LH-1993-359

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-03-25
Publisert:	LH-1993-00359
Stikkord:	Oppsigelse
Sammendrag:
Saksgang:	Brønnøy herredsrett - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00359 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankesak nr. 359/1993 A: Ankende part: Inge-Per Strand, Mo. (Prosessfullmektig: Advokat Jakob Wahl, LO, Oslo). Ankemotpart: 1. Mo Industripark AS, Mo. 2. Norsk Jern Eiendom AS, Mo. (Prosessfullmektig: Advokat John Steen Holm, Bodø).
Forfatter:	Lagdommer Dag Nafstad, formann, Lagdommer Knut Sundquist, 1 meddommer, - Mindretall: Ekstraordinær lagdommer Kjell H Hugaas, 1 meddommer
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §13, §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §12, §14, §1, §61A, §67

Tvisten gjelder gyldigheten av oppsigelse datert 27 november 1992 fra Norsk Jern Eiendom AS til Inge-Per Strand.

Strand begynte i Norsk Jernverk AS 20 10 64. Han jobbet i helkontinuerlig skift ved Råjernverket fram til han i 1975 fikk fast ansettelse på dagtid etter at han som følge av skiftarbeidet slet med mage- og søvnproblemer. Året etter avanserte han til formannsavløser og bas, en stilling han hadde helt fram til omstillingen startet i bedriften i 1989.

Den 12 10 89 ble Strand sykmeldt som følge av eksem. Bedriftslegen tok skriftlig 03 01 90 og 01 03 90 Strands situasjon opp med personalsjef Olsen. Av det første brevet framgår at Strand under gitte forhold ville kunne friskmeldes etter kort tid. Av det andre framgår at trygdekontoret etterlyste videre attføringstiltak, og at Strands behov var dagarbeid med minst mulig støveksposisjon. Strand ble ikke friskmeldt, men søkte 04 09 90 om ett års permisjon for av helsemessige grunner å gjennomføre offentlig attføring ved AMO-kurs i transportfag. Permisjon uten lønn ble innvilget 19 09 90 for ett år.

I permisjonstiden ble Strand ved brev av 23 04 91 oppsagt med avslutting av arbeidsforholdet ved permisjonens utløp. Etter forhandlinger 23 05 91 ble oppsigelsen trukket tilbake og det ble avtalt en forlengelse av permisjonen til 31 08 92. Ved permisjonstidens utløp ble Strand ikke tilvist arbeid, og han mottok oppsigelse 27 11 92. Etter at forhandlinger 17 12 92 ikke førte fram, begjærte Norsk Jern Eiendom AS 11 01 93 kjennelse for fratreden, og Strand tok 05 02 93 ut stevning mot Mo Industripark AS og Norsk Jern Eiendom AS med krav om å kjenne oppsigelsen ugyldig. Brønnøy herredsrett avsa 2 april 1993 kjennelse og dom med slik slutning:

"1. Oppsigelsen av Inge Per Strand kjennes ugyldig.

Inge Per Strands arbeidsforhold anses opphørt i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd, 2. pkt. fra og med 01. juli 93.

2. Mo Industripark AS frifinnes.

3. Inge Per Strand fratrer stillingen i Norsk Jern Eiendom AS fra og med 01. juli 93 og inntil oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort.

4. Norsk Jern Eiendom AS dømmes til å betale erstatning til Inge Per Strand med kr 125000,- - kroneretthundreogtjuefemtusen -.

5. I saksomkostninger betaler Norsk Jern Eiendom AS til Inge Per Strand kr 59185,-. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

6. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten framgår av dennes dom og kjennelse.

Inge-Per Strand påkjærte kjennelsen, slutningen pkt 3. Hålogaland lagmannsrett avsa 13 september 1993 kjennelse i kjæremålssaken hvor Strand ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Inge-Per Strand har også i rett tid påanket dommens slutning pkt 1 annen setning, pkt 2 og pkt 4. Anken gjelder både herredsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Mo Industripark AS og Norsk Jern Eiendom AS har tatt til gjenmæle og inngitt aksessorisk motanke vedrørende slutningens pkt 1 første setning, pkt 4 og pkt 5 for lagmannsretten. Også motanken gjelder herredsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Ankeforhandling ble avholdt i Mo i Rana 9, 10 og 11 mars 1994. Partene møtte og forklarte seg. I tillegg ble hørt 6 vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka. Saken framstår i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Inge-Per Strand hevder at oppsigelsen ikke er saklig begrunnet og at det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan begrunne at arbeidsforholdet skal opphøre.

I den grad det er tvil om faktum i saken, må tvilsrisikoen påhvile bedriften da denne har hatt dokumentasjonsmulighetene.

Herredsretten har korrekt vurdert de saksbehandlingsfeil som er begått, og dens begrunnelse og resultat tiltres. Av saksbehandlingsfeilene er enkelte av særlig betydning. Ved begge oppsigelser som er gitt Strand, har man fra bedriftens side unnlatt å drøfte disse på forhånd med ham. Konferanseplikten under sykeperioden er ikke oppfylt, og det er ikke gjort noe for å skaffe Strand en annen jobb. At overføring av Strands arbeidsforhold fra Norsk Jern Eiendom til Mo Industripark ikke ble gjennomført, må skyldes en ren forglemmelse. Saksbehandlingsfeilene er alene nok til at oppsigelsen må kjennes ugyldig, og må i alle tilfelle få betydning ved en vurdering av oppsigelsens saklighet. Det vises til bestemmelsene i Hovedavtalen §9-3, §10-2 og §10-4 samt til avgjørelser inntatt i Rt-1966-393 flg og Rt-1972-1330 flg.

I forhold til saklighetsvurderingen, og da særlig i forbindelse med den interesseavveiing som må finne sted i medhold av arbeidsmiljøloven §60 nr 2, må hele prosessen fra omstillingene ble igangsatt til oppsigelsen ble gitt, undergis kritisk vurdering. Allerede 02 05 89 søkte Strand dagstilling i Rana Metall og Norsk Ferrokrom, bedrifter som begge var videreføringer fra Divisjon Metallurgi som Strand hadde tilhørt. Fra Rana Metall fikk han avslag, og fra Norsk Ferrokrom hørte han intet. Da han hadde fått kjennskap til at enkelte som arbeidet på dagtid måtte tilbake på skift, gikk han til sin lege, John-Erik Norén, som i brev av 22 06 89 tilskrev bedriftens personalkontor med anmodning om at han skulle unntas fra skiftarbeid. Til tross for dette mottok Strand 03 07 89 et jobbtilbud om skiftarbeid fra Norsk Jernverk, Divisjon Stål, ved Profilvalseverket; et tilbud han måtte takke nei til. Samtidig ble det opplyst at det ble arbeidet med hans sak. I møte i bedriftens attføringsutvalg, ATU, 22 08 89 ble Strand nevnt, og det framgår av protokollen at man avventet registrering. Utover høsten og vinteren da Strand gikk sykmeldt, tok han stadig kontakt med bedriftslegen og personalsjef Olsen. Han ble fortalt at det ble jobbet med hans sak, og bedriftslegen tilskrev personalsjefen 03 01 90 hvor det ble varslet om snarlig friskmelding hvis dagjobb uten støveksponering kunne framskaffes. Bedriftslegen etterlyste attføringstiltak 01 03 90, men bedriften ga negativt svar tre uker senere med hensyn til mulige jobbalternativ. I ettertid er det imidlertid klarlagt at det forelå behov for arbeidskraft ved Post/Arkiv-avdelingen i Norsk Jern Eiendom. Hugo Blyseth som var midlertidig ansatt fra sommer/høst 1989, fikk tilbud om ansettelse fra 01 01 90 i forbindelse med sykefravær. Ved overføringen av de ansatte til datterselskapet Mo Industripark AS, ble denne ansettelsen gjort fast.

Til tross for at Strands sak var kjent og tatt opp i ATU, ble han aldri formelt registrert som klient. Dette innebar et brudd på bedriftens attføringsregler, og Strand ble aldri gitt mulighet for de attføringstiltak som etter reglementets trinnvise opplegg pkt 5.1 til 5.5 skulle ha vært iverksatt. Han måtte i stedet selv ta initiativ til ekstern attføring, og han ble ikke tilbudt eller informert om ledige jobber som oppsto underveis. Han valgte utdannelse i transportfag som attføring etter å ha konferert med personalsjefen som ga uttrykk for at det var et valg som passet med tanke på senere arbeid i bedriften.

I styremøte i Norsk Jern Eiendom AS 10 09 90 ble det vedtatt å opprette et nytt 100% eid datterselskap, Mo Industripark AS. Det var forutsatt at de ansatte skulle overføres til dette selskapet, mens morselskapet skulle bli et rent eiendomsselskap uten egne ansatte. I nytt styremøte 02 10 90 ble det reist kritikk mot administrasjonen for mangelfull informasjon til de ansatte om selskapsetableringen og ansettelsesforholdene, og det ble vedtatt at de ansatte umiddelbart i brevs form skulle informeres. Betingelser og andre rettigheter skulle forbli uforandret. Strand mottok ingen informasjon om dette, og hans ansettelsesforhold ble ikke overført til Mo Industripark.

I forhandlingsmøte 23 05 91 etter at Strand hadde mottatt oppsigelse, ble det erkjent fra bedriftens side at Strand hadde kommet uheldig ut i omplasserings-/ansettelsesprosessen i forbindelse med omstillingen. Bedriften fant at Strand var i en helt spesiell situasjon, og trakk oppsigelsen tilbake med henvisning til de helt spesielle omstendigheter i saken. Han ble deretter gitt ytterligere ett års permisjon for videreføring av skolegangen han hadde påbegynt som attføringstiltak.

Etter endt permisjon ble Strand ikke tilvist arbeid, og han måtte selv ta initiativ til samtaler for å drøfte arbeidsforholdet. Mo Industripark AS avholdt drøftingsmøte 26 11 92 med denne bedriftens klubbstyre av Fellesforbundet/NEKF, hvor bedriften varslet oppsigelse av Strand. Bedriftens beslutning ble tatt til underretning av den tillitsvalgte som viste til at Strand benyttet Tor Schwenke, som da var tillitsvalgt i det nye selskapet Norsk Jernverk AS, som sin rådgiver. Dagen etter mottok Strand oppsigelsen fra Norsk Jern Eiendom AS uten noen ytterligere drøftinger i forkant.

I den tidsperioden det foran er redegjort for, har bedriften sviktet sine plikter etter arbeidsmiljøloven §12, §13 og §14, og opptrådt i strid med lovens formål, §1. Det vises i denne sammenheng til lovens forarbeider, Ot.prp.nr.3 (1975-76) og Fribergs kommentarutgave vedrørende de nevnte bestemmelser, og til merknader fra Høyesterett i Rt-1984-1068 første avsnitt. Bedriften har også sviktet sine plikter etter sitt eget attføringsreglement, hvoretter Strand skulle vært registrert og gitt tilbud i tråd med dettes bestemmelser. Disse regelbrudd er av slik karakter at de må få betydning for saklighetsvurderingen av oppsigelsen.

Under omstillingsprosessen ble det stiftet en rekke selskaper med forskjellig eierstruktur. Før oppsplittingen av det gamle Jernverket med utskilling og etablering av nye selskaper, ble det inngått protokoller med regler for håndtering av prosessen. Av protokoll K 3/89, RGS 2/89, RGG 2/89 pkt 5.1 framgår at de tidligere avtaler fortsatt skulle gjelde etter utskillelsene. Strands tidligere ansettelsesbetingelser gjaldt således videre. I protokollens pkt 3.1 ble fastslått at personell under attføring primært skulle ha sitt ansettelsesforhold knyttet til den enheten der vedkommende sist var ansatt, selv om enheten ble etablert som selskap. Også Norsk Jern Holding AS sluttet seg til protokollene. Systemet innebar at Strand skulle ha vært overført til et av Ferroselskapene, men han ble glemt. Ved den senere overføring fra Norsk Jern Eiendom til Mo Industripark ble Strand pånytt glemt. Til tross for sine rettigheter etter protokollene og hans lange ansiennitet, ble ikke Strand tilbudt egnet arbeid, og den følgende oppsigelse er usaklig både i forhold til Norsk Jern Eiendom og Mo Industripark. Når det gjelder identifikasjon mellom morog datterselskap, vises til dom inntatt i Rt-1990-1126 flg.

Det skal foretas en interesseavveiing etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2, og det vises her til det som framkommer i lovforarbeidene, Ot.prp.nr.41 (1975-76) 72. Det vises også til Fribergs kommentarer 4 utgave 378, Fanebusts Oppsigelse i arbeidsforhold 96 - 100 og til dom inntatt i Rt-1984-1067. I rimelighetsvurderingen må Strands lange tjenestetid, snart 30 år, tillegges vekt. Likeledes må en se hen til hans spesielle situasjon. Han har tre barn, hvorav ett har store psykiske problemer som innebærer særskilt oppfølging og belastning for Strand. Som følge av permisjon uten lønn, er familien i en vanskelig økonomisk situasjon hvor han måtte oppta sosiallån. Å finne annet arbeid er svært vanskelig, og han risikerer å gå arbeidsledig fram til pensjonering. Strand har aldri vært noen "systemutnytter", og det er bedriftens manglende overføring av ham som førte ham ut i ekstern attføring.

Bedriften har langt på vei erkjent Strands situasjon da den første oppsigelsen ble trukket, og bedriften er forpliktet til å rette opp den urimelige behandling han har fått. I protokoll fra møte 10 01 90 mellom Fellesforbundet og Norsk Jern Holding-bedrifter framkommer at der enkelte er urimelig behandlet, vil dette bli rettet opp. I notat av 27 01 92 fra personalsjef Arvid Olsen til direktør Odd Husmo går det fram at oppsigelse av funksjonærer med svært lang ansiennitet ikke vil være rimelig.

Strands sterke behov for å beholde jobben, må veies opp mot bedriftens behov. Norsk Jern Eiendom har svært god likviditet og store overskudd. Bedriften har mottatt betydelige midler som nettopp skulle brukes i omstillingsprosessen. Selskapet vil kunne sysselsette Strand i et av sine datterselskap eller i alle tilfelle i ett av selskapene i det system av ulike selskaper som eierne har på Mo med totalt ca 1700 arbeidsplasser. Strands behov for jobben er klart større enn bedriftens behov for å bli kvitt ham.

Når det skal vurderes om arbeidsgiveren har annet passende arbeid å tilby Strand, må dette særlig vurderes i forhold til Mo Industripark. Annet passende arbeid ble ikke vurdert før oppsigelsen. Det forelå slikt arbeid, og Strand skulle ha fortrengt annet personell med kortere ansiennitet, eksempelvis Blyseth i post/arkivstillingen. At Blyseth var funksjonær og Strand opprinnelig var operatør, endrer ikke dette forhold jf lovens utgangspunkt og dom avsagt av Frostating lagmannsrett 19 06 92.

Herredsretten har lagt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse til grunn i spørsmålet om opphør av arbeidsforholdet i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum.

Situasjonen i Strands sak er svært forskjellig fra sak hvor Brønnøy herredsrett avsa dom 17 12 91 gjeldende oppsigelse av 11 andre ansatte ved Norsk Jern Eiendom. Bedriften trakk dengang oppsigelsen av Strand på grunn av hans helt spesielle situasjon. Ansettelser i Mo Industripark var uaktuelt for de øvrige, mens Strand har kompetanse til slik ansettelse.

Opphør-alternativet er en unntaksbestemmelse som kun kan nyttes i helt særlige tilfeller når noe annet er åpenbart urimelig. Det vises til Fribergs kommentarer til bestemmelsen og Ot.prp.nr.41 (1975-76) 24 og 75. Tilstrekkelig urimelighet er ikke påvist, og det er bedriften selv som er skyld i situasjonen.

Dersom retten likevel skulle komme til at ansettelsesforholdet må opphøre til tross for usakligheten av oppsigelsen, må det utmåles en erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd langt høyere enn utmålt av herredsretten. En kan ikke bruke tidligere sak som mal for erstatningsbeløpet. De individuelle forhold må vurderes, og for Strands vedkommende vil tap i framtidig inntekt være den største posten. Dette er relevant utmålingsmoment jf Fribergs note 5 til bestemmelsen. Strands inntekt i dag er ca kr 185000 pr år. Han har 17 år igjen til pensjonsalder, og det er fare for at han vil være arbeidsledig i hele perioden. Arbeidsledighet vil også virke negativt inn på hans pensjonsstørrelse. Ved erstatningsutmålingen må det også ses hen til det solide økonomiske fundament til Norsk Jern Eiendom.

Selv om oppsigelsen skulle finnes saklig, er det grunnlag for erstatning på grunn av avtalebrudd. Bedriften var forpliktet til å overføre Strands arbeidsforhold, og må erstatte det tap han har lidt ved at så ikke har skjedd.

Strand la ned følgende påstand:

"Prinsipalt: 1.1 Herredsrettens dom pkt 1, 1. setning stadfestes. 1.2 Herredsrettens dom pkt 1, 2. setning oppheves. 1.3 Herredsrettens dom pkt 2 oppheves.

Subsidiært:

Norsk Jern Eiendom AS og Mo Industripark AS dømmes in solidum å betale erstatning til Inge-Per Strand med et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

I begge tilfelle: 2.1 Herredsrettens dom pkt 5 stadfestes. 2.2 Inge-Per Strand tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Norsk Jern Eiendom AS og Mo Industripark AS hevder at oppsigelsen er saklig begrunnet.

Hovedspørsmålet er om oppsigelsen av 27 november 1992 er ugyldig vurdert ut fra grunnnlaget som forelå på det tidspunkt, og saksbehandlingen må vurderes i forhold til denne oppsigelse. Det bestrides at det foreligger saksbehandlingsfeil, i hvert fall foreligger ikke feil som har betydning for gyldighetsspørsmålet. Herredsretten har ikke funnet saksbehandlingsfeil knyttet til oppsigelsen fra 1992, men konkluderer med alvorlige feil ved oppsigelsen fra 1991. Denne oppsigelsen ble imidlertid trukket, og kan ikke som herredsretten sier, gis betydning. Det er ulogisk å si at problemene ved å trekke oppsigelsen den gang bare var å skyve problemene foran seg. Man kunne i så tilfelle aldri løse problemene og rette opp en eventuell saksbehandlingsfeil ved å trekke oppsigelsen.

Også antydet saksbehandlingsfeil i forbindelse med drøftingsmøte 26 11 92 må avvises. Norsk Jern Eiendom hadde ingen tillitsvalgte etter at alle de operative var overført til Mo Industripark. Jan Larset som var tillitsvalgt for Fellesforbundet, tidligere i Norsk Jern Eiendom siden for Mo Industripark, satt også i styrene i selskapene. Det framkom ingen innvendinger mot at drøftingene ble foretatt slik som det ble gjort. Spørsmålet om egnet arbeid var også tidligere flere ganger drøftet direkte med Strand, og arbeid var uansett umulig å finne til ham.

Bedriften bestrider store deler av Strands beskrivelse av prosessen og bedriftens håndtering av hans arbeidsforhold. Det foreligger ikke feil eller forglemmelser som kan innvirke på oppsigelsens saklighet.

Som følge av Stortingets vedtak om nedleggelse av den malmbaserte stålproduksjonen og overføring av produksjon fra Oslo til Mo, ble Råjernverket hvor Strand arbeidet, nedlagt. Arbeidet skulle søkes videre i Rana Metall KS, Norsk Ferrokrom AS og Norsk Ferro AS. Det ville vært naturlig at Strand hadde havnet i ett av disse selskapene. Det ville også skjedd om ikke Strand hadde blitt syk. Sommeren 1989 var bemanningen i Rana Metall og Norsk Ferrokrom ferdig uten at Strand nådde opp. Han kunne da forvente at han ville bli ansatt i Norsk Ferro, eventuelt i en annen virksomhetsutøvelse. At han så 3 juli 1989 fikk tilbud om jobb i Valseverket i Norsk Jernverk AS, var på grunn av hans ansiennitet. At han der ikke kunne tilbys dagjobb som han ønsket, var imidlertid ingen feil. Strand ble ansett for å være en av ressurspersonene som var aktuell for overføring til Norsk Ferro jf brev fra Råjernverket 20 09 89. I mellomtiden var notat fra bedriftslegen vedrørende Strands behov for dagjobb referert i ATU 22 08 89, men registrering ble avventet da en jobbet med en løsning i Norsk Ferro. Overføringer til Norsk Ferro kunne imidlertid ikke skje før 20 11 89. Strand ble sykmeldt 12 10 89, og overføring av ham kom derfor ikke i stand. Strand dro under sitt sykefravær til ferro-verket, og han kom i samråd med bedriftslegen til at han ikke kunne jobbe der, jf bedriftslegens notat av 01 03 90 til personalsjef Olsen. Dersom Strand var blitt friskmeldt, ville han gått inn i jobb i Ferrosystemet, hvilket også framgår av bemanningsnotat av 02 01 90 fra Arvid Olsen. Så langt er det klart at ingen feil foreligger og de avtalte prosedyrer ble fulgt. Selv om protokoll K3/89, RGS 2/89, RGG 2/89 pkt 3.1 i utgangspunktet betydde at attføringspersonell primært skulle overføres ved selskapsetableringene, ble det mellom partene avtalt, hvilket ble bekreftet av vitnet Schwenke som var hovedtillitsvalgt, at permitterte, sykmeldte og personell under attføring skulle forbli stående i Norsk Jern Eiendom. Noe annet ville bare skapt kaos og være til ulempe for begge parter. Det var enighet om at det var eneste fornuftige løsning.

Etter dette ble det gjort en rekke framstøt for å skaffe Strand arbeid. Han ble tatt opp i Personalforums møte 06 03 90, men noe jobbtilbud kunne ikke framskaffes jf brev til bedriftslegen 21 03 90. Strand var registrert og behandlet i ATU's møter 22 03 90 og 29 05 90 hvor det ble konstatert problemer med å finne en intern løsning. Også sommeren 1990 ble Strand tatt opp i Personalforum. Resultatet av ATU-behandlingen var at Strand søkte og fikk innvilget permisjon for ekstern attføring. Det er meningsløst i ettertid å hevde at Strand skulle vært tilbudt postjobben i januar 1990. Dette var et sykevikariat i en merkantil stilling et helt annet sted. Om denne skulle vært tilbudt noen annen enn Blyseth, var det uansett ikke Strand som skulle fått den. Det var fast praksis fra tidligere på Jernverket at det ble skilt mellom merkantile og operative stillinger i tråd med det såkalte Bergensvedtaket i LO 21 mai 1959. Det ble skilt klart mellom disse grupper i forhold til ansiennitet ved driftsinnskrenkinger. Spørsmålet ble derfor naturlig nok aldri reist på de tidspunkt det kunne vært aktuelt, men først trukket fram i ettertid. De avtalte retningslinjer for overføringer brøt ikke med tidligere praksis, og det ble bekreftet av vitnet Schwenke at partene var enige om å holde strengt på dette skillet.

ATU var et profesjonelt organ med sammensetting fra bedriften og berørte offentlige instanser. Det har ingen ting for seg når det nå flere år etter hevdes at reglementet ble brutt uten noen som helst bevisføring for dette standpunkt. Det framgår tvert om at Strand er behandlet, at intern løsning er vurdert og at man ble nødt til å henvise til ekstern løsning. Dette var ingen lettvint løsning da de ansvarlige for den eksterne attføring nettopp selv satt i utvalget. Det blir da meningsløst å hevde at arbeidsmiljøloven §12, §13 og §14 er brutt. Det ble ikke hevdet et slikt standpunkt da det kunne vært aktuelt, og det er ikke ført noen beviser for brudd på bestemmelsene. At man ikke fant noe internt opplegg for Strand, er i seg selv ikke nok til å konstatere noe brudd. Dessuten ble resultatet at Strand selv medvirket til at han gikk ut i permisjon, og han valgte selv sin utdannelse. Bedriften syntes han gjorde et klokt valg, utdannelse i transportfag, med tanke på mulige framtidige behov.

I følge Strands rådgiver, vitnet Schwenke, skjedde det egentlige bruddet fra bedriftens side i forhold til Strand, sommeren 1990. Det er hevdet at han da skulle blitt tilbudt post-stillingen. Et slikt standpunkt er også etterpåklokskap. Strand var da inne i et målrettet attføringsopplegg, og ATU-reglementets pkt 6.2 om yrkeshemmedes fortrinnsrett til ledige stillinger var uaktuell av den grunn. Ut fra fagforeningens standpunkt ville det heller ikke være naturlig å foreta slik saksbehandling, og det vises til at det ble ansett viktig å ikke bryte faggrensene. Bedriften erkjenner imidlertid at det kan være et selvstendig grunlag for erstatning, dersom retten finner at Strand skulle ha vært tilbudt stillingen sommer/høst 1990.

Opprettelsen av Mo Industripark AS skjedde etter at Strand var innvilget permisjon. Det var forutsatt at det var den rene driften som skulle overføres slik at de avgiftsbelagte tjenester ble samlet i dette selskapet. Som tidligere var det en klar forutsetning at personer under omstilling, som Strand, ikke skulle overføres. Det var Norsk Jern Eiendom som satt igjen med omstillingsmidlene. Det var personell som var i produksjonen som fikk informasjonsskriv og ble overført, andre skulle ikke ha dette. Verken bedriftenes styrer eller tillitsvalgte har noen gang hevdet noe annet, og det har derfor ikke blitt hevdet saksbehandlingsfeil fra andre enn Strand og Schwenke på dette punkt. Den eksterne attføringen av Strand tok aldri sikte på å bringe ham tilbake til bedriften, men ga ham et bredere grunnlag for mulige jobber i framtiden. Strand ble ikke glemt i overføringen. Han ble som praksis ved bedriften var, innvilget permisjon for ett år om gangen.

At bedriften ved forhandlingsmøte 23 05 91 erkjente at Strand var kommet uheldig ut, er noe langt annet enn å konstatere urimelig behandling. Dersom noe i tilfelle den gang var urimelig, ble det i alle fall ryddet opp i ved at oppsigelsen ble trukket. Den inngåtte protokollen forutsatte at Strand selv aktivt skulle jobbe for å løse sitt framtidige arbeidsforhold.

Mens Strand var under utdannelse, var det ikke grunnlag for at bedriften skulle søke å skaffe Strand jobbb. Ved endt permisjon ble det imidlertid arbeidet svært aktivt fra bedriftens side. Direktør Husmo forsøkte i flere bedrifter, også utenfor eiersfæren, for å finne passende arbeid for ham. Selv om Strand var ansatt i Norsk Jern Eiendom, erkjenner bedriften at muligheten for å skaffe annet passende arbeid, ut fra forhistorien, må ses i sammenheng med Mo Industripark. Ved saklighetsvurderingen er det mulig å se samlet konsern under ett, hvilket da også innbefatter datterselskapet Rana Industriterminal. Men det formelle partsforholdet må bli i forhold til Norsk Jern Eiendom, og Mo Industripark må uansett frifinnes. Om retten skulle finne at en overføring skulle ha skjedd, vil det således ikke få noen betydning, da saklighetsvurderingen uansett vil måtte bli den samme.

Flere møter ble avholdt, men passende arbeid er ikke funnet. Strand hevder at det er en mulighet i Blyseths stilling. Det bestrides at Strand i kraft av sin ansiennitet kan fortrenge Blyseth. Det er lang praksis for at faggrensene ikke skal krysses, jf Bergensvedtaket. Dette er så fast innarbeidet at det må likestilles med lovregler. Partene har i lang tid følt disse regler som bindende, og en motsatt regel ville ført til kaotiske tilstander ved innskrenkinger på en stor bedrift som Jernverket. Det bemerkes også at andre oppsagte har og vil i tilfelle kunne kreve den samme stillingen. Den påberopte dom fra Frostating lagmannsrett kan ikke få betydning. Det var der snakk om en liten oversiktlig bedrift uten tradisjoner og praksis på området. Det må dessuten skilles mellom hva bedriften har rett til og hva den har plikt til. Dommen fra Frostating lagmannsrett ga bedriften rett til å bryte fagskiller. Det er i vår sak spørsmål om bedriften har plikt til å ansette Strand i poststillingen. Det bestrides derimot ikke at han er kvalifisert for stillingen.

Saken er spesiell ved at Strands gamle arbeidsplass er borte, og han hadde ikke jobbet ved bedriften på fire år før han ble tatt inn for forefallende arbeid i Mo Industripark sist høst etter lagmannsrettens kjennelse. Ved interesseavveiingen etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2, må det forutsettes at det er en jobb. Det er ikke tilstrekkelig å peke på at arbeidsgiveren er rik for å fastslå urimelighet. Selv om bedriften har god økonomi, kan den ikke pålegges arbeidstakere det ikke er behov for. Bedriften sliter ennå med mange omstillingsproblemer, og vil få flere i tiden framover blant annet på grunn av høy alder blant røykdykkerne. Det vises også til at Strand under permisjon har fått utdannelse som gjør at han stiller sterkere på arbeidsmarkedet. Avveiingen kan ikke medføre at oppsigelsen kjennes usaklig overfor Strand.

Dersom retten kommer fram til at oppsigelsen er usaklig fordi Strand skulle hatt Blyseths jobb, er det ikke grunnlag for opphør av arbeidsforholdet etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum. Hvis derimot retten finner oppsigelsen ugyldig på annet grunnlag, foreligger tilstrekkelige spesielle forhold til at det er åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. De typetilfeller som er forutsatt i lovforarbeidene, er ikke relevante i vår sak. Stillingen til Strand er opphørt og annet arbeid kan bedriften ikke tilvise da det ikke finnes.

Dersom det skal utmåles erstatning til Strand, hevdes at denne er satt for høyt av herredsretten. Hans situasjon er ikke negativt anderledes enn for de øvrige arbeidstakerne som i forrige sak fikk erstatninger opp til kr 75000. Det vises spesielt til Slydals situasjon som synes lik Strands. I tillegg må det vektlegges at Strand har mottatt lønn etter permisjonstidens utløp, slik at han dermed er kommet bedre ut. Det tidsforløp som er gått etter fullført utdannelse har også gitt Strand muligheter for anskaffelse av annen jobb.

Ankemotpartene la ned følgende påstand:

"Prinsipalt: a) Norsk Jern Eiendom AS frifinnes. b) Herredsrettens dom pkt 2 stadfestes.

Subsidiært:

Inge-Per Strands arbeidsforhold opphører fra den tid lagmannsretten fastsetter.

I begge tilfelle:

Norsk Jern Eiendom AS og Mo Industripark AS tilkjennes omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten vil bemerke:

Etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1 kan en arbeidstaker ikke sies opp med mindre dette er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Når oppsigelsen er et ledd i rasjonaliseringstiltak eller driftsinnskrenking, som i dette tilfelle, skal det etter §60 nr 2 foretas en avveiing mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører arbeidstakeren. Oppsigelsen er ikke saklig begrunnet dersom bedriften har annet passende arbeid å tilby.

Lagmannsretten har til vurdering oppsigelse gitt av Norsk Jern Eiendom 27 11 92. Det er sakligheten av denne som skal vurderes. Strand har ikke hatt noe ansettelsesforhold i Mo Industripark og har heller ikke mottatt noen oppsigelse derfra. Ut fra liknende betraktninger som ved eierskifter, jf Arne Fanebust Oppsigelse i arbeidsforhold 2 utgave 124, blir ikke søksmålet mot Mo Industripark avvist. Grunnlaget for Strand for å trekke selskapet inn i saken, er kravet om at han skulle vært overført selskapet da de andre ansatte i Norsk Jern Eiendom ble det. Det er heller ikke krevd avvisning, og akseptert fra ankemotpartene at konsernet må ses under ett i saklighetsvurderingen.

Betydningen av den tidligere oppsigelsen som ble trukket tilbake, og saksbehandling såvel i forhold til denne og annen håndtering av Strands ansettelsesforhold i perioden etter omstillingsvedtaket, vil være momenter som kan få betydning i den helhetsvurdering som må foretas i spørsmålet om oppsigelsens saklighet. Saksbehandlingsfeil som ikke står i direkte forbindelse med oppsigelsen som behandles, kan imidlertid ikke i seg selv lede til ugyldighet av denne oppsigelse. Ved saklighetsvurderingen er det oppsigelsestidspunktet som må legges til grunn.

Inge-Per Strand har hatt et kontinuerlig arbeidsforhold i samme selskap siden han ble ansatt i Norsk Jernverk AS i 1964. Både før og etter at selskapet skiftet navn til Norsk Jern Eiendom AS 11 09 89, og ble privatisert 13 06 90, er virksomheter nedlagt og utskilt, og nye selskap stiftet, uten at Strands arbeidsforhold er overført noe annet sted. På oppsigelsestidspunktet er selskapet et rent eierselskap uten egne ansatte. Strands tidligere arbeidsplass, Råjernverket, ble nedlagt og eksisterer ikke lenger. Virksomhet ble imidlertid videreført i Ferro-systemet. Lagmannsretten vil først se på spørsmålet om hva det betyr for saklighetsvurderingen at Strand aldri ble overført fra det opprinnelige selskapet.

Ut fra det regelverk for overføringer av personell, og den praktiseringen som ble gjennomført etter avtale mellom arbeidsgiver og Strands fagforening, kan ikke lagmannsretten se at bedriften handlet feil på noen måte i forbindelse med opprettelsen av Ferro-selskapene og unnlatelsen av å overføre Strand til et av disse. Av forklaringene til Arvid Olsen og Tor Schwenke framgikk at det var i forståelse mellom partene at permitterte, attføringspersonell og langtidssykemeldte ikke ble overført til de nye selskapene. Protokollene som var inngått er heller ikke i strid med en slik løsning. For Strands vedkommende synes det dessuten også klarlagt at verken han selv eller bedriftslegen fant det tilrådelig at han begynte i Ferro-systemet, jf bedriftslegens notat av 01 03 90. Her framgår at Strand hadde vært på sinterverket og sett på forholdene som ikke fantes tilfredsstillende for ham på grunn av støvproblemet. Dersom ingen annen løsning var mulig, varslet bedriftslegen at alternativet var henvisning til offentlig attføring. Manglende overføring til Ferro-systemet var således verken i strid med de kjørereglene som skulle følges i omstillingsprosessen, eller i strid med Strands faktiske ønsker og forutsetninger.

Strands arbeidssituasjon ble deretter blant annet drøftet i ATU. Retten finner det uten betydning om han formelt var registrert som attføringsklient eller ikke, da det vesentlige er at bedriften både dengang og nå har betraktet Strand som yrkeshemmet, og dermed hatt plikt til å behandle han i tråd med det regelverk som følger av bedriftens eget attføringsreglement. At interne løsninger ble forsøkt men ikke funnet, er godtgjort gjennom de dokumenterte ATU-referat og vitneforklaringer. Når så behandlingen i utvalget resulterte i at Strand fikk AMUmidler og permisjon uten lønn for videregående opplæring i transportfag, kan ikke bedriften bebreides for feil i saksbehandlingen. Imidlertid må bedriften klart ha forsømt seg i forhold til sine plikter etter attføringsreglementets pkt 6.2 som ga yrkeshemmet arbeidstaker fortrinnsrett ved ledighet i stillinger han var kvalifisert til. Strand fikk aldri slike tilbud til tross for at det etter bevisførselen er klarlagt at i hvert fall den omtalte post/arkiv-stillingen ble ledig etter at det var klarlagt at tidligere ansatt ikke ville komme tilbake i den. Det er også opplyst at denne stilling har vært nyttet i attføringssammenheng tidligere, og det er kritikkverdig at bedriften ikke her hadde klare linjer og øye for at stillinger som denne måtte vurderes for attføring i den problematiske omstillingsprosess en var inne i.

I den videre vurdering har lagmannsretten delt seg i et flertall, rettens formann lagdommer Nafstad, lagdommer Sundquist og 1 meddommer, og i et mindretall, ekstraordinær lagdommer Hugaas og 1 meddommer.

Lagmannsrettens flertall kan ikke se at bedriftens brudd på sine retningslinjer i dette tilfelle kan få avgjørende betydning for saklighetsvurderingen av oppsigelsen. På det tidspunkt Blyseth synes å ha blitt betraktet som fast ansatt, 05 10 90, var Strand ute i permisjon som nevnt. Etter permisjonens utløp og på oppsigelsestidspunktet forelå ikke ledighet i stillingen, og Strand kan ikke da som attføringsklient kreve denne. Bedriftens handtering vil imidlertid få betydning for erstatningskravet som retten senere vil komme inn på.

Da Norsk Jern Eiendom høsten 1990 stiftet datterselskapet Mo Industripark AS, ble Strand, som da hadde permisjon, ikke overført til dette selskap. I den grad de tidligere retningslinjene for handtering av personell med permisjoner og under attføring ennå var gjeldende, kan heller ikke denne manglende overføring medføre kritikk av bedriften. Det var de operative stillinger som utførte avgiftsbelagte tjenester som ble overført. I forhold til saklighetsvurderingen av oppsigelsen, har forøvrig ikke spørsmålet særlig relevans. Oppsigelsen må i alle tilfelle vurderes i forhold til arbeidsmulighetene i begge selskaper, hvilket også bedriften erkjenner.

Den oppsigelse Strand mottok 23 04 91 var ikke drøftet mellom partene på forhånd, og led således av klare saksbehandlingsfeil. Oppsigelsen ble imidlertid trukket tilbake i forhandlingsmøte 23 05 91. I den grad avtalte forutsetninger i disse forhandlingene senere ikke er brutt, kan ikke denne oppsigelsen få særlig betydning i vurderingen av gyldigheten av oppsigelsen av 27 11 92. At bedriften innrømmet at Strand hadde kommet uheldig ut i forhold til omplasserings-/ansettelsesprosessen, kan ikke likestilles med en urimelighet som skulle kunne gi Strand særskilte rettigheter. Av protokollen framgår dessuten at Strand med sin utdannelse sannsynligvis ikke ville kunne dekke en framtidig stilling innen Norsk Jern Eiendom. Det ble også fastslått at Strand gjennom sin utdannelse og bestrebelser selv skulle jobbe aktivt med sikte på å løse sitt framtidige arbeidsforhold.

Etter at Strand hadde fullført sin utdannelse og permisjonen var utløpt, ble det foretatt flere samtaler om mulige arbeidsoppgaver. I tillegg til at arbeid i Mo Industripark ble vurdert, ble det rettet forespørsler også til Rana Industriterminal AS, som også er et heleid datterselskap av Norsk Jern Eiendom, samt til Fundia Norsk Jernverk AS. Den 26 november 1992 ble det avholdt drøftingsmøte mellom Mo Industripark AS og klubbstyret. Lagmannsrettens flertall finner ikke at framgangsmåten forut for oppsigelsen kan sies å lide av saksbehandlingsfeil av betydning.

Lagmannsrettens flertall finner det godtgjort at bedriften ikke har annet passende arbeid i virksomheten å tilby Strand. Det er påberopt at Strand skulle ha rett til å fortrenge Blyseth i kraft av sin ansiennitet kombinert med at han er kvalifisert for stillingen. Retten kan ikke gi ham medhold i dette. Det er mellom partene avtalt at en ansatt i operativ stilling ikke kan fortrenge merkantile med kortere ansiennitet. Det er lange tradisjoner i bedriften for slike skiller, og bedriftsledelsen og tillitsvalgte har vært samstemte om dette. Situasjonen er således helt anderledes enn hva som var tilfelle i påberopt dom fra Frostating lagmannsrett. Andre konkrete stillinger er ikke påberopt, og Strand kan ikke høres med at han har krav på stilling utenfor Norsk Jern Eiendom og deres datterselskaper.

Strands situasjon og bedriftens gode økonomi, kan ikke i avveiingen mellom virksomhetens behov og ulempene oppsigelsen har for arbeidstaker, medføre at oppsigelsen kjennes ugyldig. Sålenge Strands stilling ikke lenger eksisterer, annet passende arbeid ikke kan tilvises, hvilket også Strand i lengre tid har vært klar over under sin permisjon med ekstern attføring, kan ikke retten finne oppsigelsen usaklig etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2.

Lagmannsrettens flertall finner etter dette at bedriften må bli å frifinne i kravet om å kjenne oppsigelsen ugyldig. Som nevnt på side 20 mener imidlertid lagmannsrettens flertall at bedriften forbrøt seg mot attføringsreglementets pkt 6.2 da Strand ikke fikk tilbud om post/arkiv-stillingen sommer/høst 1990. Rasjonalisering/omstilling kan ikke sammenliknes med attføringssituasjonen i spørsmålet om å skille mellom faggrupper. Ved attføringstilfellene vil nettopp ombytting fra et fag til et annet kunne være hensikten. Når bedriften har fastslått en fortrinnsrett for yrkeshemmet arbeidstaker, må Strand ha hatt rettigheter etter bestemmelsen i forhold til også stillingen som Blyseth ble ansatt i. Det er ved ledighet fortrinnsretten gjelder, og Strand har ikke senere hatt mulighet for stilling, og kan heller ikke nå fortrenge andre ansatte. Det er ikke gitt hva Strand ville ha valgt i 1990, post/arkiv-stillingen eller videregående utdannelse i transportfag, dersom han hadde fått valget. Han ble imidlertid ikke gitt muligheten, hvilket står i adekvat årsakssammenheng med at han i dag står uten arbeid med kun fortrinnsrett til ny tilsetting i ett år i medhold av arbeidsmiljøloven §67. Rettens flertall finner dermed at han har krav på erstatning fra Norsk Jern Eiendom AS for deres brudd på attføringsreglementet. Det er ikke reist prosessuelle innvendinger fra bedriften mot å behandle erstatningsspørsmålet også for det tilfelle hvor oppsigelsen ikke kjennes ugyldig. Lagmannsretten finner at en i medhold av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61A første ledd annet punktum kan ta stilling til spørsmålet, og viser til Fribergs kommentarer note 3 til bestemmelsen.

I vurderingen av erstatningens størrelse, vil de samme momenter som partene har påberopt ved opphørsalternativet etter arbeidsmiljøloven §62, være av betydning. Det forhold at Strand er arbeidsledig, må ses opp mot at han nå har fått seg en utdannelse som vil bedre hans muligheter på arbeidsmarkedet. Rettens flertall fastsetter skjønnsmessig erstatningen til kr 185000 hvilket tilsvarer omlag en årslønn.

Lagmannsrettens mindretall er enig med herredsretten i at oppsigelsen er usaklig og dermed ugyldig, og kan i stor utstrekning slutte seg til dennes begrunnelse.

Mindretallet er således enig med herredsretten i at en ved avgjørelsen av gyldighetsspørsmålet må se oppsigelsene i 1991 og 1992 under ett.

Mindretallet mener at de saksbehandlingsfeil som foreligger er av en slik art at de uten særlig tvil har påvirket selve avgjørelsen. Det avgjørende for mindretallet er imidlertid at den oppsigelsen som ble foretatt 27 11 92 er i strid med arbeidsmiljøloven §60 nr 2.

Det er på det rene at Strand er yrkesvalghemmet som følge av det tidligere, langvarige skiftarbeid, hvilket medfører at han ikke kan arbeide skift eller på arbeidssted med store støvkonsentrasjoner. Han er imidlertid ikke så yrkesvalghemmet at han ikke kan utføre annet arbeid på dagtid. Om arbeidsgiverens plikt til å skaffe høvelig arbeid, viser mindretallet til arbeidsmiljøloven §13 nr 2. Mindretallet kan ikke akseptere at det i en bedrift av denne størrelse ikke skulle være mulig å tilby arbeidstakeren annet passende arbeid.

Det er således ikke tvilsomt at Strand burde vært tilbudt stillingen ved post/arkiv da den ble ledig. Det burde også vært mulig å finne annet passende arbeid. I denne forbindelse kan bedriften ikke høres med at Strands formelle arbeidsgiver er et "tomt selskap", uten arbeidsplasser. Ved den vurdering som må foretas, må i hvert fall tas i betraktning arbeidsplasser ved de nyopprettede selskaper som er heleiet av Norsk Jern Eiendom AS, nemlig Mo Industripark AS og Rana Industriterminal AS.

Mindretallet er forøvrig ikke enig med herredsretten i at vilkårene er til stede for at arbeidsforholdet likevel skal opphøre. Det er for mindretallet tilstrekkelig å peke på at det kreves "åpenbar urimelighet" for at arbeidsforholdet skal opphøre, jf arbeidsmiljøloven §62 nr 1 annen setning.

Mindretallet mener således at anken skulle føre fram og at saksomkostninger skulle tilkjennes i medhold av tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd.

Strand har etter dette dels vunnet og dels tapt saken i hovedanken, og rettens flertall finner i medhold av tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd å ikke ilegge saksomkostninger. I motanken har bedriften dels vunnet og dels tapt, og omkostninger ilegges heller ikke her jf nevnte bestemmelse. Rettens flertall har for begge anker vurdert å nytte unntaksbestemmelsene i §174 annet ledd, men ikke funnet grunnlag for å fravike hovedregelen. Lagmannsretten finner enstemmig ikke å ville endre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Slutning :

1. Norsk Jern Eiendom AS frifinnes for kravet om å kjenne oppsigelsen ugyldig.

2. Norsk Jern Eiendom AS betaler i erstatning til Inge-Per Strand kr 185000 -etthundreogåttifemtusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. Herredsrettens dom pkt 2 og pkt 5 stadfestes.

4. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.