Rt-1962-527
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-06-08 |
| Publisert: | Rt-1962-527 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69/1962 |
| Parter: | 1. A, 2. B (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot C (overrettssakfører A. Abrahamsen - til prøve). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Anker, Helgesen. Mindretall: Roll Matthiesen, Berger |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §384, §432, Straffeloven (1902) §246, §247, Straffeloven (1902), §423, §429, §93, Domstolloven (1915) §148, §153 |
Dommer Hiorthøy: Ved stevning av 21. september 1959 til Setesdal herredsrett anla B og C privat straffesak mot A med påstand om straff m.v. i anledning av forbrytelse mot straffelovens §246 §247. Herredsretten avsa dom i saken 24. august 1961. Dommen gikk ut på at saksøkte ble frifunnet og saksøkerne in solidum dømt til å betale ham kr. 400 i saksomkostninger. Saksøkerne var ikke til stede ved domsavsigelsen, og forkynnelse av dommen ble på deres vegne vedtatt av prosessfullmektigen, overrettssakfører Olav Bryge, den 26. august 1961. Den 8. september s. å. besørget denne ankeerklæring innlevert på herredsrettens kontor. Herredsretten sendte den 12. september ankeerklæringen tilbake til prosessfullmektigen under henvisning til straffeprosesslovens §432 nr. 1, jfr. §93, 2. ledd. Samtidig ble det gjort oppmerksom på at anken etter herredsrettens oppfatning var erklært for sent. Prosessfullmektigen sendte 13. september ankeerklæringen til lensmannen i Iveland til forkynnelse for saksøkte, og forkynnelsen fant sted den påfølgende dag, 14. september 1961. Det i straffeprosesslovens §432 nr. 1 nevnte tilkjennegivende, som var forsømt gitt i forbindelse med forkynnelsen, er etter foranledning av Kjæremålsutvalget forkynt for saksøkte 25. oktober 1961. Overrettssakfører Bryge har i brev av 9. november 1961 til Kjæremålsutvalget bl.a. opplyst at da han mottok domsutskriften, noterte han «på denne at ankefristen var 9. sept. 1961 idet jeg regnet ankefristen 14 dager fra kunngjøring. Jeg må innrømme at jeg ikke var merksam på særbestemmelsen for ankefrist etter straffeprosesslovens §432 nr. 1. Jeg regnet at ankefristen skulle være 14 dager fra kunngjøring. I tida etter at jeg hadde mottatt dommen var jeg sterkt opptatt med hovedforhandlinger i retten, i alt tre stykker. Da jeg 7. sept. 1961 hadde en ledig stund skrev jeg anken og ba min kontordame sørge for at denne ble levert på herredsrettens kontor senest formiddag den 8. sept. 1961 - - -. Jeg var med dette forvisset om at jeg hadde anket i rett tid.» Etter foranledning av de ankende parters prosessfullmektig for Høyesterett, advokat Knut Blom, har overrettssakfører Bryge i brev av 22. februar 1962 gitt følgende tilleggsopplysninger: «Vedr. spørsmålet om når tid jeg fikk beskjed fra B og C om å påanke saka til Høyesterett, kan jeg ikke si nøyaktig, men jeg antar det var ikke senere enn 2. sept. 1961 (lørdag ettermiddag).
Side:528
B hadde videre i telefon kort tid før 2. sept. antydet at det burde ankes.»
For Høyesterett har ankemotpartens prosessfullmektig påstått anken avvist som for sent erklært, jfr. straffeprosesslovens §432 nr. 1 og domstolslovens §148, i henhold til hvilke bestemmelser ankefristen i det foreliggende tilfelle utløp 7. september 1961. Det er etter ankemotpartens mening heller ikke anledning til å tillate anken fremmet i henhold til straffeprosesslovens §384, idet oversittelsen av fristen skyldes grunner som kan tilregnes de ankende parter. Riktignok er det deres prosessfullmektig som uaktsomt har unnlatt å overholde fristen, mens det for så vidt ikke er noe å legge partene personlig til last. Men prosessfullmektigens feil må i et forhold som dette tillegges virkning for partene, jfr. straffeprosesslovens §423 første ledd, som i private straffesaker gir de om påtalemyndigheten gjeldende forskrifter anvendelse på saksøkeren. For øvrig har ankemotparten gjort gjeldende at bestemmelsen i straffeprosesslovens §429 annet ledd må komme til anvendelse i dette tilfelle. Det kan ikke ansees å foreligge «gyldig forfall» når ankefristen uaktsomt er forsømt iakttatt, og de ankende parter må derfor betraktes som trådt tilbake fra forfølgningen.
De ankende parters prosessfullmektig for Høyesterett har fremholdt at anken bør kunne fremmes etter reglene i straffeprosesslovens §384 når oversittelsen av fristen, som i den foreliggende sak, skyldes en prosessfullmektig og ikke noe uaktsomt forhold fra partenes side. Han har henvist til at det er fastslått praksis at en forsvarers forsømmelse ikke går ut over domfelte, og har videre pekt på ordningen i tvistemål etter domstolslovens §153, etter hvilken det under særlige omstendigheter kan gis oppreisning også i anledning av en prosessfullmektigs uaktsomme fristforsømmelser. Etter hans mening kan man ikke sammenligne de ankende parter med påtalemyndigheten i en offentlig straffesak. I private straffesaker treffes beslutningen om anke av partene personlig, men anken må for retten gjennomføres av en sakfører.
Jeg har funnet avgjørelsen noe tvilsom, men er blitt stående ved at anken må avvises som for sent erklært.
Etter de regler som gjelder for anke i ubetinget private straffesaker, og som etter straffeprosesslovens §93 annet ledd kommer til anvendelse i den foreliggende sak, er det på det rene og ubestridt at ankeerklæringen først er avgitt etter utløpet av den i loven foreskrevne frist. Det er likeledes på det rene at de ankende parters prosessfullmektig ved å oversitte fristen har gjort seg skyldig i forhold som må betegnes som uaktsomt. (Betydningen av at ankeerklæringen feilaktig ble inngitt til herredsretten, går jeg ikke nærmere inn på, da det ikke kan sees å ha noen interesse for avgjørelsen.) Etter de opplysninger som er tilveiebrakt, må jeg gå ut fra at de ankende parter selv ikke har skyld i oversittelsen av fristen, og at de i god tid har gitt prosessfullmektigen, overrettssakfører Bryge, beskjed om å påanke herredsrettens dom.
Side:529
Avgjørelsen av spørsmålet om hvorvidt anken kan antas, vil etter dette avhenge av om prosessfullmektigens forsømmelse i forhold til straffeprosesslovens §384 her er å betrakte som en grunn som kan tilregnes de ankende parter, med andre ord om partene i denne henseende kan identifiseres med sin prosessfullmektig. Jeg bemerker at bestemmelsen i straffeprosesslovens §429 annet ledd, som er påberopt av ankemotparten, etter min mening ikke kan tillegges noen selvstendig betydning selv om en antar at den får anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Det nettopp nevnte identifikasjonsspørsmål vil foreligge på samme måte ved tolkningen av uttrykket «gyldig forfall».
Når jeg er kommet til at prosessfullmektigens feil i dette tilfelle må tillegges virkning for hans parter, har jeg lagt vesentlig vekt på hensynet til motparten som er saksøkt til straff og for så vidt inntar samme stilling som en tiltalt. Henvisningen til det som er antatt å gjelde i forholdet: forsvarer-tiltalt, er derfor her mindre treffende, og det samme er tilfelle med påberopelsen av reglene om oppreisning i sivile saker. I overensstemmelse med de prinsipper som ellers er lagt til grunn i straffesaker, synes ankemotparten, som er saksøkt til straff for en forbrytelse, å ha rimelig krav på beskyttelse mot den uvisshet som ville følge av at spørsmålet om anke holdes svevende. I offentlige straffesaker har dette syn fått uttrykk ved at det i alminnelighet har vært stillet strenge krav når påtalemyndigheten i lignende tilfelle søker å skyte seg inn under straffeprosesslovens §384. Reglene om påtalemyndigheten får som før nevnt i private straffesaker anvendelse på saksøkeren, og det er etter mitt syn ikke naturlig i den her omhandlede henseende å oppstille noe skille mellom parten personlig og hans prosessfullmektig. Jeg har ikke kunnet finne at noe helt tilsvarende spørsmål tidligere er avgjort av Høyesterett, men jeg forstår de i Rt-1911-651 og Rt-1912-313 gjengitte avgjørelser derhen at prosessfullmektigens forsømmelser i private straffesaker tillegges virkning for parten.
Etter utfallet av anken vil de ankende parter måtte tilsvare motparten saksomkostninger også for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken avvises.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler B og C én for begge og begge for én til A 800 - åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Dommer Roll Matthiesen: Jeg finner at anken ikke bør avvises.
Som anført av førstvoterende er det på det rene at de ankende parter ikke selv har skyld i at fristen ble oversittet. Spørsmålet blir da om de ankende parter må identifiseres med prosessfullmektigen i relasjon til betingelsen i straffeprosesslovens §384 om, at grunnen til oversittelsen av fristen «ikke er ham tilregnelig».
Side:530
Jeg kan ikke se at det ut fra lovens ord er tilstrekkelig grunnlag for å oppstille en slik ubetinget regel, som etter min mening vil kunne virke urimelig. De av førstvoterende nevnte avgjørelser fra 1911 og 1912 gir så vidt skjønnes liten veiledning. Heller ikke hensynet til den saksøkte berettiger eller gjør regelen påkrevet. Det må i denne forbindelse bemerkes at særregelen i straffeprosesslovens §432 nr. 1 bare gjelder de ubetingede private straffesaker, og hensett til disse sakers karakter, synes det ikke grunn til å legge for stor vekt på at saksøktes uvisshet om saksøkeren vil anke kan komme til å vare noe lenger enn 14 dager fra dommens avsigelse. Reglene om påtalemyndigheten og praksis med hensyn til anvendelsen av §384 når påtalemyndigheten anker, passer etter min mening ikke her. I de offentlige straffesaker er påtalemyndigheten «parten», mens det i en ubetinget privat straffesak både opptrer en part og en prosessfullmektig.
Jeg antar at spørsmålet må avgjøres konkret. Da fristbestemmelsen i §432 nr. 1 er en særregel, finner jeg at prosessfullmektigens forsømmelse - som har sin årsak i at han ikke var oppmerksom på regelen - er av en slik art at anken bør tas under realitetsbehandling etter straffeprosesslovens §384.
Da jeg etter konferansen kjenner til at det er flertall for avvisning, er det for meg ikke grunn til å komme inn på sakens realitet.
Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Helgesen: Likeså.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Roll Matthiesen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.