LH-1997-83
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-28 |
| Publisert: | LH-1997-00083 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Senja namsrett nr 96-00519 - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00083 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Skjærgård, 9001 Tromsø). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Roy Berntsen, 9001 Tromsø). |
| Forfatter: | Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Dag Nafstad. Lagdommer Brynjar Østgård |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §92, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §400, Tvistemålsloven (1915), §93, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3 |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om bruksrett til bolig etter ekteskapsloven §92.
Den 12. juni 1995 ga Fylkesmannen i Troms bevilling til separasjon for A og B. Noe senere samme år flyttet B ut av fellesboligen. Partene hadde bodd i boligen siden de bygget den i 1981.
Den 3. desember 1996 fremsatte B begjæring til Senja namsrett om midlertidig avgjørelse om bruksrett til boligen etter ekteskapsloven §92. Det var vist til at hun 8. oktober 1996 hadde begjært offentlig skifte da partene ikke hadde blitt enige om delingen av boet.
A kom med skriftlig tilsvar til begjæringen og 20. desember 1996 avsa Senja namsrett kjennelse med slik slutning:
1. B gis bruksrett til gnr ** bnr *** i Tranøy kommune inntil skiftets avslutning.
2. Partene dekker hver sine omkostninger.
A påkjærte kjennelsen. Namsretten ga kjæremålet oppsettende virkning, jfr. tvistemålsloven §400. B tok til motmæle.
Etter at saken innkom lagmannsretten har partene utvekslet ytterligere prosesskrift. Lagmannsretten har ved henvendelse til Senja skifterett fått opplyst at det ikke er åpnet offentlig skifte i boet til A og B.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsretten har ikke lagt vekt på at han er blind. Huset er tilpasset hans handikap og han har et særskilt behov for å bli boende i huset. Han kan stort sett klare seg på egen hånd i huset og den eventuelle bistand han trenger, kan han få av sine søsken som er hans naboer. Hans foreldre er eldre og sykelige. Han kan ikke ta bolig hos dem.
Videre er han i ferd med å få innstallert et lydstudio i kjelleren i huset. Dette vil kunne gi ham arbeidsinntekter.
For øvrig frykter han for at boligen vil bli beskadiget dersom hans fraseparerte ektefelle flytter inn sammen med barna.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger.
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er riktig. Hennes og barnas bosituasjon er prekær. Det er ikke riktig at hun eller barna har skadet boliger de har bodd i.
A klarer seg utmerket på egen hånd utenfor boligen og han kan flytte til sine foreldre som har et stort hus.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse fastholdes.
2. A pålegges umiddelbart å flytte ut av boligen.
3. A tilpliktes å betale sakens fulle omkostninger.
Lagmannsretten finner at kjæremålet må tas til følge, og skal bemerke:
Det er ikke åpnet offentlig skifte i fellesboet og begjæringen om midlertidig avgjørelse er med rette behandlet av namsretten, jfr. ekteskapsloven §93.
Ekteskapsloven §92 første ledd lyder:
Etter begjæring av en ektefelle kan retten ved kjennelse treffe midlertidig avgjørelse om separasjon, rett til bidrag eller bruksrett til bolig eller vanlig innbo i det felles hjemmet. Før separasjon er krevd eller skilsmisse er reist, kan midlertidig avgjørelse bare treffes dersom særlige grunner taler for det. Når ikke annet er bestemt, gjelder en midlertidig avgjørelse fram til spørsmålet om separasjon, bidrag eller bruksrett er rettskraftig avgjort.
Lovteksten gir ikke uttrykk for hvilke vilkår som kreves etter at separasjon er krevet eller søksmål om skilsmisse er reist. Men utgangspunktet må være at midlertidig avgjørelse kan besluttes såfremt en ektefelle har praktisk behov for det, og det ikke virker urimelig ovenfor den annen ektefelle. Vurderingen må skje konkret, i forhold til den ordning det er tale om.
For øvrig kan en midlertidig avgjørelse treffes også etter at det er gitt bevilling eller dom på separasjon eller skilsmisse, se avgjørelsen i Rt-1972-508.
A har bodd i boligen siden den ble oppført i 1981. Hans søsken bor i nabolaget og så vidt skjønnes klarer han seg stort sett på egen hånd tross sin blindhet. Det må antas at det for han, som følge av handikapet, vil være av særskilt verdi å kunne bli boende i vante omgivelser. Hans foreldre er eldre og snart selv hjelpetrengende, og han kan ikke henvises til å ta opphold der. Slik saken er opplyst, har lagmannsretten vanskelig for å se hvilke alternative botilbud han har.
Selv om B har usikre leieforhold og det er ønskelig at hun og barna får en annen og bedre bolig, kan lagmannsretten ikke se at dette kan begrunne at hun gis bruksrett til boligen. Kravet er fremmet omlag halvannet år etter at partene ble separert og hun flyttet ut. Hun har siden utflyttingen bodd i leiet bolig og hun har således vært i stand til å skaffe seg og barna bolig.
Ut fra en samlet vurdering finner lagmannsretten at det vil virke urimelig overfor A om B gis bruksrett til boligen. Etter dette blir begjæringen ikke å ta til følge.
Kjæremålet har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter de alminnelige bestemmelser i tvistemålsloven kapittel 13, jfr. henvisningen i ekteskapsloven §93 og tvangsfullbyrdelsesloven §3-3.
Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, må omkostningsavgjørelsen baseres på tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Hovedregelen er at kjærende part skal tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, men unntak kan gjøres dersom utfallet beror på nye opplysninger, se §172 annet ledd 2. alternativ og avgjørelsen i Rt-1988-233.
Tilsvaret til namsretten med bilag inneholdt sparsomt med opplysninger om As behov for boligen og hans foreldres situasjon. Dette til tross for at namsretten hadde bedt om merknader til opplysningene i begjæringen om at han kunne ta midlertidig opphold hos foreldrene. Opplysningene fremkom først for lagmannsretten og lagmannsretten finner at A ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunn til å gjøre noen endring i namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen fra B om bruksrett til gnr ** bnr *** i Tranøy kommune tas ikke til følge.
2. For namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke saksomkostninger.