LH-1998-790

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-15
Publisert:	LH-1998-00790
Stikkord:	Forlenget sikring
Sammendrag:
Saksgang:	Tana og Varanger herredsrett nr. 98-152 F - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00790.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Monica Hansen Nylund) mot A (Forsvarer: Advokat Ann Turid Bugge).
Forfatter:	Lagdommer Inger Lyng, rettens formann. Sorenskriver Svein Staurem. Herredsrettsdommer Rolf Karset. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §39, §227, LOV-1997-01-17-11

Saken gjelder forlengelse av sikringsbemyndigelse.

A ble ved Hålogaland lagmannsretts dom 04 04 90 dømt for forsettlig drap til fengsel i 6 år. Samtidig ble påtalemyndigheten bemyndiget til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr 1 ae for et tidsrom av inntil 5 år.

Domfelte ble i juni 1990 innsatt til soning på Ila landsfengsel og sikringsanstalt og gikk ved løslatelse fra fengselstraffen 21 05 93 over på lukket sikring samme sted. I august 1993 ble det besluttet sikring i frihet på Ørjetun evangeliesenter. A ble imidlertid ikke overført fordi han brøt frisikringsvilkåret om alkoholforbud. Først 14 09 94 ble A overført til Ørjetun etter nytt vedtak om bytte av sikringsmidler. 10 10 94 ble han varetektsfengslet etter vilkårsbrudd og senere samme måned tilbakeført til Ila.

Justisdepartementet besluttet 18 09 97 sikring i frihet, og domfelte ble overført til Kriminalomsorgens hybelhus i Bodø. Under oppholdet i Bodø ble domfelte varetektsfengslet ved to anledninger etter å ha brutt alkoholforbudet. I januar 1998 ble han tilbakeført til Ila.

Statsadvokaten i Troms og Finnmark har 14 04 1998 satt A under tiltale til ervervelse av forlenget sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr 3, jfr nr 1 a-f, for et tidsrom av inntil 5 år. Lengstetiden for sikringsbemyndigelsen utløfødt xx.xx.98. Domfelte ble da varetektsfengslet på grunnlag av tiltalebeslutningen.

Tana og Varanger herredsrett avsa 31 08 98 dom med slik domsslutning:

Kravet om forlenget sikringsbemyndigelse av A, født xx.xx.1956, tas ikke til følge.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til dommen.

Påtalemyndigheten ved Troms og Finnmark statsadvokatembeter har påanket dommen. Anken ble ved lagmannsrettens beslutning 02 10 98 henvist til ankeforhandling.

A ble løslatt fra varetekt primo september 98. Han ble 03 10 98 siktet for overtredelse av straffeloven §227 og varetektsfengslet til 30 10 98.

Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 02 og 03 03 99. Domfelte møtte og ga forklaring. Han ble etter eget ønske og henstilling fra sin forsvarer dimittert etter å ha gitt forklaring. De rettspsykiatrisk sakkyndige, Karl-Ewerth Horneman og Børre Husebø, som også var oppnevnt for herredsretten, møtte begge for lagmannsretten. Under hovedforhandlingen oppnevnte lagmannsretten også overlege/psykiater Torgeir Vethe og lege Lars Harald Os som sakkyndige. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

Aktor har gjort gjeldende at drapshandlingen må tillegges betydning ved vurdering av forlenget sikring. A ble dømt for å ha drept en kamerat med flere knivstikk og slag mot hodet. Både avdøde og domfelte var sterkt påvirket av alkohol da drapet skjedde. Domfelte ble ved den judisielle obserasjonen funnet å ha - og han har i følge de sakkyndige fortsatt - mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner. Det er konstatert at han har en hjerneskade trolig som følge av langvarig og massivt alkoholmisbruk og han drikker fortsatt. Han har hatt flere psykosegjennombrudd og er preget av paranoide vrangforestillinger. Det er kvalifisert risiko for at han under påvirkning av alkohol påny vil kunne begå alvorlige straffbare handlinger av voldelig karakter.

Den episode som fant sted i Kirkenes i begynnelsen av oktober viser at domfelte i beruset tilstand feiloppfattet situasjonen og opptrådte truende overfor politiet. Det som skjedde kan ikke bagatelliseres, blant annet er det alvorlig at han hadde en stor kniv tullet inn i en håndduk under hodeputen. Episoden viser at det nærliggende å frykte at A kan gripe til vold når han oppfatter seg truet.

Aktor la ned påstand om at påtalemyndigheten gis forlenget sikringsbemyndigelse i medhold av straffeloven §39 nr 1 a-f for inntil 5 år.

Forsvareren har bestridt at vilkårene for forlenget sikring foreligger. For det første kan det reises tvil om de sakkyndiges karakteristikk av domfelte som en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner er korrekt. Dernest foreligger det ikke en kvalisifisert risiko for at domfelte skal begå nye alvorlige straffbare handlinger. Under enhver omstendighet fremstår fortsatt sikring i 5 år som uhensiktsmessig, all den stund domfelte ikke vil være i en annen situasjon om nye 5 år. Det må også tas hensyn til at sikringsinstituttet er under avvikling og lovbrytere av As type vil falle utenfor det foreslåtte forvaringssystem.

Det er på det rene at domfelte har et massivt alkoholproblem. Det er ikke grunn til å regne med at han vil komme til å slutte å drikke. Verken i domfeltes historie før drapet eller under soning og sikring, er det imidlertid holdepunkter for at han er en person som utøver vold, heller ikke når han er beruset. Det drap A er dømt for, må betegnes som situasjonsbetinget.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Den påankede dom gjelder forlengelse etter straffeloven §39 nr 3 annet ledd av sikringsbemyndigelse som utløfødt xx.xx.98. Etter denne bestemmelse skal retten når sikring besluttes, "fastsette en lengstetid utover hvilken forholdsregler ikke må anvendes uten rettens samtykke". Bemyndigelse til sikring ble gitt på grunnlag av den drapsforbrytelse domfelte ble dømt for i 1990. Avgjørende for om sikringen skal forlenges utover den lengstetid som i første omgang ble fastsatt, vil være en vurdering av de øvrige omstendigheter som begrunner anvendelsen av sikringsmidler, domfeltes sjelsevner og faren for gjentakelse av straffbare handlinger.

Lovens begrep "mangelfullt utviklede/varig svekkede sjelsevner" svarer ikke til noen anerkjent psykiatrisk diagnose. Ved vurderingen av om det foreligger mangelfullt utviklede eller varig svekkete sjelsevner, må det foretas en totalvurdering av personligheten hvor det legges vekt på mangler ved følelses- og viljeslivet og på de intellektuelle evnene.

Av den rettspsykiatriske erklæring avgitt 14 11 89 fremgår følgende:

Siden 12 års alderen, mens han gikk på folkeskolen, har han levd et ustabilt og ustrukturert og asosialt liv, med manglende evne til tilpasning, tidlig kriminell løpebane og tidlig innsettende alkoholmisbruk og misbruk av diverse sniffemidler. Etter hvert utvikling av kronisk alkoholisme, og ved minst to anledninger har han hatt delirium tremens. Det er videre grunn til å anta at han ved flere anledninger har utviklet en alkoholpsykose etter lengere drikkeperiode. Han har klare symptomer sin blackout, tenning og reparasjonstrang.

De sakkyndige konkluderte med at observanden hadde mangelfullt utviklede sjelsevner og uttalte videre:

Som følge av observandens langvarige og massive alkoholmisbruk er det holdepunkter for å konkludere med at han lider av varig svekkede sjelsevner. En viser blant annet til at han, som følge av alkoholmisbruket ved to anledninger har hatt delirium tremens og der er holdepunkter for at han i kortere perioder har hatt symptomer forenlig med en alkoholpsykose.

Av erklæring avgitt 14 01 98 til bruk for Tana og Varanger herredsrett i anledning påtalemyndighetens begjæring om forlengelse av sikringen går det frem at domfeltes psykiske tilstand har variert under oppholdet på Ila med isolasjonstendenser, psykotiske episoder med hallusinose og paranoide ideer. Under oppholdet har han vært innlagt 3 ganger i psykiatrisk sykehus. Det er ellers fremholdt at domfelte har ruset seg på alkohol under permisjoner fra Ila og mens han var undergitt sikring i frihet. De sakkyndige fant ikke grunnlag for sinnsykdom på obervasjonstidspunktet.

Fra erklæringen hitsettes:

Når det gjelder spørsmålet om mangelfullt utviklede sjelsevner, er observanden ved den tidligere observasjon antatt å lide av mangelfullt utviklede sjelsevner, slik det fremgår av dokumentasjonen med ustabil livsførsel, asosialitet, tiltagende alkoholmisbruk, kriminell aktivitet og i alt 12 domfellelser i årene 1975-90. Han har ikke vist evne eller vilje til endring av livsførsel. I de årene som er gått er det ikke holdepunkter for at det har inntrådt en ettermodning eller endring av hans personlighetstrekk. Han anses fortsatt som psykisk labil med angst og depressive trekk, dårlig sosial fungeringsevne og tilpasningsevne. Han anses som viljesvak og holdningsløs og uten evne til endring av livsførsel.

Konklusjonen blir derfor at observanden fortsatt antas å lide av mangelfullt utviklede sjelsevner.

Det er også holdepunkter for å anta at observanden lider av varig svekkede sjelsevner, som følge av langvarig og massivt alkoholmisbruk som har ført til kronisk alkoholisme. Han oppfattes som alkoholskadet med svekket hukommelse, dårlig fungeringsevne, manglende evne til å ta vare på seg selv og nedsatt kritisk sans og omdømme.

Som følge av observandens mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner antas det å være fare for gjentakelse av straffbare handlinger, slik som han tidligere har gjort seg skyldig i og også handlinger av voldelig karakter. Særlig stor vil faren være ved fortsatt alkoholmisbruk og sinnsykelige reaksjoner.

De sakkyndige som begge fulgte forhandlingene for lagmannsretten, har fastholdt sin vurdering og konklusjon. Dr Husebø har redegjort for at det ved CT - undersøkelse av domfelte har blitt påvist at han har en hjerneskade. I følge den sakkyndige er det grunn til å tro at denne kan tilbakeføres til langvarig alkoholmisbruk.

Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at domfelte både under oppholdet på Ila og mens han har vært sikret i frihet, har fortsatt å ruse seg på alkohol, tildels ved inntak av betydelige mengder og i ukontrollerte former. Han har ikke, verken under soning eller sikring, maktet å styre sin avhengighet av alkohol eller å få bukt med problemet. Det må således legges til grunn, slik domfelte også selv har erkjent, at han fortsatt har et betydelig alkoholproblem.

På bakgrunn av de sakkyndiges vurdering og det som ellers er dokumentert om domfeltes alkoholmisbruk, hans psykiske tilstand og sosiale fungering, finner lagmannsretten at det er tilstrekkelige holdepunkter for at domfelte fortsatt må betegnes som en person med mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner.

Domfelte har sont fengselstraffen og utholdt den ilagte sikring, i det alt vesentlige i lukket anstalt. For at domfelte skal undergis fortsatt sikring, må det kunne påvises at han ved sin mentale avvikstilstand fortsatt representerer en kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlig kriminalitet, jfr Rt-1988-262 og Rt-1988-811.

Domfelte har hatt flere opphold i kursted og han har måttet avstå fra å innta alkohol under soning og sikring. Han har ikke vært villig til og synes ikke motivert for å slutte å drikke. For sin videre vurdering legger lagmannsretten til grunn at domfelte fortsatt har et massivt alkoholproblem. Det er etter lagmannsrettens syn urealistisk å forvente at domfelte vil kunne endre sitt drikkemønster og sin livsførsel av eget tiltak eller at det vil lykkes å få han til å gjennomføre et behandlingsopplegg med sikte på rusfrihet.

Alkoholmisbruk vil i seg selv ikke være grunnlag for fortsatt sikring. De sakkyndige har relatert gjentakelsesfaren til hans alkoholmisbruk og særlig fremhevet at det under påvirkning av alkohol er nærliggende risiko for at domfelte vil kunne mistolke en situasjon, oppfatte seg truet og gripe til vold, herunder bruk av kniv og annen farlig redskap.

Ved vurdering av gjentakelsesfaren har domfeltes tidligere befatning med kriminalitet stor betydning. I tiden fra 1971 til 1989 er han straffedømt en rekke ganger for vinningskriminalitet, dog med unntak av en dom for legemsfornærmelse i 1979 og drapet som var grunnlag for sikringsdommen.

Når det gjelder tiden etter drapet, har det ikke vært rapportert om at domfelte har vært involvert i alvorlige kriminelle forhold, verken av voldelig eller annen art, til tross for at han gjentatte ganger har drukket alkohol både på permisjoner fra Ila eller under sikring i frihet. Etter lagmannsrettens syn fremstår drapet i 1989 nærmest som en affektpreget voldshandling begått i en spesiell situasjon og ikke som utslag av et typisk trekk ved As væremåte.

Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at A både av overlege/ psykiater Torgeir Vethe som hadde mer enn 120 terapitimer med A mens han var på Ila og av fengselslege Lars Harald Os, blir beskrevet som en deprimert person med stor sosial angst, men uten aggressive trekk og mangelfull impulskontroll. Etter deres syn er det således grunn til å merke seg at A under oppholdet på Ila ikke har vært voldelig verken overfor medinnsatte eller ansatte.

I forbindelse med alkoholmisbruk på Kriminalomsorgens hybelhus i Bodø kan As opptreden nok ha gitt grunn til usikkerhet og tildels frykt hos personalet og de andre beboerne og det er rapportert om et tilfelle av bråk og mulig skadeverk. Det er imidlertid på det rene at det heller ikke ved denne anledning ble utøvd vold.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke en så kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger, at det av hensyn til samfunnsvernet er nødvendig å forlenge sikringsbemyndigelsen ytterligere. Selv om det tas i betraktning at A er dømt for drap, må det etter lagmannsrettens syn legges adskillig vekt på at A har sont straffen og utholdt sikring i 5 år uten at det er rapportert om andre brudd på sikringsvilkårene enn alkoholmisbruk.

Det er en kjennsgjerning at langvarig alkoholmisbruk kan medføre endringer av personligheten, svekket selvkontroll og økt aggressjonsnivå. Lagmannsretten kan etter en samlet vurdering imidlertid ikke se at risikoen for at A på ny vil begå straffbare handlinger av alvorlig art er større enn den risiko andre langtkomne alkoholmisbrukere erfaringsmessig vil fremby.

A ble i oktober 1998 pågrepet og varetektsfengslet etter å ha opptrådt truende overfor uniformert politi i Kirkenes. A hadde i beruset tilstand kommet med verbale trusler og siktet mot politiet med en gjenstand som viste seg å være en leketøysrevolver, fra vindu i sin bolig i annen etasje. Lagmannsretten har forståelse for at politiet hadde grunn til å oppfatte situasjonen som svært alvorlig og derfor tok de nødvendige forholdsregler. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne tillegge denne episoden særlig betydning og viser til at den av dr Horneman under hovedforhandingen for lagmannsretten ble betegnet som "fyllerør". Den påtalemessige siden av episoden er ikke endelig avgjort.

Etter lagmannsrettens syn vil en forlengelse av sikringsperioden med 5 nye år neppe ha betydning for As misbruksmønster. Erfaring fra tidligere forsøk på sikring i frihet har vist at det ikke er mulig for A å etterleve alkoholforbudet, til tross for strenge kontrolltiltak og inntak av antabus. Hvis A fortsatt skulle undergis sikring, fremstår Ila sikringsanstalt eller fengslig forvaring som de realistiske sikringsalternativ.

Lagmannsretten bemerker for øvrig at sikring som særreaksjon i tillegg til fengselsstraff for tilregnelige lovbrytere er vedtatt opphevet ved lov av 17 januar 1997 nr 11. Loven er imidlertid ikke trådt ikraft, og det er usikkert når så vil skje. Det forutsetter en egen ikrafttredelseslov. Den begrunnelse som er gitt i Ot.prp.nr.87 (1993-94) for opphevelse av sikringsinstituttet har imidlertid relevans ved vurderingen av nærværende sak.

På bakgrunn av den begrensete risiko for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger som etter lagmannsrettens vurdering finnes å foreligge i denne saken, fremstår også fortsatt sikring av A som et uforholdsmessig inngrep.

A har bosatt seg i Kirkenes, der han også bodde før drapet. Han er tildelt kommunal bolig og har en avtale med sosialkontoret om disponering av trygden, slik at de faste utgiftene dekkes og han får utbetalt resten i ukentlige beløp. Det er opplyst at han klarer seg uten ytterligere økonomisk bistand.

Han har jevnlig kontakt med sosialkontoret. I følge vitnet, sosialkurator Solveig Langeland, er det ikke vanskelig å samarbeide med ham, selv om han er beruset. Han har holdt avtalene med sosialkontoret.

A har hatt et opphold ved Pinsemenighetens Evangeliesenter i Karasjok og har muligheter til å komme tilbake dit etter ny søknad. Lagmannsretten forstår på grunnlag av Langelands forklaring at evangeliesenteret har stor betydning for A, som et sted der han kan få omsorg og føle tilhørighet. Selv om opphold ved senteret forutsetter alkoholavhold, har senteret vist stor toleranse i den forstand at brudd på avholdsplikten ikke stenger for nytt inntak. Det er også opplyst at A har familie i Kirkenes.

Etter de opplysninger som foreligger, må lagmannsretten legge til grunn at domfelte fortsatt vil ha en ustrukturert tilværelse, preget blant annet av alkoholmisbruk og det er fare for vinningskriminalitet. Men denne fare og det hjelpebehov som domfelte utvilsomt har, kan ikke begrunne fortsatt sikring i det foreliggende tilfelle.

Anken blir etter dette å forkaste.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

Anken forkastes.