LH-1998-801
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-25 |
| Publisert: | LH-1998-00801 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Alta herredsrett nr. 97-318 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00801 A. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00040A. |
| Parter: | Ankende part: Alta Kraftlag AL v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Hjort DA v/advokat Stein Erik Stinessen). Ankemotpart: Kemigruppen v/Mikkel Persen (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Lyng, formann. Lagdommer Bård Gaarder. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr med 2 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Vassdragsloven (1940) |
Saken gjelder krav fra reineiere på erstatning etter regulering av Oldervikvann på Seiland.
Reinbeitedistrikt 24 A Seiland Vest består av den sørlige del av øya Seiland i Altafjorden og utgjør et areal på 298 km2 . Kemigruppen - brødrene Mikkel Persen Kemi, Nils Mattis Kemi og Aslak Persen Kemi - har vår- og sommerbeite for omlag 800 voksne dyr i dette reinbeitedistriket. I tillegg til Kemigruppen, som bruker sørvestre del av området fra Bekkarfjordnes til Bårdfjordneset, har Gainogruppen sitt beiteland i den nordvestre del av området og Saragruppen i den østlige del og på Bårdfjordneset. Etter at Saragruppen la ned sin reindrift midt på 80-tallet har Kemigruppen brukt også deres område, blant annet i Store Bekkarfjord.
Oldervikvannet ligger i Kemigruppens bruksområde. Området ved vannet er småkupert, blir tidlig snøbart og har vært brukt som vårbeite for dyr som ble ilandsatt i Seibukta. Vannet ble demmet opp først på 40-tallet i forbindelse med bygging av kraftverk i Hakkstabben. Kraftverket var i drift fra 1949 til slutten av 70tallet. I 1963 ble det lagt sjøkabel for elektrisitetsforsyning til Seiland og driften ved det lokale kraftverk ble redusert. I 1988 overtok Alta Kraftlag AL fallrettighetene.
Alta Kraftlag fikk ved kongelig resolusjon 20 05 93 tillatelse til å gjenoppta reguleringen av Oldervikvannet og bygge ny kraftstasjon. Den nye stasjonen skulle føres opp 100 meter lenger ned i vassdraget og nytte fallet ned til kote 15. Reguleringen skulle ikke endres i forhold til tidligere regulering. Ifølge manøvreringsreglementet kan vannstanden endres +/ 2 meter i forhold til normal vannstand 110,5 meter. Nedbørsfeltet for reguleringen er på 10,6 km2. Vannet tappes ned utover vinteren og våren for å kunne motta smeltevann. Det nye kraftverket ble satt i drift i 1994.
Mikkel Kemi, som er formann i reinbeitedistrikt 24 A, ble gjennom avisoppslag i mai 1993 kjent med planene om opprusting av Hakkstabben kraftverk. Advokat Geir Haugen varslet 10 05 93 pr telefaks kraftlaget på vegne av Kemigruppen om at det var mye rein i området og at nedtapping av vannet måtte stanses til isen var gått. Han ba også om forhandlinger med kraftlaget og viste til at anleggsarbeidene og den fremtidige drift av kraftverket ville medføre skader og ulemper for reindriften ved issprekker på det regulerte vannet.
Kraftlaget bestred å være erstatningsansvarlig, men ønsket å medvirke til en løsning. Partene foretok befaring og drøftet ulike tiltak, men kom ikke til enighet. I brev 01 07 93 tilbød kraftlaget seg å betale kr 50.000 som et engangsbeløp som kompensasjon for ulemper for reindriften. Tilbudet ble ikke akseptert.
Ved stevning 11 08 97 anla Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi søksmål for Alta herredsrett mot Alta Kraftlag AL med krav om erstatning oppad begrenset til kr 300.000 for skader og ulemper som følge av opprusting og drift av kraftverket.
Alta herredsrett avsa dom 29 06 98 med slik domsslutning:
1. Alta Kraftlag AL dømmes til å betale kr 100.000 - kroneretthundretusen 00/100 - i erstatning til Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi.
2. Alta Kraftlag AL dømmes til å dekke det offentliges saksomkostniger med kr 50.199,83 - kronerfemtitusenetthundreoginittini 83/100.
3. Alta Kraftlag AL dømmes til å dekke Kemigruppens saksomkostninger med kr 17.033,27 - kronersyttentusenogtrettitre 27/100.
4. Oppfyllelsesfristen for domsslutningens punkt 1-3 er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Om saksforholdet for øvrig, samt partenes anførsler for herredsretten, vises til herredsrettens dom.
Alta Kraftlag AL har i rett tid anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Kemigruppen har tatt til motmæle og erklært aksessorisk motanke. Ankeforhandling ble holdt i Alta 25 og 26.05.99. For Kemigruppen møtte Mikkel Persen Kemi, Nils Mattis Kemi og Aslak Persen Kemi. Mikkel Persen Kemi avga partsforklaring. Hans forklaring ble supplert av de øvrige partsrepresentanter . Administrerende direktør Tor Emaus møtte som partsrepresentant for Alta Kraftlag og avga forklaring. Det ble foretatt befaring og avhørt 3 vitner. Rettsoppnevnt tolk var tilstede under rettsforhandlingene. Det vises til rettsboken.
Alta Kraftlag AL har i hovedtrekk anført:
Opprustning av kraftverket rokker ikke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften og innebærer ikke noen innsnevring av driften i området. Reinbeitedistriktet er på 298 km2 og området ved Oldervikvann utgjør en ubetydelig del av det totale området. Området har perifer betydning som beiteland, det er områdene i Store Bekkarfjord og ved Altneset som har vært benyttet mest. Kemigruppens reintall var i tiden før 1993 blitt redusert fra ca 2.000 til ca 800 dyr.
Det er motstridende oppfatninger av reindriftens omfang i området, hvorvidt det er trekkvei eller stasjonært vårbeite. Det har ikke vært ilandsatt dyr i Seibukt etter 1993 og det finnes ikke holdepunkter for at rein oppholder seg i området over lengre tid.
Magasinet er svært beskjedent i reguleringsmessig forstand. Oldervikvannet har vært regulert i over 50 år. All den stund bunnluka på dammen var stengt også i den tid kraftverket var ute av drift, var vannet i praksis regulert. Den aktuelle opprustning av demningen representerer ikke noen utvidelse av tidligere magasin.
Det er ikke konstatert eller sannsynliggjort tap av rein i issprekker på de 50 år kraftverket har eksistert og heller ikke i løpet av 90-årene. Eventuelle issprekker vil kunne oppstå når vannet tappes ned for å kunne motta smeltevann. Det dreier seg om en kortvarig periode i begynnelsen av mai. Det er uavklart om og i hvilket omfang - i større omfang enn tidligere - det overhodet vil oppstå issprekker. Reindriften har ikke fremlagt materiale som kan dokumentere sprekkdannelser eller på annen måte gjort forsøk på å sannsynliggjøre grunnlaget for sitt erstatningskrav. Verken under herredsrettens eller lagmannsrettens befaringer har det vært mulig å påvise slike sprekker.
Det er heller ikke påvist at den omlegging av reindriften som har funnet sted var nødvendig for å unngå tap av rein. Det er umulig å vite om tap ville oppstått om driften hadde fortsatt som før. Omleggingen har ikke vært drøftet med kraftlaget eller med reindriftsforvaltningen.
Hvis det forutsettes å foreligge tapsrisiko, ligger opprusting av kraftverket klart innenfor den naborettslige tålegrense. Den alminnelige tilpasningsplikt gjelder også for reindriften. Oldervikvannet representerer ikke noe marginalt beiteområde og ligger heller ikke sentralt plassert i området.
Kemigruppen har ikke på noen måte sannsynliggjort grunnlaget for sitt krav. Under prosessen har kravet endret karakter fra forslag om fysiske tiltak fra næringens side til økonomiske krav av helt urealistisk størrelse. Det er ikke engang gjort forsøk på å dokumentere reelle tap av den størrelsesorden det er nedlagt påstand om.
Kemigruppen har påstått at ekspropriasjon de facto fant sted. De kunne selv begjært skjønn, men valgte i stedet å vente i mer enn 4 år med uttak av ordinær stevning med alminnelig omkostningsrisiko.
Det er lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1. Alta Kraftlag AL frifinnes.
2. Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi dømmes til å betale sakens omkostninger til Alta Kraftlag AL for så vel herredsretten som lagmannsretten samt 12% rente p.a. fra forfall og til betaling skjer.
I motanken:
1. Alta Kraftlag AL frifinnes.
2. Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi dømmes til å betale sakens omkostninger til Alta Kraftlag AL samt 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Regulering av Oldervikvannet er et inngrep i reindriften som har erstatningsrettslig vern. Saksbehandlingsreglene ved konsesjonsbehandlingen har ikke vært fulgt. Det ble ikke innhentet uttalelse fra reindriftshold. Følgelig mangler en avveining av om inngrepet er mer til gagn enn til skade. Hvis kraftlaget hadde reist ekspropriasjonssak for å få reguleringen gjennomført, ville de måtte sannsynliggjøre at inngrepet ikke medførte tap eller fare for tap for reindriftsinteressene i området. Det er grunn til å anvende samme bevisbyrderegel i denne sak.
Også ved endring av eldre reguleringsprosjekter skal tiltakshaver etter vassdragsloven sørge for utredning av skadevirkninger av tiltaket. Det er ikke gjort. Man har i stedet søkt å velte ansvar for og kostnader med utredninger over på reindriften.
Det forekom ikke issprekker på Oldervikvannet tidligere, verken mens det gamle kraftverket var i drift eller etter at det ble nedlagt. Opprustingen og bygging av nytt kraftverk har skapt en helt ny situasjon. Issprekker i regulerte vann representerer en særlig risiko for at rein kan falle ned i sprekkene. Oldervikvannet tappes ned i forbindelse med snøsmelting, nettopp på det tidspunkt det er aktuelt å sette i land rein på vårbeite. Reinen har tidligere oppholdt seg i området på vårbeite.
Vannets beliggenhet viser at reinen må trekke over isen for å komme inn i området. Etter 1993 har Kemi ikke våget å ha rein der. Det er uansvarlig å hevde at Kemigruppen i strid med sin vurdering av forsvarlig reindrift skal være henvist til å sende rein inn i området for så å kreve tapene erstattet.
Reindriften er sårbar og særdeles følsom for inngrep. Kemigruppen har mistet verdifullt vårbeite. Det er særlig vårbeitene det er knapphet på. Det oppstår også økt fare for sammenblanding med dyr fra nabodistriktet ved at de er avskåret fra landsetting i Seibukta og beitene ved Oldervikvannet. Når Saragruppen starter opp igjen med reindrift, må Kemigruppen bort fra deres områder, både i Bekkarfjord og på Bårdfjordneset.
Beiteområdene presses stadig fra andre hold, blant annet ved sauebeitingen i Bekkarfjord og lakseoppdrett i Kufjorden.
Det er ikke reindriftsmessig forsvarlig å sette inn tiltak i form av mer intens vokting av reinen i området. For det første er det mangel på kyndige folk som kan utføre denne jobben. Reineierne har videre erfaring for at den skiløper som patruljerte området mens anleggsarbeidene pågikk, uroet dyra og skapte andre problemer.
Før Oldervikvannet ble regulert ble Seibukta brukt som ilandsettingsplass. Som følge av reguleringen er både vår- og høstbeitene ødelagt. Trekkveiene er blitt forstyrret og rein må landsettes på flere plasser. Det er umulig å dokumentere tap. Det som kreves erstattet, er det økonomiske tap ved at reinen må holdes borte fra området.
Det er lagt ned slik påstand:
I hovedanken:
1. Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes.
2. Alta Kraftlag AL dømmes til å betale Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi og det offentlige sakens omkostninger for begge retter
I motanken:
1. Alta Kraftlag AL dømmes til å betale til Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi utover det som måtte bli tilkjent i hovedanken erstatning skjønnsmessig fastsatt og begrenset oppad til kr 400.000,- med tillegg av 12% rente fra 01.06.94 til betaling skjer.
2. Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi og det offentlige tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Innledningsvis vil retten gi en kortfattet redegjørelse for bakgrunnen for søksmålet slik lagmannsretten ser det.
Reindriften har etter rettspraksis et erstatningsrettlig vern ved inngrep i næringens områder og rettigheter. Det tilligger den som vil kreve erstatning å godtgjøre at vilkårene for erstatning er tilstede. Lagmannsretten viser for så vidt til NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur der det på side 336 med henvisning til Rettsgruppens utredning for Samerettsutvalget er gitt en kortfattet redegjørelse for erstatningsvilkårene.
Det første kraftverk som nyttet fallet fra Oldervikvannet til Hakkstabben ble bygget allerede i 1926. Verket, som produserte ca 5 kW, forsynte hermetikkfabrikken i Hakkstabben med strøm til lys, falsemaskin og kokeplate. I 1941 fikk private utbyggere konsesjon til gjennomføring av større kraftutbygging for levering av strøm til Hakkstabben og Altneset, der det var skole og internat. Vannet ble demmet opp i 1942. Verket ble satt i drift i 1949 og i 1951 ble demningen påbygget ca 2 meter, samtidig som det ble anlagt en jorddemning mot Seibukt/Lillevannet.
Det er ikke på det rene når driften av kraftverket i sin daværende form opphørte, men det må etter bevisførselen kunne legges til grunn at det ikke var drift ved verket etter 1978. Demningen ble imidlertid ikke fjernet. Bunnluken var stengt, men utettheter medførte at det rant mye vann gjennom muren. Alta Kraftlag AL foretok i 1993 omfattende opprustning og forsterkning av demningen.
Kemigruppen, som har vinterbeiter i Kautokeino kommune, har sine vår- og sommerbeiter på Seiland. Tidligere hadde gruppen sammen med de andre gruppene i reinbeitedistrikt 24 A flere tusen dyr på øya. I de senere år har reintallet blitt redusert som følge av styrt omlegging av reindriften. Lagmannsretten legger til grunn at Kemigruppen i de senere år har hatt ca 800 voksne dyr på Seiland. I tillegg kommer kalver. Tidspunkt for vårflytting til Seiland kan variere noe fra år til år avhengig av snø- og beiteforhold, men finner vanligvis sted i begynnelsen av mai før kalvingen starter.
Kemigruppen har ilandsatt sine dyr på forskjellige plasser. Av oversikt over reintransporter til Seiland Vest etter 1986 fremgår at hovedtyngden av simletransporten har gått til kalvingsområdene i Bekkarfjordene og Store og Lille Kufjord/Bårdfjordneset. Det har også vært ilandsatt dyr, vesentlig okser og årskalver, i Seibukta, Souvvaggi, Altneset, Hakkstabben, Skjellbukta, Kjerringfjorden, Segelstein og Høyviknes. I tidsrommet fra 1986 til og med 1993 har det vært transport av dyr til Seibukta 4 ganger. Det fremgår at transportoversikten at knapphet på vinterbeite på fastlandet har medført spredning av flokken og transport av mindre flokker til nærliggende vårbeiteplasser med egen flåte.
Områdene ved Oldervikvann blir tidlig snøbare. Dyr som settes iland i Seibukta vil naturlig trekke dit. Området mellom Seibukta og vannet er til dels ulendt og det er grunn til å tro at dyr vil trekke ned og krysse vannet for å komme til bar mark.
Våren 1993 ilandsatte Kemigruppen ca 400 rein - okser og årskalver - i Seibukta. Mens det pågikk arbeider på demningen ble vannet patruljert av kraftlagets folk for å følge med i om rein gikk i issprekker. Det ble ikke rapportert om skader på rein. Etter 1993 har Kemigruppen ikke hatt rein i området.
Det ble i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1986-1019 Fuglevann fastslått at kraftselskapet var erstatningsansvarlig etter de ulovfestede reglene om objektivt bedriftsansvar for skade på rein som falt i issprekker på regulert vann.
Erfaringsmessig vil det i regulerte vann som tappes ned kunne oppstå sprekker i isen. Når sprekkene dekkes av snø, øker risikoen for at dyr kan gå seg ned. Forekomsten av issprekker vil kunne avhenge av nivåforskjell mellom høyeste og laveste vannstand, nedtapppingstakt og om lendet rundt vannet er bratt, ulendt og storsteinet i tappesonen. Videre antas det at også vær-, nedbør- og temperaturforholdene vil ha betydning for isforholdene. Det har ikke vært foretatt sakkyndig utredning av isforholdene i Oldervikvannet. Det har ikke vært fremlagt fotografier eller annen dokumentasjon av isforholdene verken før eller etter 1994.
Lagmannsretten er således henvist til å vurdere muligheten for at issprekker kan oppstå og om isforholdene i Oldervikvannet har skadepotensiale i forhold til reindriften i området på grunnlag av det bevisstoff som ellers finnes i saken. Det er ikke kjent at det faktisk har forekommet tilfeller der rein har falt i issprekker - verken mens det gamle kraftverket gikk, i den perioden driften lå nede eller etter oppstart i 1994.
Lagmannsretten kunne under sin befaring 26 05 99 ikke observere sprekker utover det som må anses vanlig når isen er i ferd med å gå opp. Det er på det rene at vinteren 1998/99 har vært mild og nedbørsfattig i kyststrøkene av Vest-Finnmark. Det er store variasjoner fra år til år både når det gjelder temperatur og nedbørsmengder. Isens beskaffenhet våren 1999 gir således ikke noe typisk bilde av hvordan isen vanligvis vil oppføre seg under nedtapping. Lagmannsretten avhørte under befaringen to vitner som er bosatt på Hakkstabben og ferdes i området året rundt. Vitnene hadde ikke observert issprekker siden verket ble startet opp igjen.
Lagmannsretten konstaterte imidlertid at terrenget langs deler av vannet er så bratt at issprekker vil kunne oppstå. Likeledes vil det kunne oppstå issprekker ved rask nedtapping i tilknytning til de mange småøyer i vannet. Kemigruppen har på bakgrunn av lang erfaring med reindrift i området vurdert risikoen for at rein kan komme til skade som så stor at de ikke vil slippe rein inn i området. Etter lagmannsrettens syn kan det vanskelig ses bort fra at det fra tid til annen kan oppstå sprekkdannelser i isen og at det foreligger en reell fare for skade på rein.
Før demningen ble rustet opp, rant vann gjennom utettheter i muren, med den følge at isen kunne synke og sprekke langs land. Fra 1994 har nedtapping foregått etter fast mønster på vårparten. Magasinet er lite og manøvreringsreglementet gir ikke rom for store endringer i vannstanden. Kraftlaget har fremlagt diagram som viser at vannstanden for årene fra 1994 til 1998 bare i korte perioder har vært lavere enn 110 meter og at oppfylling av magasinet til høyeste vannstand på 112,5 meter har gått meget raskt. I de fire år verket har vært i drift, har laveste vannstand bare en gang vært lavere enn 109 meter - perioden fra uke 17 til uke 21 i 1997. Kraftverket har vært i drift i 4 år. Etter bevisførselen har lagmannsretten ikke holdepunkter for at det faktisk har forekommet issprekker på vannet i et slikt omfang at rein kunne ha kommet til skade.
Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at gjenopptatt regulering har gjort området ved vannet mindre egnet som vårbeite. Det kan ikke ses bort fra at nedtapping av vannet sammen med særlig ugunstige værforhold fra tid til annen vil kunne medføre alvorlig oppsprekking av is i en for reindriften kritisk periode. Det vil i praksis være umulig å forutse i hvilke sesonger denne problemstilling vil være aktuell. Reinen kan ikke styres og følges på samme måte som husdyr. Rein krever tilvenning til nye områder og avvenning fra områder som av ulike grunner ikke kan nyttes som beite. Det må således legges til grunn at området ved Oldervikvannet er varig tapt som vårbeite, med mindre reinen blir hindret i å komme ned til vannet.
Lagmannsretten legger til grunn at den problematiske perioden dreier seg om tidsrommet fra rein ville vært ilandsatt i Seibukta i begynnelsen av mai og frem til isen går, vanligvis i månedskiftet mai/juni. Det har ikke vært mulig for lagmannsretten å bringe klarhet i om reinen oppholder seg i området ved Oldervikvannet over lengre tid eller om dette er trekkvei mot mer attraktive vår- og sommerbeiter. I 1993 ble det ilandsatt et større antall dyr i Seibukta, og det er på det rene at disse oppholdt seg i området over noen tid.
Beitelandet er ikke botanisk influert av reguleringen. Herredsretten har skjønnsmessig beregnet erstatningen ut fra utgifter reineierne ville blitt påført med vokting av rein i området, slik at rein fortsatt kunne nyttiggjøre seg beitet i den kritiske periode. Reineierne har anført at vokting av rein ikke er forenlig med en tidsmessig driftsform og at det ikke er mulig å få tak i kvalifiserte folk til å ta jobben. Slik lagmannsretten oppfatter erstatningskravet, er det grunnet på at reindriften er avskåret fra å benytte Oldervikvannet som vårbeite og at de påføres merarbeid ved å tilpasse reindriften til andre beiteområder.
For å få erstatning har reindriften, som andre skadelidte, en viss plikt til å tilpasse seg de skiftende forhold inngrepet medfører og innrette seg slik at det tap inngrepet innebærer, blir minst mulig.
I spørsmålet om reguleringen medfører erstatningsplikt, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - rettens formann, lagdommer Gaarder og ekstraordinær lagdommer Harkjerr finner at det ikke er grunnlag for erstatning. Etter flertallets syn medfører ikke reguleringen av Oldervikvannet inngrep utover den tålegrense som reindriften må respektere uten krav på erstatning.
Som det er påpekt ovenfor har det ikke vært påvist tap av rein i issprekker på Oldervikvannet. Kemigruppen har anført at den endrede regulering innebærer en reell fare for tap og at de derfor må holde dyra borte fra området. Flertallet kan ikke se at det er tilstrekkelig godtgjort at en slik omlegging har vært en nødvendig konsekvens av reguleringen. Kjernen i saken er at det vil bli nødvendig med et visst merarbeid til vokting av reinen dersom vårbeitet ved Oldervikvannet fortsatt skal kunne nyttes.
Etter flertallets syn vil ikke enhver form for endring av terreng, regulering av vann eller fysiske installasjoner i terreng der det utøves reindrift kunne betegnes som inngrep i reindriften. Det må, slik flertallet ser det, kreves at tiltaket innebærer mer inngripende innskrenkninger - midlertidige eller faste - i den driftsmåte som har funnet sted. Videre må det kreves at reindriften som følge av tiltaket har vært henvist til omlegging, nedlegging eller har blitt påført ulemper av vesentlighet utover den alminnelige tålegrense.
I Kappfjelldommen inntatt i Rt-1975-1029 heter det på side 1033:
Jeg finner grunn til å understreke at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Det er selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livsgrunnlag som er gitt rettslig anerkjennelse og beskyttelse. Gjennom nydyrking og driftsomlegging kan private grunneiere treffe tiltak som flyttsamene må avfinne seg med og må innrette sin reindrift etter. På samme måte vil flyttsamene, uten å ha krav på erstatning, måtte finne seg i at det offentlige - med sikte på å fremme allmennyttige formål - treffer tiltak som, uten å rokke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, kan gjøre det nødvendig for samene å foreta en viss omlegging av beitedriften i den praktiske utøvelse, med hensyn til selve driftsmåten eller terrengutnyttelsen.
Reindrift innebærer fortsatt en nomadisk driftsform. For reindriftsutøvere som nytter øyene på Finnmarkskysten som vår- og sommerbeiter, vil valg av vårbeite og fordeling av dyr som skal settes iland på hvert sted, kunne variere fra år til år, avhengig av snøforhold, vegatasjon m.v.
Vesentlig ved vurderingen av om tålegrensen er overskredet, er at vårbeitene ved Oldervikvannet etter flertallets syn fortsatt må kunne nyttes dersom man sørger for en forsvarlig vokting av reinen under issmeltingen. Beitelandet rundt vannet er således ikke botanisk influert av reguleringen.
Det er klart at forsvarlig vokting av reien under snøsmeltingen vil innebære et visst merarbeid for reindriften. Men flertallet mener dette ikke vil bli av et slikt omfang at det gir grunnlag for erstatning. Flertallet legger i denne forbindelse vekt på at reindriftsutøvernes arbeid med å holde kontroll over sine dyr av ulike grunner vil variere fra år til år, selv om beiteområdene har samme omfang som tidligere. Ofte vil dette henge sammen med værforholdene. Men årsaken kan også være konkurrerende utnytting av utmarksområdene fra andre rettighetshaveres side. Den sauebeiting som er etablert i Store Bekkarfjord er et eksempel på dette siste. Av ulike grunner er dagens reindriftsform en annen enn i tidligere tider. Blant annet er det nå ikke vanlig at reinflokkene voktes i samme utstrekning som før. Men dette kan ikke som utgangspunkt gi krav på erstatning for alt merarbeid som vil være en følge av tiltak fra andre rettighetshavere, så lenge det biologiske beitepotensialet ikke blir redusert.
Reinbeitedistrikt 24 A er på 298 km2. Beiteområdet ved Oldervikvannet utgjør 2-3 km2. Det beiteland Kemigruppen er avskåret fra representerer en meget beskjeden del av det totale beiteområdet. Reineierne har både før og etter reguleringen vært henvist til å foreta tilpasninger etter tilgjengelige vårbeiter. Etter flertallets syn må det også legges vekt på at gruppens reintall er mer enn halvert av andre årsaker og at tilpasningsproblemene ikke fremstår som betydelige.
Mindretallet - fagdommerne Pavall og Tyler har kommet til at reindriften er påført merutgifter ved å legge om driften for å unngå å bruke Oldervikvannet som vårbeite og at disse utgifter og ulemper overstiger den alminnelige tilpasningsplikt. Mindretallet mener at det i en overgangsperiode vil være nødvendig med ekstra innsats for å venne reinen til vårbeite i andre deler av distriktet, særlig på Bårdfjordneset.
Selv om det fortsatt er mulig å bruke Seibukta for ilandsetting, ville også dette kreve ekstra arbeid og merutgifter ved vokting av reinen i området. Ekstra vokting ville likevel ikke være en garanti mot tap av rein. Den strategien reineierne har valgt - å holde reinen borte fra området - er reindriftsfaglig den sikreste, selv om det medfører merutgifter og merarbeid.
De områder som står til rådighet for reindriftsnæringen, begrenses stadig. Selv om reintallet er redusert og behovet for vår- og sommerbeite på Seiland ikke er så stort som tidligere, er reineiernes valgmuligheter blitt begrenset. Det går etter mindretallets mening en grense for hva reindriften kan pålegges å tåle av inngrep fra utenforstående uten erstatning. Mindretallet viser som eksempel til Rt-1986-1370, Porsangermodommen.
Mindretallet finner å kunne sette erstatningsbeløpet til kr 50.000. I tillegg kommer renter beregnet fra vårbeitesesongen 1994 som settes til 01 06 94. Med det resultat mindretallet har kommet til, er det ikke grunn til å behandle den aksessoriske motanke særskilt.
Saksomkostninger.
Anken fra Alta Kraftlag AL har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet reguleres derved av tvistemålsloven §172. Rettens flertall finner at saken har vært så tvilsom hva angår erstatningsgrunnlaget at den ankende part ikke bør tilkjennes saksomkostninger verken for herredsretten eller lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf tvistemålsloven §172 annet ledd.
Motanken har vært forgjeves og Alta Kraftlag tilkjennes saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Stinessen med kr 5.500.
Domsslutningen er utformet i samsvar med flertallets votum.
Domsslutning:
I hovedanken:
1. Alta Kraftlag AL frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmanns retten.
I motanken:
1. Alta Kraftlag AL frifinnes.
2. Kemigruppen v/ Mikkel Persen Kemi betaler saksomkostninger til Alta Kraftlag AL med kr 5.500 - kronerfemtusenfemhundre- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen med 12% rente fra forfall til betaling skjer.