LH-1996-11
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-13 |
| Publisert: | LH-1996-00011 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alta herredsrett nr 95-00185 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00011 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Statsadvokat Monica Hansen Nylund, 9000 Tromsø) mot A (Prosessfullmektig: Advokat Odd Enevold, 9600 Hammerfest). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, rettens formann. Lagdommer Peter M Sellæg. 3 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeloven (1902) §27, §52, §53, §54, Motorvognloven (1926) §17, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Tiltalte A er født xx.xx.1961, og bor i X. Han er av yrke avisbud og oppgir sin inntekt til kr 5500 netto pr måned. Har er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde.
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har den 19. desember 1995 satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett, Finnmark lagsogn, til fellelse etter:
"I. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §22 første ledd - for å ha ført motorvogn mens han var påvirket av alkohol (ikke edru).
Grunnlag er følgende forhold:
Torsdag 2. mars 1995 ca kl. 0215 i X i Loppa kommune, førte han sin personbil fra X hotel til - - -veien 1 i Y, mens han var påvirket av alkohol.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §22 annet ledd - for som fører av motorvogn og ha nydt alkohol i de første 6 timer etter at han var ferdig med kjøringen, når han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid som nevnt under post I, umiddelbart etter den der nevnte kjøringen, i - - -veien 1, drakk han brennevin til tross for at han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning grunn av kjøringen."
Ved Alta herredsretts dom av 2 juni 1995 ble tiltalte domfelt for forholdene i tiltalebeslutningen. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 22 august 1995 er det gitt samtykke til fornyet behandling av skyldspørsmålet for begge poster.
Hovedforhandling ble holdt i Tromsø 12 mars 1996. Tiltalte møtte og ga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig til straff. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav 2 ved telefonavhør. I tillegg er ett vitne avhørt ved bevisopptak for Nord-Troms forhørsrett. Det for øvrig foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagmannsretten er kommet til at tiltalte må kjennes skyldig etter tiltale beslutningens post I for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §22 første ledd, men at han ikke er skyldig i overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §22 annet ledd og derfor må frifinnes for forholdet i tiltalebeslutningens post II.
Ad tiltalebeslutningens post I:
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn:
Onsdag kveld og natt til torsdag 2 mars 1995 var tiltalte sammen med sin bror og dennes samboer på puben i X hotell, der han drakk pils. Bilen var parkert utenfor hotellet. Ved 0200-tiden kjørte tiltalte - med de to andre som passasjerer - fra hotellet til Bs bopel i X, en strekning på ca 600 meter. Hos B drakk tiltalte en del whisky. Blodprøve tatt kl 0334 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,07 promille i minsteverdi etter fradrag av en sikkerhetsmargin på 0,08.
Den alkoholmengde som ble påvist ved blodprøven er resultat av alkoholkonsum dels forut for, dels etter kjøringen, og fordelingen lar seg ikke fastslå eksakt. Problemstillingen i forhold til tiltalebeslutningens post I er derfor om det er ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte var påvirket av alkohol under kjøringen i lovens forstand, dvs om alkoholkonsentrasjonen da oversteg 0,5 promille. Selv har tiltalte forklart at han bare drakk en halvliter pilsnerøl i løpet av ca 3 timer på puben. I så fall ville han vært edru under kjøringen. I henhold til den sakkyndige uttalelse avgitt av Statens rettstoksikologiske institutt ved lege Thor Hilberg den 26 mai 1995, må det for å kunne fastslå med tilstrekkelig sikkerhet at tiltalte var påvirket under kjøringen, finnes bevist at han drakk minst 4 halvlitere pils i det aktuelle tidsrom på hotellet. Han hadde i så fall en alkoholkonsentrasjon i blodet på minst 0,65 promille ved den for ham gunstigste beregningsmåte.
Lagmannsretten har funnet bevist at tiltalte drakk minst 4 halvlitere pils, og at han derfor var alkoholpåvirket under kjøringen. Ved bevisdømmelsen har lagmannsretten lagt særlig vekt dels på vitneforklaringene fra personalet på puben, dels på det sterkt usannsynlige i at tiltalte i løpet av ca 45 minutter hos B skulle ha drukket en slik mengde whisky at dette alene kan forklare blodprøveresultatet. Selv har tiltalte således forklart at han drakk 3 fulle kjøkkenglass bar whisky i denne tiden. Tiltalte har også i løpet av saken gitt forskjellige forklaringer om sitt alkoholkonsum på hotellet. Han benektet først overfor lensmannsbetjent Takvam å ha drukket alkohol, men erkjente dernest å ha drukket to halvlitere, noe som også ble oppgitt ved rusmiddelundersøkelsen. Senere endret han forklaring til én halvliter, og har opprettholdt denne forklaringen senere. At denne siste forklaringen støttes av vitneforklaringene fra tiltaltes bror og dennes samboer, er sett i sammenheng med den øvrige bevisførsel ikke egnet til å skape rimelig tvil om tiltaltes straffeskyld.
Ad tiltalebeslutningens post II:
Det legges i objektiv henseende til grunn at tiltalte har drukket alkohol like etter kjøringen fra hotellet til Bs bolig. Det er ingen grunn til å tro at han faktisk regnet med muligheten for at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, og spørsmålet er derfor om han, slik skyldkravet i vegtrafikkloven §22 annet ledd er formulert, måtte forstå dette. I kriteriet ligger etter etablert rettspraksis et krav om kvalifisert uaktsomhet, i den forstand at tiltalte ikke hadde noen akseptabel unnskyldning for sin manglende forståelse. Muligheten for at kjøringen kunne medføre politietterforskning må derfor ha fremstått for tiltalte som konkret og nærliggende.
I nærværende sak var det ingen annen grunn til at kjøringen skulle medføre politietterforskning enn selve den omstendighet at tiltalte hadde drukket en del øl, og derfor kunne mistenkes for promillekjøring. Vegtrafikkloven §22 annet ledd kommer også til anvendelse i et slikt tilfelle, se Rt-1965-14 (som gjaldt den tilsvarende bestemmelse i motorvognloven §17 tredje ledd) og Rt-1977-1000. Hvor noen kjører bil etter å ha drukket alkohol på et serveringssted, er det etablert en viss risiko for politietterforskning, initiert av et varsel fra noen som har observert adferden. En slik generell mulighet, vil imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig være tilstrekkelig til å konstatere at føreren "må forstå" at kjøringen vil medføre etterforskning. Det må regelmessig kreves noe mer. I nærværende sak legger lagmannsretten til grunn at tiltalte og de to han var i følge med, forlot puben ved stengetid og ble med mannskapet på en fiskebåt som lå ved kaia om bord en halvtimes tid for å drikke kaffe. Etter dette kjørte kjørte tiltalte. Han ble ikke tilsnakket av noen, og han hadde heller ikke noen spesiell grunn til å regne med at kjøringen ble observert av noen som hadde sett ham drikke øl tidligere på kvelden. Det var svært få personer på puben, og i praksis var det ikke andre enn serveringspersonalet som eventuelt kunne tenkes å varsle politiet, slik det også skjedde. Muligheten for at så skulle skje fremstod imidlertid ikke som så nærliggende for tiltalte at det kan bebreides ham som kvalifisert uaktsomt at han ikke regnet med dette. De subjektive vilkår for straff er derfor ikke til stede etter vegtrafikkloven §22 annet ledd.
Reaksjonsfastsettelsen
Tiltalte blir å dømme for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §22 første ledd. Det legges, i samsvar med påtalemyndighetens oppfatning, til grunn at han hadde minst 0,65 promille alkohol i blodet under kjøringen. Kjøringen fant sted over en kort strekning, og det knytter seg ikke spesielle skjerpende omstendigheter til den ellers. Det er grunn til å tro at beslutningen om å kjøre var forholdsvis tilfeldig og situasjonsbestemt. Bedømt isolert ville forholdet i henhold til straffutmålingsregelen i vegtrafikkloven §31 annet ledd bokstav a medføre betinget fengselsstraff med tillegg av bot. Tiltalte er imidlertid tidligere domfelt for promillekjøring i 1984, og i henhold til §31 tredje ledd 2. punktum skal gjentatt promillekjøring straffes med bot og ubetinget fengsel. Det er lagt til grunn i rettspraksis, med støtte i bestemmelsens motiver, at påbudet om ubetinget fengselsstraff ikke er absolutt, men at det under ekstraordinære omstendigheter kan fravikes, bl.a. når det har gått svært lang tid siden forrige dom. Etter lagmannsrettens oppfatning ligger dommen fra 1984 så langt tilbake i tid at det ville virke klart urimelig om tiltaltes nye forgåelse automatisk måtte medføre ubetinget fengselsstraff. Lagmannsretten finner det klart at tiltalte bør idømmes betinget fengselsstraff med tillegg av bot. Fengselsstraffens lengde kan passende settes til 21 dager. Dette må anses som en normalreaksjon for den forseelse tiltalte er funnet skyldig i, og det er derfor ikke nødvendig å vurdere betydningen av enkelte særegne forhold som er omhandlet i personundersøkelsen.
Prinsippene for utmåling av bøtestraff er senest behandlet i Høyesteretts kjennelse i Rt-1995-1554. Flertallet har der, riktignok med noe forskjellig begrunnelse, opprettholdt det syn som er uttrykt i motivene til endringsloven av 24 juni 1988, at boten normalt skal settes til halvannen ganger brutto månedslønn, uavhengig av konkrete omstendigheter ved kjøringen. For øvrig må utmålingen skje under tilbørlig hensyn til evneprinsippet i straffeloven §27. I tilfelle hvor tiltaltes økonomiske evne er særlig svak, har det derfor vært utmålt bøter som ligger klart lavere enn normalnivået. Tiltalte er ressurssvak og har ikke fullført grunnskolen. Han har ikke vært i arbeid før han fikk arbeid som avisbud, en stilling han har hatt i ett års tid. Hans bruttolønn utgjør ca kr 6000 pr måned, og aktor har nedlagt påstand om en bot på dette nivå. Som følge av at tiltaltes førerkort nå blir inndratt, mister han imidlertid denne jobben, og hans utsikter til å skaffe seg annet arbeid fremstiller seg ikke som særlig lovende. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at boten passende kan settes til kr 4000 med en subsidiær fengselsstraff på 15 dager.
På grunn av tiltaltes beskjedne økonomiske evne, idømmes han ikke saksomkostninger til det offentlige i tillegg til bøtestraffen. For lagmannsretten kan avgjørelsen heller ikke sies å ha gått ham imot i og med han ble frifunnet for en post i tiltalebeslutningen og idømt en vesentlig mildere reaksjon enn i herredsretten. Det vises til straffeprosessloven §436 annet ledd, slik bestemmelsen lød før endringslov av 11 juni 1993 nr 80. Etter resultatet kan det som premiss for omkostningsavgjørelsen heller ikke argumenteres med at tiltalte burde medvirket til pådømmelse av saken i forhørsrett, slik herredsretten har anført.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1961, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §22 første ledd til fengsel i 21 - tjueen - dager og til å betale en bot på 4000 - firetusen - kroner, subdisiært fengsel i 15 - femten - dager.
Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. Han frifinnes i henhold til tiltalebeslutningens post II.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.