LH-1997-784

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-08-14
Publisert:	LH-1997-00784
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland Lagmannsrett LH-1997-00784. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00099K .
Parter:	Ankende part: Mauken Reinbeitedistrikt v/Ole Mathis Oskal, (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen). Ankemotpart: Staten v/Forsvarsdepartementet, (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Mageli).
Forfatter:	Lagmann Arild O. Eidesen, rettens formann, Lagdommer Dag Bugge Nordén, Lagdommer Synnøve Nordnes. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §384, §85, Friluftsloven (1957), Reindriftsloven (1978) §15

Saken gjelder konflikt mellom reindriftsnæringen og staten om forsvarets aktivitet i Mauken reinbeitedistrikt i Troms.

Distrikt nr 27 Mauken omfatter Malangshalvøya og områdene nord for Målselva fra utløpet av Lille Rostavatn til sjøen. Østgrensen følger riksveien gjennom Tamokdalen til Nordkjosbotn. Distriktet er vinterbeitedistrikt for sommerbeitedistriktene 17 Tromsdalen og 18 Andersdalen og Stormheimen. Det benyttes av samefamiliene Oskal og Sokki. Det er i dag 11 driftsenheter, 7 fra Oskal og 4 fra Sokki. Til sammen er 28 personer, inklusive husstandsmedlemmer, involvert i reindriften. Etter gjeldende regulering er øvre reintall for Mauken fastsatt til 2000, mens det faktiske antallet de siste 5 årene har vært omlag det halve.

Maukenområdet har fra gammelt av vært sommerbeite for svenske rein, men denne reindriften opphørte i 1923. Familiene Oskal og Sokki, som begge stammer fra Kautokeino, etablerte reindrift i området i 1957.

Innenfor reinbeitedistriktet har forsvaret en ganske omfattende aktivitet. Skjold garnison og to store skyte- og øvingsfelt, Mauken og Blåtind ligger i distriktet. Av disse er særlig Mauken av interesse i nærværende sak. Forsvaret begynte å bruke Mauken skyte- og øvingsfelt i 1955, og feltet er i årenes løp blitt utbygd med faste installasjoner som veier, standplasser og målarrangementer. Selve skarpskytingsfeltet er på vel 43 kvadratkilometer, og i tillegg kommer øvingsområder på ca 9 kvadratkilometer nord for feltet. Innenfor skytefeltet er det en total sikkerhetssone på knapt 32 kvadratkilometer, og innenfor denne igjen et inngjerdet nedslagsfelt på ca 5,9 kvadratkilometer.Forsvarets bruk av Mauken skyte- og øvingsfelt har tidligere vært gjenstand for søksmål fra reinbeitedistriktets side. I en sak anlagt i 1979, og som fikk sin avslutning ved Høyesteretts dom av 3 mai 1985, inntatt i Rt-1985-532, ble staten frifunnet for en påstand om å være uberettiget til å bruke Maukenområdet som skyte- og øvingsfelt. Distriktet ble imidlertid - ved stadfestelse av lagmannsrettens dom - tilkjent erstatning for lidt tap med kr 669200.

Etter høyesterettsdommen ble det ved årsskiftet 1985/86 inngått en avtale mellom staten ved Forsvarsdepartementet og Mauken reinbeitedistrikt om erstatning for bruken av feltet. Avtalen er underskrevet av partene 19 desember 1985 og 3 januar 1986, og omtales i det følgende for desemberavtalen. Avtalen står sentralt i saken, og dens fire punkter gjengis i sin helhet:

1. I henhold til Hålogaland lagmannsretts dom av 16 nov 84 i ankesak nr 77-ab/1983A, jfr Høyesteretts dom av 3 mai 85 i samme sak, har Forsvaret betalt kr 669 200,- i erstatning for skader og ulemper påført Mauken reinbeitedistrikt fram til vinterbeitesesongen 1984/85.

2. For fremtidig bruk av Mauken skytefelt og tilgrensende øvingsområdet betaler Forsvaret en engangserstatning, stor kr 1 200 000, til Mauken reinbeitedistrikt.

Erstatningen skal dekke alle skader og ulemper som Forsvaret måtte påføre Mauken reinbeitedistrikt fra og med vinterbeitesesongen 1984/85 og for all fremtid.

Eventuelle skader på dyr forårsaket av Forsvaret omfattes ikke av denne erstatning.

3. Mauken skytefelt og tilgrensende øvingsområder, med de installasjoner og fysiske inngrep som eksisterer pr 1 jan 86, legges til grunn for denne avtale, jfr vedlagte kart i målestokk 1:25 000.

I tillegg har Forsvaret rett til å videreføre skytebanevegen og standplassutbygging fram til og med den planlagte standplass nr 22.

Forsvaret har dessuten rett til å bygge nytt skiveverksted, opprusting/nyoppføring av gjerde rundt nedslagsfeltet, samt fremføring av strøm til sambandshytta.

4. Den fysiske utformingen av Mauken skyte- og øvingsfelt er vist på vedlagte kart i målestokk 1:25 000 datert Forsvarets bygningstjeneste juli 1982.

Kartet utgjør en del av avtalen.

Forsvaret begynte sommeren 1995 byggingen av et såkalt SIBOanlegg i Mauken skytefelt. SIBO står for strid i bebygd område. Anlegget ble ferdigstilt i august 1996. Det er oppført i tilknytning til standplass på bane 17 og består av 5 murbygninger en i tre etasjer, to i to etasjer og to mindre bygninger. Dessuten er det bygget en husruin. Anlegget har veier og er ment å illudere en liten by eller landsby. Anlegget dekker et areal på 125 x 56 meter, omtrent tilsvarende en fotballbane. De samlede byggekostnader er oppgitt til ca 5-6 millioner kroner.

SIBO-anlegget ble gjenstand for betydelig medieomtale i mars 1996, da det i en reportasje i Dagbladet 5 mars ble omtalt som "geriljaby".

Mauken reinbeitedistrikt - med advokat Geir Haugen som prosessfullmektig - reiste ved stevning til Senja herredsrett den 8 mars 1996 søksmål mot staten v/Forsvarsdepartementet med påstand om at staten skal kjennes uberettiget til å bygge "geriljaby" i Mauken skytefelt og bruke snøscootere i Mauken reinbeitedistrikt. Det siste var et selvstendig krav. Det ble også krevet erstatning oppad begrenset til kr 100000. Samme dag fremsatte reinbeitedistriktet begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at den videre utbygging skulle stanse, at bruken av eksisterende bygninger skulle opphøre, og at bruk av snøscooter skulle forbys utenom kommunalt fastsatte traseer. Ved Senja herredsretts (kalt namsretts) kjennelse den 10 mai 1996 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Søksmålet for herredsretten ble senere utvidet og endret ved prosesskrifter av 10 mai 1996 og 10 mars 1997. Prinsipalt ble det under hovedforhandlingen for herredsretten nedlagt påstand om at staten skulle kjennes uberettiget til å bygge og bruke SIBOanlegget og bruke snøscooter i Mauken skytefelt (pkt 1), at staten skulle kjennes uberettiget til å utøve militær aktivitet i Mauken reinbeitedistrikt, utenom Blåtind og Mauken skyte- og øvingsfelt, og som ikke omfattes av militære rekvisisjoner (pkt 2) og om erstatning for lidt tap begrenset oppad til kr 250000. Subsidiært ble det - for tilfelle av at forsvarets virksomhet ble funnet lovlig, nedlagt påstand om erstatning begrenset oppad til kr 1000000.

Staten tok til gjenmæle for herredsretten.

Senja herredsrett, som var satt med to reindriftskyndige meddommere, avsa 23 juli 1997 dom med en slutning som etter rettelse av omkostningsavgjørelsen den 12 august 1997, lyder slik:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler i erstatning til Mauken reinbeitedistrikt erstatning med kr 84000,-.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet plikter å varsle Mauken reinbeitedistrikt ved aktivitet i reinbeitedistriktet, utenfor skytefeltene, som kan føre til skade og ulemper for reindriften.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler saksomkostninger til Mauken reinbeitedistrikt med kr 90944.

Det er en saksbehandlingsfeil at herredsretten ikke i slutningen har avgjort reinbeitedistriktets krav på fastsettelsesdom for lovligheten av SIBO-anlegget, bruk av snøscooter i Mauken skyte- og øvingsfelt og forsvarets militære aktivitet i distriktet utenom skytefeltene. I premissene har retten gitt uttrykk for at SIBO-anlegget var ulovlig, men ikke tilkjent erstatning. Bruken av snøscooter innenfor feltet ble verken ansett ulovlig eller erstatningsbetingende. Forsvarets militære aktivitet utenom skytefeltene ble ikke ansett ulovlig, men retten traff i slutningens punkt 2 en bestemmelse om varslingsplikt. Reinbeitedistriktet ble tilkjent erstatning med kr 84.000 for lidt tap og fremtidig tap ved forsvarets aktivitet på og ved Reingjerdsfjellet, et område som ligger øst for Mauken skyte- og øvingsfelt. Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten vises ellers til herredsrettens dom.

Staten v/Forsvarsdepartementet erklærte kjæremål mot herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i slutningens punkt 3. Ved lagmannsrettens kjennelse den 3 september 1997 ble omkostningsavgjørelsen opphevet og hjemvist. Ny omkostningsavgjørelse i herredsretten ble ikke truffet på grunn av at anke ble inngitt.

Mauken reinbeitedistrikt har påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot dommen i sin helhet, og er angitt å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. I ankeerklæringen ble det nedlagt samme prinsipale og subsidiære påstand som for herredsretten. Staten v/Forsvarsdepartementet har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og også inngitt aksessorisk motanke. I motanken har staten påstått seg frifunnet for erstatningskravet i domsslutningens punkt 1. Det er dessuten nedlagt påstand om opphevelse av domsslutningens punkt 2 på grunn av den saksbehandlingsfeil at herredsretten i strid med tvistemålsloven §85 har gått utenfor sakens tvistegjenstand. Reinbeitedistriktet har erklært seg enig i at avgjørelsen i slutningens punkt 2 må oppheves av denne grunn. Under den videre saksforberedelse for lagmannsretten har Reinbeitedistriktet frafalt det subsidiære kravet om erstatning for fremtidig tap. Saken for lagmannsretten gjelder etter dette fire hovedspørsmål; - lovligheten av byggingen og bruken av SIBO-anlegget, - lovligheten av bruk av snøscooter innenfor Mauken skyte- og øvingsfelt, - lovligheten av forsvarets militære aktivitet i reinbeitedistriktet utenom skytefeltene Blåtind og Mauken, og som ikke omfattes av militære rekvisisjoner, og - krav om erstatning for lidt tap i tiden fra mars 1993, tre år før foreldelse ble avbrutt ved stevningen til herredsretten.

Mauken reinbeitedistrikt er av Justisdepartementet innvilget fri sakførsel for lagmannsretten, og har også fått etterbevilling til fri sakførsel for herredsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Bardufoss i tiden 23-26 juni 1998. Om hvem som møtte på vegne av partene vises til rettsboken. Det ble avhørt 8 vitner, gjennomført åstedsbefaring og dokumentert et omfattende skriftlig materiale, slik rettsboken viser. Under ankeforhandlingen har lagmannsretten etter begjæring fra den ankende part vært satt med to reindriftskyndige meddommere. Disse er sivilagronom Loyd Villmo og Statens naturoppsyn i Jotunheimen Esben Bø.

Mauken reinbeitedistrikt har i korthet anført:

Lovligheten av SIBO-anlegget og bruken av snøscooter i Mauken

Høyesterettsdommen i Maukensaken fra 1986 er uklar. Høyesterett fastslår at tålegrensen ved forsvarets aktivitet i forhold til reindriften var overskredet, men uten å trekke den konsekvens at bruken var rettsstridig uten ekspropriasjonstillatelse, slik lagmannsretten kom til. Desemberavtalen supplerer dommen og må anses å regulere uttømmende hvilken rådighetsutøvelse som er berettiget i forhold til reindriften. Rådighet som ikke er hjemlet i avtalen må forsvaret derfor skaffe seg adkomst til ved avtale eller ekspropriasjon.

SIBO-anlegget er ikke hjemlet i avtalen. Den detaljerte oppregningen i punkt 3 av nye tiltak tilsier at den ikke kan tolkes utvidende. Anlegget kan ikke anses som en naturlig utbygging av en standplass. Anlegget medfører også ulemper for reindriften av en annen karakter og styrke enn de som typisk er forbundet med virksomheten på en standplass. Bygningene er dominerende i terrenget og ligger nær reinens trekkvei. Bruken av anlegget, med personell, kjøretøyer og aktivitet, blir mer intensiv.

Skjold garnison anskaffet ca 50 snøscootere i 1995. Bruk av snøscooter er ikke hjemlet i avtalen, men er en ny form for aktivitet fra forsvarets side som fremsto som helt upåregnelig da avtalen ble inngått. Hyppig scooterkjøring medfører store skadevirkninger for reindriften. Snøen komprimeres og beitemulighetene ødelegges. Reinen skremmes på vinterbeite, hvor energibalansen er kritisk, og hvor den må være mest mulig uforstyrret. I tillegg til den regulære militære aktivitet kommer faren for misbruk, fritidskjøring etc.

Militær aktivitet utenfor skyte- og øvingsfeltene Mauken og Blåtind

På grunn av den omfattende militære aktivitet i skytefeltene, har områdene utenfor fått en høy restverdi. I en situasjon hvor tålegrensen er overskredet, vil enhver militær aktivitet medføre skade. Prinsipielt anføres at forsvaret må ha et særskilt rettsgrunnlag for den aktivitet som utøves i distriktet også utenom skytefeltene. Et slikt grunnlag er rekvisisjon, som benyttes ved store øvelser. I den annen ende av skalaen vil enkelte lite intensive aktiviteter, som en skimarsj, kunne være lovlig i utmark etter generelle bestemmelser i friluftsloven. Motorisert ferdsel av enhver art er imidlertid ikke tillatt etter friluftsloven. I forhold til grunneiere har forsvaret ervervet rett til militær øvingsaktivitet ved avtaler om opprettelse av såkalte kontraktsområder. Reingjerdsfjellet er ett av disse. Reindriften må etter reindriftsloven komme i samme prinsipielle stilling som grunneierne, og må f eks i medhold av §15 kunne nedlegge forbud mot motorisert ferdsel som er til ulempe for reindriften.

Erstatningsutmåling

Uavhengig av om reinbeitedistriktet vinner frem i lovlighetsspørsmålet, har distriktet krav på erstatning for det økonomiske tap reindriften er påført ved forsvarets virksomhet. Det kreves bare erstatning for lidt tap fra mars 1993 i henhold til de prinsipper om suksessiv foreldelse som er lagt til grunn i rettspraksis på grunnlag av Maukendommen. Det er vanskelig å føre bevis for og konkretisere tapet. Vurderingen må bli utpreget skjønnsmessig og basert på erfaring med og kunnskap om reindrift, slik det har vært vanlig i erstatningssaker og skjønn ellers. For reindriftsnæringen er lovlighetsspørsmålene de sentrale i denne saken, ikke erstatningsberegningen. Kravet om erstatning for fremtidstap er trukket.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet kjennes uberettiget til å bygge og bruke SIBO-anlegg i Mauken skytefelt og bruke snøscooter i Mauken skytefelt.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet kjennes uberettiget til å utøve militær aktivitet i Mauken reinbeitedistrikt utenom Blåtind og Mauken skyte og øvingsfelt, og som ikke omfattes av militære rekvisisjoner.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Mauken reinbeitedistrikt v/leder Ole Mathis Oskal erstatning skjønnsmessig fastsatt og begrenset oppad til kr 250000,-

4. Det offentlige og Mauken reinbeitedistrikt v/leder

Ole Mathis Oskal tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Staten v/Forsvarsdepartementet har i korthet anført:

Som generelt synspunkt gjør staten gjeldende at forsvarets trenings- og øvingsvirksomhet og reindriften er konkurrerende virksomheter som begge er lovlig etablert i området. Høyesterettsdommen i Maukensaken, Rt-1985-532, er ikke klar i enhver henseende. Dommen er imidlertid basert på den rettsoppfatning at en utvidelse av forsvarets lovlig etablerte virksomhet er rettmessig uten særskilt ekspropriasjonstillatelse - og derfor ikke kan forbys - selv om virksomheten utløser erstatningsansvar med den begrunnelse at tålegrensen i forhold til reindriftsnæringen er overskredet. Man kan derfor ikke slutte fra erstatningsansvar til rettsstrid. Samme oppfatning er - riktignok som et obiter dictum - uttrykt i Rt-1986-1370 (Porsangmoen).

Staten bestrider ikke at det kan være en grense for hvilke tiltak som kan foretas uten særskilt adkomst i form av ekspropriasjonstillatelse eller avtale, men tidsprioriteten er en viktig. Forsvaret hadde etablert lovlig virksomhet i området før reindriften ble tatt opp i sin nåværende form. F eks ville anlegg av et helt nytt skytefelt i reinbeitedistriktet i dag ikke kunne skje uten ekspropriasjon også i forhold til reindriften. Også ved utvidelser av eksisterende virksomhet kan det tenkes at det samlede inngrep i forhold til reindriften blir så vesentlig at det må kreves ekspropriasjon. Det går derfor en grense. I nærværende sak står man imidlertid ikke overfor så inngripende tiltak.

Det fremgår av forarbeidene til reindriftsloven at bestemmelsen om flerbrukskonflikter i §15 gjelder det privatrettslige forhold til grunneiere og andre rettighetshavere, ikke omfattende tiltak som bl a vassdragsreguleringer, vegbygging og andre samferdselstiltak og tiltak fra forsvarets side.

Desemberavtalen regulerer ikke lovligheten av forsvarets virksomhet i skytefeltet, bare erstatningsutmålingen. Klausulene om hva forsvaret har "rett til", er bare premisser for erstatningsfastsettelsen. Det fulgte av Maukendommen at forsvarets virksomhet var lovlig.

Statens anførsler med hensyn til lovligheten av de enkelte tiltak kan oppsummeres slik:

Både oppføringen og bruken av SIBO-anlegget og bruken av snøscooter innenfor skyte- og øvingsfeltet representerer en videreføring av bruken av området i samsvar med forsvarets skiftende behov. Virkningene for reindriften er ikke så inngripende at det kan være tale om å kjenne noen av tiltakene ulovlige fordi den grense som er antydet i Maukendommen, er overskredet. Det dreier seg ikke om vesentlige tiltak som fortrenger reindriften.

Av virksomhet utenfor skyte- og øvingsfeltene holdes større øvelser som skjer etter rekvisisjon utenfor. Dette er øvelser på bataljonsnivå og oppover. Øvelser i mindre format gjennomføres i hovedsak i skytefeltet eller kontraktsområdene. Det dreier seg om en aktivitet i samsvar med den lovlige etablering av forsvarets virksomhet i området, og som etter rettsoppfatningen i Maukendommen, ikke er rettsstridig i forhold til reindriften. Virksomheten kan i høyden medføre erstatningsansvar, men kan ikke forbys.

Med hensyn til erstatningsspørsmålene har staten anført:

For SIBO-anlegget er statens prinsipale anførsel at det er gitt erstatning ved desemberavtalen. Avtalen er knapp og noe uklart utformet, men må leses i sammenheng og tolkes i samsvar med formålet. Henvisninger til installasjoner og fysiske inngrep i punkt 3 kan på bakgrunn av den meget vidtrekkende rammen i punkt 2 ikke leses slik at situasjonen fryses. I så fall ville det vært grunn til å forvente en mer detaljert beskrivelse av hvordan feltet så ut. Det må være tatt høyde for at øvingsbehov ville endre seg i fremtiden. SIBO-anlegget representerer en tidsmessig utbygging av en allerede etablert standplass i samsvar med forsvarets behov. For reindriften må det ha vært viktig at forsvaret ikke etablerte seg på nye områder uten konsekvenser for engangserstatningen.

Subsidiært er det anført at reindriftsnæringen ikke har lidt noe tap i de årene anlegget har stått der. I 1996 var det bare sporadisk bruk av anlegget til demonstrasjoner. I 1997 var hele skytefeltet stengt i en måned under vårflyttingen av hensyn til reinbeitedistriktet på grunn av uvanlig vanskelige beiteforhold. Høsten 1997 var anlegget lite brukt på grunn av nytt inntaks- og utdannelsesmønster for førstegangstjenesten. Våren 1998 var anlegget i bruk fra månedsskiftet april/mai til ut juni, men det er opplyst at flyttingen iår gikk greit, og at beitet var godt. Reindriften har ikke påvist konkrete skader eller ulemper som kan gi grunnlag for erstatning i disse årene.

Bruken av snøscooter innenfor Mauken skyte- og øvingsfelt omfattes av desemberavtalen. Det er gitt erstatning for alle skader og ulemper for enhver fremtid, og det er derfor ikke avgjørende om bruken var konkret påregnelig da avtalen ble inngått.

Staten finner det meget uklart hvilken militær aktivitet utenfor skytefeltene reindriften krever erstatning for. De større øvelsene på bataljonsnivå og oppover har skjedd etter rekvisisjon og i henhold til egne oppgjørsregler. En del mindre øvelser - opp til kompaninivå - har i hovedsak vært konsentrert til skytefeltene og de kontraktsområder som er inntegnet i øvingsområdet. Utenfor disse områdene kan det være mer sporadisk bruk, men det er ikke fra den ankende parts side gitt noen konkrete opplysninger om ulemper for reindriften. Herredsrettens begrunnelse for å tilkjenne reindriften erstatning for aktivitet ved Reingjerdsfjellet er lite klargjørende. I faktisk henseende anføres at forsvaret siste gang brukte området vinteren 1993, med da i tilknytning til en større øvelse i henhold til rekvisisjon. Øvrig militær aktivitet har ikke funnet sted innenfor det tidsrom det kreves erstatning for. Med støtte i en betraktning som er kommet til uttrykk i Rt-1997-574 hevdes at denne anførselen fra den ankende part angir et vurderingstema som det ikke foreligger tilstrekkelig faktisk grunnlag for å prøve. Staten må derfor frifinnes for dette kravet.

Herredsretten har ved domsslutningens punkt 2 gått utenfor søksmålets ramme, og dommen må derfor oppheves for så vidt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

Vedrørende ankeerklæring:

Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes.

Vedrørende aksessorisk motanke:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes forsåvidt gjelder domsslutningens pkt 1.

2. Herredsrettens domsslutning pkt 2 oppheves.

I alle tilfelle:

Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til at hovedanken ikke kan føre frem, og at staten i henhold til motanken må frifinnes for erstatningskravet.

Lagmannsretten er enig med partene i at herredsretten ved avgjørelsen om varslingsplikt i domsslutningens punkt 2 har gått utenfor rammen av søksmålet, og at dette er en saksbehandlingsfeil som i henhold til motanken må medføre opphevelse av denne del av dommen i medhold av tvistemålsloven §85, jf §384 første ledd.

Lagmannsretten behandler først under ett Reinbeitedistriktets krav om fastsettelsesdom for at bestemte aktiviteter fra forsvarets side er ulovlig. Påstanden innebærer at SIBO-anlegget må fjernes med mindre forsvaret skaffer seg lovlig adkomst, og ellers at de former for bruksutøvelse som er omhandlet i påstanden må opphøre. Lagmannsretten er kommet til at disse kravene ikke kan føre frem på noe punkt, og skal bemerke:

Utgangspunktet for den rettslige bedømmelse av brukskonflikten mellom forsvarets øvingsaktivitet og reindriftsnæringen, er som bemerket av staten at man står overfor konkurrerende virksomheter som begge er lovlig etablert på samme område. Det hovedsynspunkt fra den ankende parts side at reindriftsutøverne på samme måte som en grunneier må kunne motsette seg aktivitet som er til ulempe for næringen, kan ikke føre frem i forhold til forsvaret i nærværende sak. Retten til reindrift er ikke som grunneiendomsretten eller en total bruksrettighet eksklusiv, men er en rettighet av positivt avgrenset karakter som i konflikter med konkurrerende lovlig rådighetsutøvelse på samme område må tåle en avveining. Reindriftsloven har i §15 en bestemmelse om flerbrukskonflikter, men den gjelder ikke for blant annet forsvarets aktivitet. I relasjon til forsvarets virksomhet gjelder alminnelige ekspropriasjons- og erstatningsrettslige grunnsetninger. Det vises til uttalelser i Ot.prp.nr.9 (1976-77) side 9.

Etter etablert rettsoppfatning gjelder som en slik grunnsetning at retten til reindrift nyter rettslig beskyttelse ved ekspropriasjon og andre inngrep. Som bemerket i Kappfjelldommen, Rt-1975-1029, er det selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livsgrunnlag som er gitt rettslig beskyttelse. Reindriftsnæringen vil ha en viss tilpasningsplikt i den forstand at utøverne av næringen uten krav på erstatning må tåle at det offentlige - for å fremme almennyttige formål - treffer tiltak som uten å rokke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, kan gjøre det nødvendig å foreta en viss omlegging av beitedriften i dens praktiske utøvelse, med hensyn til selve driftsmåten eller terrengutnyttelsen. Det har vært vanlig terminologi å bruke uttrykket "tålegrense" som betegnelse på hvilke ulemper eller inngrep reindriftsnæringen i kraft av slike tilpasningssynspunkter må finne seg i uten erstatning.

I

Maukenområdet følger det av Høyesteretts dom i Rt-1985-532 at tålegrensen i denne forstand for lengst er overskredet ved forsvarets aktivitet, slik at nye inngrep i utgangspunktet vil medføre erstatningsansvar for staten dersom de øvrige vilkår er til stede. I dommen ble reinbeitedistriktet tilkjent erstatning for lidt tap som følge av ulemper forbundet med aktiviteten i skytefeltet. Det følger imidlertid av samme dom at den erstatningsrettslige tålegrense ikke er en rettsstridsgrense. Reinbeitedistriktet - samme distrikt som er part i nærværende sak - fikk ikke medhold i sin påstand om fastsettelsesdom for at forsvarets virksomhet måtte bringes til opphør. Tilsvarende synspunkter er kommet til uttrykk i Rt-1986-1370 (Porsangmoen), riktignok uten at det var nødvendig for avgjørelsen i den saken. Lagmannsretten ser det slik at det i Maukendommen er gitt erstatning for rådighetsutøvelse som uten å være ulovlig i forhold til reindriftsnæringen, likevel representerer et såvidt betydelig inngrep at det utløser erstatningsansvar på objektivt grunnlag etter ekspropriasjonslignende synspunkter.

Hvor grensen går for hvilke inngrep eller ulemper forsvaret - uten særskilt rettsgrunnlag i form avtale eller ekspropriasjon kan foreta overfor reindriftsnæringen, er ikke klart, og Høyesterett har heller ikke i Maukendommen eller senere avgjørelser formulert bestemte vilkår eller angitt et vurderingstema. Etter lagmannsrettens oppfatning er det et viktig moment at det dreier seg om utvidelse av eksisterende, lovlig etablert virksomhet, ikke om et helt nytt tiltak. Også ved utvidelse av eksisterende virksomhet må det imidlertid antas at det går en grense. Vesentlige inngrep som medfører at reindriften i realiteten fortrenges fra et større område, vil ikke kunne gjennomføres uten ekspropriasjon i forhold til reindriftsnæringen. Vurderingen må nødvendigvis bli konkret, og slik lagmannsretten ser det, står man i nærværende sak ikke overfor noe grensetilfelle. Lagmannsretten finner det klart at den rådighetsutøvelse som den ankende part krever nedlagt forbud mot, må anses som en videreføring av forsvarets lovlig etablerte virksomhet, og at den samlede virksomhet heller ikke slik forholdene fremstår i dag, medfører ulemper av et slikt omfang at det er grunnlag for å kjenne noen av tiltakene ulovlige. I henhold til den rettsoppfatning Maukendommen er basert på, kan det bare bli spørsmål om erstatning for de økonomiske følger av at tålegrensen er overskredet.

Desemberavtalen gir ikke grunnlag for en annen bedømmelse. Etter Høyesteretts dom var forsvarets rådighetsutøvelse i skyte- og øvingsfeltet lovlig, men erstatningsbetingende. Avtalen tok derfor ikke sikte på etablere et selvstendig rettsgrunnlag for virksomheten, men å fastsette erstatning for fremtidig tap. Når det i dens punkt 3 tales om hva forsvaret har "rett til", dreier det seg ikke om en regulering av grensene for hva forsvaret lovlig kan foreta seg, men om premisser for erstatningsfastsettelsen. Avtalen etablerer derfor ikke begrensninger for forsvarets videre utnyttelse av feltet utover hva som følger av den rettsoppfatning Maukendommen er basert på. Om avtalen motsatt kan tjene som et supplement og etter omstendighetene hjemle tiltak som ellers ville vært problematiske, er det etter anførslene og lagmannsrettens vurdering av de aktuelle tiltak ikke foranledning til å gå inn på.Staten må etter dette frifinnes for Reinbeitedistriktets krav om fastsettelsesdom for ulovlighet i henhold til punkt 1 og 2 i den ankende parts påstand. Dommen er enstemmig på disse punkter.

Lagmannsretten behandler dernest erstatningskravet. Vilkårene for erstatning må vurderes for de enkelte tiltak hver for seg. Det legges i henhold til Maukendommen til grunn at tålegrensen ved forsvarets virksomhet allerede er overskredet i forhold til reindriften i Maukenområdet, slik at tiltak som medfører økte ulemper for næringen i utgangspunktet vil være erstatningsbetingende med mindre man kommer til at det er gitt erstatning for ulempene ved desemberavtalen. Dessuten må de alminnelige vilkår for erstatningsansvar - årsakssammenheng og økonomisk tap - være oppfylt. Ansvarsgrunnlaget er på det rene.

SIBO-anlegget

Lagmannsretten er ikke enig i statens prinsipale anførsel om at det er betalt erstatning for SIBO-anlegget ved desemberavtalen. Avtalen er nok mindre heldig utformet. Ved punkt 2 er det gitt erstatning for alle skader og ulemper som forsvaret måtte påføre reinbeitedistriktet fra og med vinterbeitesesongen 1984/85 og for all fremtid. Med hensyn til tid, karakter og intensitet, fremstår klausulen som ubetinget og ubegrenset med hensyn til hvilke ulemper forsvaret uten å betale ytterligere erstatning, kan påføre reindriften. Det sier seg selv at ulempene ved bruk av et militært skytefelt kan være meget omfattende og reelt ekskluderende i forhold til annen utnyttelse. Dette må det i utgangspunktet anses å være tatt høyde for i avtalen. På den annen side inneholder punkt 3, sammenholdt med kartet som det er henvist til, en meget detaljert oppregning av de eksisterende og planlagte installasjoner og fysiske inngrep avtalen gjelder. Oppregningen fremstår som uttømmende, og SIBO-anlegget er en ny installasjon som ikke kan anses omfattet av klausulen. Anlegget er riktignok oppført i tilknytning til en standplass, men utgjør ikke noen naturlig eller påregnelig utbygging av standplassen.

Det er en klar spenning mellom den meget dynamiske utforming av avtalens punkt 2 og den statiske utformingen av punkt 3. Det vesentligste spørsmål for reindriften antas å være hvilke faktiske ulemper bruken av skytefeltet medfører for virksomheten, snarere enn hvilke installasjoner eller konkrete fysiske inngrep bruken har tilknytning til. I betraktning av styrkeforholdet mellom partene, kan punkt 2 etter lagmannsrettens oppfatning likevel ikke begrunne en innskrenkende tolkning av punkt 3. I den utstrekning byggingen og bruken av SIBO-anlegget som ny installasjon medfører økte skadevirkninger for reindriften, må det derfor i prinsippet antas at disse kan kreves erstattet.

Det er enighet blant rettens medlemmer om premissene så langt. Ved den konkrete avgjørelsen har lagmannsrettens delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - alle unntatt meddommer Loyd Villmo - er kommet til at vilkårene for erstatningsansvar ikke er til stede fordi det ikke er sannsynlig at reindriften i tiden fra anlegget ble bygget til i dag har blitt påført ulemper som har gitt seg utslag i et målbart økonomisk tap. Den ankende part har heller ikke presentert konkrete anførsler eller synspunkter på erstatningsberegningen, men henvist til skjønn og alminnelig erfaring.

Anlegget ble påbegynt sommeren 1995 og byggearbeidene ble avbrutt i november. Byggingen fortsatte våren 1996, og anlegget ble ferdigstilt i august. I 1996-97 var anlegget lite brukt, mest til demonstrasjoner. Våren 1997 var hele skytefeltet stengt en måneds tid under vårflyttingen på grunn av de ekstreme snøforholdene vinteren 1996-97. Det nye utdannelsesmønsteret for førstegangstjenesten med årlig inntak i august medfører at anlegget brukes lite om høsten fordi rekruttene ennå ikke har tilegnet seg et tilstrekkelig ferdighetsnivå. Bruken er konsentrert til en periode på ca 2 måneder om våren på slutten av førstegangstjenesten. Anlegget ble derfor lite brukt høsten 1997, mens det ble brukt fra månedsskiftet aprilmai til ut juni 1998. Lagmannsrettens flertall kan ikke se at det gjennom partsforklaringer eller vitneførsel er kommet frem opplysninger om konkrete ulemper av betydning forbundet med anlegget som har gitt seg utslag i et målbart økonomisk tap hittil. Erstatning for fremtidig tap er ikke krevet for lagmannsretten. For vurderingen av et eventuelt fremtidig tap, synes det påkrevet å høste mer erfaring om virkningene av anlegget.

Anlegget er bygget i tilknytning til standplass 17 ved oppfylling i et myrlendt område. Det er ikke hevdet at anlegget legger beslag på beitemark.

Mindretallet - meddommer Loyd Villmo - finner det klart at forsvarets bygging av SIBO-anlegget ikke har dekning i desemberavtalen, og derfor må karakteriseres som et avtalebrudd. I motsetning til flertallet finner mindretallet det sannsynlig at reindriften er påført ulemper som må gi seg utslag i en viss erstatning. Fra et reindriftsfaglig synspunkt er det etter mindretallets oppfatning rimelig at SIBO-anlegget har langt større skadeeffekt for reindriften, særlig under flytting av rein etter den naturlige trekk- og flyttevei forbi anlegget, enn hva en ordinær standplass har. Det spesielle formål med SIBO-anlegget synes å måtte medføre betydelig økt aktivitet med skremmende støy under øvelser i og ved bygningene. Selv om konsekvensene for reindriften hittil ikke har vært store, tyder vitneutsagn på at samene er blitt påført visse skader og ulemper, både i forbindelse med utnyttingen av beitene og ved merarbeid, blant annet ved flytting med reinen i april 1997. Dette bør være erstatningsberettiget. I betraktning av flertallets standpunkt, finner mindretallet det unødvendig å foreta en nærmere vurdering av beløpets størrelse.

Bruken av snøscooter i Mauken skyte- og øvingsfelt

Bruk av snøscooter er et relativt nytt konsept i forsvaret. Som ledd i et prøveprosjekt ble det i 1989 anskaffet 5 scootere ved Skjold garnison. I 1995 ble det anskaffet ytterligere 45 scootere. Det ble også anskaffet et større antall lette terrenggående kjøretøyer til bruk om sommeren. Formålet er å gi infanteriet større mobilitet. I henhold til redegjørelsen fra forsvarets vitner finner opplæringen i bruk av snøscooter i hovedsak sted innenfor skyte- og øvingsfeltet, men det benyttes også i noen grad løyper i nærområdet ved garnisonen og kommunale scooterløyper som er åpne for almenheten.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at snøscooterkjøring kan være til skade for reindriften ved at reinen forstyrres på vinterbeite. Forsvaret er også oppmerksom på dette og forsøker å ta hensyn. I retningslinjer for bruk av snøscooter, gitt av bataljonssjefen ved Skjold garnison 14 november 1996, er det i et eget punkt om samiske næringsinteresser presisert at man i størst mulig grad skal unngå å uroe dyrene vinterstid, og at man skal holde seg unna reinen. Likevel er det klart at det kan oppstå uheldige episoder, enten man kommer over rein uforvarende eller ved ren uvettig opptreden. Gjennom bevisførselen er det opplyst om enkelte eksempler på dette.

Lagmannsrettens flertall - alle unntatt meddommer Loyd Villmo - er kommet til at reinbeitedistriktet ikke har krav på erstatning for lidt tap som følge av bruken av snøscooter innenfor skyte- og øvingsfeltet. Flertallets representanter har forskjellig begrunnelse for sitt standpunkt. De tre fagdommerne er enige med staten i at ulempene forbundet med bruk av snøscooter i feltet er dekket av desemberavtalen. Som nevnt ovenfor under behandlingen av SIBO-anlegget er avtalens punkt 2 gitt en meget vid slagvidde med hensyn til arten og intensiteten av de ulemper det er betalt erstatning for. At bruk av snøscooter ikke var konkret påregnelig da avtalen ble inngått, er ikke avgjørende. Med den tidshorisont avtalen har, kan man ikke ha oversikt over hvordan forsvarets øvingsbehov og øvingsmønster vil utvikle seg, eller hvilke nye våpensystemer som vil bli tatt i bruk. Om det går en grense for hvilke merulemper reindriften kan påføres uten erstatning ved endret eller intensivert bruk, og hvor grensen går, finner flertallet det unødvendig å gå nærmere inn på, idet det finnes klart at bruken av snøscooter, hensett til erstatningsbeløpet i avtalen, iallfall hittil ikke har overskredet noen slik grense.

Meddommer Esben Bø reserverer seg mot å ta standpunkt til om ulempene ved bruk av snøscooter er hjemlet i avtalen av 1985. Han legger avgjørende vekt på at det i de år som er gått siden snøscooter ble tatt i bruk, ikke er gjort sannsynlig at reindriften har blitt påført konkrete ulemper som har gitt seg utslag i et målbart økonomisk tap. Det er tilveiebrakt et altfor sparsomt faktumgrunnlag til å behandle anførselen forsvarlig. De øvrige representanter for flertallet tilføyer at de også tiltrer meddommer Bø's begrunnelse.

Lagmannsrettens mindretall - meddommer Loyd Villmo - er kommet til at reinbeitedistriktet må tilkjennes erstatning for bruken av snøscooter. Etter mindretallets oppfatning må anskaffelsen av 45 snøscootere anses som helt upåregnelig ved inngåelsen av avtalen, og reindriftssamene kan ikke ha forutsett ulemper av en slik karakter ved fastsettelsen av erstatningsbeløpet. Bruken av snøscooter må antas å medføre - og ha medført - betydelige negative konsekvenser for reindriften, knyttet til den store mobiliteten av folk, nedtråkking av snøen på verdifulle beitearealer, samt forstyrrelse av beitedyrene. Det siste er særlig viktig for reindriften i et område hvor vinterbeiteressursene er så begrenset, og hvor unødig energiforbruk må unngås. Disse betydelige skadevirkningene kan etter mindretallets oppfatning ikke anses dekket inn av det erstatningsbeløp som følger av avtalen. Erstatningsutmålingen må bli skjønnsmessig. Mindretallet finner det heller ikke på dette punkt nødvendig å foreta en eksakt beregning.

Militær aktivitet utenfor skyte- og øvingsfeltene Blåtind og Mauken

Erstatningskravet knytter seg til militær aktivitet utenfor skytefeltene som ikke skjer i henhold til rekvisisjon. Større øvelser - fra bataljonsnivå og oppover - gjennomføres alltid etter rekvisisjon i medhold av loven om militære rekvisisjoner av 1951, som inneholder egne oppgjørsregler.

Herredsretten tilkjente reinbeitedistriktet erstatning med kr 84.000 for lidt og fremtidig tap for aktivitet ved og på Reingjerdsfjellet. Domsgrunnene er på dette punkt meget knappe. Det er ikke redegjort for hva slags militær aktivitet det er gitt erstatning for, eller når den er utøvet. Det er heller ikke foretatt noen fordeling mellom lidt og fremtidig tap. Erstatning for fremtidig tap er ikke krevet for lagmannsretten.

Den nordlige delen av Reingjerdsfjellet er en del av øvingsfelt H som er leiet med kontrakt fra Statskog. Det ligger utenfor det område som i kartet vedlagt desemberavtalen er inntegnet som tilgrensende øvingsområder. For lagmannsretten er det fra forsvarets side uimotsagt opplyst at området siste gang ble brukt til militær aktivitet vinteren 1993, og da som ledd i en større øvelse med internasjonal deltakelse i henhold til rekvisisjon. Denne øvelsen er derfor ikke relevant. I årene frem til 1992 ble området i en viss utstrekning benyttet av avdelinger fra Skjold garnison til øvelser i mindre format. Lagmannsretten har ved åstedsbefaring konstatert at adkomstveien til feltet ikke bærer preg av å ha vært benyttet på en stund. Lagmannsretten legger til grunn at det i tiden etter mars 1993 - det kritiske tidspunkt for suksessiv foreldelse - ikke har funnet sted militær aktivitet i området, og at staten derfor i henhold til den aksessoriske motanken må frifinnes for denne del av erstatningskravet.

Om bruk av reinbeitedistriktet for øvrig er det for lagmannsretten gitt meget sparsomme opplysninger. Den ankende part har særlig festet seg ved at det skal ha funnet sted forflytninger i korridoren mellom skytefeltene Mauken og Blåtind, og har satt dette i forbindelse med aktuelle planer om sammenknytning av de to feltene. Fra forsvarets side er det imidlertid opplyst at slik transport bare har funnet sted i forbindelse med større øvelser hvor området har vært rekvirert, og lagmannsretten kan ikke se at det under ankeforhandlingen er fremkommet noe som er egnet til å rokke ved dette.

For øvrig finner lagmannsretten det sannsynlig at noe militær aktivitet finner sted utenom de faste skytefeltene med tilgrensende øvingsområdene, men bruken er sporadisk og antas å ha forholdsvis begrenset omfang. I hovedsak antas det å dreie seg om bruk av områder til gjennomfart.

Lagmannsrettens er enstemmig kommet til at reinbeitedistriktet ikke har krav på erstatning for lidt tap ved militær aktivitet utenfor Mauken og Blåtind. Det er ikke fra den ankende parts side tilveiebrakt noen konkrete holdepunkter for at slik bruk har voldt skader eller ulempe for reindriften av et omfang som kan gi seg utslag i et målbart økonomisk tap. Det foreligger ikke tilstrekkelig faktisk grunnlag til en forsvarlig prøving av anførselen, og staten må derfor frifinnes for kravet.

Oppsummering - saksomkostninger

Resultatet er etter dette at herredsrettens dom oppheves for så vidt gjelder slutningens post 2, mens staten for øvrig frifinnes for de krav som er fremsatt av reinbeitedistriktet. Frifinnelsen er enstemmig for så vidt gjelder kravene om fastsettelsesdom, mens den for så vidt gjelder erstatningsspørsmålet er avsagt under dissens fra meddommer Villmo på de punkter det fremgår ovenfor.

Både flertallet og mindretallet baserer saksomkostningsavgjørelsen på sine respektive standpunkter med hensyn til realiteten.

Flertallet legger etter resultatet til grunn at søksmålet for herredsretten er fullstendig tapt for reinbeitedistriktet, og at omkostningsavgjørelsen skal baseres på tvistemålsloven §172. Hovedanken har videre vært forgjeves, og omkostningsavgjørelsen for så vidt skal baseres på tvistemålsloven §180 første ledd. Staten har vunnet frem i motanken, og omkostningsavgjørelsen for så vidt skal baseres på tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172.

Flertallet er kommet til at reinbeitedistriktet, som har hatt fri sakførsel for begge retter, ikke bør ilegges omkostningsansvar verken i søksmålet for herredsretten eller i hovedanken for lagmannsretten. Avgjørelsen har riktignok ikke etter flertallets vurdering frembudt slik tvil at denne i seg selv gir grunnlag for anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd for herredsretten eller unntaket for "særlige grunner" i §180 første ledd for lagmannsretten. Saken har imidlertid reist spørsmål av generell rekkevidde i forholdet mellom reindriftssamene som etnisk minoritet og staten på et område hvor rettstilstanden til dels er lite avklart, og prosedyren har derfor vært forholdsvis bredt lagt opp fra statens side med sikte på en prinsipiell behandling. Flertallet finner derfor etter omstendighetene at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for herredsretten og i hovedanken for lagmannsretten. Motanken gjelder i det vesentlige erstatningsfastsettelsen under en post som også var påanket fra reinbeitedistriktets side, og har ikke medført meromkostninger av betydning. Reinbeitedistriktet sa seg straks enig i saksbehandlingsanken. Flertallet finner derfor at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes i motanken.

Mindretallet er kommet til samme resultat som flertallet, men basert på hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.

På grunn av dommernes ferieavvikling har domsavsigelsen trukket noe ut i tid.

Domsslutning :

1. Herredsrettens dom oppheves for så vidt gjelder domsslutningens post 2.

2. For øvrig frifinnes staten v/Forsvarsdepartementet.

3. Saksomkostninger for herredsretten og i hoved- og motanken for lagmannsretten tilkjennes ikke.