Rt-1991-1
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-04 |
| Publisert: | Rt-1991-1 (1-91) |
| Stikkord: | Sedelighetsforbrytelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 4/1991, snr 231/1990 |
| Parter: | (aktor: statsadvokat Bjørn K. Soknes) mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Halvorsen, Backer, Langvand, Aasland, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §195, §196, §209, §62, §64 |
Dommer Halvorsen: Frostating lagmannsrett avsa 2. oktober 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1951 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ og straffeloven §196 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §64, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen betaler A til B oppreisning med kr 50.000 - femtitusen - kroner."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han særlig gjør gjeldende at tidsforløpet, etter at det straffbare forhold ble avsluttet, burde ha ført til en vesentlig lavere straff. Han peker her spesielt på at fornærmedes mor, som han var samboer med, allerede så tidlig som i 1981-82, da datteren var i 16-års-alderen, fikk vite at domfelte hadde hatt samleie med henne. Dette ledet til en voldsom krangel mellom moren og domfelte, hvorunder moren ga uttrykk for at domfelte skulle flytte ut av huset. Da domfelte gråt og tryglet om å få bli og lovet at det aldri skulle gjenta seg, ble det likevel til at samboerforholdet fortsatte, uten at det skjedde noen politianmeldelse. Fornærmede ble fortsatt boende hjemme til august 1982, da hun flyttet til Oslo. Domfelte gjør gjeldende at de straffbare forhold må anses avdekket i 1981-82, og at den lange tid som gikk til fornærmede anmeldte saken til politiet i februar 1989, derfor må tillegges en særlig betydning ved straffutmålingen, ut over selve tidsforløpet.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Domfelte har gjort seg skyldig i graverende seksuelt misbruk av sin samboers datter. Han er dømt for ett samleie med henne før hun fylte 14 år og ett tilfelle av voldtekt til samleie da hun var mellom 14 og 16 år gammel. Fra hun var fylt 14 år til hun fylte 16, gjorde domfelte seg skyldig i jevnlig seksuelt misbruk av henne, med samleier opptil flere ganger i uken. Misbruket fortsatte også etter at hun 21. november 1981 fylte 16 år, inntil hun forlot hjemmet og reiste til Oslo vel et halvt år senere. Selv om vi her ikke formelt har med å gjøre et forhold som også rammes av straffeloven §209, dreier det seg i realiteten om en stefars misbruk av sin stedatter. Domfelte flyttet sammen med fornærmedes mor og hennes tre døtre i november - desember 1978 da fornærmede var 13 år gammel, og samboforholdet varte til ut i 1988.
Domfelte er som tidligere nevnt, bare funnet skyldig i ett tilfelle av voldtekt til samleie. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens dom at den vedvarende misbruk over en periode på ca to og et halvt år frem til fornærmedes 16-års-dag skjedde under bruk av press og trusler, selv om retten ikke fant bevist at tiltalte hadde utøvet "nevneverdig vold".
Slik jeg ser saken, blir det her bare spørsmål om den lange tid som er forløpt siden de straffbare handlinger ble begått, burde ha ledet til en lavere straff. - I forbindelse med denne vurdering legger jeg ikke vekt på den omstendighet at fornærmedes mor i 1981-82 fikk kjennskap til at domfelte hadde hatt samleie med hennes datter. At moren ikke anmeldte forholdet, kan ikke få betydning for det strafferettslige vern loven gir datteren, som da var 16 år gammel. - Etter at fornærmede anmeldte forholdet i februar 1989, finner jeg intet å bemerke til fremdriften av saken. Således blir det etter min mening her bare spørsmål om hvilken vekt man skal legge på tidsforløpet siden de straffbare forhold fant sted. Det er nå gått vel 11 år etter samleiet da fornærmede var under 14 år, ca 10 år siden voldtekten og vel 9 år etter at fornærmede fylte 16 år. I flere dommer er det pekt på at et langvarig tidsforløp må få betydning også i saker om seksuelt misbruk av barn og incestforhold, men samtidig at dette moment nettopp i saker av denne art bare kan tillegges begrenset vekt. Jeg viser her blant annet til Rt-1986-520, Rt-1989-517 og Rt-1989-712, samt Rt-1990-732. Lagmannsretten har nevnt at den har lagt vekt på tidsmomentet, og etter min mening har den tatt tilstrekkelig hensyn til dette ved straffutmålingen. Jeg kan derfor ikke se at straffen er blitt for streng.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.