Rt-1972-1330

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-12-21
Publisert:	Rt-1972-1330
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 194/1972
Parter:	Evald Pettersen (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Grand Hotell A/S, Tromsø (advokat Arne Jacobsen - til prøve).
Forfatter:	Eckhoff, Bendiksby, Ryssdal, Mindretall: Mellbye, Heiberg
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1956) §43, Tvistemålsloven (1915) §362, Arbeidervernloven (1956)

Dommer Mellbye: Den 2. mai 1970 tok Evald Pettersen ut stevning ved Tromsø byrett mot Grand Hotell A/S. Han krevde i medhold av arbeidervernlovens §43 at han skulle tas inn igjen som bokholder ved hotellet i Tromsø, og at det skulle betales ham erstatning etter rettens skjønn Hotellet, som mente at det forelå saklig grunn for den oppsigelse som var sendt Pettersen i brev av 30. januar 1970, påstod frifinnelse.

Tromsø byrett avsa 21. januar 1971 dom med domsslutning:

«1. Grand Hotell A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Evald Pettersen anket over avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett, og krevde også for lagmannsretten gjeninntagelse og erstatning. Grand Hotell A/S påstod at byrettens dom skulle stadfestes.

Lagmannsretten avsa dom 2. oktober 1971 med domsslutning:

«1. Grand Hotell A/S ved styrets formann, dømmes til å betale i erstatning til Evald Pettersen kr. 10.000,- - kronertitusen - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 21. mars 1970. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.

For øvrig frifinnes Grand Hotell A/S for Evald Pettersens krav.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens avgjørelse har Evald Pettersen påanket til Høyesterett. Han hevdet i ankeerklæringen, hva han også hadde fremholdt for byretten og lagmannsretten, at oppsigelsen skjedde etter initiativ fra hotellets direktør, som ønsket ham fjernet fordi direktøren fryktet for at Pettersen skulle oppdage feil ved byggeregnskapet. Under forhandlingen for Høyesterett har Pettersen imidlertid frafalt denne anførsel med den begrunnelse at de opplysninger som foreligger for Høyesterett ikke gir grunnlag for å slå fast at direktøren kjente feilene eller at det var en sammenheng mellom feil og oppsigelse. Men denne erkjennelse skal ikke forstås slik at han frafaller kravet om å bli gjeninntatt. Føler direktøren seg belastet, må det falle på hans kappe. Pettersen gjorde sin plikt overfor hotellet ved å påpeke forholdet, han sparte sin arbeidsgiver for atskillige tusen kroner, og hotellet bør følgelig vurdere hans innsats positivt.

Fra Pettersens side er det for øvrig gjort gjeldende de samme

Side:1331

anførsler for Høyesterett som for de tidligere instanser. Poenget er at hotellet ikke kunne si ham opp når det også etter brannen var behov for kontorpersonale. Styret stod ikke fritt overfor ham. Ansiennitetsprinsippet ble fulgt for de øvriges vedkommende, men uten hjemmel satt til side i hans sak. Han er enig i at en domstol ikke kan sette seg i arbeidsgiverens sted og foreta en fri vurdering av om en oppsigelse er nødvendig eller rimelig. Men retten plikter nar det gjelder sakligheten å ta standpunkt til om hensynet til den ansatte er tillagt fornøden vekt ved den samlede vurdering av om oppsigelsen har saklig grunn etter §43. Pettersen er på dette punkt enig med lagmannsretten, men mener at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har gitt ham medhold i kravet om gjeninnsettelse og om en høyere erstatning. I tilknytning til de momenter som lagmannsretten nevner, er det for Høyesterett fremholdt at hans alder, 45 år, ikke gjorde ham særlig egnet til en ny stilling, og at Jakobsens tilbud om en annen stilling mer var en unnskyldning enn en realitet. Når hans person skal vurderes må det tas hensyn til at han i sin stilling gjennom mange år hadde identifisert seg med hotellet, og at han var en høyt betrodd funksjonær. Det har ikke fra noe hold fremkommet kritikk av hans forhold utover hva som alltid vil måtte forekomme. Omtalen av ham, også fra styrets side, er anerkjennende. Han ble ikke spurt om noe som helst på forhånd skjønt styret måtte være klar over at han ikke regnet med å bli berørt av innskrenkningene. Følgelig fikk ikke styret anledning til å ta i betraktning om han var villig til å gå ned i lønn i en overgangstid, finne seg i en omlegning av arbeidet eller ta annet arbeid mot løfte om å komme tilbake etter behov. Pettersen mener at det ved oppsigelser skal vises omhu og forsiktighet, og i denne sak er styret kommet utenfor saklighetsrammen i lovens §43.

Den ankende part, som har hatt fri sakførsel for byretten og for Høyesterett, har nedlagt påstand:

"1. Evald Pettersen gjeninntas i sin stilling hos Grand Hotell A/S.

2. Grand Hotell A/S dømmes til å betale erstatning begrenset oppad til kr. 30.000,- med prosessrenter.

3. Grand Hotell A/S dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesterett."

Grand Hotell A/S har etter bestemmelsen i tvistemålslovens §362 motanket for så vidt lagmannsretten fant at Pettersen måtte fratre etter oppsigelse uten saklig grunn i bedriftens forhold, og tilkjente ham erstatning. Hotellet mener at byrettens dom er riktig, og har lagt ned påstand:

"Grand Hotell A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Det er holdt bevisopptak ved Lyngen herredsrett, hvor det er avgitt parts- og vitneforklaringer til bruk for Høyesterett. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som den forelå for byrett og lagmannsrett. Jeg henviser til disses dommer angående saksforholdet.

Side:1332

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige er enig i.

Bakgrunnen for den oppsigelse saken gjelder, er hotellets brann 23. desember 1969. Det ble voldt omfattende skader, som umiddelbart gjorde en betydelig del av personalet overflødig. Antallet av ansatte ble straks brakt ned fra 143 til 42, idet oppsigelsene ble gjermomført etter ansiennitetsprinsippet i de avdelinger hvor ikke hele personalet ble sagt opp.

Ved kontoret var det fire ansatte med den ankende part som den faktiske leder. Han hadde ansvaret for bokholderiet. Kontoret ble ikke berørt av de umiddelbare oppsigelser. På styremøte 23. januar 1970 ble det imidlertid besluttet at direktøren skulle overta blant annet bokholderiet i tillegg til sitt ordinære arbeid, og at han til assistanse skulle ha én ansatt, mens de andre måtte sies opp. Det er ubestridt i saken at denne reduksjon var saklig begrunnet i den foreliggende situasjon.

Etter de forklaringer som er avgitt i saken legger jeg til grunn at styret i bedriften har tatt sitt utgangspunkt i at brannen har gjort Pettersens stilling overflødig, idet de arbeidsoppgaver som tilla ham måtte legges under direktøren. Under disse omstendigheter kunne ansienniteten ikke være avgjørende. Skulle Pettersen få bli i hotellets tjeneste, måtte det være i en annen kontorstilling, mer underordnet, med enklere arbeid og med lavere lønn. Jeg anser det godtgjort at styret har overveid dette og har funnet en slik ordning uhensiktsmessig, dels fordi en annen av de ansatte som alt hadde slikt arbeid, ble ansett bedre skikket for det, dels fordi styret med sitt kjennskap til Pettersen fant det mindre sannsynlig at han ville kunne underordne seg direktøren i en slik posisjon og at man antagelig av den grunn måtte ha to ansatte på kontoret istedenfor bare én utenom direktøren, og dels fordi styret mente at Pettersen ikke ville ha vanskeligheter med å få annet arbeid svarende til sine kvalifikasjoner. En midlertidig permittering ble ansett uhensiktsmessig fordi man var uten oversikt over den tid gjenoppbyggingen ville ta og hvorledes hotellets behov for kontorhjelp deretter ville bli. Bevisførselen har etter min vurdering vist at disse standpunkter var resultatet av omhyggelige overlegninger i styret, basert på styremedlemmenes mangeårige og inngående kjennskap til Pettersens personlige forhold og hans situasjon for øvrig, og til arbeidsforholdene på hotellet. Hva spesielt angår mulighetene på arbeidsmarkedet, legger jeg til grunn at styrets formann, Helge Jakobsen, hadde en tilfredsstillende bokholderstilling å tilby Pettersen i Tromsø til omgående tiltredelse, og at det også forelå andre beskjeftigelsesmuligheter. Det skyldtes Pettersens eget forhold at disse muligheter ikke ble utnyttet.

Dette grunnlag for beslutningen om å si opp Pettersen er dekket av arbeidervernlovens krav om en "saklig grunn i bedriftens forhold". Pettersen har imidlertid hevdet med styrke at styrets avgjørelse ikke desto mindre er så urimelig at oppsigelsen er erstatningsbetingende. Om dette skal jeg bemerke:

Side:1333

Som fremholdt av førstvoterende, dommer Nygaard, og annenvoterende, dommer Gaarder, i avgjørelsen i Rt-1966-393 (Papyrus-dommen) gir arbeidervernlovens §43 ikke hjemmel for erstatning ved oppsigelser som har saklig grunn i bedriftens forhold, selv om oppsigelsen virker urimelig overfor den ansatte. Under lovens behandling ble et forslag om i visse situasjoner å tilstå erstatning for en oppsigelse som virker urimelig forkastet. Lovens ordning er dermed at hvis oppsigelsen er saklig begrunnet i bedriftens forhold, er dette avgjørende for erstatningsspørsmålet, og domstolene kan ikke sette sin vurdering av oppsigelsens rimelighet over bedriftsledelsens vurdering av hva bedriftens tarv krever. Slik jeg oppfatter lovens forarbeider og flertallets begrunnelse i Papyrus-dommen, kan rimelighetsvurderinger imidlertid komme inn i saklighetsvurderingen på to andre måter. Dels kan urimeligheten av en oppsigelse være så påtagelig at det vil være en naturlig vurdering at den begrunnelse som er gitt ikke er fullstendig, men at det må være andre og ikke oppgitte motiver som også har spilt inn. I slike tilfeller er urimeligheten en del av bevisvurderingen. Dels krever rimelighetshensyn at alle sider ved den ansattes situasjon blir vurdert, og i særlig grad må det gjelde overfor en eldre ansatt med langvarig tjeneste, med spesielle ferdigheter for sitt gamle arbeid og større omstillingsproblemer og med særlige vansker når det gjelder å få nytt arbeid. Det var mangler på dette punkt som gjorde utslaget for flertallet i Papyrus-dommen.

Jeg kan ikke se at noen av disse betraktninger kan gjøre seg gjeldende i nærværende sak. Den ankende part har riktignok sterkt understreket at om han var blitt innkalt til konferanse med styret, ville han ha gjort rede for sin stilling, og fremkommet med forslag om tilpasning av arbeid og lønn i den overgangstid som brannen innledet, og at avgjørelsen da ville blitt en annen. Jeg er i og for seg enig med den ankende part i at det burde vært søkt kontakt med ham på forhånd før han ble meddelt oppsigelse. Hans lange tjeneste, plikttroskap og åpenbare oppfatning at han ikke ville bli berørt av oppsigelsene, krevde at man av innlysende menneskelige hensyn skulle gått varsommere frem enn det ble gjort. For så vidt har han god grunn til å beklage seg. Men loven stiller i og for seg ingen krav til den fremgangsmåte som skal benyttes i saker av denne art. Jeg viser herom til både Papyrus-dommen og særlig til dom i Rt-1967-91. Avgjørende er alene om den kritikkverdige fremgangsmåte har hatt innflytelse på det grunnlag styret fattet sitt vedtak på. Jeg anser det godtgjort at så ikke er tilfellet. Styret var vel kjent med den hele situasjon, og det er ikke anført noe som viser at styret ikke har overveid alt den ankende part har anført om omstendigheter som det kan kreves at styret skulle ta hensyn til. Og styrets avveining av hvorledes disse forskjellige momenter skulle slå ut i forhold til Pettersens ansettelsesforhold, er etter mitt syn på loven ikke underkastet domstolenes prøvelsesrett. Noen urimelighet av den art at det må antas at andre motiver

Side:1334

har vært utslagsgivende enn dem styret har oppgitt, foreligger etter mitt syn heller ikke. I denne sammenheng legger jeg særlig vekt på de konkrete muligheter for annen ansettelse som forelå, og hvorav den best opplyste innebar arbeid i styreformannens egen bedrift. Det har fra den ankende parts side heller ikke vært antydet noe i den retning etter at anførselen om regnskapsfeilenes innflytelse er oppgitt.

Med hensyn til den rettslige betydning av ansiennitetsprinsippet i denne sak tiltrer jeg byrettens bemerkninger.

Jeg stemmer således for det resultat byretten er kommet til. Etter omstendighetene finner jeg at det ikke er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger. Saken har frembudt atskillig tvil, og jeg legger også vekt på at den fremgangsmåte bedriften anvendte ved oppsigelsen av Pettersen, var egnet til å skape en bitterhet som nok har vært av betydning for saken forløp.

Jeg stemmer for at Grand Hotell A/S frifinnes, men former ingen konklusjon, da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Når jeg tiltrer lagmannsrettens uttalelse om at retten etter en samlet vurdering er kommet til at oppsigelsen ikke var begrunnet i bedriftens forhold, er det særlig fordi jeg mener at styret burde ha gitt Pettersen anledning til å uttale seg før det bestemte seg for oppsigelsen.

Jeg legger særlig vekt på to forhold. Det ene er at Pettersen på grunn av lang tjeneste og kvalifikasjoner stod i en stilling som påla bedriften å ta særlig hensyn til ham. Det annet er at brannen bare ville føre til en midlertidig driftsinnskrenkning. Jeg er enig med førstvoterende i at styret gjorde en feil ved å si Pettersen opp uten å gi ham anledning til å uttale seg. Dette alene gir ikke grunnlag for erstatning. Men dersom spørsmålet om oppsigelse var blitt forelagt Pettersen på forhånd, er det etter min mening nærliggende å tro at det kunne vært funnet en løsning som tok rimelig hensyn til Pettersen uten å medføre vesentlige ulemper for bedriften. Jeg antar at han ville ha lovt lojalt å underordne seg direktøren, eller, om styret foretrakk den løsning: at man kunne ha kommet frem til en ordning med permittering inntil det igjen ble bruk for ham som bokholder, det være seg i forbindelse med forestående byggearbeider eller ved senere gjenopptakelse av hotelldriften. Etter min mening var det ikke tilstrekkelig grunn for styret til å forsere frem oppsigelsen før disse spørsmål var blitt klarlagt.

Det er riktig at brevet av 16. februar 1970 fra styreformannen Jakobsen søkte å avbøte virkningene av oppsigelsen for Pettersen, men da syntes allerede så vel Pettersen som styret å være låst fast i avvikende synspunkter.

Etter dette er jeg enig med lagmannsretten i at Pettersen har krav på erstatning i medhold av arbeidervernlovens §43 nr. 1

Side:1335

første ledd. Det er for Høyesterett gitt nærmere oppgaver over Pettersens inntektsforhold i tiden etter oppsigelsen, men jeg kan ikke finne at disse opplysninger er av vesentlig betydning for erstatningsfastsettelsen, og på samme måte som lagmannsretten finner jeg at erstatningsbeløpet etter en samlet vurdering av forholdene bør settes til kr. 10.000.

Under de betingelser som er fastsatt i arbeidervernlovens §43 nr. 1 første ledd, kan arbeidsgiveren etter annet ledd "når dette finnes rimelig, etter påstand fra en fratrådt arbeider dømmes til å ta ham inn igjen i bedriften i samme stilling eller stilling svarende til den han hadde". Pettersen har nedlagt påstand om å bli gjeninntatt, men jeg er enig med lagmannsretten i at dette krav ikke kan tas til følge. Ved vurderingen legger jeg som lagmannsretten vekt på at Pettersen gjennom lang tid har fremsatt alvorlige beskyldninger mot hotellets direktør. Selv om Pettersen under ankeforhandlingen for Høyesterett er kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for hans tidligere anførsler, antar jeg i likhet med lagmannsretten at det vil være uheldig om Pettersen igjen skulle begynne å arbeide ved hotellets kontor.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og selv om Pettersens anke ikke har ført frem, finner jeg på samme måte som førstvoterende at saksomkostninger heller ikke bør ilegges for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Mellbye.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.

Justitiarius Ryssdal: Også jeg er kommet til samme resultat som annenvoterende, men jeg har funnet avgjørelsen tvilsom.

Som førstvoterende har nevnt, har en arbeidstaker etter gjeldende arbeidervernlov ikke krav på erstatning av den grunn at en foretatt oppsigelse virker urimelig overfor ham. Selv om det er tilfellet, kan oppsigelse foretas når den "har saklig grunn i - - - bedriftens forhold". Ved vurderingen av dette må arbeidsgiveren også søke å ta hensyn til de ansatte, men etter gjeldende lov kan arbeidsgiveren uten ansvar foreta oppsigelse når dette etter en saklig vurdering er nødvendig for bedriften. Loven inneholder heller ikke noen forskrift om at arbeidsgiveren skal følge en bestemt fremgangsmåte. Men selv om hotellets styre verken etter lov eller avtale hadde plikt til å forhandle eller konferere med Pettersen før oppsigelse ble foretatt, er det som nevnt av førstvoterende klart at styret hadde all oppfordring til å ta kontakt med Pettersen på forhånd. Erstatning kan likevel ikke ilegges bare av den grunn at bedriften unnlot

Side:1336

dette. Men ved vurderingen av hva som var nødvendig for hotellet måtte styret ha plikt til også å ta hensyn til Pettersen og så vidt mulig unngå å si ham opp. Og slik som denne saken ligger an, kan bedriften etter min mening bare unngå ansvar dersom det kan anses godtgjort at en forhåndsdrøftelse med Pettersen ville ha vært uten betydning for styrets avgjørelse.

I motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne at hotellet har godtgjort dette. Jeg er i likhet med annenvoterende blitt stående ved å slutte meg til lagmannsrettens vurdering av at hvis hotellets styre hadde gått frem på en annen måte ville det ha vært mulighet for å få i stand en midlertidig ordning som innebar at Pettersen kunne fortsette ved hotellet.

Når det gjelder erstatningsbeløpets størrelse, Pettersens krav om gjeninntakelse og spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig med annenvoterende.

Etter stemmmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Stein Inge Spurkland):

Den 22.desember 1969 brant en vesentlig del av Grand Hotell i Tromsø ned.

Dagen etter brannen holdt styret i Grand Hotell A/S møte, og direktøren ble pålagt å si opp de ansatte som det ikke var bruk for lenger.

Direktøren holdt møter med avdelingssjefene og de ansattes tillitsmenn for å drøfte oppsigelsene. Avdelingssjefene opplyste hvor mange de nå hadde bruk for ved sine avdelinger.

Innenfor hver avdeling ble de som hadde kortest ansiennitet oppsagt. Ved kafeteria-avdelingen ble alle oppsagt, da kafeteriaen var brent helt ned.

Antallet av ansatte ble på denne måten redusert fra 143 til 42.

Ved kontoret ble ingen oppsagt straks etter brannen, da det var nok å gjøre der en tid fremover i forbindelse med årsregnskapet m.v.

Det var fire ansatte ved kontoret da brannen oppsto. Av dem hadde Evald Pettersen lengst ansiennitet. Han ble ansatt den 7. mai 1951, og han hadde således arbeidet på hotellet i nesten 19 år. Han hadde arbeidet på kontoret hele tiden. Hans utdannelse besto i folkeskole, handelsskole og korrespondansekurs i bokføring og i skriving. Før han ble ansatt ved Grand Hotell, hadde han arbeidet 4 år som kontormann i et engros-firma.

På Grand Hotell var han formelt ansatt som bokholder. Foruten å føre regnskapet, ledet han også til en viss grad arbeidet på kontoret idet han fordelte arbeidet blant de andre og satte dem inn i arbeidet om nødvendig. Dessuten var en del av hotellets indre kontroll og personalforvaltningen pålagt ham. Han har også ført regnskaper i forbindelse med ombygging og nybygging. Han var ikke organisert i noe fagforening. Han hadde en lønn på kr. 2.510,- pr. måned da brannen oppsto.

I 1954 ble han rammet av poliomyelitt. Han var sykemeldt i 1/2 år, men ble deretter så bra at han kunne gjenoppta sitt arbeide fullt ut. Han har siden hatt litt vanskelighet med sin gange.

Side:1337

Ellers var han en gang i løpet av de to siste årene før brannen sykemeldt i 2 1/2 måned p.g.a. yrkesnevrose.

Evald Pettersen er født i 1924, og han var således 45 år da brannen oppsto. Han er gift og har to barn.

De tre andre på kontoret var alle damer. Den ene hadde arbeidet på hotellet i ca. 17 år, hvorav 9-10 år på kontoret. De to andre hadde arbeidet på hotellet henholdsvis i ca. 2 år og 3 1/2 år, hele tiden på kontoret.

Hun som hadde arbeidet på kontoret i ca. 3 1/2 år, het Siri Olsen. Hun hadde folkeskole, realskole og kontordamekurs på handelsskole. Hun var gift og hennes mann hadde fast arbeide.

Da hun ble ansatt, overtok hun bl.a. lønnsutskrivningen. Evald Pettersen begynte dessuten etter hvert å sette henne inn i hotellets bokføring. Hun hadde en lønn på kr. 1.750,- pr. måned.

Ved brev av 30. januar 1970, ble Evald Pettersen oppsagt:

"Bokholder Evald Pettersen,

Grand Hotell A/S,

Tromsø.

I forbindelse med brannen har styret i Grand Hotell A/S i møte 23. d.m. sett seg nødt til å gå til yderligere oppsigelse av hotellets personale.

Hotellet kan ikke regne med større omsetning enn 25-30 % av det normale inntil gjenoppbygging har funnet sted om 2 til 3 år.

Vi beklager at vi med dette må si Dem opp i Deres stilling som bokholder til fratredelse 28. februar d.å.

I styret for Grand Hotell A/S.

R. Bredrup (s.)

nestformann."

To av de tre damene på kontoret ble oppsagt samtidig. Siri Olsen beholdt sin post.

Ingen av de oppsagte var blitt varslet om oppsigelsen på forhånd.

Den 3. februar 1970 skrev Evald Pettersen brev til styreformannen i Grand Hotell A/S, stortingsmann Helge Jakobsen. I brevet påpekte Evald Pettersen bl.a. det urimelige i at han som hadde så lang ansiennitet, ble oppsagt, mens en kontordame med 3 1/2 års ansiennitet skulle bli. Han sa seg videre villig til å forhandle om sin lønn, dersom han var blitt oppsagt av sparehensyn.

Helge Jakobsen svarte ved brev av 16. februar 1970. Han skrev bl.a. at styret ikke kunne omgjøre sin beslutning. Han avsluttet brevet slik:

"Dyktige bokholdere, personer med den erfaring som De har, er idag mangelvare. Derfor vil jeg anbefale Dem å søke en ny stilling. De kan gjerne om så måtte ønskes, referere til undertegnede. Og skulle De ønske, kan jeg også være Dem behjelpelig med å finne en brukbar stilling. Jeg beklager meget at jeg ikke kan hjelpe Dem sånn som Deres brev gir uttrykk for."

Rundt den 17. februar 1970, oppdaget Evald Pettersen at det i noen regninger som var sendt til Grand Hotell, var poster som ikke angikk leveringer til Grand Hotell. Noen av disse postene angikk leveringer til direktørens private bolig, som var under ombygging.

Evald Pettersen kontaktet ikke direktøren angående disse regningene,

Side:1338

men han ringte til Helge Jakobsen, som oppholdt seg i Oslo. Helge Jakobsen ba ham ta kopi av regningene og sende dem til ham.

Den 27. februar var Jakobsen i Tromsø, og han snakket da med Evald Pettersen angående regningene.

Den 28. februar fratrådte Evald Pettersen sin stilling.

Den 20. mars 1970 tok han ut forliksklage mot Grand Hotell A/S. - - -

I tiden fra fratredelsen til hovedforhandlingen søkte Evald Pettersen kun en jobb, som han imidlertid ikke fikk. Han søkte på denne jobben den 25. august 1970. Han averterte ikke selv etter arbeid, og han gjorde heller ikke nytte av den hjelp som Helge Jakobsen tilbød i sitt brev av 16. februar 1970. Han har ikke meldt seg arbeidsledig og har ikke prøvd å få arbeidsledighetstrygd. - - -

Retten bemerker:

Retten finner grunn til først å bemerke at saksøkerens påstand om at han ble oppsagt for at han skulle hindres i å oppdage feilposteringer i regnskapet, er blitt motbevist under hovedforhandlingen.

Feilene i regningene var forårsaket av regningsutstederne, og hverken direktøren eller noen i styret ved Grand Hotell hadde bedt om at regningene skulle settes opp på den måten det ble gjort.

Regningene var ennå ikke sendt Grand Hotell da Evald Pettersen ble oppsagt.

Hverken direktøren eller noen i styret visste at det ville komme regninger med feil, og disse regningene kan således ikke ha noen forbindelse med oppsigelsen av Evald Pettersen.

Arbeidervernlovens §43 gir vern mot usaklig oppsigelse.

Retten finner at Grand Hotell A/S hadde saklig grunn til å foreta oppsigelser på kontoret etter brannen.

Men selv om det forelå saklig grunn til å si opp et visst antall ansatte, kan en enkelt oppsigelse være usaklig fordi bedriften har tatt usaklige hensyn ved vurderingen av hvem som skulle sies opp og hvem som skulle bli.

Imidlertid blir ikke en oppsigelse usaklig alene fordi den oppsagte har lengre ansiennitet enn en som ikke er oppsagt.

Men tjenestetidens lengde må være et moment ved vurderingen av om en oppsigelse er saklig, og i tilfellet Evald Pettersen - Siri Olsen, må tjenestetidens lengde være et vesentlig moment, idet Evald Pettersen hadde vesentlig lenger tjenestetid enn Siri Olsen.

Også det at Evald Pettersen, men ikke Siri Olsen, hadde forsørgelsesbyrde, er et moment ved vurderingen av om oppsigelsen var usaklig.

At slik rimelighetshensyn er relevante, følger av rettspraksis. ( Rt-1966-393.)

Men siden arbeidervernlovens §43 krever at en oppsigelse skal ha "saklig grunn i bedriftsinnehaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold" er bestemmelsen først og fremst forankret i et saklighetskriterium. Rimelighetshensyn, som hensynet til lang tjenestetid og forsørgelsesbyrde, må derfor vike når de kommer i strid med rent driftsmessige hensyn av en viss vekt.

Grand Hotells styre besluttet å beholde Siri Olsen fordi de anså henne mest anvendelig i den situasjon som var oppstått etter brannen.

Side:1339

Av dette følger at de fant henne mer anvendelig enn Evald Pettersen. Videre tok de hensyn til at de ville spare noe i lønnsutgifter ved å beholde Siri Olsen. Å ta sparehensyn, er ikke usaklig.

Retten finner således godtgjort at styret av driftsmessige hensyn oppsa Evald Pettersen og beholdt Siri Olsen.

Saksøkte har hevdet at retten ikke har anledning til å overprøve den vurdering styret foretok da det fant at Siri Olsen var mer anvendelig enn Evald Pettersen.

Imidlertid mener retten at den har anledning til å overprøve om det ved Siri Olsen var egenskaper som kunne tenkes å gjøre henne mer anvendelig enn Evald Pettersen.

Men retten finner ikke å kunne overprøve styrets skjønn angående hvilke av disse egenskaper som måtte være avgjørende, all den tid styret kun tok driftsmessige hensyn.

Grunnen til oppsigelsene på kontoret, var at det var blitt vesentlig mindre administrasjonsarbeide og kontorarbeide.

Styret fant at direktøren og én til, kunne klare å utføre det arbeid som var.

Det var ikke aktuelt å si opp direktøren, bl.a. fordi han hadde de papirer som hotellets drift var avhengig av.

Når så direktøren skulle delta fullt ut i kontorarbeidet, var den eneste praktiske og rimelige ordning at han ledet kontorarbeidet.

Han ville således i stor utstrekning måtte overta Evald Pettersens arbeide. Direktøren var kvalifisert til å føre hotellets regnskaper, og han skulle også overta dette arbeidet. Den andre på kontoret ville således antageligvis måtte utføre en god del rutinearbeid, skrive brever og ellers gjøre det direktøren fant var nødvendig. Det var således kanskje først og fremst en tradisjonell kontordame direktøren trengte,- én som skrev raskt på maskin og som var så fleksibel at hun kunne pålegges "alt slags arbeide" og sendes "høyt og lavt".

Retten finner at Siri Olsen hadde egenskaper til å kunne utføre slikt arbeid vellykket.

Det ville imidlertid kreves en voldsom omstillingsevne av en mann på 45-46 år som på en vellykket måte hadde ledet et kontor, for at han på en vellykket måte skulle kunne begynne å utføre en slik kontordamefunksjon på det samme kontor.

Retten finner at Evald Pettersen ikke hadde en slik omstillingsevne.

Dessuten har retten fått grunn til å tro at et nært samarbeid mellom direktøren og Siri Olsen ville gli bedre enn et nært samarbeid mellom direktøren og Evald Pettersen.

Retten finner således at det er viktige momenter som kan begrunne styrets skjønn når det fant at Siri Olsen var mer anvendelig enn Evald Pettersen.

Retten finner videre at hensynet til at Siri Olsen var den best egnede og sparehensynet, må oppveie de rimelighetshensyn som talte for at Evald Pettersen måtte beholdes på kontoret.

Og etter dette finner retten at det ikke var usaklig å oppsi Evald Pettersen.

Saksøkeren har subsidiært hevdet at Grand Hotell A/S burde ha forhandlet med Evald Pettersen før de gikk til det skritt å oppsi ham.

Side:1340

Imidlertid finner retten at det ikke forelå noen grunn til å pålegge Grand Hotell A/S å forhandle.

Riktignok har en bedrift en viss plikt til å prøve å finne annet arbeide innen bedriften til en som blir overflødig i en stilling, men det var på forhånd klart at Evald Pettersen ikke kunne overta noen annen stilling innen hotellet.

Og da retten antar at sparehensynet ikke var det vektigste av de hensyn styret tok da det oppsa Evald Pettersen, og da det var grunn for styret til å regne med at det ville kunne oppstå problemer i fremtiden dersom man satte ned Evald Pettersens lønn, kan det ikke kreves at styret skulle forhandle med ham om hans lønn. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Harald Elstad, lagdommerne Jon Fjalstad og Tor G. Christensen): - - -

Lagmannsrettetns bemerkninger:

Etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen finner lagmannsretten ikke grunn til å anta at Evald Pettersen ble sagt opp på direktørens initiativ for å forhindre at han skulle oppdage at utgifter til bygningsartikler og elektrisk materiell som var brukt i direktørens privatbolig, skulle søkes dekket over hotellets regnskap. - - -

Lagmannsretten legger deres forklaringer til grunn og antar således at de nevnte poster er medtatt i regningene til hotellet ved en feil. - - -

Evald Pettersen kan således ikke vinne frem med sitt søksmål på dette grunnlag.

Det er på det rene at hotellets kontor med hele 4 ansatte ville være overbemannet under den reduserte drift som følge av brannen og etter at årsoppgjøret og de spesielle arbeidsoppgaver i forbindelse med det oppsagte personales slutt var utført. Evald Pettersen har sagt seg enig i dette. I januar 1970 var det helt uvisst når hotellet kunne bli gjenoppbygget og driften utvidet til samme nivå som tidligere. Under disse omstendigheter måtte hotellet som arbeidsgiver være berettiget til å redusere bemanningen ved kontoret.

Når det gjelder den vurdering som styret foretok i sitt møte 23/1 1970 om hvem som skulle sies opp og om hvem som skulle beholdes ved kontoret, antar lagmannsretten at selv om skjønnsmessige momenter kommer i betraktning ved vurderingen, må retten kunne prøve om oppsigelsen har saklig grunn i bedriftens forhold. Men lagmannsretten antar videre at spørsmålet om oppsigelsen virket urimelig overfor Evald Pettersen, er et moment som kan komme i betraktning ved den samlede vurdering av om oppsigelsen var saklig begrunnet eller ikke. Lagmannsretten viser for så vidt til høyesterettsdom inntatt i Rt-1966-393, jfr. også høyesterettsdom i Rt-1967-91.

Direktør Reinholdt Bredrup, som var varaformann i styret i Grand Hotell A/S og som deltok i styremøtet 23/1 1970, har som vitne for lagmannsretten forklart at man på dette møtet ikke bare drøftet mulighetene for gjenoppbygging av hotellet, men også drøftet den videre drift av hotellet i tiden fremover. Hotellets direktør, som var til stede i styremøtet, gav i denne forbindelse uttrykk for at kontoret var overbemannet. Direktøren mente at han selv kunne ta en vesentlig del av kontor

Side:1341

arbeidet og ville kunne klare seg med en kontordame ved sin side. Vitnet har videre forklart at styret etter en nøye vurdering av de ansattes kvalifikasjoner fant at den person som direktøren trengte til hjelp på kontoret var - som direktøren selv hadde ment - en person som kunne skrive på maskin, ta mot beskjeder og for øvrig utføre de oppdrag som vanligvis tillegges en kontordame. Direktøren selv var styret selvsagt nødt til å beholde, idet denne hadde fagbrevet. Styret regnet kontorets bokføringsarbeid for meget enkelt, og siden direktøren i tiden fremover fikk forholdsvis lite å gjøre, ville han ha god tid til å utføre dette arbeid. Styret valgte å beholde den av kontordamene som de fant mest skikket til arbeidet slik det kom til å bli. Vitnet opplyste for lagmannsretten videre på forespørsel at Evald Pettersens dårlige forhold til den tidligere direktør overhodet ikke spilte noen rolle for styrets vurdering. Heller ikke spilte det noen rolle for vurderingen at Evald Pettersen var bedre lønnet enn den kontordame styret valgte å beholde. Samme vitne opplyste videre at styret ikke la noen spesiell vekt på hvorvidt oppsigelsen ville virke urimelig overfor Evald Pettersen.

Stortingsmann Helge Jacobsen har i bevisopptaket forklart at han for sitt vedkommende la vekt på at det ikke ville være noen mening i å la Pettersen utføre underordnet kontorarbeid. Bokholdere var etter vitnets mening mangelvare på den tid.

På bakgrunn av disse opplysninger fra direktør Bredrup finner lagmannsretten at den foretatte oppsigelse vel nok må anses for å være saklig når man ser hotellets tarv isolert. Uten å behøve å vurdere hvorvidt Evald Pettersen ville hatt spesielle vansker med å underordne seg i et slikt arbeid, antar lagmannsretten at en yngre kontordame uten videre ville ha lettere for å tilpasse seg slike oppgaver enn en mann på 45 år som til da nærmest hadde vært leder av kontoret.

For så vidt angår Evald Pettersen er det på det rene at han ble ansatt ved hotellets kontor i mai 1951 og at han således hadde vært ved kontoret i nærmere 19 år da han ble oppsagt. Han var gift og forsørget hustru og to barn. Etter poliomyelitt i 1954 hadde han et mindre handicap. Han var den med den avgjort lengste ansiennitet blant de 4 funksjonærer som var ansatt ved kontoret. Det er på det rene at han har passet sitt arbeid meget pliktoppfyllende i alle år og at det ikke har vært noe å utsette på hans forhold med unntak av at han kom i et motsetningsforhold til en av de tidligere direktører og at han og et par andre avdelingsledere i hotellet etter dette måtte tildeles en reprimande av hotellets styre for sin opptreden overfor den nevnte direktør.

Under disse omstendigheter hadde arbeidsgiveren etter lagmannsrettens mening sterk oppfordring til å gjøre hva som var mulig for å unngå å si opp Evald Pettersen. I den foreliggende situasjon ville det etter lagmannsrettens mening vært naturlig om styret hadde overveiet om skadevirkningene for Evald Pettersen kunne ha blitt redusert ved at han selv hadde fått valget om han ville slutte ved hotellet eller overta de foran nevnte "kontordame-funksjoner" og med redusert lønn. Etter det opplyste foretok hotellets styre ingen henvendelse til Evald Pettersen i den anledning og oppsigelsen kom til ham uten noe som helst forvarsel. Den omstendighet at styret regnet med at en mann med hans erfaring og kvalifikasjoner ville kunne skaffe seg et nytt arbeid, er etter

Side:1342

lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig til å burde avholde arbeidsgiveren fra å søke å finne frem til en ordning som begge parter kunne vært tjent med. Det er godt mulig at Evald Pettersen på grunn av den vanskelige situasjon han som en noe tilårskommen kontorfunksjonær med forsørgelsesbyrde ville komme ut for i og med en oppsigelse, ville ha godtatt et tilbud fra arbeidsgiveren om å utføre de foran nevnte "kontordame-funksjoner" på redusert lønn. Straks etter å ha mottatt oppsigelsen av 30/1 1970, sendte han 3/2 1970 brev til styret der han faktisk tilbyr å forhandle om eventuell lønnsnedsettelse. Til dette kommer at driftsinnskrenkningene ved hotellet var av forbigående art. For hotellets styre, som etter det opplyste alt i styremøte 23/1 1970 drøftet planer om oppbyggingen av hotellet, måtte det være nærliggende å tenke seg at når hotellet var gjenreist, ville det atter være behov for flere ansatte ved hotellets kontor. Selv om verken lov eller avtale påla hotellets styre å forhandle med Evald Pettersen før oppsigelsen, må fremgangsmåten som her er fulgt tillegges betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om oppsigelsen er saklig begrunnet. Om hotellets styre hadde gått frem på en annen måte, antar lagmannsretten at det i den overgangssituasjon det gjaldt, ville vært mulig å få i stand en midlertidig ordning for Evald Pettersen, slik at han kunne fortsatt ved hotellets kontor.

Lagmannsretten har etter dette funnet at oppsigelsen under de foreliggende omstendigheter var urimelig. Som før nevnt er dette et moment som kan komme i betraktning ved den samlede vurdering av om oppsigelsen ikke hadde saklig grunn. Etter lagmannsrettens mening må forholdet tillegges vesentlig betydning, og lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at oppsigelsen i lovens forstand ikke var saklig begrunnet i bedriftens forhold.

Etter det foranstående må Evald Pettersen gis medhold i sitt krav om erstatning fra sin tidligere arbeidsgiver.

Når lagmannsretten skal fastsette erstatningsbeløpet, vil man peke på at formannen i styret for Grand Hotell A/S, stortingsmann Helge Jacobsen, i brev av 16/2 1970 faktisk tilbød seg å være Evald Pettersen behjelpelig med å skaffe seg en ny stilling. I sin forklaring i bevisopptaket for lagmannsretten har stortingsmann Jacobsen nærmere redegjort for dette tilbud. Han har opplyst at det var to stillinger han da hadde i tankene. Den ene gjaldt en stilling i Egersund, men Jacobsen regnet med at Pettersen neppe ville ta den. Den andre stillingen Jacobsen tenkte på var imidlertid ved hans rederi i Tromsø. Der hadde de samme slags bokholderimaskiner som på Grand Hotell. Stortingsmann Jacobsen har gitt uttrykk for at han mener at denne stillingen både arbeidsmessig og økonomisk ville gitt en brukbar løsning for Evald Pettersen. Lønnsforholdene var ikke nærmere vurdert siden det ikke kom noen reaksjon fra Evald Pettersen. Men lønnen ville ha blitt en annen enn om Evald Pettersen skulle ha utført underordnet kontorarbeid ved hotellet. Etter lagmannsrettens oppfatning burde Evald Pettersen ha henvendt seg til stortingsmann Jacobsen etter at han mottok det nevnte brev og anmodet om hjelp til å få en ny stilling. På bakgrunn av stortingsmann Jacobsens rettslige forklaring finner lagmannsretten ingen grunn til å betvile at tilbudet var seriøst. Om Evald Pettersen

Side:1343

hadde tatt mot tilbudet, ville han således forholdsvis kort tid etter at han sluttet ved Grand Hotell atter vært i fullt arbeid. Etter lagmannsrettens mening bør den omstendighet at han ikke benyttet seg av tilbudet komme i betraktning ved utmålingen av erstatningsbeløpet. På den annen side kan retten ikke finne det bevist at Jacobsen lovte Pettersen å forsøke å skaffe ham stilling ved hotellet igjen. Lagmannsretten er klar over at Evald Pettersen ifølge erklæring fra lege har vært sykmeldt helt fra 1. mars 1970, men retten antar at den form for sykdom han selv har oppgitt å ha lidt av, nemlig yrkesnevrose og nervøst sammenbrudd, for en vesentlig del kan skyldes at han ble gående uten inntekter til underhold av seg selv og sin familie. Retten antar også at hans tilstand ville ha bedret seg forholdsvis hurtig om han hadde hatt en ny stilling å gå til. Etter en samlet vurdering av forholdet finner retten å kunne fastsette erstatningen til kr. 10.000,00. Retten finner også å kunne tilkjenne ham renter av beløpet i samsvar med påstanden.

Retten finner imidlertid ikke å kunne gi Evald Pettersen medhold i hans krav om gjeninntakelse i den tidligere stilling ved Grand Hotell A/S. Grand Hotell er i dag en annen bedrift enn den han forlot. Han har videre fremsatt beskyldninger som ikke er bevist å hvile på et reelt grunnlag mot direktøren for hotellet. Disse beskyldninger har satt ondt blod og det er liten grunn til å tvile på at det nå ville være svært uheldig - ikke minst for Evald Pettersen selv - om han igjen skulle begynne i arbeid ved hotellets kontor. - - -