LH-1994-430
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-02 |
| Publisert: | LH-1994-00430 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ofoten herredsrett nr. 93-00447 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00430 A. |
| Parter: | Ankende part: Hans Åmo, 9350 Sjøvegan (Prosessfullmektig: Advokat Inger-Lise Nygård Rekve, 9001 Tromsø). Ankemotpart: Yngvar Larsen, 9350 Sjøvegan (Prosessfullmektig: Advokat Tore C Bremseth, 9401 Harstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Knut Sundquist, rettens formann. Lagdommer Kjell H. Jakobsen. Lagdommer Dag Bugge Nordén |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §9, Odelsloven (1974) §45, §46, Odelsloven (1974), Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §40, §79 |
Saken gjelder odelsløsning av eiendommen Aalien, gnr 17 bnr 29 i Salangen. Eiendommens samlede areal er ca 1100 dekar, fordelt på 9 parseller. Bare ca 10 dekar er fulldyret, ca 15 dekar er overflatedyrket, ca 880 dekar er skog, herunder plantefelt, mens resten er annen utmark.
Saken reiser spørsmål om preskripsjon (bortfall) av odelsrett i forholdet mellom arvinger som har overtatt odelseiendommen i fellesskap. Hovedproblemstillingen er om arvingene har overtatt eiendommen i et tingsrettslig sameie med den følge at det i henhold til den gamle odelsloven (lov av 26 juni 1821) §9 løp frist for løsning av sameieandeler tilhørende arvinger med dårligere odelsprioritet, eller om boet har vært under skifte med den følge at det ikke løp noen frist arvingene imellom.
Partene i ankesaken er begge etterkommere, barnebarn, av Lars Mikkelsen, som eide eiendommen med odelsrett da han døde i 1928. Lars Mikkelsen satt da i uskiftet bo etter sin hustru, som døde i 1923. Han etterlot seg 8 barn, alle myndige. Den siste av barna døde i 1981. Det ble ikke skiftet etter Lars Mikkelsen, men den eldste sønnen - Bertheus - overtok driften av gården. De aller fleste av søsknene bodde da fremdeles på gården, men flyttet etter hvert som de stiftet egen familie.
I 1945 flyttet Bertheus sammen med søsteren Oline til naboeiendommen Åmo, gnr 17 bnr 11, som også var i slektens eie. På Åmo bodde Bertheus sammen med nevøen Hans Åmo - den ankende part. Han er sønn av Lars Mikkelsens datter Mina. Bertheus bodde på Åmo til han døde i 1976 uten å etterlate seg livsarvinger. Eiendommene ble i denne tiden drevet i fellesskap inntil driften på Aalien opphørte et par år før Bertheus døde.
Det har ikke bodd folk i våningshuset på Aalien etter at Bertheus og Oline flyttet til Åmo. Bygningene står nå til nedfalls.
Bertheus' yngre bror Johannes - som er far til ankemotparten Yngvar Larsen - bygget bolighus og driftsbygning på en del av bnr 29 i 1943-44 og han fikk også høste en teig. Noen formell fradeling har ikke funnet sted. Hans enke, Kaia Larsen, bor fremdeles i huset.
Lars Mikkelsen stod fortsatt som hjemmelshaver til bnr 29 inntil 1969. I forbindelse med at Johannes Larsens sønn, Bror Hugo Larsen, skulle få utskilt en boligtomt, ble det ordnet med hjemmelsoverføring til samtlige dalevende arvinger/sameiere, som skrev under på skjøtet. Etter Bertheus' død i 1976 tok Johannes Larsen skritt til å overta eiendommen, uten å lykkes med dette før han døde i 1981. Nærværende tvist er foranlediget av at det etter 1990 på ny er blitt interesse for eiendommen. Hans Åmo ønsket å erverve eiendommen for sin sønn Oddvar Åmo og fremsatte i 1992 et tilbud til de øvrige medeiere/arvinger om utløsning. Også Yngvar Larsen ønsket å overta eiendommen, og han reiste ved stevning den 30 august 1993 odelsløsningssak for Ofoten herredsrett. Saken er reist mot "boet/arvingene" etter Lars Mikkelsen ved 11 personer. Bortsett fra nr 11 Kaia Larsen, som er enke etter Johannes Larsen i uskiftet bo, er alle barnebarn av Lars Mikkelsen.
Herredsretten avsa 2 juni 1994 dom med slik domsslutning, utformet i samsvar med saksøkerens påstand:
"1. Odelsretten til eiendommen "Aalien" gnr. 17, bnr. 29 i Salangen kommune består.
2. Yngvar Larsen, Seljeskogen, 9350 Sjøvegan, er best odelsberettiget.
Boet etter Lars Mikkelsen v/ arvingene tilpliktes å utstede skjøte på eiendommen til Yngvar Larsen mot at Yngvar Larsen betaler odelstakst for eiendommen.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.
Hans Åmo har som den eneste av de saksøkte, i rett tid påanket herredsrettens dom. Yngvar Larsen har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt på Sjøvegan 13 februar 1995. Partene Hans Åmo og Yngvar Larsen møtte og ga forklaring. Vitneførsel og dokumentasjon fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten bemerker at det har funnet sted en del overdragelser av sameieandeler. Spesielt har flere av partene for herredsretten overdratt sine andeler til Oddvar Åmo. Det er opplyst at eierforholdet nå er:
Hans Åmo 30/90
Oddvar Åmo 35/90
Lars Pedersen 5/90
Per Pedersen 5/90
Kaia Larsen 15/90
Hans Åmo har for lagmannsretten i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, og det vises til den utførlige gjengivelse av der (dommen er ikke paginert).
For sammenhengens skyld gis følgende oppsummering av anførslene for lagmannsretten:
Spørsmålet om preskripsjon av odelsrett mellom sameiere må løses på grunnlag av odelsloven av 1821 §9, slik bestemmelsen er fortolket i rettspraksis. Det følger av Høyesteretts dom i Schee-saken, Rt-1948-69, som senere praksis bygger på, at det mellom flere odelsberettigede som overtar en eiendom i sameie, løper preskripsjon dem imellom, slik at odelsretten til andeler som eies av medeiere med dårligere prioritet faller bort ved preskripsjonstidens utløp, her 3 år. Rettstilstanden ble endret ved den nye odelsloven (lov av 28 juni 1974 nr 58) §45, hvoretter det ikke løper preskripsjon mellom sameiere. I nærværende sak må arvingene imidlertid anses å ha overtatt eiendommene i et ordinært tingsrettslig sameie. Antagelig skjedde det allerede i 1928, men iallfall i lang tid forut for 1 januar 1975, da den nye odelsloven trådte i kraft.
Etter rettspraksis knyttet til den gamle odelslov gjaldt det unntak at fristen ikke løp så lenge et bo var under skifte, privat eller offentlig. Denne regelen er kodifisert i den nye odelslov §46. Herredsretten har uriktig kommet til at boet etter Lars Mikkelsen hele tiden har vært under skifte, slik at fristen ikke har startet sitt løp. Det er gått nærmere 50 år fra Lars Mikkelsen døde til 1 januar 1975 og ytterligere over 15 år deretter uten at noen har tatt skritt til å få boet skiftet. Det har ikke versert noen skiftetvister og ikke pågått noen skifteforhandlinger. Boet kan da ikke anses å ha vært under skifte. Saksforholdet ligger annerledes an enn i plenumsdommen i Rt-1950-285. Der var tidsforløpet 20 år, men det hadde hele tiden pågått skifteforhandlinger.
Bruken av eiendommen bekrefter at det har vært et sameie. At Bertheus som eldste bror fikk en dominerende posisjon, er ikke unaturlig. Svært mange av søsknene bodde på eiendommen og brukte den så lenge de hadde behov for det. Flere slo høy, hugget ved og dyrket poteter. Johannes fikk sette opp bolighus på eiendommen og senere fikk hans sønn Bror Hugo utskilt en tomt. Flere av søsknene hjalp til på gården om sommeren også etter at de selv hadde flyttet ut. Søsteren Oline bodde hele tiden sammen med Bertheus som del av hans husstand. Man levet av det gården kastet av seg. Noe overskudd til fordeling på sameierne, har det således ikke vært tale om.
Det stemmer best med partenes egen oppfatning at det har vært et sameie. Det var vanlig å kalle den "felleseiendommen" eller "hopehavet".
Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:
"1. Hans Åmo frifinnes.
2. Yngvar Larsen plikter å dekke sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Yngvar Larsen har også i det vesentlige opprettholdt sine anførsler for herredsretten, riktignok slik at en subsidiær anførsel i stevningen er mer utdypet for lagmannsretten. Anførslene kan oppsummeres slik:
Herredsretten har med en korrekt begrunnelse kommet til at eiendommen har vært under skifte, og at det derfor ikke har løpt preskripsjonsfrist mellom arvingene. I egenskap av eldste sønn - og best odelsberettiget - overtok Bertheus driften av gården og var i praksis den som bestemte over eiendommen. De andre aksepterte at Bertheus overtok boet uskiftet, og slik var situasjonen inntil Bertheus' død. Det var ingen spesiell foranledning til å gjøre noe så lenge Bertheus levet. De øvrige var innforstått med at han hadde best odelsrett og ikke kunne fordrives fra eiendommen.
Hjemmelsoverføringen i 1969 er uten betydning. Tingslysningsmessig måtte det gjøres på denne måten uansett om det forelå et sameie eller et bo under privat skifte.
Det stemmer best med partenes oppfatning at de har vært arvinger i et uskiftet bo, ikke eiere av idelle deler av Aalien. I korrespondanse med offentlige myndigheter i 1984 om kondemnering av våningshuset har også Hans Åmo omtalt partene som arvinger. Karl Magnus Fossan, sønn av Lars Mikkelsens sønn Nils, fraskrev seg i erklæring av 7 juli 1978 arvelodd i boet til fordel for Johannes Larsen.
Ankemotparten erkjenner at hovedregelen - dersom retten kommer til at det er etablert et sameie - etter den gamle odelsloven tilsier at Yngvar Larsens odelsrett er bortfalt. Forholdene i nærværende sak er imidlertid såvidt spesielle at hovedregelen ikke kan følges. Som subsidiær anførsel gjør Yngvar Larsen gjeldende at preskripsjonsfristen likevel ikke løp så lenge Bertheus satt med eiendommen. I og med at han reelt utøvet ordinær eierrådighet over eiendommen er det unaturlig å si at han har latt noen fjernere i ætten besitte godset, slik det er uttrykt i gammel odelslov §9.
Yngvar Larsen har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Hans Åmo tilpliktes å dekke sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Etter de regler som gjelder etter odelsloven av 1974 §45 og §46 løper det ikke foreldelsesfrist verken mellom sameiere eller arvinger i et bo. Som det fremgår spesielt av redegjørelsen for den ankende parts anførsler ovenfor, var rettstilstanden for sameiere tidligere en annen. Odelsloven av 1821 hadde i §9 2. punktum en bestemmelse med følgende ordlyd:
"Ligeledes tabe alle Nærmere i Ætten deres Indløsningsret, saafremt de uden Paatale lade nogen Fjernere i Ætten besidde Godset i 3 Aar."
Fristen har i perioder vært 5 år, uten at det har betydning for nærværende sak. Bestemmelsens anvendelse i sameieforhold var omtvistet inntil Høyesterett i Rt-1948-69 (Schee-dommen) la til grunn den tolkning at også en ideell andel i en fast eiendom kan være "odelsgods" i lovens forstand. Resultatet i Schee-dommen ble fulgt i senere praksis, se f eks Rt-1977-528. Ved eierskifte som følge av arv, løp preskripsjonsfristen etter etablert rettspraksis allerede fra dødsfallet, ikke først fra tinglysning av skjøte til ny eier som bestemt i odelsloven av 1974 (§40 første ledd 2. punktum). Etter rettspraksis gjaldt imidlertid den begrensning at fristen ikke løp så lenge et dødsbo var under privat eller offentlig skifte. Denne regelen er ført videre i odelsloven §46.
Etter overgangsreglene i den nye odelslov §79 er det avgjørende om adgang til løsning var inntrådt før ikrafttredelsen 1 januar 1975. Med mindre det foreligger et spesielt unntak fra hovedregelen i tråd med ankemotpartens subsidiære anførsel, er det derfor avgjørende om man kan si at Lars Mikkelsens dødsbo inntil 1 januar 1975 var under skifte, eller om eiendommen før dette tidspunkt var gått over i et tingsrettslig sameie mellom arvingene.
I motsetning til herredsretten er lagmannsretten etter en samlet vurdering kommet til at boet ikke kan anses å ha vært under skifte i denne perioden. Det må legges betydelig vekt på den lange tid som er gått, nærmere 50 år etter dødsfallet. Riktignok har det i rettspraksis forekommet eksempler på at bo har vært under skifte i lang tid, se særlig plenumsdommen i Rt-1950-285, der det var gått henimot 20 år fra dødsfallet.
I plenumssaken hadde det ganske kontinuerlig pågått skiftebestrebelser, først av arvingene privat, dernest ved offentlig skifte og så på ny privat, uten at man lykkes i å komme frem til noen løsning. I nærværende sak er saksforholdet vesentlig annerledes. Det foreligger ingen opplysninger om at arvingene har søkt å skifte boet. De facto synes det tidlig å ha utkrystallisert seg enighet om at eldste bror Bertheus fikk overta hovedansvaret for driften av eiendommen, men det har vært en forvaltning som - iallfall frem til begynnelsen av 1940-årene - da flere av søsknene bodde hjemme - skjedde i familiens felles interesse med Bertheus i rollen som familiens overhode etter farens bortgang. Det later ikke til at noen av arvingene har vært innstilt på å kreve sin lodd utbetalt eller boet skiftet på noen måte, heller ikke de som flyttet hjemmefra. Situasjonen har derfor ikke hatt preg av en overgangsordning eller skiftesituasjon, men ble tidlig etablert som en varig ordning søsknene imellom, der hver og en slo seg til tåls med at Bertheus bestyrte slektseiendommen, mens deres økonomiske interesse var sikret gjennom deres eierandel. Bertheus bruk har imidlertid ikke vært eksklusiv i forhold til søskenflokken. I den utstrekning de har hatt behov for det, har også de øvrige søsken utnyttet eiendommen i varierende grad. Mest signifikant er Johannes, som bygget på eiendommen og drev en beskjeden jordbruksvirksomhet der.
Om det eierfellesskap som vitterlig har bestått mellom Lars Mikkelsens arvinger og deres rettsetterfølgere rettslig sett var et fritt sameie eller et bundet sameie i form av bo under skifte, har de knapt reflektert over, og grensen kan da også være tvilsom. Lagmannsretten finner heller ingen holdepunkter for å anta at de har hatt kjennskap til hvilken betydning den ene eller annen løsning har hatt for odelsforholdene. Hvilke uttrykk eller karakteristikker de har brukt om fellesskapet, kan på denne bakgrunn ikke tillegges noen videre vekt.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det mellom Lars Mikkelsens arvinger på et tidlig tidspunkt ble etablert et sameie i eiendommen, slik at det om hovedregelen etter gammel odelslov legges til grunn, er inntrådt bortfall av odelsretten til de øvriges sameieandeler i eiendommen fra Yngvar Larsens linje. Problemstillingen er da om det i dette tilfelle står overfor et sameie av en særegen karakter, hvor foreldelse likevel ikke er inntrådt. Lagmannsretten har funnet dette spørsmålet tvilsomt. Etter den gamle odelslovs regime var det noe uklart i hvilken utstrekning det - utover unntaket for bo under skifte - var rom for begrensninger i regelen om odelspreskripsjon sameiere imellom. Problemstillingen illustreres av flertallets og mindretallets vota i Schee-dommen, jf også Voss (7 utgave 1957) side 50-51. Slik lagmannsretten ser det, må et unntak fra preskripsjonsregelen odelsberettigede sameiere imellom i tilfelle forankres i en avtale - uttrykkellig eller stilltiende - mellom partene med det innhold at den best odelsberettigede fraskriver seg løsningsretten i forhold til medeierne. Begrunnelsen er da at fristen ikke løper så lengde det eksisterer en rettslig hindring for odelsløsning, selv om denne hindringen er basert på avtale. Mindretallets standpunkt i Schee-saken er basert på et slikt synspunkt, mens flertallet på grunn av en annen konkret oppfatning av rettsforholdet mellom søsknene, reserverte seg mot å ta standpunkt til om det ville vært rom for en slik begrensning.
En betraktningsmåte som nevnt lar seg imidlertid ikke naturlig forene med saksforholdet i denne saken, slik det er opplyst for lagmannsretten. Det er for det første ingen holdepunkter for å anta at partene har inngått noen uttrykkelig avtale om odelsretten dem imellom. At Bertheus flyttet fra gården i 1945, tilkjennegir snarere at det ikke forelå noen slik avtale. Man kan med betydelig grad av sikkerhet gå ut fra at problemstillingen ikke har vært i deres tanker. Det er dessuten kunstig å innfortolke en avtalemessig begrensning av løsningsretten i den omstendighet at det ble etablert et sameie. Årsaken til at Bertheus ikke overtok eiendommen på odel, er etter alt å dømme at han ikke hadde økonomisk mulighet for å utløse medarvingene. Det dreier seg om en familie som levet under karrige forhold basert i stor grad på naturalhusholdning. Per Hauglid, sønn av Lars Mikkelsens datter Petra, har som vitne forklart at onkelen (Bertheus) under en samtale - visstnok i slutten av 1950-årene - på spørsmål fra ham svarte at han ikke hadde penger til å utløse de andre. At en odelspretendent på grunn av pengemangel ikke har mulighet for å løse eiendommen, er imidlertid ingen særegen omstendighet og uten betydning for fristen.
Lagmannsretten er tilbøyelig til å være enig med ankemotparten i at det umiddelbart kan fortone seg mindre naturlig ut fra en ren språklig forståelse å si at Johannes Larsen lot noen fjernere i ætten besitte odelsgodset all den stund stund Bertheus var den som drev Aalien, og tanken på å skulle løse hele eller ideelle andeler av eiendommen fra søsknene må antas å ha stått fjernt. All den stund "odelsgodset" i sameie er ideelle andeler og preskripsjonen er knyttet til besittelsen av dem, er det imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning av mindre betydning hvordan den faktiske bruken av eiendommen er organisert mellom sameierne. Lagmannsretten er derfor kommet til at heller ikke den subsidiære anførsel fra ankemotparten kan føre frem.
I den utstrekning man måtte mene at preskripsjon av odelsrett i et sameie som dette virker lite naturlig eller rimelig, er dette en innvending som generelt kan gjøres gjeldende mot rettstilstanden etter Schee-dommen. Den kritikk resultatet i dommen har vært gjenstand for, ledet da også til at rettstilstanden som nevnt ovenfor ble endret med den nye odelslov §45. Når dette er sagt, vil lagmannsretten ikke unnlate å bemerke at resultatet, slik forholdene i nærværende sak ligger an, knapt kan sies å virke urimelig. Det er ikke økonomisk grunnlag for å opprettholde eiendommen som selvstendig driftsenhet. Reelle jordbruksmessige hensyn tilsier at den bør utnyttes i fellesskap med naboeiendommen bnr 11, slik Hans Åmo og sønnen Oddvar legger opp til.
Anken har ført frem, men lagmannsretten finner som herredsretten at avgjørelsen har budt på slik tvil at hver av partene i henhold til unntaksregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd, bør bære egne omkostninger for begge retter.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Hans Åmo frifinnes.
2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes i forholdet mellom Hans Åmo og Yngvar Larsen.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.