LH-1994-174
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-03 |
| Publisert: | LH-1994-00174 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Senja herredsrett nr. 800/92 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00174 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne P. Skutvik, 4001 Stavanger). Kjæremotpart: 1. B 2. C (Prosessfullmektig: Advokat Finn Kåre Brox, 9301 Finnsnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Ellen Mo. Lagdommer Dag Bugge Nordén |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §419, §420, Straffeprosessloven (1887) §429, Tvistemålsloven (1915) §175, §176, §180, Tvistemålsloven (1915), §273, §274, §360, §412, §440, §441, §54 |
Saken gjelder kjæremål over Senja herredsretts kjennelse av 11. mai 1993 om hevning av privat straffesak, samt begjæring om omgjøring av kjennelsen i medhold av straffeprosessloven §420.
A anla ved stevning 12. januar 1993 privat straffesak for Senja herredsrett mot B og C med krav om mortifikasjon av, oppreisning og erstatning for ærekrenkende utsagn. Partene ble i medhold av straffeprosessloven §412 tredje ledd innkalt til saksforberedende møte 11. mai 1993. Verken saksøker eller hans prosessfullmektig møtte. Saksøkte begjærte da saken avvist og tilkjenning av saksomkostninger. Senja herredsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"1. Saken heves.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til B og C med kr 8.700 - kroner åttetusensyvhundre."
Hva angår herredsrettens premisser, vises til dennes kjennelse.
A påkjærte rettidig 26. mai 1993 kjennelsen. I kjæremålet er det framholdt at dette også skal betraktes som en begjæring i hht straffeprosessloven §420.
Den 7. juli 1993 avsa lagmannsretten kjennelse hvorved kjæremålet ble forkastet. Etter videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet kjæremålsutvalget 29. oktober 1993 kjennelsen og hjemviste saken til herredsretten til avgjørelse av begjæringen om omgjøring. Da kjæremålet til lagmannsretten inneholdt en begjæring om omgjøring i medhold av straffeprosessloven §420, skulle herredsretten uttrykkelig tatt standpunkt til denne.
Senja herredsrett besluttet 6. desember 1993 å ikke omgjøre sin kjennelse av 11. mai 1993. Beslutningen er grunngitt i rettsbok av samme dato, og det vises for så vidt til denne.
Den 10. desember 1993 avsa lagmannsretten ny kjennelse hvor kjæremålet ble forkastet. Etter videre kjæremål opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg 10. mars 1994 kjennelsen og hjemviste saken til lagmannsretten til ny behandling. Det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok stilling til om vilkårene for omgjøring foreligger. Det ble også bemerket at kjærende part burde ha fått frist for ny uttalelse etter at herredsretten nektet omgjøring. Med henvisning til dette ble kjærende part gitt frist til ny uttalelse til 29. april 1994. Ny uttalelse er ikke avgitt. Saken framstår forøvrig i samme stilling som ved forrige behandling.
A har påkjært kjennelsen av 11. mai 1993 på grunnlag av saksbehandlingsfeil og feil lovanvendelse. Den kjærende part har i korthet anført:
Avgjørelsen om saksøker er å anse som trådt tilbake fra forfølgningen, hører under hovedforhandlingen. Rettens formann har dermed ikke kompetanse til alene å treffe avgjørelsen om heving. Det vises til dom inntatt i Rt-1932-718. Den avgjørelsen gjaldt gammel straffeprosesslov §429. Denne tilsvarer imidlertid den nye lov §419 annet og tredje ledd jf lovforarbeidene. Domstolen var dermed ikke lovlig besatt, hvilket er en absolutt prosessforutsetning jf samme lov §360 annet ledd nr. 3. Heller ikke samme lov §274 gir dommeren kompetanse alene i foreliggende sak.
Det er også en saksbehandlingsfeil at retten har avgjort saksomkostningsspørsmålet uten at saksøker er gitt anledning til å uttale seg eller på annen måte er gjort kjent med kravets framsettelse.
Subsidiært gjøres gjeldende at retten har bygd på feil rettsanvendelse når den har hevet saken med hjemmel i straffeprosessloven §419 annet ledd 1. punktum. Bestemmelsen kan nyttes bare hvis uteblivelsen kan legges saksøkeren til last. Det er ikke tilstrekkelig som her, at forsømmelsen er begått av hans prosessfullmektig. Han kan ikke identifiseres med forsømmelser begått av sin prosessfullmektig, jf avgjørelse inntatt i Rt-1971-423 og mindretallsvotumet i avgjørelse inntatt i Rt-1962-527.
Det må også tillegges retten en aktiv undersøkelsesplikt for å bringe på det rene om uteblivelsen kan legges saksøker til last når det ikke foreligger særlige holdepunkter for å anta at han har trådt tilbake.
I kjæremålet er det framholdt at dette også skal betraktes som en begjæring i henhold til straffeprosessloven §420.
Den kjærende part har lagt ned følgende påstand:
"1. Senja herredsretts kjennelse i sak nr. 92.00800 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
B og C bestrider at det foreligger saksbehandlingsfeil eller feil i rettsanvendelsen fra herredsrettens side. Kjæremotpartene har i korthet anført:
Straffeprosessloven §54 første ledd kommer ikke til anvendelse på et saksforberedende møte da bestemmelsen bare gjelder når retten ikke sitter sammen i rettsmøte. Avgjørelsen inntatt i Rt-1932-718 er uinteressant da ordningen med innkallelse av domsmenn under saksforberedelsen ble opphevet ved den nye lovgivningen.
Partene var innkalt i medhold av straffeprosessloven §412 tredje ledd, og rettsmøtet reguleres av §273 og §274, og retten var dermed lovlig besatt med enedommer. I det saksforberedende møtet etter §412 tredje ledd kan alle nødvendige avgjørelser treffes, inkludert heving etter §419.
Det følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §441 at retten har foretatt en riktig saksbehandling når saksomkostningsspørsmålet er avgjort uten at saksøkeren fikk uttale seg, da kjennelsen avsluttet saken.
Herredsrettens rettsanvendelse er korrekt. Saksøkeren må betraktes som trådt tilbake da verken han eller hans prosessfullmektig møtte til rettsmøtet uten at det var opplyst eller sannsynlig at de hadde gyldig forfall. Det bestrides at retten har noen selvstendig plikt til å undersøke om saksøkeren virkelig har trådt tilbake.
I kjæremålstilsvaret bestrides også grunnlaget for å omgjøre hevningskjennelsen med hjemmel i straffeprosessloven §420.
Kjæremotpartene har nedlagt følgende påstand:
"1. Senja herredsretts kjennelse i sak nr 92-00800 stadfestes.
2. B og C tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten vil først ta stilling til kjæremålet da omgjøring vil være uaktuelt dersom kjæremålet fører fram.
Lagmannsretten er som i sine tidligere kjennelser kommet til at kjæremålet må forkastes.
Saksforberedende møte i privat straffesak foretas etter reglene i straffeprosessloven §412 tredje ledd med rettens formann som enedommer jf samme lov §274 jf §54. A var lovlig innkalt til rettsmøtet. I og med at han ikke møtte fram til rettsmøtet uten at det var opplyst eller sannsynlig at han hadde gyldig forfall, og heller ikke hans prosessfullmektig møtte, skulle han som saksøker på objektivt grunnlag betraktes som om han var trådt tilbake fra forfølgningen i henhold til straffeprosessloven §419 tredje ledd 1. punktum. Det følger av §419 annet ledd at saken da skal heves. Dette er ikke en avgjørelse som etter sin art hører under hovedforhandlingen eller pådømmelsen, og hevningskjennelsen er derfor korrekt avsagt av rettens formann alene. Det foreligger ikke noen bestemt undersøkelsesplikt for retten, og herredsrettens saksbehandling og rettsanvendelse er korrekt. Dersom det etter at hevningskjennelsen er avsagt, sannsynliggjøres at uteblivelsen ikke kunne legges A til last, kan retten omgjøre sin kjennelse etter regelen i straffeprosessloven §420. Hvorvidt A må identtifiseres med prosessfullmektigen, er en problemstilling som hører til omgjøringsspørsmålet.
Kjæremålet over herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i kjennelsens punkt 2 er kun begrunnet med saksbehandlingsfeil, nærmere bestemt at omkostningsspørsmålet ble avgjort uten at A hadde fått uttale seg.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet heller ikke kan føre frem på dette punkt. Det følger av straffeprosessloven §440 første ledd at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13. Herredsrettens avgjørelse er basert på hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd og fremstår som åpenbart korrekt.
At omkostningsavgjørelsen er truffet i hevningskjennelsen, er i samsvar med straffeprosessloven §441 1. punktum. Etter bestemmelsens siste punktum skal motparten ha hatt anledning til å uttale seg før avgjørelsen treffes. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at herredsrettens unnlatelse av å forelegge omkostningskravet for saksøkeren i dette tilfelle er en saksbehandlingsfeil som kan medføre opphevelse av kjennelsen. De saksøkte hadde i tilsvaret krevet saksomkostninger, og selve kravet var således ikke nytt. Vilkåret om rett til å uttale seg i straffeprosessloven §441 3. punktum kan ikke opprettholdes fullt ut i uteblivelsestilfeller, jf Bjerke-Keiserud, Straffeprosessloven II side 460-61.
Kjæremålet må etter dette forkastes, og lagmannsretten må ta stilling til omgjøringsspørsmålet.
Dersom kjennelsen skal kunne omgjøres etter straffeprosessloven §420 må det sannsynliggjøres at uteblivelsen ikke kan legges A til last. Lagmannsretten legger i henhold til den redegjørelse som er gitt på side 3 i kjæremålserklæringen av 26. mai 1993 til grunn at A personlig ikke kan legges uteblivelsen til last, men at denne skyldtes en forsømmelse fra prosessfullmektigens side. Spørsmålet er derfor om A kan identifiseres med sin prosessfullmektig. Etter lagmannsrettens oppfatning må A som saksøker identifiseres med sin prosessfullmektig, og det foreligger dermed ikke adgang til omgjøring etter §420. Lagmannsretten viser til Kjæremålsutvalgets kjennelser inntatt i Rt-1971-423 og Rt-1962-527 og slutter seg for så vidt til herredsrettens begrunnelse i sin beslutning av 6. desember 1993.
Kjæremålet og begjæringen har etter dette vært forgjeves, og A bør i medhold av straffeprosessloven §440 første ledd jf tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Retten har ikke funnet grunnlag for å fravike hovedregelen i nevnte bestemmelse. At lagmannsrettens kjennelser etter kjæremål fra A to ganger er blitt opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil, har medført økte kostnader for begge parter, hvilket er beklagelig. At As rettsmiddelerklæring mot herredsrettens hevningskjennelse ikke kunne føre frem i realiteten, fremstår imidlertid som lite tvilsomt, samtidig som kjæremotpartene er uten ansvar for de økte kostnader som er pådratt. Forholdet utgjør derfor ikke slike særlige omstendigheter som tilsier at A bør fritas for å dekke kjæremotpartenes fulle omkostninger. Advokat Brox innga salærkrav på kr 3.200,- i kjæremålstilsvaret for lagmannsretten 9. juni 1993, på kr 4.000,- i kjæremålstilsvaret til Høyesteretts kjæremålsutvalg 19. august 1993 og på kr 2.800,- i kjæremålstilsvaret 7. januar 1994. Lagmannsretten finner at saksomkostningene skjønnsmessig totalt bør settes til kr 5.000,- som det nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Hevningskjennelsen omgjøres ikke.
3. A tilpliktes å erstatte B og C saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kroner 5.000 - kroner femtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.