LH-1995-442

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1996-07-04
Publisert:	LH-1995-00442
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Lofoten herredsrett nr 94-323 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00442 B.
Parter:	Saksøker: Lofoten Avfallsselskap, 8370 Leknes (Prosessfullmektig: Advokat Tore Benson, 8001 Bodø). Saksøkt: 1. Ragnhild Ellefsen, 8370 Leknes 2. Erling Nilsen, 8357 Valberg 3. Ingolf Haugen, 9950 Vardø 4. Harald Haugen, 9950 Vardø 5. Ludvig Haugen, 8372 Gravdal 6. Inge Haugen, 8300 Svolvær (Prosessfullmektig: Advokat Ola Øraker, 8490 Melbu).
Forfatter:	4 skjønnsmedlemmer - Mindretall: Rettens formann: Lagdommer Dag Bugge Nordén
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §18, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §8, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Vassdragsloven (1940), Oreigningsloven (1959) §2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Fylkeskommuneloven (1961)5, Forurensningsloven (1981), §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Saken gjelder overskjønn til fastsettelse av erstatninger i forbindelse med anlegget av Haugen Avfallsdeponi på Vestvågøy og klausulering av grunn i forbindelse med etablering av Haugvatnet som drikkevannskilde.

Lofoten Avfallsselskap, som er et interkommunalt selskap eiet av kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad og Moskenes, fremsatte 20 juni 1994 skjønnsbegjæring til Lofoten herredsrett. Skjønnet er fremmet dels som ekspropriasjons- og dels som avtaleskjønn. For erverv av nødvendig grunn og rettigheter ved anlegget av Haugen Avfallsdeponi har fylkesmannen i Nordland truffet vedtak om ekspropriasjon i medhold av oreigningsloven §2 nr 47. Lofoten Avfallsselskap har i tillegg akseptert at også naboer som uten å avgi grunn til anlegget pretenderer å ha krav på erstatning for ulemper, og som derfor ikke formelt sett har krav på partsstilling under skjønnet, gis adgang til å få sine erstatningskrav behandlet og avgjort. For så vidt fremmes saken som avtaleskjønn. Skjønnet fremmes også som avtaleskjønn for så vidt gjelder klausulering av grunn ved Haugvatnet.

Tiltredelse fant sted 22 november 1994.

Lofoten herredsrett avsa skjønn den 13 juli 1995. Det vises om saksforholdet til herredsrettens skjønn. Det vil bli redegjort nedenfor i tilknytning til de enkelte poster for det resultat herredsretten kom til.

Overskjønn er rettidig begjært av de 6 parter som er nevnt i intimasjonen. Begjæringen omfatter alle poster i herredsrettens erstatningsfastsettelse. Lofoten Avfallsselskap har gjort gjeldende at herredsrettens avgjørelse er riktig. Overskjønnsforhandling ble holdt 25 og 26 juni i Svolvær med befaring. Om hvem som møtte og om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken. Begge parter nedla påstand om at overskjønnet skulle fremmes, og om tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten.

Skjønnsforutsetningene for lagmannsretten er de samme som for herredsretten, og det vises til gjengivelsen på side 3-5 i herredsrettens skjønn. Skjønnsforutsetningene er også inntatt i takstboken. Erstatningskravene og partenes anførsler i tilknytning til disse, er i det alt vesentlige de samme som for herredsretten.

En del spørsmål er felles problemstillinger for partene, mens det for enkelte parter oppstår særspørsmål. Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig å følge samme systematikk som i takstboken og gjengir partenes anførsler i tilknytning til de enkelte poster.

Gnr 142 bnr 4, eier Ludvig Haugen

Eiendommen er et tidligere småbruk med et areal på ca 42 da, bebygget med våningshus og driftsbygning. Eiendommen erverves i sin helhet, men dens andel av felles utmark bare i samme utstrekning som de øvrige sameiere, og det vises for så vidt til fellesdrøftelsen nedenfor.

Ervervet omfatter foruten bygningene ca 25 da dyrket mark, ca 3 da skogsmark, ca 13 da dyrkbar mark og ca 1 da annet areal. Bygningene er idag i svært dårlig forfatning. Våningshuset er sterkt ramponert etter hærverk, og driftsbygningen har falt helt sammen. Mye av skadene har imidlertid oppstått etter tiltredelsen 22 november 1994, og det må man se bort fra. Lagmannsretten viser til den faktiske beskrivelse av eiendommen på side 10-11 i herredsrettens skjønn, som partene ikke har hatt innsigelser mot.

Herredsretten fastsatte erstatningen til kr 70000, basert på eiendommens salgsverdi til landbruksformål. Saksøkte har gjort gjeldende at verdien er for lav, og at salgsverdien som fritidseiendom må legges til grunn. Saksøkeren har gjort gjeldende at herredsrettens avgjørelse er riktig.

Lagmannsretten er enig med herredsretten - og partene -i at eiendommens salgsverdi er høyere enn bruksverdien. Verdsettelsen skal iht vederlagsloven §5 første ledd baseres på hva vanlige kjøpere ville gi for eiendommen ved frivillig salg. Nærmere retningslinjer er trukket opp i bestemmelsens annet ledd. Den verdireduksjon etableringen av Haugen Avfallsdeponi har medført, må man i henhold til §5 tredje ledd se bort fra.

Lagmannsretten er enig med saksøkte i at verdsettelsen ikke bør begrenses til salgsverdien ved utnyttelse til landbruksformål. All landbruksvirksomhet i området har opphørt for lengst, og det er såvidt langt til områder med aktiv landbruksvirksomhet at utnyttelse av eiendommen som tilleggsjord fremtrer som lite aktuelt. Eiendommen er konsesjonspliktig. Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at konsesjon vil bli gitt også ved utnyttelse av eiendommen til bolig- eller fritidsformål, og med fritak fra bo- og driveplikten. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at det vil være nevneverdig interesse for eiendommen som boligeiendom, og anser fritidsformål som mest påregnelig bruk. Eiendommen har til slik bruk adskillige kvaliteter. Den ligger riktignok nordvendt, med ganske høye fjell i syd som stenger for solen i deler av året, men har vakker utsikt mot havet i nord, med midnattsol. Det må legges vekt på bolighusets meget dårlige forfatning og en gganske lang, privat adkomstvei. Driftsbygningen har begrenset verdi ved bruk av eiendommen til fritidsformål. Det er påberopt en sammenligningseiendom i nærheten, som ble solgt i 1991 for kr 100000. Denne er befart under overskjønnet. Lagmannsretten er kommet til at salgsverdien av nærværende eiendom bør fastsettes til kr 125000.

Fellesareal under gnr 142 - avfallsdeponiet

Fellesarealet er utmark som eies i sameie av flere bruk under gnr 142. Av disse er gnr 142 bnr 1, Ragnhild Ellefsen og Erling Nilsen, gnr 142 bnr 2, Ingolf Haugen og Harald Haugen, og gnr 142 bnr 4, Ludvig Haugen, parter i overskjønnet.

Fra fellesområdet erverves grunn til selve avfallsdeponiet med til sammen ca 283 da utmark. Hertil kommer areal som medgår til adkomstveien fra E 10 til anlegget i vel 600 meters lengde som utgjør ca 15 da. Grunnarealene består i det alt vesentlige av myr (ca 177 da) og for øvrig noe løvskog og grunnlendt mark av lav bonitet. Det er for lagmannsretten enighet mellom partene om at grunnervervet utvides noe med en en vegstump med en kum nedenfor E 10, og med grunn som under anleggsarbeidene har vært brukt som riggområde. Til sammen kan dette utgjøre ca 400-500 m2, som oppmåles nøyaktig etter skjønnet. I tillegg erverves rett til nedleggelse av vann- og avløpsledning i en lengde av ca 350 meter med 3 kummer (ikke 2 som det står i skjønnet). En fjerde kum er plassert i veien og inngår i grunnervervet. Det erverves rett til å benytte privat vei i anleggstiden fra E 10 og frem til deponiet. Etter den spesielle skjønnsforutsetning partene ble enige om for herredsrettten, kreves imidlertid ikke erstatning for denne rettigheten.

Herredsretten har utmålt erstatningen til kr 0,20 pr m2 for hele arealet, basert på salgsverdien. Det er ikke fastsatt erstatning i tillegg for retten til ledninger. De saksøkte har for lagmannsretten ikke opprettholdt et krav om tomteverdi for hyttebygging for de arealer som avstås til deponiområde, men har gjort gjeldende at salgsverdien av grunnen er høyere enn kr 0,20 pr m2. De har også gjort gjeldende at det må tilkjennes erstatning for retten til vann- og avløpsledning.

Lagmannsretten er enig med partene i at bruksverdien av arealene iallfall ikke kan antas å overstige salgsverdien, og at verdsettelsen av avstått grunn - som herredsretten har gjort - bør baseres på salgsverdien. Lagmannsretten finner det klart at arealene har meget begrenset verdi og finner iallfall ikke grunnlag for å forhøye grunnerstatningen. Det er unødvendig, spesielt hensett til at salgsverdien, ikke bruksverdien, legges til grunn, å foreta en nærmere fordeling på areal av ulik bonitet. Det resultat man er kommet til, er uttrykk for et gjennomsnitt.

Vann- og avløpsledningen er lagt i myr uten noen aktuell utnyttelse, og medfører ingen verdireduksjon for gjenværende eiendom. Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens resultat bør stadfestes, slik at grunnerstatningen fastsettes til kr 0,20 pr m2 uten ytterligere tillegg for retten til vann- og avløpsledninger.

Fellesareal under gnr 142 - klausuleringen

I tillegg klausuleres et område tilhørende den felles utmark på gnr 142 på ca 8.100 da som utgjør nedslagsfeltet for Haugsvatnet. Haugsvatnet ligger i dalen innenfor avfallsdeponiet og ble tatt i bruk som drikkevannskilde til erstatning for brønner som ble gjort ubrukelige på grunn av avfallsplassen. Det ble forberedt ekspropriasjonssak også om klausuleringen, men i stedet ble det inngått avtale mellom saksøkeren og grunneierne om følgende restriksjoner:

Beiting, gjødsling av skog, mark og vann eller bruk av plantevernmidler er forbudt. Oppføring av bygninger og andre innretninger er forbudt. Bading er forbudt.

Herredsretten kom til at grunneierne ikke ble påført noe økonomisk tap som følge av disse restriksjonene og tilkjente derfor ikke noen erstatning. De saksøkte har for lagmannsretten akseptert at det ikke er grunnlag for erstatning for andre restriksjoner enn forbudet mot oppføring av bygninger. Det er gjort gjeldende at det sannsynligvis ville blitt solgt hyttetomter i området, og at verdien av dette skal erstattes. Saksøkeren har sagt seg enig med herredsretten i at salg av hyttetomter ikke er påregnelig. Under enhver omstendighet er det anført at erstatning for tomteverdi er avskåret fordi hyttebygging vil være utelukket etter reguleringsplan som vil bli utarbeidet for området.

Lagmannsretten skal bemerke:

I og med at de aktuelle restriksjonene er basert på avtale, ikke ekspropriasjon, kan de rettslige premisser for erstatningsfastsettelsen fortone seg noe uklare. Herredsretten har ikke uttrykkelig drøftet denne problemstillingen.

Området er idag uregulert. Lagmannsretten finner det i likhet med de saksøkte mest korrekt å ta utgangspunkt i reglene i vassdragsloven §18, hvoretter innskrenkninger i rådigheten over en eiendom kan pålegges mot erstatning etter skjønn. Saken ble forberedt med sikte på ekspropriasjonsvedtak etter vassdragsloven da partene i stedet inngikk avtale.

Den rådighetsbegrensninger som etableres med hjemmel i vassdragsloven har karakter av negative servitutter, noe som i rettslig henseende skiller dem fra rådighetsbegrensninger som følger av f.eks. en reguleringsplan. Grunneierens erstatningsrettslige stilling er også en annen, idet det for drikkevannsrestriksjoner etter vassdragsloven skal betales full erstatning for det økonomiske tap grunneierne blir påført som følge av restriksjonene. Det vises til Rt-1986-430. Ved utmålingen må reglene i vederlagsloven anvendes. I nærværende sak er det spørsmål om redusert salgsverdi på grunn av at adgangen til å selge hyttetomter blir avskåret. Annen aktuell utnyttelse, som jakt, fiske og noe vedhugst, kan fortsette som før.

Vurderingen av hvilken betydning restriksjonene får for salgsverdien av eiendommen må skje i henhold til kriteriene i vederlagsloven §5. Verdsettelsen skal etter annet ledd bl.a. skje på grunnlag av den påregnelige utnyttelse det er reelt grunnlag for etter forholdene på stedet. Det har hittil ikke funnet sted noe salg av hyttetomter i området, og det er heller ikke opplyst å ha vært noen interesse for dette. Den hytten som er bygget av saksøkte Inge Haugen, er utskilt fra gnr 142 bnr 2 og ligger i et området nedenfor deponiet. På grunn av familietilknytningen er ikke denne etableringen uttrykk for noen omsetningsinteresse. Selv om de aktuelle eiere hittil ikke har hatt planer om hyttebygging, er likevel ikke dette avgjørende dersom man finner at dette er en realistisk og påregnelig utnyttelsesmåte for andre som kan tenkes å erverve eiendommen frivillig. Rent hypotetiske fremtidsutsikter må man imidlertid se bort fra.

Lagmannsretten ser i medhold av vederlagsloven §5 tredje ledd bort fra eventuell verdireduksjon som følge av etableringen av avfallsdeponiet, som har slik saklig sammenheng med klausuleringen at det bør anses som ett tiltak.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at det ikke er påregnelig med hyttebygging, fordi området ikke fremstår som tilstrekkelig attraktivt. Det ligger nordvendt i et dalføre med høye fjell på tre sider, og det har en lang og tungvint adkomst fra E 10 over myrlendt og fuktig mark. I overskuelig fremtid er det derfor ikke påregnelig at det ville blitt solgt hyttetomter her.

Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å tilkjenne grunneierne erstatning for de rådighetsbegrensninger klausuleringen medfører.

Ulemper for gjenværende eiendommer

De saksøkte har alle krevet erstatning for ulemper på gjenværende eiendom. For alle dreier det seg om verdireduksjon på eiendommene som følge av naboskapet med avfallsdeponiet og den virksomhet som drives der. I tillegg er det krevet erstatning for vanskeliggjort adkomst til skogen i den felles utmark ovenfor avfallsdeponiet. Herredsretten tilkjente ingen ulempeerstatning.

Lagmannsretten skal bemerke:

I henhold til vederlagsloven §8 har ekspropriaten krav på erstatning for skade og ulempe på gjenværende eiendom. For såkalte alminnelige ulemper - ulemper som er av almen karakter for eiendommer i distriktet - har han imidlertid bare krav på erstatning for så vidt tålegrensen i granneloven eller forurensningsloven er overskredet. Eventuell forurensningsskade er etter skjønns1forutsetningene holdt utenfor og henvist til behandling i senere skjønn. Med dette siktes etter hva partene har tilkjennegitt til konkret forurensningsskade i form av utslipp til vann fra avfallsdeponiet. Av de saksøkte har Inge Haugen som eier av hytteeiendommen gnr 142 bnr 7, ikke avgitt grunn eller rettigheter til anlegget. For ham er det kun tale om ulempeerstatning etter granneloven. Det følger av det som er sagt ovenfor om henvisningen til granneloven i vederlagsloven §8 at partenes materiellrettslige stilling er den samme for så vidt gjelder ulemper av alminnelig karakter.

Lagmannsretten behandler først kravet om erstatning for vanskeliggjort adkomst til fellesarealet. Dette er en særulempe som i utgangspunktet skal erstattes fullt ut. Herredsretten kan ikke sees å ha behandlet dette kravet særskilt. Lagmannsretten finner det klart at de saksøktes eiendommer ikke er påført noe verditap på grunn av vanskeliggjort adkomst, og at det i praksis heller ikke blir noen økte kostnader ved utnyttelsen av skogen. Det dreier seg om en meget beskjeden hugst til husbehov i området innenfor Haugsvatnet. Veden fraktes ut med snøscooter om vinteren, og det kan være tale om noen få turer. Etter at anlegget er bygget, blir kjørestrekningen noe lenger, fordi man må kjøre rundt det inngjerdede området på østsiden, men virkningene er så beskjedne at de ikke passerer terskelen for hva som kan anses økonomisk målbart og gjenstand for erstatning ved ekspropriasjon.

For øvrig er de ulemper det kreves erstatning for, alminnelige ulemper som bare kan kreves ersattet i den utstrekning det følger av granneloven. De aktuelle bestemmelser er granneloven §9, jf §2. Det kan kreves erstatning for urimelige eller unødvendige ("uturvande") ulemper. Det er ikke gjort gjeldende av de saksøkte at alternativet om unødvendige utgifter er aktuelt. Anlegget er undergitt strenge konsesjonsvilkår, og så langt det er mulig har man søkt å skjerme omgivelsene mot slike ulemper virksomheten fører med seg. Således er det plassert en tett nettboks over den delen av fyllingen som til enhver tid er i bruk. Dette skjermer effektivt mot fugler og flyveavfall, som utgjør en betydelig plage ved mange eldre og mindre tidsmessige anlegg. Spørsmålet er derfor om noen av de saksøkte påføres urimelige ulemper i henhold til de retningslinjer som er trukket opp i §2 tredje og fjerde ledd. Disse bestemmelser lyder:

"I avgjerda av om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.

Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar."

Samtlige av de saksøkte hadde etablert seg på stedet lenge før det ble aktuelt å lokalisere avfallsdeponiet der, og lagmannsretten finner det klart at tiltaket ikke var "venteleg" eller konkret påregnelig etter forholdene på stedet. Riktignok er det i Høyesteretts praksis trukket nokså vide rammer for hva som er påregnelig i utviklingens medfør. Dette gjelder f.eks. ulemper fra veier og kraftlinjer. Lagmannsretten finner ikke at denne praksis gir grunnlag for en slutning om at også et søppeldeponi skulle være påregnelig nær sagt overalt. Det dreier seg om et sentralanlegg for avfall fra et stort geografisk område. Haugen tjener som deponi for de fire Lofotkommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad og Moskenes. Det dreier seg om få og store anlegg som setter sitt preg på nærmiljøet der de blir lokalisert.

Dernest skal det etter §2 tredje ledd legges vekt på om ulempene er verre enn det som pleier å følge av vanlige bruks- og driftsmåter på slike steder. I motsetning til påregnelighetsvurderingen, som skal forankres konkret i forholdene på det aktuelle sted, skal man ved anvendelsen av vanlighetkriteriet foreta en sammenligning med andre, lignende, steder. I nærværende sak innebærer det at man må se hen til hva som er vanlig i landdistrikter med spredt bebyggelse. At selve årsaken til ulempen er uvanlig, er ikke avgjørende. Spørsmålet er om virkningen samlet sett ligger innenfor rammen av hva som er vanlig. I et landbruksdistrikt er til illustrasjon en viss luktplage fra husdyrgjødsel vanlig, se Rt-1971-378. Av rettspraksis følger videre at terskelen for hva som i utviklingens medfør må tåles uten krav på erstatning må legges forholdsvis høyt. Av interesse er særlig Høyesteretts uttalelser i Rt-1977-377 flg:

"Den økonomiske utvikling går i økende tempo mot en stadig mer omfattende utnyttelse av samfunnets totale ressurser og utløser i samme tempo en planmessig fordeling og disponering av disse for de ulike behov. Det ligger nødvendigvis i denne utvikling at også steder som har vært relativt uberørt, må regne med å måtte tilpasse seg nye tekniske tiltak eller nye rettslige reguleringer av mer eller mindre inngripende karakter."

Den aktuelle saken gjaldt fremføring av en elektrisk høyspentlinje, og berørte hytteeiere ble ikke tilkjent erstatning. Høyesterett uttalte at den omstendighet at en ny kraftledning av vanlig utførelsesstandard føres frem gjennom et skog- eller fjellandskap og derved i noen grad berøver landskapet dets uberørte preg, kan ikke i seg selv karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe.

Disse alminnelige bemerkningene har betydning også ved bedømmelsen av de ulemper de saksøkte påføres. Det psykiske ubehag de føler fordi Haugen har mistet en del av sitt preg av uberørt naturområde, et ubehag som for de saksøkte individuelt forsterkes av deres engasjement for å unngå plasseringen av avfallsanlegget der, er ikke beskyttet av granneloven. Heller ikke før utbyggingen av avfallsdeponiet var forøvrig området helt skjermet mot ulempene forbundet med samfunnsviklingen. Europavei 10, hovedveien gjennom Lofoten, går forbi Haugen mellom sjøen og bebyggelsen. I sommersesongen er veien sterkt trafikkert.

Etter lagmannsrettens oppfatning er problemstillingen i nærværende sak om de saksøktes eiendommer er påført urimelig ulempe fordi ulempene fra avfallsdeponiet sett under ett overstiger hva som er vanlig på slike steder som Haugen.

Partene har under prosedyren særlig behandlet betydningen av granneloven §2 fjerde ledd, men bestemmelsen får etter lagmannsrettens syn ikke noen selvstendig betydning i nærværende sak. Bestemmelsen ble tilføyet ved endringslov av 16 juni 1989 nr 67. Som det fremgår av motivene, se særlig Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 41, er den av lovgiveren ment som en sikkerhetsventil for tilfelle der det kan synes særlig urimelig at en eiendom blir stående uten erstatningsrettslig vern, til tross for at den alminnelige tålegrense i §2 tredje ledd ikke er overskredet. I praksis vil bestemmelsen være mest aktuell i tilfeller hvor den alminnelige tålegrensen etter tredje ledd må legges høyt fordi tiltaket er "venteleg", men hvor byrdene ved tiltaket blir utpreget skjevt fordelt ved at enkelte eiendommer rammes særlig sterkt. Eksemplifikasjonen i forarbeidene viser at det er slike situasjoner man har i tankene, og de to høyesterettsdommene om §2 fjerde ledd hittil gjelder begge ulemper av "ventelege" tiltak. Det vises til Rt-1995-1529 og Rt-1996-232. Ved nyetablering av tiltak som ikke er "ventelege", som nærværende sak gjelder, ligger den alminnelige tålegrensen etter §2 tredje ledd i utgangspunktet lavere. Hovedkriteriet er da hva som er vanlig på tilsvarende steder. Det er knapt mulig å tenke seg at ulemper som innebærer "ei monaleg forverring av brukstilhøva" ikke vil være verre enn det som "plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar". På den annen side kan man etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke oppstille noe generelt krav om at ulempene av ikke "ventelege" tiltak må medføre en vesentlig forverring av bruksforholdene for å bli ansett urimelige etter tredje ledd.

De enkelte saksøktes eiendommer må innenfor rammen av disse alminnelige synspunkter undergis en individuell vurdering.

Inge Haugens hytteeiendom, gnr 142 bnr 7, blir etter lagmannsrettens inntrykk under befaringen berørt i sterkest grad av anlegget. Avstanden til fyllingen er ca 400 m i luftlinje. Hytten er imidlertid ikke skjermet av mellomliggende terreng, men ligger i dalen rett nedenfor fyllingen. Både nettboksen og mottaksstasjonen (bygningen) er godt synlige og preger utsikten mot syd. Fyllingen vil i årenes løp både komme nærmere og bli vesentlig høyere enn idag, og vil etter lagmannsrettens skjønn representere en estetisk ulempe av ikke uvesentlig betydning for en fritidseiendom. Hertil kommer at også denne eiendommen er utsatt for lukt fra fyllingen. Det er også en vis risiko for flyveavfall, selv om denne ulempene avverges av nettboksen når denne fungerer etter forutsetningene. At nettboksen brøt sammen sist vinter, skyldes en dimensjonseringsfeil. Det tok for lang tid før feeilen ble utbedret, og i mellomtiden fant det sted en betydelig og beklagelig forsøpling av omgivelsene, illustrert ved fotografier saksøkte har fremlagt. Dette må imidlertid anses som et startproblemer og ikke representativt for hva som kan forventes. I tillegg kommer at anleggsområdet av sikkerhetsgrunner skal være flombelyst når det er mørkt. På tidspunktet for overskjønnet lar det seg ikke gjøre å få virkningene av dette demonstrert, men såvidt lagmannsretten kan bedømme det, må dette gi en markert negativ effekt for eiendommen. Alt i alt må det sies at hytteeiendommen fremstår som langt mindre attraktiv etter anlegget av avfallsdeponiet, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at omsetningsverdien av denne grunn er betydelig redusert. Lagmannsretten er i motsetning til herredsretten kommet til at tålegrensen etter granneloven §2 tredje ledd er overskredet i forhold til gnr 142 bnr 7, idet de samlede ulempene forbundet med anrstiger hva som kan sies å være vanlige ulemper i områder det er naturlig å sammenligne med. Inge Haugen må derfor tilkjennes erstatning.

Ved erstatningsutmålingen må det iakkttas at kun det økonomiske tap som kan henføres til ulemper som overstiger granneloven tålegrense, er gjenstand for erstatning. En vesentlig del av den samlede verdireduksjon må anses knyttet dels til slike faktorer som er omtalt ovenfor på side 12-13, nemlig den psykologiske effekten av å ha en søppelplass i nærheten og redusert kvalitet på omkringligggende naturområde. Fordelingen må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Lagmannsrettens flertall - bestående av de 4 skjønnsmedlemmene - er kommet til at erstatningen bør fastsettes til kr 90000, som blir rettens resultat. Mindretallet - rettens formann - stemmer at beløpet settes til kr 50000.

Eiendommene gnr 142 bnr 1 tilhørende Ragnhild Ellefsen og Erling Nilsen og gnr 142 bnr 2 tilhørende Ingolf og Harald Haugen, berøres ikke i samme grad av anlegget. Bebyggelsen på bnr 2 ligger ca 500 meter fra deponiet, men skjermes av en åsrygg, slik at selve anlegget ikke er synlig fra våningshuset eller tomten omkring dette. Bebyggelsen på bnr 1 ligger ytterligere ca 150 meter unna. Herfra kan man se noe av nettingboksen, men den estetiske ulempe forbundet med dette er ubetydelig. Begge eiendommer er imidlertid utsatt for luktplage og risiko for flyveavfall i omtrent samme omfang som Inge Haugens eiendom bnr 7, og lagmannsrettens flertall - skjønnsmedlemmene - finner det klart at også bruksverdien disse eiendommene til bolig- eller fritidsformål betydelig redusert, samtidig som ulempene forbundet med deponiet må antas å medføre en klar reduksjon i eiendommenes salgsverdi. I motsetning til herredsretten er lagmannsrettens flertall kommet til at også disse eiendommer er påført ulemper som samlet sett overstiger granneloven tålegrense, selv om det ikke dreier seg om noen kvalifisert overskridelse. Flertallet er kommet til at ulempeerstatningen for hver av eiendommene bør settes til kr 15000. I motsetning til det resultat takstmann Yngve Fredriksen er kommet til, finner flertallet ikke grunn til å differensiere mellom de to eiendommene.

Mindretallet - rettens formann - finner det i likhet med herredsretten klart at verken eiendommen gnr 142 bnr 1 eller gnr 142 bnr 2 alt i alt berøres av anlegget i slik grad at ulempene overstiger terkelen for hva som må aksepteres som vanlige ulemper også i grisgrendte strøk. For begge eiendommer gjelder at de risikerer nope lukt når vinddraget står fra anlegget. Lukten oppstår ved dannelse av metangass under forråtnelsesprosessen og oppleves som ubehagelig, men er ikke særlig sterk eller fremtredende. Det er opplyst at lukten vil bli nærmest eliminert ved bygging av et gassanlegg. Dette skal i henhold til konsesjonsvilkårene utføres innen år 2000. Også mindretallet finner det sannsynlig at etableringen av anlegget vil gi seg negativt utslag i omsetningsverdien av eiendommene til bolig- eller fritidsformål. Verdireduksjonen skyldes imidlertid etter mindretallets syn ikke så mye de konkrete ulemper eiendommene utsettes for, som den omstendighet at nærområdet får en annen og mindre attraktiv karakter. Det oppleves av de fleste i seg selv som negativt å bo eller ha fritidseiendom i nærheten av en søppelfylling. Hva man kan kalle de psykologiske ringvirkningene av anlegget er derfor langt større enn det saklig og nøkternt sett er grunn til. Det er denne effekten de to aktuelle eiendommene også rammes av, men det ligger utenfor rammen av granneloven regler å gi erstatning for det tap grunneierne lider som følge av slike forhold.

Det er også krevet ulempeerstatning for gjenværende del av felles utmark på gnr 142 på grunn av at mulighetene for hyttebygging blir forspilt i området mellom deponiet og hovedveien. Lagmannsretten viser til premissene ovenfor om det klausulerte området ved Haugsvatnet. Heller ikke for området nedenfor deponiet er det opplyst å ha foreligget konkrete planer om hyttebygging utover Inge Haugens hytte. Han bygget på en tomt utskilt fra familiens eiendom i 1979, og etableringen er som nevnt ovenfor ikke uttrykk for noen alminnelig etterspørsel etter hyttetomter på stedet.

Herredsretten har funnet det upåregnelig at det ville blitt solgt hyttetomter i noen del av den felles utmark. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det ville vært mulig å selge noen få hyttetomter i nærheten av Inge Haugens hytte dersom anlegget ikke var kommet. I og med at ulempene her ikke rammer aktuell bruk av eiendommene, og muligheten for hyttebygging kun fremstår som en mulig og ikke nærmere konkretisert fremtidig utnyttelse, finner den samlede lagmannsrett at det ligger utenfor rammen av vederlagsloven §8, sammenholdt med granneloven §9, jf §2, å tilkjenne erstatning for en mulig nedgang i omsetningsverdien av resteiendommene av denne grunn.

Avsavnsrenten i henhold til vederlagsloven §10 er av herredsretten fastsett til 6%, og begge parter har gitt uttrykk for at dette er passende. Lagmannsretten er også enig i dette.

Etter flertallets resultat har alle de saksøkte oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og de må i medhold av skjønnsloven §54 første ledd, jf §54a første ledd bokstav a tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsretten.

Omkostningene fastsettes med utgangspunkt i advokat Ørakers omkostningsoppgave av 28 juni 1996, der utgangspunktet er at de saksøkte som tilkjennes saksomkostninger, skal ha dekket alle nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken, jf skjønnsloven §54 første ledd.

Av advokat Ørakers omkostningsoppgave godtas salærkravet på kr 28.000 og reise/diettutgifter med kr 2958. Utgifter til det sakkyndige vitne Yngve Fredriksen med kr 2.280 dekkes derimot ikke. Det forutsettes at skjønnsretten er sammensatt med tilstrekkelig kompetanse til å foreta de ordinære skjønnsmessige verdsettelser det er tale om. Utgifter til private takster over eiendommene kan etter lagmannsrettens oppfatning normalt ikke anses som nødvendige i anledning saken, og er det heller ikke i dette tilfelle. Rettsgebyret er 15 x kr 485 = kr 7275, ikke 10 x kr 485, som oppgitt, idet også den dag som medgår til avsluttende skjønnskonferanse og avhjemling må regnes med. Samlede omkostninger eksklusive skjønnsmedlemmenes godtgjørelse er etter dette kr 38233.

Mindretallet - rettens formann - bygger på sitt standpunkt med hensyn til realiteten og stemmer for at Inge Haugen og Ludvig Haugen tilkjennes fulle saksomkostninger. I forholdet mellom Lofoten Avfallsselskap og de saksøkte Ragnhild Ellefsen, Erling Nilsen, Ingolf Haugen og Harald Haugen er mindretallet kommet til at hver av partene bør bære sine saksomkostninger henhold til hovedregelen i skjønnsloven §54a første ledd bokstav b. Disse parter har etter mindretallets resultat ikke oppnådd noen bedre avgjørelse ved overskjønnet, og mindretallet kan heller ikke se at herredsrettens avgjørelse led av slike feil eller at saken var så tvilsom at disse parter hadde fyldestgjørende grunn til å begjære overskjønn. Etter mindretallets standpunkt må det foretas en fordeling av de saksøktes omkostninger, men i betraktning av flertallets resultat finnes det unødvendig å gå nærmere inn på dette.

Overskjønnet er enstemmig der ikke annet er sagt uttrykkelig.

Slutning:

1. Lofoten Avfallsselskap betaler erstatning til de saksøkte slik det er fastsatt i premissene ovenfor.

2. Lofoten Avfallsselskap betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet, saksomkostninger for lagmannsretten med 38.233 -trettiåttetusentohundreogtrettitre - kroner til de saksøkte ved advokat Øraker.

3. Lofoten Avfallsselskap bærer kostnadene til skjønnsmedlemmer.