LH-1995-462

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-03-21
Publisert:	LH-1995-00462
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Alta namsrett nr. 414/94 C - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00462 A og LH-1995-00463 A.
Parter:	Sak nr 462/95 A: Ankende parter: 1. Maze Eiendomsselskap ANS v/Mikkel A. Gaup, 9500 Alta 2. Laila Stien, 9500 Alta (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar Stokkan, Tromsø). Ankemotparter: 1. Kautokeino kommune, Kautokeino 2. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond v/Finnmark fylkeskommune, Vadsø (Prosessfullmektig: Advokat Per S. Johannessen, Vadsø). Hjelpeintervenient: Nils Mathis M. Eira, 9525 Maze (Prosessfullmektig: Advokat Jørn Eikanger, Alta). Sak nr 463/95 A: Ankende part: Duollji Skinnberederi AS v/styrets formann Mikkel A. Gaup (Prosessfullmektig: Advokat Bjørnar Stokkan). Ankemotparter: 1. Kautokeino kommune 2. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond v/Finnmark fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Per S. Johannessen).
Forfatter:	Lagdommer Bård Gaarder, formann. Lagdommer Grete Thue. Ekstraord. lagdommer Halvdan Harkjerr
Lovhenvisninger:	Selskapsloven (1985) §2-18, §2-20, §2-21, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-28, §11-30, §11-34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §54, §2-1, §11-12, §11-31, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

De to saker lagmannsretten har til behandling gjelder anke over stadfesting av bud ved tvangssalg av eiendommen gnr 12 bnr 100 i Kautokeino (ankesak nr 462/95 A) og av leierett til næringslokaler i gnr 12 bnr 100 med driftstilbehør (ankesak 463/95 A). Tvangssalgene var gjennomført med bistand av medhjelper etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §11-12 flg.

Alta namsrett avsa 3 august 1995 slike stadfestingskjennelser: Tvangssalget av eiendommen:

"Bud fra Kautokeino kommune, 9520 Kautokeino stort kr 560.000 - femhundreogsekstitusenkroner - for eiendommen gnr. 12, bnr. 100 i Kautokeino kommune stadfestes, under den forutsetning at Kautokeino kommune og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond frafaller udekkede restkrav mot Maze Eiendomsselskap ANS og derigjennom selskapets deltakere."

Tvangssalget av leieretten med driftstilbehør:

"Bud fra Kautokeino kommune, 9520 Kautokeino stort kr 82.000 - åttitotusenkroner - for leierett med driftstilbehør som påhefter eiendommen gnr 12, bnr 100 i Kautokeino kommune stadfestes."

Tvangssalget av eiendommen var begjært av Statens nærings- og distriktsutbyggingsfond (SND), og saksøkt var hjemmelshaveren (eieren) Maze Eiendomsselskap ANS, der Mikkel A. Gaup og Nils Mathis M. Eira er ansvarlige deltakere. Også tvangssalget av leieretten med driftstilbehør var begjært av SND. Her var leietakeren Duollji Skinnberederi AS saksøkt.

Maze Eiendomsselskap ANS v/Mikkel A. Gaup og Laila Stien har påanket stadfestingen av Kautokeino kommunes bud på den faste eiendom til opphevelse. Anken er rettet mot SND og Kautokeino kommune. Tilsvarende anke er tatt ut av Duollji Skinnberederi AS v/styrets formann Mikkel A. Gaup.

Også denne er rettet mot SND og Kautokeino kommune. SND og kommunen har i begge ankesakene påstått namsrettens kjennelse stadfestet.

Den andre deltakeren i Maze Eiendomsselskap ANS, Nils Mathis M. Eira, har erklært hjelpeintervensjon til støtte for SND og kommunen i ankesak nr 462/95 A. Eira har prinsipalt påstått eiendomsselskapets og Laila Stiens anke avvist. Subsidiært er det lagt ned påstand om stadfesting av namsrettens kjennelse.

Lagmannsretten har forent de 2 ankesaker til felles behandling. Ankeforhandling ble holdt i Alta 8 og 9 februar 1996. Her ble avgitt parts- og vitneforklaringer og foretatt dokumentasjon som nevnt i rettsboka.

De ankende parter har i hovedtrekk gjort gjeldende:

1. Spørsmålet om avvisning av ankene.

a) Sak 462/95 A. Mikkel A. Gaup har opptrådt for å beskytte sine interesser i Maze Eiendomsselskap ANS, der han er den ene av 2 fullt ansvarlige deltakere. Det er hans pretensjoner som må være avgjørende når lagmannsretten skal ta standpunkt til om anken fra eiendomsselskapet skal avvises, ikke hvilke konsekvenser ankesaken vil få for selskapet.

Det er utvilsomt at Mikkel A. Gaup var legitimert til å ta ut anke på vegne av eiendomsselskapet. Han hadde også rett til å gjøre dette på selskapets vegne. Han var således daglig leder, og det gikk inn under hans myndighet etter selskapsloven §2-18 å erklære anke. Dette følger også av selskapsloven §2-20 og §2-21 (2). Mikkel A. Gaups signaturrett på vegne av eiendomssselskapet er videre et vesentlig argument for at han hadde rett til å erklære anke. Endelig vil en slik rett følge av reglene negotiorum gestio (uanmodet forretningsførsel).

For øvrig er Mikkel A. Gaup villig til å tre inn i saken som ankende part, dersom vilkårene for at Maze Eiendomsselskap v/Mikkel A. Gaup kan opptre som ankende part ikke er til stede.

Heller ikke kan anken fra Laila Stien avvises. Hennes ankerett følger av tvangsfullbyrdelsesloven §11-34. Hun hadde en reell panterett i gnr 12 bnr 100. At hun ikke hadde utsikt til å få dekket noen del av sin pantefordring ved auksjonsoppgjøret, innebærer ikke at hun manglet rettslig interesse av å erklære anke.

b) Sak 463/95 A. Det erkjennes at lagmannsretten på embets vegne skal kontrollere om Duollji Skinnberederi AS v/styrets formann A. Gaup har ankerett.

Det var riktig av SND å føre opp skinnberederiet som saksøkt da tvangssalget over leieretten med driftstilbehør ble begjært. Aksjeselskapet kan ikke ha tapt sin rett til å erklære anke over stadfestingskjennelsen med den begrunnelse at det var blitt tvangsoppløst og slettet fra Brønnøysundregistrene før namsretten avsa stadfestingskjennelse. Det må også være uten betydning at bobestyreren under tvangsoppløsningssaken besluttet å abandonere (overlate til panthaverne) leieretten med driftstilbehør fordi disse aktiva var overbeheftet.

For øvrig er det vesentlig at lagmannsrettens avgjørelse blir den samme i begge ankesaker. Såvel de ankende parter som ankemotpartene er av denne oppfatning.

2. Realiteten i ankesakene.

a) Sak 462/95 A: I tillegg til Kautokeino kommunes bud, som ble stadfestet, er det budet fra Selskap under siftelse v/Mikkel A. Gaup på kr 675.000 som er av interesse. Dette var det høyeste budet, og det gav dekning til foranstående heftelser, i tillegg til at en mindre del av SNDs krav ville bli dekket. Det var uholdbart av namsretten å betrakte kommunens bud på kr 560.000 som høyere enn Gaups ved å innfortolke en forutsetning om at kommunen og SND skulle frafalle "udekkede restkrav mot Maze eiendomsselskap ANS og derigjennom selskapets deltakere". Namsretten har feilaktig foretatt en interesseavveining mellom partene i tvangssalgssaken i forbindelse med at kommunen har "bygget ut" sitt bud etter at medhjelperen oversendte saken til retten for at spørsmålet om stadfesting skulle bli avgjort.

Det var videre en saksbehandlingsfeil av namsretten - etter at saken var oversendt fra medhjelperen - å ta initiativ til at kommunen endret innholdet i sitt bud på kr 560.000, samtidig som retten forutsatte at også SND ville frafalle krav mot Mikkel A. Gaup og Nils Mathis M. Eira om kommunens bud ble stadfestet. Vesentlig i denne forbindelse er at erklæringene om gjeldsettergivelse er kommet etter at bud ble avgitt. Erklæringene er heller ikke dispositive utsagn som binder avgiverne. Endelig har ikke namsretten behandlet alle impliserte parter likt når den har prøvd å få kommunen til å høyne sitt bud.

Konsekvensen blir at namsrettens stadfesting lider av 2 feil som begge må føre til opphevelse. For det første var det ikke saklig grunn til å gå forbi budet fra Selskap under stiftelse v/Mikkel A. Gaup, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-28 annet ledd. Videre gav ikke kommunens bud dekning til samtlige med bedre prioritet enn SNDs krav. I et slikt tilfelle skal namsretten nekte stadfesting, se tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 annet ledd (b).

b) Sak 463/95 A: Høyeste bud, kr 83.000, ble avgitt av Selskap under stiftelse v/Mikkel A. Gaup. Det var ikke saklig grunn til å gå forbi dette bud. For øvrig er det av vesentlig betydning at utfallet i det 2 ankesakene blir det samme.

Det ble under ankeforhandlingen lagt ned slike påstander:

I sak 462/95 A:

"1. Alta namsretts kjennelse i sak 407/94 C oppheves.

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger."

I sak 463/95 A:

"1. Alta namsretts kjennelse i sak 414/94 C oppheves.

2. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger."

Ankemotpartene har i hovedtrekk gjort gjeldende:

1. Spørsmålet om avvisning av ankene:

a) Sak 462/95 A: Her har ankemotpartene fullt ut sluttet seg til hjelpeintervenientens argumentasjon, og det vises til denne lenger ute i dommen.

b) Sak 463/95 A: Reelt sett er Duollji Skinnberederi AS opphørt å eksistere.

Den økonomiske virksomhet i selskapet er for alltid nedlagt, og selskapet har ingen reell interesse i å få overprøvd namsrettens stadfestingskjennelse. Det vil være illojalt mot de øvrige involverte i tvangssalgssaken å la Mikkel A. Gaup bruke selskapet for å fremme en tvist som utelukkende berører hans egne interesser. Det er vist til Karnov III 2715, n 1593 om ankerett.

2. Realiteten i ankesakene. Namsrettens kjennelser er riktige såvel i resultat som begrunnelse.

Både SND og Kautokeino kommune hadde investert betydelige midler i eiendomsselskapet og skinnberederiet. Namsrettens stadfesting av de 2 bud på tvangssalget innebærer en hensiktsmessig løsning på de problemer som er oppstått etter at det ikke har vært mulig å oppnå regningssvarende drift i eiendomsselskapet og skinnberederiet. Dette gjelder både i forhold til kreditorene og de 2 ansvarlige deltakere i eiendomsselskpet.

Kautokeino kommunes bud på forretningseiendommen må i realiteten betraktes som høyere enn det som Selskap under stiftelse v/Mikkel A. Gaup avga. En konsekvens av dette er at dekningsprinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 annet ledd (b) er overholdt.

Også ved tvangssalget av skinneberederiets leierett med driftstilbehør er dekningsprinsippet overholdt siden Sparebanken Nord-Norge har frafalt sin panterett i den utstrekning den ikke får dekning gjennom kommunens bud. Det var videre saklig grunn for banken til å be om stadfesting av kommunens bud på kr 82.000 i stedet for av Gaups på kr 83.000. Det var av avgjørende betydning at de 2 tvangssalg ble betraktet i sammenheng. For øvrig er forskjellen på de 2 bud helt minimal.

Det foreligger heller ikke andre feil ved namsrettens stadfestingskjennelser som kan føre til opphevelse.

De ankende parter har lagt ned slike påstander:

I begge saker:

Prinsipalt:

"Ankene avvises."

Subsidiært:

"Alta namsretts kjennelser i sakene 407/94 C og 414/94 C stadfestes."

I alle tilfelle: "Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger."

Hjelpeintervenienten har i hovedtrekk gjort gjeldende (i sak 462/95 A):

1. Avvisningsspørsmålet. Mikkel A. Gaup hadde ikke myndighet til på egen hånd å erklære anke på vegne av Maze Eiendomsselskap ANS. Det måtte foreligge beslutning på selskapsmøte for at det ansvarlige selskap skulle ha rett til å anke. Det vil være uten betydning at Gaup muligens måtte være legitimert til å anke.

Det forelå ingen situasjon der reglene om negotiorum gestio kunne gi Gaup anledning til å anke på vegne av det ansvarlige selskap. I realiteten er det Mikkel A. Gaup personlig som har angrepet stadfestingskjennelsen, og han hadde ikke ankerett, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 tredje ledd. Anken må betraktes som en illojal handling overfor det ansvarlige selskap.

Også anken fra Laila Stien må avvises. For det første har det ansvarlige selskap ikke gjort noe gyldig vedtak om å ta opp pantelån hos henne. Mikkel A. Gaup hadde således ikke rett til å utstede pantobligasjon til henne og la denne bli tinglyst. Dessuten er hun uberettiget til å anke, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 tredje ledd. Under ingen omstendighet har hun noen rettslig interesse av å anke. Hun kan ikke grunne sin anke på at prisen var for lav, jfr §11-34 første ledd. Hennes pantobligsjon stod på så dårlig prioritet at det var utelukket at hun kunne få noen dekning ved tvangssalget.

2. Realiteten i ankesaken. Her slutter hjelpeintervenienten seg til namsrettens kjennelse og det som de ankende parter har gjort gjeldende.

Hjelpeintervenienten har lagt ned slik påstand:

"1. (Prinsipalt)

Anken avvises.

(Subsidiært)

Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. Mikkel A. Gaup og Laila Stien dømmes in solidum til å erstatte Nils Mathis M. Eira sakens omkostninger."

Lagmannsretten bemerker:

1. Spørsmålet om avvisning.

a) Sak 462/95 A. Mikkel A. Gaup var daglig leder i Maze Eiendomsselskap ANS.

Daglig leders myndighet er regulert i selskapsloven §2-18. Videre har §2-20 regler om deltakernes forvaltningsmyndighet og §2-21 regler om selskapets representasjon.

Daglig leders myndighet omfatter etter selskapsloven §2-18 (3) ikke saker som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller av stor betydning. Slike saker kan den daglige leder bare avgjøre når selskapsmøtet eller styret i det enkelte tilfelle har gitt ham myndighet til det, eller når selskapsmøtet eller styrets beslutning ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapets virksomhet. Det er antatt at det ligger utenfor den daglige leders kompetanse å beslutte å føre rettssaker, se Woxholth, Selskapsloven (1990) 152.

Når det gjelder spørsmålet om først å erklære anke og senere å gjennomføre en ankesak, må man etter lagmannsrettens mening legge til grunn en mer nyansert betraktningsmåte. Ankefristen over en stadfestingskjennelse er 1 måned, og lagmannsretten finner det utvilsomt at Mikkel A. Gaup hadde rett til å ta ut anke på vegne av eiendomsselskapet med den virkning at ankefristen ble brutt. Dette følger av forbeholdet i selskapsloven §2-18 (3) om at daglig leder har en alminnelig myndighet til å treffe avgjørelser som ikke kan avventes uten vesentlig ulempe for selskapets virksomhet. En tilsvarende rett hadde for øvrig Mikkel A. Gaup etter selskapsloven §2-20 (2) 2. punktum.

Men det at Mikkel A. Gaup hadde rett til å erklære anke på vegne av eiendomsselskapet, får ikke uten videre til følge at han har krav på at selskapet fortsetter som ankende part mot den andre personlig ansvarlige deltakers protest.

Etter Eiras syn vil en gjennomføring av ankesaken kunne få høyst uheldige økonomiske virkninger for eiendomsselskapet, noe som igjen faller tilbake på ham som fullt ansvarlig for selskapets forpliktelser. Utgangspunktet om at det å føre rettssaker krever tilslutning fra selskapsdeltakerne, må da slå igjennom. Det innebærer at ankesaken ikke kan gjennomføres med Maze eiendomsselskap ANS som ankende part.

Den naturlige løsning på konflikten mellom Gaup og Eira om anke eller ei, vil etter lagmannsrettens syn være at Gaup trer inn som ankende part i stedet for eiendomsselskapet. Dette har han under ankeforhandlingen erklært seg villig til.

Spørsmålet er så om en slik løsning er forenlig med tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 tredje ledd som har regler om hvem som har ankerett over en stadfestingskjennelse. For det første har partene i namsrettssaken ankerett. Det er dette alternativet som i tilfelle vil være hjemmel for å la Mikkel A. Gaup tre inn som ankende part.

Et selskap der deltakerne har et ubegrenset, personlig ansvar for virksomhetens forpliktelser, er i mange forbindelser behandlet som et eget rettssubjekt. Etter selskapsloven §2-1 (1) kan således et ansvarlig selskap ha rettigheter, forpliktelser og partsstilling overfor domstol og andre myndigheter. Det er videre sikker rett at selskapskreditorene har fortrinnsrett (framfor deltakernes særkreditorer) til dekning i selskapsmassen. Det kan også åpnes egen selskapskonkurs, uten at deltakernes særgjeld og personlige aktiva blir trukket inn i konkursbehandlingen. Men samtidig er det et avgjørende trekk ved en virksomhet som Maze Eiendomsselskap ANS at deltakerne har et ubegrenset personlig ansvar for selskapets forpliktelser. Det er også grunn til å nevne at det ofte vil være en glidende overgang fra avtaler om et tingsrettslig sameie - der sameiet ikke kan stå som part i en prosess - til en selskapsavtale. På den annen side er det helt avgjørende forskjeller mellom eet aksjeselskap og et ansvarlig selskap, ikke minst fordi aksjonærene bare hefter med sin aksjekapital.

Mikkel A. Gaup har - som deltaker i Maze Eiendomsselskap ANS - gjort gjeldende en sterk interesse i å få prøvet namsrettens stadfestingskjennelse for lagmannsretten. I realiteten er det han - og ikke eiendomsselskapet - som hele tiden har utøvd partsinteressene i ankesaken. Det vil virke som et rettsovergrep mot ham å nekte ham å tre inn som part i stedet for eiendomsselskapet. Lagmannsretten finner det da riktig å tolke ordet "partene" i tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 tredje ledd utvidende, slik at han betraktes som ankeberettiget.

Han blir etter dette betraktet som part i ankesaken, og denne del av anken blir fremmet.

Laila Stien er innehaver av tinglyst pantobligasjon på kr 220.000. Lagmannsretten finner etter bevisføringen sannsynliggjort at hun var innehaver av et krav mot Maze Eiendomsselskap ANS som pantobligasjonen skulle dekke. Videre finner retten ikke sannsynliggjort at pantobligasjonen er blitt til på en slik måte at den ikke er bindende for eiendomsselskapet. Laila Stien har da i utgangspunktet ankerett etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 tredje ledd. Det er på det rene at ingen av de bud som ble avgitt ved tvangssalget var i nærheten av å gi henne noen dekning. Dette kan etter lagmannsrettens mening ikke avskjære hennes ankerett. Avgjørende i denne forbindelse vil være at et gjennomført tvangssalg har til følge at hennes faller bort etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-31 fjerde ledd, selv om ingen del av hennes krav blir dekket ved salgsoppgjøret. For øvrig har ikke Laila Stien kommet med anførsler til realiteten i ankesaken som avviker fra Mikkel A. Gaups. Det får derfor ingen betydning for utfallet av Gaups anke om hun blir stående som ankende part ved siden av ham eller ei.

Hennes anke blir fremmet.

b) Sak 463/95 A. Da namsretten avsa sin stadfestingskjennelse, var Duollji Skinnberederi AS tvangsoppløst og slettet av Brønnøysundregistrene. I atskilllige relasjoner vil konsekvensen av dette være at selskapet har opphørt å eksistere som eget rettssubjekt. Kravet til rettslig interesse, jfr tvistemålsloven §54, vil ofte være til hinder for at det oppløste selskap kan saksøkes eller opptre som saksøker, jfr Rt-1990-132 og Rt-1979-375. Men man kan ikke gå ut fra at det oppløste og slettede selskap i alle sammenhenger vil ha tapt sin prosessuelle handleevne.

SNDs begjæring om tvangssalg ble tatt ut 4 november 1994, og var - korrekt - rettet mot Duollji Skinnberederi AS. Etter gjennomført tvangsoppløsning og sletting av selskapet, er saksøktes partsrettigheter i tvangssalgssaken ikke gått over på noen annen. Hvis man ikke tillater anken fremmet, betyr det at det ikke vil være noen på saksøktsiden med ankerett. Et annet - og vesentlig - argument til støtte for å fremme anken, er at alle parter ønsker samme utfall i begge ankesaker.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at anken fra Duollji Skinnberederi AS fremmes.

2. Realiteten i ankesakene.

a) Sak 462/95 A. Namsretten besluttet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §11-12 å gjennomføre tvangssalget med bistand av medhjelper (DnB Eiendomsmegling AS). Et slikt salgsoppdrag blir av medhjelperen (eiendomsmegleren) på mange måter behandlet på tilsvarende måte som et oppdrag om frivillig salg. Men på vesentlige punkter er det avgjørende forskjeller mellom et tvangssalg og et frivillig salg. Således står ved et tvangssalg ikke eieren av formuesgodet som selger. Et gjennomført tvangssalg innebærer videre at pengeheftelser i formuesgodet og andre heftelser som blir satt til side faller bort, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §11-31 fjerde ledd. Også i andre henseender er det flere forskjeller mellom et tvangssalg og et frivillig salg.

En vesentlig side ved et tvangssalg er videre at det foregår i judisielle former. Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11 har et omfattende og detaljert regelverk om dette.

Namsretten har i sin stadfestingskjennelse lagt til grunn at både SND og Kautokeino kommune mente den klart mest hensiktsmessige løsning på de økonomiske problemer og vanskeligheter av annen art som Maze Eiendomsselskap ANS (og skinnberederiet) var kommet opp i, var at kommunen kjøpte både den faste eiendom og leieretten med driftstilbehør. SND bad således i brev av 25 juni 1995 til DnB Eiendomsmegling AS kommunens bud stadfestet, og gav slik begrunnelse for dette:

"Det offentlige representert ved SND v/Finnmark Fylkeskommune, Samisk Utviklingsfond og Kautokeino kommune tils. har bidratt med kr 1.915.000,- i form av lån og tilskott til etablering av Maze Eiendomsselskap ANS og Duollji Skinnberederi AS. I lys av nevnte støtte er det således ikke likegyldig eller uinteressant for det offentlige hvordan investeringene eies/anvendes etter en tvangsauksjon eller konkurs.

Beklageligvis oppsto det raskt etter etablering interne stridigheter i selskapet - med det resultat at det så og si ikke har vært normal drift ved bedriften siden etablering i 1991. SND har hatt flere møter med eierne/ledelsen (herunder nåværende byder Mikkel Gaup) for om mulig å få løst problemene i minnelighet utenom rettsapparatet - beklageligvis med negativt resultat.

Ut fra vårt kjennskap til forannevnte konflikt samt ut fra opplysninger/råd fra lokale myndigheter er det stor fare for at konflikten/stridighetene rundt driften av Maze Eiendomsselskap/Duollji Skinnberederi vil fortsette dersom budene fra Mikkel Gaup eller Per Nilsen Bueng blir stadfestet.

Etter vår mening anser vi Kautokeino kommune å være den som kan bilegge konflikten rundt virksomheten samt å skape ro/grobunn for at distriktspolitiske og bedriftsøkonomiske intensjoner som i sin (tid) lå til grunn for den offentlige støtten til prosjektet kan bli realisert.

Dersom Kautokeino kommune's bud stadfestes vil Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond frafalle videre personlige krav med tidligere eiere av Maze Eiendomsselskap ANS." Dette standpunkt ble opprettholdt i SNDs brev av 24 juli 1995 til namsretten.

Kautokeino kommune har i telefaks av 13 juli 1995 akseptert at kommunen (som panthaver på bedre prioritet enn saksøkeren SND) ikke får full dekning for sitt pantekrav. Videre har kommunen i brev av 14 juli 1995 erklært at under forutsetning av at dens bud blir stadfestet, vil den frafalle det personlige restansvar for deltakerne i Maze Eiendomsselskap ANS.

Namsretten kom til at med de frafallelser av gjeld som ville bli aktuelle dersom kommunens bud ble stadfestet, ville man få stadfesting av det samlet sett beste bud.

Under ankeforhandlingen har SND og kommunen opprettholdt sine standpunkter fra namsrettsbehandlingen.

Om selve budgivningen til DnB Eiendomsmegling AS nevnes at kommunen den 2 mai 1995 bød kr 390.000 og forhøyet dette til kr 560.000 den 26 mai. Selskap under stiftelse v/Mikkel A. Gaup bød først kr 550.000 og økte dette senere til kr 675.000. Budene var avgitt på det vanlige skjema som DnB Eiendomsmegling AS brukte ved tvangssalg. Kommunens bud inneholdt intet om frafallelse av gjeldsansvar mot saksøkte.

Den justering av vilkårene for sitt bud på kr 560.000 som kommunen har avgitt erklæringer om, kombinert med SNDs begrunnelse for sin begjæring om stadfesting av kommunens bud, innebærer etter lagmannsrettens mening et klart avvik fra vanlig prosedyre ved budgivning under tvangssalg. Kjernen i den felles opptreden fra SND og Kautokeino kommune er et felles ønske om at kommunen får overta den faste eiendom gnr 12 bnr 100 og leieretten med driftstilbehør, fordi dette vil være en hensiktsmessig å få løst konflikten rundt virksomheten på. Det er meget mulig dette er et riktig standpunkt. Men det er et annet spørsmål om det vil være en riktig framgangsmåte - for å få gjennomført tvangssalget - å satse på en justering av innholdet i kommunens bud slik det er gjort.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 annet ledd (b) skal namsretten nekte et bud stadfestet dersom det ikke dekker samtlige heftelser med bedre prioritet enn saksøkerens krav. Etter annet ledd (c) gjelder det samme dersom budet ikke er bindende for byderen etter alminnelige avtalerettslige regler. Videre er i §11-30 annet ledd (f) bestemt at stadfesting skal nektes når det foreligger en annen feil som ikke er avhjulpet, når feilen åpenbart har hatt betydning for salget. Saksøkeren må heller ikke uten saklig grunn begjære stadfesting av et bud når et høyere kan stadfestes, jfr tvangsfullbyrdelsesloven §11-28 annet ledd.

Tvangsfullbyrdelsesloven har ikke regler om krav til innholdet i et bud som dekker den situasjon som foreligger til avgjørelse i ankesaken. Kommunens erklæring om ettergivelse av gjeld til Gaup og Eira er betinget av at den får stadfestet sitt bud. Det går av budet ikke fram hvor store beløp det er tale om å ettergi. Lagmannsretten legger videre til grunn at ettergivelsen har som forutsetning at også SND frafaller sine gjeldskrav mot deltakerne i Maze Eiendomsselskap ANS. Dette innebærer at det knytter seg atskillig uklarhet til det økonomiske omfanget av budet. En viktig konsekvens av dette er at det måtte by på problemer for andre interesserte - konkret Mikkel A. Gaup - å vite hvor høyt det måtte bys for å komme over kommunen. Den adekvate måte for kommunen å møte Gaups siste bud på kr 675.000 på, ville vært å ha budt en bestemt pengesum som lå over dette beløp.

Den framgangsmåte som Kautokeino kommune og SND i fellesskap har valgt, innebærer etter en totalvurdering et slikt avvik fra det formbundne, judisielle system det er lagt opp til ved tvangssalg gjennom medhjelper, at det var en feil av namsretten å stadfeste kommunens bud. Namsrettens stadfestingskjennelse vil derfor bli opphevet.

b) Sak 463/95 A. Her forelå da namsretten avsa sin stadfestingskjennelse 2 aktuelle bud, ett fra Kautokeino kommune på kr 82.000 og ett fra Selskap under stiftelse v/Mikkel A. Gaup på kr 83.000. Begge dekket bare en del av kravet til foranstående panthaver Sparebanken Nord-Norge. I brev av 14 juni 1995 aksepterte banken at budet på kr 83.000 ble stadfestet. I brev av 8 juli 1995 tilbakekalte banken dette, og samtykket i stedet i at kommunens bud på kr 82.000 ble stadfestet.

Etter det standpunkt banken hadde tatt, var det neppe i strid med dekningsprinsippet i tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 annet ledd (b) å stadfeste kommunens bud. Derimot kunne SND etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-28 annet ledd ikke begjære stadfesting av kommunens bud med mindre det var saklig grunn til å gå forbi Gaups. Namsretten har lagt avgjørende vekt på at de to tvangssalgssaker måtte ses i sammenheng, og at såvel Gaup som kommunen ønsket samme løsning i begge saker. Samme ønske har partene gitt uttrykk for under ankeforhandlingen. Lagmannsretten er enig i at det vil være viktig at utfallet i de to ankesaker blir det samme. Også stadfestingen av kommunens bud på leieretten med driftstilbehør blir da opphevet.

Ankene har ført fram, og etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 skal da de ankende parter som hovedregel tilkjennes saksomkostninger. Selv om retten til dels har måttet ta standpunkt til kompliserte rettslige spørsmål, har den ikke ansett utfallet av ankesakene som tvilsomt. Det er da ikke grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd og frita ankemotpartene for omkostningsansvaret.

I ankesak 462/95 A har advokat Stokkan lagt fram omkostningsoppgave der reiseutgifter og andre utlegg er ført opp med kr 6.037, hans arbeid med saken med kr 30.000 og ankegebyret med kr 12.125, tilsammen kr 48.162. I sak 463/95 A er de tilsvarende beløp kr 1.500, kr 7.500 og kr 12.125, tilsammen kr 21.125. Omkostningsoppgavene blir lagt til grunn.

Under ankeforhandlingen la advokat Stokkan ned samme saksomkostningspåstand som i ankeerklæringen. Han har ikke på noe tidspunkt under saksbehandlingen for lagmannsretten erklært at saksomkostningspåstanden i sak 462/95 A også retter seg mot hjelpeintervenienten. Etter dette blir saksomkostningsansvaret bare pålagt SND og Kautokeino kommune.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Sak nr 462/95 A:

1. Namsrettens kjennelse oppheves.

2. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond v/Finnmark fylkeskommune og Kautokeino kommune betaler en for begge og begge for en saksomkostninger til Mikkel A. Gaup og Laila Stien med kr 48.162.

Sak nr 463/95 A:

1. Namsrettens kjennelse oppheves.

2. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond v/Finnmark fylkeskommune og Kautokeino kommune betaler en for begge og begge for en saksomkostninger til Mikkel A. Gaup og Laila Stien med kr 21.125.