LH-1993-548
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-10 |
| Publisert: | LH-1993-00548 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Senja herredsrett nr 800/92 - Hålogaland lagmannsrett LH-1993-00548 K - Anket til Høyesterett, HR-1994-00588 S. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne P Skutvik, boks 744, 4001 Stavanger). Kjæremotpart: 1. B 2. C (Prosessfullmektig: Advokat Finn Kåre Brox, boks 305, 9301 Finnsnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad, Lagdommer Knut Sundquist, Lagdommer Einar Rege |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §419, Tvistemålsloven (1915) §180, §440, §273, §274, §360, §412, §420, §429, §440, §441, §54 |
Saken gjelder kjæremål over Senja herredsretts hevingskjennelse av 11 mai 1993 av privat straffesak.
A anla privat straffesak for Senja herredsrett 12 01 93 mot B og C ved stevning med krav om mortifikasjon av, oppreisning og erstatning for ærekrenkende utsagn. Partene ble i medhold av straffeprosessloven §412 tredje ledd innkalt til saksforberedende møte 11 05 93. Verken saksøker eller hans prosessfullmektig møtte. Saksøkte begjærte da saken avvist og tilkjenning av saksomkostninger. Senja herredsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B og C med kr 8700 - kroner åttetusensyvhundre."
Hva angår herredsrettens premisser, vises til dennes kjennelse.
A har rettidig den 26 mai 1993 påkjært kjennelsen i det det foreligger saksbehandlingsfeil og feil lovanvendelse.
Avgjørelsen om saksøker er å anse som trådt tilbake fra forfølgningen, hører inn under hovedforhandlingen. Rettens formann har dermed ikke kompetanse til alene å treffe avgjørelsen om heving som her. Det vises til dom inntatt i Rt-1932-718. Den avgjørelsen gjaldt gammel straffeprosesslov §429. Denne tilsvarer imidlertid den nye lov §419 annet og tredje ledd jf lovforarbeidene. Domstolen var dermed ikke lovlig besatt, hvilket er en absolutt prosessforutsetning jf samme lov §360 annet ledd nr 3. Heller ikke samme lov §274 gir dommeren kompetanse alene i foreliggende sak.
Det er også en saksbehandlingsfeil at retten har avgjort saksomkostningsspørsmålet uten at saksøker er gitt anledning til å uttale seg eller på annen måte er gjort kjent med kravets framsettelse.
Subsidiært gjøres gjeldende at retten har bygd på feil rettsanvendelse når den har hevet saken med hjemmel i straffeprosessloven §419 annet ledd første punktum. Bestemmelsen kan nyttes bare hvis uteblivelsen kan legges saksøkeren til last. Det er ikke tilstrekkelig som her, at forsømmelsen er begått av hans prosessfullmektig. Han kan ikke identifiseres med forsømmelser begått av sin prosessfullmektig, jf avgjørelse inntatt i Rt-1971-423 og mindretallsvotumet i avgjørelse inntatt i Rt-1962-527.
Det må også tillegges retten en aktiv undersøkelsesplikt for å bringe på det rene om uteblivelsen kan legges saksøker til last når det ikke foreligger særlige holdepunkter for å anta at han har trådt tilbake.
I kjæremålet er det framholdt at dette også skal betraktes som en begjæring i henhold til straffeprosessloven §420.
Han har lagt ned følgende påstand:
"1. Senja herredsretts kjennelse i sak nr. 92-00800 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
B og C hevder at det verken foreligger saksbehandlingsfeil eller feil i rettsanvendelsen fra herredsrettens side.
Straffeprosessloven §54 første ledd kommer ikke til anvendelse på et saksforberedende møte da bestemmelsen bare gjelder når retten ikke sitter sammen i rettsmøte. Avgjørelsen inntatt i Rt-1932-718 er uinteressant da ordningen med innkallelse av domsmenn under saksforberedelsen ble opphevet ved den nye lovgivningen.
Partene var innkalt i medhold av straffeprosessloven §412 tredje ledd, og rettsmøtet reguleres av §273 og §274, og retten var dermed lovlig besatt med enedommer. I det saksforberedende møtet etter §412 tredje ledd kan alle nødvendige avgjørelser treffes, inkludert heving etter §419.
Det følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §441 at retten har foretatt en riktig saksbehandling når saksomkostningsspørsmålet er avgjort uten at saksøkeren fikk uttale seg, da kjennelsen avsluttet saken.
Herredsrettens rettsanvendelse er korrekt, da saksøkeren må betraktes som trådt tilbake da verken han eller hans prosessfullmektig møtte til rettsmøtet uten at det var opplyst eller sannsynlig at de hadde gyldig forfall. Det bestrides at retten har noen selvstendig undersøkelsesplikt vedrørende om saksøkeren virkelig hadde trådt tilbake.
I kjæremålstilsvaret bestrides også grunnlaget for å omgjøre hevingskjennelsen med hjemmel i straffeprosessloven §420.
Kjæremotpartene har nedlagt følgende påstand:
"1. Senja herredsretts kjennelse i sak nr 92-00800 stadfestes.
2. B og C tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Den 7. juli 1993 avsa lagmannsretten kjennelse hvor kjæremålet ble forkastet. Etter videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet kjæremålsutvalget 29. oktober 1993 kjennelsen og hjemviste saken til herredsretten til avgjørelse av begjæringen om omgjøring. Da kjæremålet til lagmannsretten inneholdt en begjæring om omgjøring i medhold av straffeprosessloven §420, skulle herredsretten uttrykkelig tatt standpunkt til denne.
Senja herredsrett besluttet 6. desember 1993 å ikke omgjøre sin kjennelse av 11. mai 1993. Beslutningen er grunngitt i rettsbok av samme dato, og det vises for så vidt til denne. Saken fremstår nå for lagmannsretten forøvrig i samme stilling som ved den tidligere behandling.
Saksforberedende møte i privat straffesak foretas etter reglene i straffeprosessloven §412 tredje ledd med rettens formann som enedommer jf samme lov §274 jf §54. Avgjørelser som treffes under saksforberedelsen kan således treffes av rettens formann alene. Da Jensen som her ikke møtte fram til rettsmøtet og det samtidig ikke var opplyst eller sannsynlig at han hadde gyldig forfall, og heller ikke hans prosessfullmektig møtte, skal han som saksøker på objektivt grunnlag betraktes som om han er trådt tilbake. Det foreligger i så henseende ikke noen undersøkelsesplikt for retten, og herredsrettens saksbehandling er korrekt. Dersom det etter at hevingskjennelsen er avsagt sannsynliggjøres at uteblivelsen ikke kunne legges Jensen til last, kan retten omgjøre sin kjennelse etter reglene i straffeprosessloven §420. Herredsretten har besluttet å ikke omgjøre sin kjennelse.
Avgjørelsen om saksomkostninger skal foretas i hevingskjennelsen jf straffeprosessloven §441, og reglene i tvistemålsloven §440 første ledd gir anvisning på at reglene i tvistemålsloven kap 13 regulerer erstatningsspørsmålet. Lagmannsretten finner at herredsretten har behandlet spørsmålet om erstatning for saksomkostninger etter disse bestemmelser, og det foreligger ingen saksbehandlingsfeil når saksøker som ikke har møtt fram dermed heller ikke har fått uttalt seg til saksomkostningsspørsmålet før kjennelse ble avsagt.
Kjæremålet har etter dette vært forgjeves, og A bør i medhold av straffeprosessloven §440 første ledd jf tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Retten har ikke funnet grunnlag for å fravike hovedregelen i nevnte bestemmelse. Advokat Brox innga salærkrav på kr 3200,- i kjæremålstilsvaret for lagmannsretten 9. juni 1993 og på kr 4000,- i kjæremålstilsvaret til Høyesteretts kjæremålsutvalg 19. august 1993. Lagmannsretten finner at saksomkostningene skjønnsmessig totalt bør settes til kr 4000,- som det nødvendige for å få saken betryggende utført.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilpliktes å erstatte B og C saksomkostninger med kroner 4000 - kronerfiretusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.