som døde i 1974. Fornærmede er født på X, men flyttet med sin mor og far til Y da hun var ca 1 år gammel, og etter et par år der flyttet de til Z, der hennes to yngre brødre ble født. Både sommeren 1971 og 1972 var familien på besøk i X, første gang av forholdsvis lang varighet, i forbindelse med at fornærmedes far da var innkalt til militærtjeneste. I en del av denne sommerferien bodde fornærmede og hennes mor og småbrødre i samme hus som tiltalte og hans familie. Etter bevisførselen må det legges til grunn at tiltalte ved flere anledninger denne sommeren fikk fornærmede til å komme opp i hans seng etter at de øvrige hadde stått opp om morgenen, og at han da befølte henne på kroppen og på hennes kjønnsorgan, og fikk henne til å ta på hans erigerte penis. Ved en anledning denne sommeren gjennomførte han samleie med henne. Hun lå da og hvilte middag på et av loftsrommene, og tiltalte kom inn og la seg ved siden av henne. Etter først å ha befølt henne som han pleide, kjente hun hans kjønnsorgan mot sitt, og deretter en voldsom smerte. Hun satte i å skrike, noe han hysjet ned. Hun kjente hun ble "klissvåt" nedentil. Han tok henne deretter inn på badet og vasket henne med en klut, som ble blodig. Hun har forklart at det sved noe forferdelig, og at hun forsøkte å hindre vaskingen, men at han trøstet henne med at sviingen ville gå over med bruk av vann og klut.
Fornærmede forbinder dette første samleiet, da hun var vel 4 år gammel, med at en av tiltaltes sønner da var liten baby, og lå i gips nedentil på grunn av en skade i foten, oppstått ved fødselen. Gutten ble døpt den sommeren, og fornærmedes mor var fadder. Tiltaltes hustru og fornærmedes mor var hver for seg mye opptatt med pass av sine respektive småbarn, og tiltalte tok seg mye av morgen- og aftenstellet av fornærmede. Under vasking av henne få dager etter samleiet oppdaget han at fornærmede var blålig misfarget på innsiden av lårene og i skrittet, og han foreholdt henne da at hun - i tilfelle noen oppdaget dette - skulle si at hun hadde slått seg under klatring over et gjerde. Fornærmede mener å erindre at hennes mor oppdaget misfargingen, og at hun da sa det var skjedd på den måten tiltalte hadde instruert henne om.
Også i 1972 var fornærmede og hennes familie på sommerbesøk i X. Det er uklart om tiltalte da påny gjennomførte samleie med henne. Høsten 1972 flyttet imidlertid fornærmede og hennes familie fra Z til X, og bosatte seg ca 11 km unna tiltaltes bopel. Det må etter bevisførselen legges til grunn at tiltalte fra da av og i årene fremover jevnlig gjennomførte samleier med fornærmede, dels innomhus, dels på en rekke steder ute i naturen, gjerne i forbindelse med at hun var med ham på traktortur. Samleiene ble gjerne gjennomført ved at han la seg over henne eller på siden av henne, men like ofte ved at han tok henne på fanget med hennes rygg mot hans bryst, hvoretter han gjennomførte samleiene ved å presse sitt kjønnsorgan inn i hennes bakfra. Så lenge hun var liten, lot han i regelen sæden gå i henne. Han var nøye med å vaske henne etter overgrepene; ute i naturen skjedde dette fra vannpytter og bekkefar.
Fornærmede har forklart at hun var svært glad i og sto sin far meget nær; han var hennes støtte og nærmeste omsorgsperson. Hun følte at verden falt samme da han døde av kreft i 1974. Etter bisettelsen og minnehøytideligheten begravelsesdagen skulle tiltalte med sin traktor hente blomster fra kirken og forsamlingshuset, og fornærmede var med på denne turen. Underveis stoppet de, og tiltalte forbrøt seg også denne dag mot henne ved å gjennomføre samleie med henne ute i terrenget, og vasket henne etterpå i en bekk. Fornærmede gråt under samleiet, og sa hun ville hjem til sin mor. Hun ble dels truet med juling hvis hun ikke var "snill", dels lokket med at hun skulle få styre traktoren under den videre kjøretur hjemover, og fikk også lov til dette.
I dette tidsrom, fra hun var 4-7 år, anslår fornærmede antallet samleier til 10-20 ganger. Det er rettens vurdering etter bevisførselen at dette antall ikke er overdrevet.
Etter farens bortgang, ble fornærmede stadig oftere utsatt for tiltaltes overgrep. Han kom oftere på besøk, og hjalp hennes mor med praktiske gjøremål, handling o.l., og benyttet ofte anledningen når den bød seg. Fornærmede har under etterforskningen påvist en rekke steder i terrenget hvor han forbrøt seg mot henne. Hun har forklart at hun første gang fikk menstruasjon i 11-årsalderen, og at han fra da av stort sett trakk seg ut før sædavgang, og lot sæden enten gå på hennes mave, eller på bakken.
Fornærmede har forklart at hun jevnlig vætet seg ut til hun var 10 år gammel, og hun var mye utsatt for mobbing på skolen. Hun stakk ofte av, og gikk hjem. Tiltalte og fornærmedes familie var omkring 1978 blitt naboer i et nybyggerfelt på Ø i X, og når tiltalte oppdaget at hun kom hjem i skoletiden, benyttet han fra tid annen anledningen, og gjorde seksuelle tilnærmelser overfor henne.
På skolen forsøkte fornærmede å unngå gymnastikk og svømming, fordi hun følte det måtte vises på henne hva hun var utsatt for. Når hun ikke klarte å komme unna, dusjet hun etterpå for seg selv i "lærerdusjen".
Fornærmede har tid- og stedfestet det siste samleiet til sommeren 1982. Hun var konfirmert våren samme år, og var utpå sommeren sammen med tiltalte på skogplanting på Å i X, der overgrepet skjedde. Hun hadde da forsøkt å unngå tiltalte over et lengre tidsrom, og overgrepsanledningene hadde avtatt, dog slik at det etter bevisførselen må legges til grunn at samleier fant sted iallfall to ganger også i tiden etter hennes fylte 14 år og frem til hun ved denne siste anledning var 15 1/4 år gammel.
Fornærmede har forklart at hun opp igjennom årene forsøkte å forklare sin mor om hva som foregikk, men at hun ble avvist med skjenn og insinuasjoner om at hun fantaserte. Lensmannen kom en gang hjem, og spurte henne i morens nærvær om noe foregikk mellom henne og onkelen. Hun benektet da dette fordi tiltalte hadde truet henne med juling både for henne og moren, dersom hun sa noe. Dessuten fryktet hun morens reaksjon.
I 1985 flyttet hun til Oslo for - som hun har sagt - å legge alt bak seg og starte på nytt. Under en ferietur i India inngikk hun etter kort tid ekteskap med en inder, som hun har to barn med. Det viste seg etter forholdsvis kort tid at ektemannen var gift fra før i India, og ekteskapet ble oppløst. Fornærmede har senere fått ytterligere et barn, denne gang med den tidligere ektefelles fetter. Hun er flyttet tilbake til X, og bor sammen med barna på 4 1/2, 2 1/2 og 1 år. Under en helsekontroll den 30. januar 1991 med sitt barn nr 2 fortalte hun helsesøsteren om det langvarige seksuelle misbruk hun hadde vært utsatt for, uten at det ble gjort noe med saken fra helsesøsterens side. Senere på året tok fornærmede kontakt med helse- og sosialsjef Trine Gjertsen, i et forsøk på å skaffe seg og barna egen bolig. Under denne konferansen fortalte hun påny om misbruket, og helse- og sosialsjefen engasjerte seg i saken, hvilket førte til at fornærmede anmeldte forholdet til lensmannen den 21. juni 1991.
Det dreier seg om en misbruksperiode på 11 år, fra fornærmede var i alderen 4 til 15 år, med jevnlige samleier i hele perioden, dog som nevnt med en viss nedtrapping det siste året. Enkelte av overgrepene - herunder det første og siste - ligger etter sin art nær opp til voldtekt, med fastholding av fornærmedes armer, og med utsagn som må ha gitt henne en følelse av forlatthet og hjelpeløshet. Selv på hennes fars - hans brors - begravelsesdag, misbrukte han henne på den fornedrende og særdeles krenkende måte som det er redegjort for i det foregående. Ved denne anledning fikk hun høre at hun nå ikke lenger hadde noen som kunne passe på henne.
Det sier seg selv at overgrepene, særlig i begynnelsen og i de etterfølgende barneår, har vært særdeles smertefulle. Etter hennes fars bortgang i 1974 intensiverte tiltalte sin virksomhet overfor henne. Han har grovt og kynisk utnyttet hennes tillit til ham som nær slektning og etterhvert som selvbestaltet omsorgsperson, til egen seksuell tilfredsstillelse. Han var klar over hennes sårbare situasjon som følge av farens sykdom og tidlige bortgang, og han var kjent med hennes utsatte posisjon på skolen som mobboffer, fysisk og psykisk, og at hun ikke hadde noen annen voksen person å forholde seg til.
All faglig erfaring tyder på at faren for langvarige og dyperegående skadevirkninger øker, dess nærmere tillitsog avhengighetsforholdet er mellom offer og gjerningsmann, og dess lengre overgrepene strekker seg over tid. Det vises for så vidt til Innst.O. nr. 54 (1991-92) side 1, om endringer i straffeloven bestemmelser om seksuelle overgrep mot barn.
Tiltalte har ved sine handlinger frarøvet henne en normal barndom og oppvekst, og skadet henne emosjonelt for lang tid fremover, kanskje for resten av livet. Fra hennes ungdomsår foreligger opplysninger om ukritisk seksuell omgang med mer eller mindre tilfeldige menn. Hun har selv gitt uttrykk for at dette er hennes måte å søke kortvarig nærhet og varme på, uten at det gir henne noe som helst. Hun føler seg som en bruksgjenstand. Det foreligger også opplysninger om selvmordsforsøk i sene tenåringsår.
Det foreligger ingen formildende omstendigheter for tiltaltes misgjerninger mot henne. At det er gått lang tid siden forholdet opphørte - 10/11 år - kan bare tillegges begrenset betydning ved straffutmålingen. En sak for seg er at nærmiljøet tidlig burde ha fanget opp signaler om hva som foregikk. Den unnfallenhet som i så måte er utvist, kan ikke komme tiltalte til gode. Det er ellers normalt at det går lang tid før en som er misbrukt fra den tidlige barndom av, og som er uten støtte og forståelse i nærmiljøet, tør stå frem med sine anklager. Det vises om dette til Rt-1986-520 og Rt-1991-1.
Hensynet til barns krav på beskyttelse mot krenkelser av denne art veier tungt ved straffutmålingen. I denne sak veier det også med styrke at tiltalte ved Agder lagmannsretts dom av 9. september 1969 ble dømt til 1 års fengsel for overtredelse av straffeloven §195 1. ledd 2. straffalternativ overfor sin 13 år gamle svigerinne. Straffen ble gjort betinget i sin helhet, med en prøvetid på 2 år. Tiltalte var på gjeringstiden den gang 25 år gammel. Overgrepene i den nå foreliggende sak begynte 1/2 års tid før prøvetiden utløp etter dommen av 1969.
En viss straffreduserende effekt tillegges det at det er gått relativt lang tid fra forholdet ble anmeldt den 21. juni 1991, til saken er kommet opp til pådømmelse, uten at dette tidsforløp så vidt skjønnes kan legges tiltalte til last.
Retten har ved straffutmålingen delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, kst. sorenskriver Helge Nilsen og samtlige medlemmer av lagretteutvalget, finner at straffen passende kan settes til fengsel i 5 år.
Mindretallet, førstelagmann Gaute Gregusson og ekstraordinær lagdommer Rolv Selnes, stemmer for en straff av fengsel i 4 år og 6 måneder, som påstått av aktor.
Straffen fastsettes etter dette til fengsel i 5 år. Det foreligger ikke opplysninger om at tiltalte har sittet i varetekt i anledning av saken.
Aktor har under hovedforhandlingen på bistandsadvokatens anmodning fulgt opp forbeholdet i tiltalebeslutningen om pådømmelse av fornærmedes erstatningskrav, oppad begrenset til kr 150.000.
Retten - de juridiske dommere - finner at fornærmede har krav på en betydelig erstatning for de ikke-økonomiske skader tiltalte har påført henne gjennom sitt langvarige og grove seksuelle misbruk av henne. Det vises for så vidt til de straffskjerpende omstendigheter som det er redegjort for i det foregående, og til den emosjonelle skjevutvikling fornærmede kom inn i som følge av overgrepenes art og varighet.
Psykatrisk sykepleier Oddrun Veines ved voksenpsykiatrisk poliklinikk ved Sandnessjøen sykehus har som sakkyndig vitne forklart at fornærmede fra anmeldelsen og til idag har vært til 18 samtaler, og at terapien fortsetter. Fornærmede har ressurser og evner, og vil kunne legge det vonde bak seg og starte på nytt, selv om hun aldri vil kunne glemme hva hun har gjennomgått. Hennes skolegang var preget av mye skulk og fravær, og de faglige prestasjoner lå betydelig under hennes intellektuelle kapasitet. Hun er den dag idag hemmet av lese- og skrivevansker, hvilket er forholdsvis alminnelig for personer med konsetrasjonsvansker. Selv om det åpenbart er smertefullt for henne å snakke om fortiden, er hun usedvanlig åpenhjertig, og er gjennom behandlingen blitt mer trygg på seg selv. I følge det sakkyndige vitnet er det imidlertid behov for et fortsatt behandlingsopplegg av lengre varighet.
Retten finner etter en samlet vurdering at erstatningen etter skadeserstatningsloven §3-5 passende kan settes til kr 75.000. Det er da også tatt hensyn til tiltaltes økonomiske evne, og til den forestående langvarige soning.
Aktor har ikke påstått tiltalte idømt saksomkostninger. Det er vist til de tilsvarende omstendigheter som er nevnt foran om tilpasning av erstatningsbeløpet. Retten er enig i at saksomkostinger ikke bør idømmes, jfr. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Domsslutning:
I. A, født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 1. ledd 2. straffalternativ, og for overtredelse av §196, sammenholdt med §62 1. ledd, til en straff av fengsel i 5 - fem - år.
II. A betaler oppreisning til B med kr 75.000 -kronersyttifemtusen- innen 2 - to - uker fra idag.
III. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Retten hevet.
Etter forkynnelse ved opplesning i retten av foranstående dom, ba aktor om ordet og begjærte domfelte varetektsfengslet. Han grunnga begjæringen nærmere.
Forsvareren fikk ordet, og motsatte seg fengslingsbegjæringen. Han begrunnet innsigelsen nærmere.
Retten trakk seg tilbake til rådslagning i enerom, og avsa deretter i retten slik enstemmig kjennelse:
Aktor har umiddelbart etter forkynnelsen av foranstående dom begjært domfelte varetektsfengslet i 8 uker, jfr. straffeprosessloven §184 jfr. §172. Aktor har vist til den fastsatte straff - 5 års fengsel - og til de premisser som ligger til grunn for straffutmålingen. Det er anført at umiddelbar fengsling i dette tilfellet ikke vil innebære uforholdsmessige inngrep overfor domfelte. Han er enslig og uten fast arbeid. Det er vist til avgjørelse i Rt-1976-1262, og til Hålogaland lagmannsretts omgjøringskjennelse av 7. desember 1988 i sak 155/88 C.
Aktor har lagt ned slik påstand:
"Domfelte varetektsfengsles for en periode av 8 - åtte - uker i henhold til straffeprosessloven §184 jfr. §172".
Forsvareren har motsatt seg fengslingsbegjæringen. Det er pekt på at tiltalte ikke tidligere har vært begjært fengslet i saken, og det er ingen grunn til nå å iverksette dette ekstraordinære tiltak. Tiltalte har vært på frifot og bodd hjemme hele tiden etter anmeldelsen 21. juni 1991.
Forsvareren har påstått begjæringen nektet tatt til følge.
Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å ta den fremsatte fengslingsbegjæringen til følge, jfr. straffeprosessloven §240. Retten viser til forsvarerens anførsler, som tiltres.
De avgjørelser som er påberopt av aktor, er ikke treffende for den foreliggende sak. Domfelte sitter pr. idag ikke i varetekt, jfr. straffeprosessloven §187, jfr. avgjørelsen i Rt-1976-1262, og har heller aldri vært begjært fengslet i forbindelse med saken. Det er heller ikke påstått eller idømt sikring, jfr. lagmannsrettens kjennelse av 7. desember 1988.
Sakens alvor må ha vært åpenbar for påtalemyndigheten i lang tid. Soningen av straffen må på vanlig måte bli et spørsmål for fengslingsmyndighetene under hensyntaken til sakens beskaffenhet og den alminnelige soningskapasistet.
Den fremsatte begjæring blir etter dette ikke tatt til følge.
Slutning:
Fengslingsbegjæringen tas ikke til følge.