LH-1999-384

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-12-08
Publisert:	LH-1999-00384
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse av skattekrav
Sammendrag:
Saksgang:	Lofoten namsrett nr. 98-376 - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00384.
Parter:	Kjærende part: A, X (Prosessfullmektig: Advokat Jens Blix-Nilsen, X). Kjæremotpart: Staten v/Oslo kemnerkontor, Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalene, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Aage Thor Falkanger. Konstituert lagdommer Astrid R Langaas
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §153, §154, Foreldelsesloven (1979) §17, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §48, §5-16, §7-26, §7-2, §155, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skattebetalingsloven (1952) §25, §32, §36, §3, §40a, §48, §48a, §14, §19, §21, §29, §2, §3, Ligningsloven (1980) §9-6, §16-2, §17, §180, §1, §2, §3-3, §4-18, §4-1, §4-2, §4-3

Saken gjelder klage under tvangsfullbyrdelse av skattekrav.

Ligningsnemnda i Gamvik fattet 30 oktober 1992 vedtak i endringssak uten klage, hvorved ligningsansettelsene for A ble endret for inntektsårene 1983 til 1987. Bakgrunnen var bokettersyn avholdt i et fiskeoppdrett i Gamvik som ble drevet av B og A, som er far og sønn. Det ble i ligningsnemndas begrunnelse uttalt blant annet: «Da det først ved opphøret av virksomheten i 1987 ble klart at skattyteren ble befridd for sitt gjeldsansvar, må gjeldsbefrielsen bli skattepliktig ved likningen for inntektsåret 1987, mens underskuddene fradras inntekten for de aktuelle år«. Vedtaket innebar at det ble fastsatt «inntektsreduksjon» med 30 600 kroner for hvert av årene 1983, 1984 og 1985, samt «inntektstillegg» med 91 800 kroner for året 1986 og 582.300 kroner for året 1987. Vedtaket ble sendt skattyter 30 oktober 1992.

A påklaget 10 juni 1994 ligningsnemdas vedtak. Overligningsnemnda i Gamvik fattet 19 februar 1996 vedtak om at klagen ikke skulle realitetsbehandles. Det ble i den samlede vurdering særlig lagt vekt på den betydelige oversittelse av klagefristen (med 1 år og 7 måneder) samt at det ikke forelå opplysninger som skulle tilsi at saken åpenbart var uriktig avgjort.

Vedtaket ble sendt skattyter 19 februar 1996.

Staten ved kemneren i Oslo fremmet 2 juni 1995 begjæring til kommunekassereren i Vågan om bistand til innkreving mot A av i alt 192.212 kroner, som gjaldt skyldig «restskatt» for 1987 med 188.292 kroner og «for meget utbet. rentegodtgjørelse» med 3 920 kroner. Ved brev av 26 oktober 1995 fra kemneren i Oslo til kommunekassereren i Vågan ble det minnet om saken.

Utleggsforretning ble avholdt 8 april 1996 av kommunekassereren i Vågan, hvorved utleggspant ble tatt i Mercedes Benz personbil, 1984 modell, med registreringsnummer - - - - - - -, tilhørende A . Utlegget gjaldt krav på i alt 193.449 kroner, hvorav 188.292 kroner i skyldig restskatt for 1987, 3 920 kroner i for meget utbetalt rente og 1.237 kroner i gebyr. A var til stede under forretningen. Utleggsforretningen ble tinglyst 22 april 1996 i løsøreregisteret.

Tvangsdekning er ikke begjært på grunnlag av utleggsforretningen. Varsel om tvangsdekning ble sendt 19 mai 1998 fra Oslo kemnerkontor til A, men ble ikke fulgt opp med begjæring til namsmyndigheten om tvangsdekning.

A har i klage av 20 juli 1998 til Lofoten namsrett påklaget utleggsforretningen. Det ble gjort gjeldende at det ikke var grunnlag for det skattekrav som utlegget gjelder, idet ligningsnemndas vedtak var uriktig både rettslig og faktisk, subsidiært idet skattekravet uansett var bortfalt som foreldet. Det ble nedlagt påstand om at utleggsforretningen skulle oppheves og om dekning av saksomkostninger.

Staten ved Oslo kemnerkontor har i tilsvar av 10 september 1998 tatt til motmæle. Det ble gjort gjeldende at klagesaken måtte avvises, idet klagefristen er oversittet, subsidiært at klagen ikke kunne føre frem. Det ble nedlagt påstand om at klagen skulle avvises, subsidiært at klagen ikke skulle tas til følge, og i begge tilfelle om dekning av saksomkostninger.

Lofoten namsrett avsa 12 april 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Klagen tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har rettidig påkjært namsrettens kjennelse og gjør i hovedsak gjeldende:

Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen, rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Utleggsforretningen som påklages, må oppheves. Subsidiært må namsrettens kjennelse i klagesaken oppheves.

Skattekravet er foreldet. Foreldelsesfristen, som er tre år, jf foreldelsesloven §2, løp ut ved utgangen av 1995, jf skattebetalingsloven §48a. Avbrudd av foreldelsen skjedde først 8 april 1996, da utleggsforretningen ble avholdt, idet forutgående berammelse ikke forelå, jf foreldelsesloven §17 nr 2. Kravet var således foreldet ved utgangen av 1995.

Foreldelsesloven §17 nr 2 gjelder i alle tilfeller der offentlig myndighet kan holde utleggsforretning, uavhengig av hvem som er den reelle fordringshaver. Det vises til Røed: Foreldelse av fordringer side 299-300 og Karnov bind II (1994) side 1775 note 77. Staten har opptrådt i alle relasjoner i denne sak. Det kan ikke ha noen betydning at statens myndighet ble utøvet av to forskjellige kommuner, først ved kemneren i Oslo som begjærte bistand til innfordring, og så ved kommunekassereren i Vågan som avholdt utleggsforretning. Vanlig utleggsbegjæring ble ikke sendt fra Oslo kommune til Vågan kommune. Istedenfor ble det benyttet intern anmodning om bistand. Det ble ikke brukt slik utleggsbegjæring som omtalt i foreldelsesloven §17 nr 1.

Namsrettens avgjørelse innebærer at foreldelsesloven §17 nr 2 bare skal gjelde hvor vedkommende offentlig myndighet har hjemmel til å kunne avholde utleggsforretning «av eget tiltak», hvilket er uriktig lovforståelse. Det er ikke rettslig grunnlag for å legge inn en slik forutsetning i bestemmelsen.

Namsrettens kjennelsesgrunner er uklare og ufullstendige. Avgjørelsen må derfor uansett oppheves på dette grunnlag.

Det er ikke for sent for A å få prøvd ligningsavgjørelsen i namssaken. Namsrettens avgjørelse beror her på feil rettsanvendelse. A bør iallfall gis oppreisning mot fristoversittelsen. Det er forståelig at A ikke tidligere krevde overprøving av ligningsavgjørelsen. Som følge av sønnens tragiske dødsfall i en trafikkulykke 17 mai 1996, ble han helt slått ut, og måtte jevnlig gå til psykiater frem til forsommeren 1997. Først i mai 1998 ble han varslet om tvangsdekning på grunnlag av utleggspantet. Klagen over utleggsforretningen ble fremsatt 20 juli 1998. Klagen må også anses å inneholde begjæring om oppreisning. Det er ikke for sent å få overprøvd ligningsavgjørelsen eller å påklage utlegget.

Det nedlegges slik påstand:

«1. PRINSIPALT:

Utleggsforretningen oppheves.

2. SUBSIDIÆRT:

Namsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

3. I BEGGE TILFELLER:

A tilkjennes saksomkostninger for både namsrett og

lagmannsrett.»

Staten ved kemneren i Oslo har rettidig tatt til motmæle og gjør i hovedsak gjeldende:

Skattekravet er ikke foreldet. Det vises til namsrettens avgjørelse og begrunnelse som tiltres. Videre vises til statens prosesskriv i klagesaken.

Foreldelsesfristen for den forhøyede skatt som ble utlignet for A for 1987, løp fra utgangen av 1992, og løp ut ved utgangen av 1995, jf foreldelsesloven §2 jf skattebetalingsloven §48a. Den forhøyde skatt for 1987 forfalt til betaling enten 15 september 1992 eller 20 november 1992. Avregning for utlignet skatt ble sendt 24 august 1992 fra Oslo kemnerkontor til A. Melding om endringsvedtak ble sendt 30 oktober 1992 fra Gamvik ligningskontor til A.

Foreldelsesfristen ble rettidig avbrutt før utløpet 31 desember 1995, jf foreldelsesloven §17 nr 1. Foreldelsen ble avbrutt ved begjæring om bistand til innkreving av 2 juni 1995 fra kemneren i Oslo til kommunekassereren i Vågan. Oslo kemnerkontor kunne ikke selv inndrive kravet ved utleggspant, men måtte sende begjæring til Vågan kommunekasserer om bistand til innkreving, fordi A var bosatt i Vågan kommune. Oslo kemnerkontor ville selv ha forestått innkrevingen overfor A dersom han hadde vært bosatt i Oslo. Begjæring om bistand til innkreving ville ikke ha blitt sendt, og foreldelsesloven §17 nr 2 ville da ha kommet til anvendelse.

Staten kan ikke anses som en og samme myndighet etter foreldelsesloven §17 nr 2. Denne bestemmelse gjelder bare der vedkommende offentlig myndighet kan inndrive kravet selv, uten å involvere andre, hvilket følger av en naturlig forståelse av lovens ordlyd. Ellers ville foreldelsesloven §17 nr 2 komme til anvendelse i alle tilfelle hvor staten begjærer utleggspant, noe som åpenbart ikke kan være riktig.

Foreldelsesloven §17 nr 2 ble til ved lovendring i 1992 i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Det uttales i forarbeidene at lovendringen ikke tilsiktet noen realitetsendring. Dette innebærer at det ved tolkingen av den nåværende §17 nr 2 kan legges betydelig vekt på den tidligere lovbestemmelse. Videre kan det legges vekt på det opprinnelige lovutkast, som hadde noe annen ordlyd enn §17 nr 2 som ble vedtatt i 1979.

Kommunekassereren i Vågan, som foretok utpantingen, er ikke «den samme» myndighet som skal foreta innfordringen, nemlig kemneren i Oslo. Heller ikke kunne kommunekassereren i Vågan ha avholdt utleggsforretningen av eget tiltak, idet bistandsbegjæringen fra Oslo kemnerkontor var nødvendig.

At Staten opptrer ved bistandsbegjæringen som Staten v/kemneren i Oslo og ved utleggsforretningen som Staten v/Vågan kommune, skatteoppkreveren, er en følge av skattebetalingsloven §48 nr 1, der det fremgår at de oppgaver som er lagt til skatteoppkreveren utøves av den kommunale oppkrever. Staten opptrer som part i skattesaker, slik det bestemmes i skattebetalingsloven §48 nr 2 etter at den ble endret i 1993. Tidligere opptrådte kommunene som part i slike saker. At staten senere er tillagt partsrepresentasjonen, vil ikke kunne ha noen betydning all den tid samme foreldelsesregler var gjeldende også da kommunene utøvet partsrettighetene.

Uttalelsene i Karnov 1996 side 1834 note 78 er vage og kan uansett ikke tillegges særlig vekt i forhold til øvrige rettskildefaktorer. Det samme gjelder uttalelsene i Røed: Foreldelse av fordringer side 299.

Namsrettens kjennelsesgrunner kan ikke ses å være uklare eller ufullstendige. Dette er for øvrig ikke utdypet i kjæremålet, som her fremstår ubegrunnet.

Vedrørende spørsmålet om oppreisning vises til namsrettens kjennelse. Klagen skulle imidlertid ha vært avvist, idet namsretten kom til at klagen var for sent fremsatt. Klagen påstås igjen avvist som for sent fremsatt.

Under utleggsforretningen ble A gjort kjent med den generelle klageadgang etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 jf §5-16. Opplysningsplikten ved tvangsfullbyrdelse synes å være uttømmende regulert i tvangsfullbyrdelsesloven. Det kan ikke ses å foreligge noen opplysningsplikt om den særskilte klageadgangen i skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum. Klagen av 20 juli 1998 avbrøt ikke månedsfristen i domstolloven §154, idet noe konkret krav om oppreisning ikke ble fremsatt i klagen.

Månedsfristen i domstolloven §154 begynte i alle fall å løpe 15 september 1998 da As prosessfullmektig mottok klagetilsvaret i posten. Begjæring om oppreisning ble først krevd i As prosesskrift av 26 oktober 1998, hvilket var for sent.

Ligningsloven §9-6 bestemmer at spørsmål om endring av ligningen ikke kan tas opp mer enn ti år etter inntektsåret. Fristen for å klage over ligningen for inntektsåret 1987 var således 31 desember 1997. A har ved klagen av 20 juli 1998 oversittet denne frist med mer enn et halvt år.

Det nedlegges slik påstand:

«Prinsipalt:

Klagen avvises.

Subsidiært:

Namsrettens kjennelse stadfestes.

I begge tilfeller:

Staten v/Oslo kemnerkontor tilkjennes sakens omkostninger.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Utlignet skatt med tillegg av renter og omkostninger er særlig tvangsgrunnlag for utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 tredje ledd, jf §7-2 første ledd bokstav e, jf skattebetalingsloven §32 nr 1. Dette gjelder skatt av formue og inntekt til stat, fylkeskommune og kommune, som etter den alminnelige skattelovgivning skal fastsettes etter utgangen av inntektsåret, jf skattebetalingsloven §3 første ledd bokstav a. Krav som etter særlig lovbestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg, som tidligere ble kalt krav med utpantingsrett, og som kan inndrives ved namsutlegg uten søksmål, er tvangskraftige så lenge de ikke er foreldet, se Falkanger med flere: Tvangsfullbyrdelsesloven bind I (1995) side 300 og 301.

Staten er saksøker ved tvangsforretning i forbindelse med inndriving og sikring av skattekrav, jf skattebetalingsloven §48 nr 2 første punktum slik den lyder etter endring 20 desember 1993. Kommunen var tidligere saksøker i slike saker. Statens partsstilling ved tvangsforretning utøves av skatteoppkreveren, jf §48 nr 2 annet punktum. Skatteoppkreverens myndighet utøves av den kommunale skatteoppkrever, jf §48 nr 1 første punktum.

Skatteoppkreveren i Vågan som særnamsmann, avholdt utleggsforretning 8 april 1996 - etter begjæring av 2 juni 1995 om bistand til innkreving fra skatteoppkreveren i Oslo, for sikring av det offentliges krav mot A på utlignet skatt for inntektsåret 1987, fastsatt i forbindelse med Gamvik ligningsnemnds vedtak av 30 oktober 1992 i endringssak uten klage. Utleggsforretningen ble avholdt med hjemmel i skattebetalingsloven §36 første ledd om bemyndigelse av skatteoppkreveren for å holde forretning for utleggspant, jf forskrift av 20 august 1993 om delegering av myndighet etter skattebetalingsloven §36.

Ved skatteoppkreverens tvangsfullbyrdelse etter bestemmelsene i skattebetalingslovens kapittel seks, gjelder bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven om gjennomføring av utleggsforretning, herunder reglene om klage, bortfall og opphevelse av utlegg, jf skattebetalingsloven §40a. Bestemmelsen ble tilføyd i 1992 i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelseslov og omtales nærmere i Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 317 første og annen spalte og Innst.O.nr.72 (1991-1992) side 40 annen spalte.

Tvangsfullbyrdelsesloven av 26 juni 1992, som trådte i kraft 1 januar 1993, får anvendelse i nærværende namssak. Dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven §16-2 om overgangsbestemmelser, jf forskriften av 4 desember 1992 om overgangsbestemmelser §1 og §2, sammenholdt med Justisdepartementets foredrag til kongelig resolusjon om forskrifter til tvangsfullbyrdelsesloven punkt 2-2 og 2-3.

Namsmannens avgjørelse og handlemåte under tvangsfullbyrdelse kan påklages til namsretten av alle som rammes, jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 første ledd.

Det samme gjelder for særnamsmannens avgjørelse og handlemåte, se Falkanger med flere: Tvangsfullbyrdelsesloven bind I (1995) side 39, 253 og 301, herunder skatteoppkreveren, jf skattebetalingsloven §40a.

Adgangen til under tvangsfullbyrdelse å fremsette innvendinger mot et tvangsgrunnlag eller et krav fastslått i et tvangsgrunnlag, reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 og §4-3. Forholdet mellom innvending under tvangssaken og klage over namsmannens avgjørelse eller handlemåte under saken beskrives av Falkanger med flere: Tvangsfullbyrdelsesloven bind I (1995) side 162-163 og 255.

Klage under tvangsfullbyrdelsen må fremsettes innenfor gjeldende klagefrist. Klage kan som hovedregel fremsettes «i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet», jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 første ledd første punktum. Dette innebærer en sterk begrensning i klageretten, se Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 134 annen spalte. Klage over utleggspant kan likevel som regel fremsettes «så lenge tvangsdekning ikke er begjært», jf §7-26 første punktum. Dette innebærer en utvidelse av klageadgangen, idet fullbyrdelsen i utleggssak anses avsluttet når utleggsforretningen er gjennomført, se Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 134 annen spalte og 158 første spalte, samt Rt-1994-1639.

As klage av 20 juli 1998 til namsretten ble fremsatt innen klagefristen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 første punktum. Tvangsdekning på grunnlag av utleggsforretningen av 8 april 1996 var ikke begjært av det offentlige på det tidspunkt klagen ble fremmet. Spørsmålet om skattekravet, som utlegget gjelder, er bortfalt ved foreldelse - hvilket ble gjort gjeldende subsidiært i klagen og som opprettholdes i kjæremålet - kan således prøves i den foreliggende namssak. Foreldelsesspørsmålet vil bli drøftet og avgjort nedenfor, etter at fristene i skattebetalingsloven er behandlet.

Skattebetalingsloven av 21 november 1952 §48 nr 5, som sist ble endret 20 desember 1993, fastsetter særlige prosessuelle frister for skattytere i saker om overprøving av ligningsavgjørelser. Søksmål fra en skattepliktig til prøving av en ligningsavgjørelse må reises innen 6 måneder regnet fra utleggingen av skattelisten til ettersyn eller fra meldingen om vedtak i endringssak ble sendt skattyteren, jf §48 nr 5 første punktum. Etter utløpet av denne søksmålsfrist kan ligningsavgjørelsen heller ikke bringes inn til prøving ved namsretten, jf §48 nr 5 annet punktum. Slik prøving ved namsretten kan likevel alltid kreves inntil 3 måneder etter den forføyning som det klages over, jf §48 nr 5 tredje punktum.

Utgangspunktet for tremånedersfristen i denne lempings- eller unntaksregel løper fra forføyning i form av utpanting, trekkpålegg eller motregningserklæring, se Rt-1984-184 (særlig side 186-187). Klageretten avskjæres ikke når fullbyrdelsen avsluttes før tremånedersfristens utløp, se Rt-1998-1481 (særlig side 1484-1485). Mot oversittelse av fristene i skattebetalingsloven §48 nr 5 kan det gis oppreisning etter reglene i domstolloven §153 jf §154 første ledd, jf §48 nr 5 fjerde punktum.

Fristen for å reise søksmål for prøving av ligningsavgjørelsen som ble fattet av Gamvik ligningsnemnd 30 oktober 1992, og som ble sendt til A samme dag, utløp 30 april 1993, jf skattebetalingsloven §48 nr 5 første punktum. Søksmål ble ikke reist. Fristen for å kreve prøving ved namsretten av lignings-avgjørelsen som er grunnlag for utleggsforretningen av 8 april 1996, utløp 8 juli 1996, jf skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum. As klage av 20 juli 1998 til namsretten med krav om prøving av ligningsavgjørelsen, ble fremsatt 2 år og 12 dager etter utløpet av fristen. Spørsmålet blir om A kan og bør gis oppreisning mot fristoversittelsen.

Begjæring om oppreisning må som hovedregel fremsettes senest en måned etter at det ble «anledning» til det, jf domstolloven §154 første ledd første punktum. Dette innebærer at vedkommende må ha blitt oppmerksom på at fristen for å foreta prosesshandlingen er oversittet eller utløpt, se Hov: Rettergang i sivile saker (1994) side 378 og Rt-1960-445, samt at vedkommende er i stand til å begjære oppreisning og ikke har rimelig grunn til å vente med dette, se Hov: Rettergang i sivile saker side 378 og Skoghøy: Tvistemål (1998) side 523. Mot forsømmelse av denne månedsfrist gis ikke oppreisning, jf domstolloven §154 første ledd annet punktum. Begjæring om oppreisning må fremsettes gjennom prosesskrift eller i rettsmøte, jf domstolloven §155 første ledd første punktum. Begjæringen må oppgi de omstendigheter som den grunnes på, og de bevis som skal gjøre dem sannsynlige, jf domstolloven §155 første ledd annet punktum. Samtidig må den forsømte prosesshandling foretas, hvis det er anledning til det, jf domstolloven §155 annet ledd annet punktum. Vilkårene for å oppnå oppreisning mot fristoversittelse beror på om oversittelsen var forsettlig, unnskyldelig eller uaktsom, jf domstolloven §153 første og annet ledd.

A var til stede hos kommunekassereren i Vågan 8 april 1996 da utleggsforretningen ble avholdt. Han ble gjort kjent med at «(e)ventuell klage over utleggsforretningen må framsettes etter reglene i lov om tvangsfullbyrdelse §7-26 jfr §5-16», se den trykte tekst i namsboken. Hva som nærmere ble meddelt om klagegjenstand og klagefrist etter disse alminnelige klageregler, er ikke opplyst. A ble ikke gjort kjent med den spesielle frist i skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum for prøving ved namsretten av ligningsavgjørelsen som var grunnlag for utleggsforretningen, verken da utleggsforretningen ble avholdt eller i tidsrommet frem til klagesaken ble reist. Dette fremgår motsetningsvis av forannevnte opplysninger i namsboken og av opplysninger meddelt i prosesskrift av 13 oktober 1999.

Lagmannsretten finner etter dette ikke bevist at A forut for at klagesaken ble reist 20 juli 1998 for namsretten, faktisk var kjent med den særlige frist i skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum, eller med at denne frist allerede var oversittet. A hadde således ikke anledning til å begjære oppreisning mot fristoversittelsen før klagesaken ble reist. Fristen i domstolloven §154 første ledd første punktum var derved ikke oversittet da klagesaken ble reist.

Staten krevde i tilsvar av 10 september 1998 til namsretten at klagesaken måtte avvises, idet fristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum var oversittet.

Prosesskriftet ble sendt til namsretten med kopi til As prosessfullmektig, som mottok dette 15 september 1998 i posten. Prosesskriftet ble ved namsrettens brev av 25 september 1998 sendt As prosessfullmektig, som mottok dette 28 september 1998 i posten. Mottakelsestidspunktene opplyses i prosesskrift av 5 november 1999 til lagmannsretten.

As begjæring om oppreisning mot fristoversittelsen ble fremsatt i prosesskrift av 26 oktober 1998 i klagesaken, se side 1 siste avsnitt og side 2 første og annet avsnitt, slik dette etter omstendighetene forstås, og som ble avsendt i posten samme dag, hvilket opplyses i ovennevnte prosesskrift til lagmannsretten. Klagen til namsretten inneholdt ingen begjæring om oppreisning, verken formelt eller reelt. Det vises særlig til at oppreisning mot fristoversittelse eller begrunnelse eller bevis for oppreisning ikke ble nevnt eller antydet i klagen.

Oppreisningsbegjæringen måtte ha vært fremsatt senest 15 oktober 1998, som var innen en måned etter at det ble anledning til det. Klagetilsvaret med krav om avvisning av saken på grunn av fristoversittelse, kom i kopi til As prosessfullmektig 15 september 1998. Parten eller prosessfullmektigen ble derved gjort oppmerksom på muligheten for at det forelå fristoversittelse. Det vises til domstolloven §154 første ledd første punktum, Skoghøy: Tvistemål (1998) side 523-524, samt Rt-1996-1170 og 1998 side 535. Mot oversittelse av denne frist kan det ikke gis oppreisning, jf domstolloven §154 første ledd tredje punktum. Det kan ikke ses at A var ute av stand til å begjære oppreisning innen 15 oktober 1998, eller at han hadde rimelig grunn til å vente med dette.

Lagmannsretten finner etter dette at de formelle vilkår for oppreisning i domstolloven §154 første ledd jf §155 første ledd ikke er oppfylt. Begjæringen om oppreisning blir således å avvise.

Tidsforløpet mellom ligningsavgjørelsen av 30 oktober 1992 og klagen av 20 juli 1998 til namsretten utgjør 5 år, 8 måneder og 20 dager. Tidsforløpet mellom utleggsforretningen av 8 april 1996 og klagen av 20 juli 1998 til namsretten utgjør 2 år, 3 måneder og 12 dager. Det skyldige skattekrav gjelder inntektsåret 1987.

As klage av 10 juni 1994 over ligningavgjørelsen i endringssaken ble av overligningsnemnda 19 februar 1996 avvist som for sent fremsatt, idet klagefristen var oversittet med om lag 1 år og 7 måneder. Dette viser ikke bare at A ventet uforståelig lenge med å påklage ligningsavgjørelsen, men også at skattemyndigheten ventet lenge med å avvise klagen.

Skattevesenet har brukt unødvendig og uforståelig lang tid for å inndrive skattekravet mot A. Etter at klagen av 10 juni 1994 over ligningsavgjørelsen i endringssaken ble avvist 19 februar 1996, har imidlertid A ikke hatt noen grunn til å tro at tidsforløpet kunne skyldes noe annet enn sendrektighet i saksbehandlingssystemet i skattevesenet.

A gjorde i klagen av 20 juli 1998 til namsretten prinsipalt gjeldende at ligningsavgjørelsen i endringssaken er ugyldig, på grunn av uriktig innhold, hva gjelder både rettsanvendelse og saksforhold, samt at utleggsforretningen derfor må oppheves. Han har såvidt forstås hatt kunnskap om alt det som anføres i klagegrunnene helt siden ligningsavgjørelsen ble fattet.

A kunne etter omstendighetene ha reist innvending mot tvangsfullbyrdelsen enten forut for utleggsforretningen av 8 april 1996 som han antas å ha blitt innkalt til, eller under utleggsforretningen der han personlig var til stede. Han kunne i alle fall, etter at skattekravet var blitt gjenstand for utleggsforretning, ha påklaget forretningen for å få overprøvet ligningsavgjørelsen som ligger til grunn for skattekravet. A burde ha klar egeninteresse av å sikre et best mulig forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i skattesaken.

As forklaring på hvorfor ligningsavgjørelsen ikke tidligere ble bragt til overprøving ved namsretten, kan ikke fyldestgjørende begrunne såvidt lang tid som løp fra utleggsforretningen ble avholdt til ligningsavgjørelsen ble angrepet.

As fristoversittelse anses etter en samlet vurdering som uaktsom. Han burde på et vesentlig tidligere tidspunkt ha skaffet rede på mulighetene for å få overprøvet ligningsavgjørelsen av 30 oktober 1992.

Særlige omstendigheter som taler for at oppreisning mot den uaktsomme fristoversittelsen bør gis, kan etter en samlet skjønnsmessig vurdering ikke ses å foreligge. Dette bygges særlig på den betydelige fristoversittelse for klagen til ligningsmyndigheten over ligningsavgjørelsen, den betydelige fristoversittelse for klagen til namsretten for prøving av ligningsavgjørelsen, skattesakens antatte økonomiske betydning for A, og klagesakens antatte utfall, vurdert etter foreliggende saksopplysninger.

Lagmannsretten finner etter dette at de materielle vilkår for oppreisning i domstolloven §153 heller ikke er oppfylt. Begjæringen om oppreisning mot oversittelsen av fristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum ville derfor uansett ha blitt å forkaste.

Spørsmålet om ligningsavgjørelsen i endringssaken er ugyldig eller uriktig - hvilket ble gjort gjeldende prinsipalt i klagen, og som opprettholdes i kjæremålet - kan således ikke prøves i den foreliggende namssak.

Lagmannsretten går etter dette over til å drøfte om skattekravet er foreldet.

Foreldelsesfristen for skattekrav er 3 år, i samsvar med den alminnelige foreldelsesfrist, jf foreldelsesloven av 1979 §2. Det vises også til Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 85 annen spalte. Utgangspunktet for foreldelsesfristen for krav på skatt og renter av skatt regnes «fra utgangen av det kalenderår da skatten eller i tilfelle siste termin av skatten, forfaller til betaling», jf skattebetalingsloven §48a første ledd første punktum. Bestemmelsen innebærer at foreldelsesfristen for skattekrav i praksis forlenges i forhold til andre krav, idet foreldelsesfristens utgangspunkt i alminnelighet er den dag som fordringshaver tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse, jf foreldelsesloven §3.

Foreldelsesfristen for skatt som fastsettes ved «etterlikning», og som forfaller etter at etterligningen er foretatt, begynner heller ikke å løpe før fra utgangen av det kalenderår da den etterlignede skatt forfaller til betaling, se Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 85 annen spalte og 86 første spalte. Det skal foretas ny skatteavregning når den utlignede skatt blir endret etter ligningslovens kapittel 9, jf skattebetalingsloven §25 nr 1 første punktum. Forhøyelse av skatten forfaller til betaling 3 uker etter at melding er sendt til den skattepliktige, jf skattebetalingsloven §25 nr 1 annet punktum.

Foreldelsesfristen for det forhøyde skattekrav for inntektsåret 1987 mot Benn

A løp fra utgangen av året 1992, idet kravet forfalt til betaling i dette år, jf skattebetalingsloven §48a jf §25 nr 1, og utløp således ved utgangen av året 1995. Partene er enige om foreldelsesfristens utgangspunkt og utløp. Spørsmålet er om foreldelsen av skattekravet rettmessig ble avbrutt i tide, dvs innen utgangen av året 1995.

Avbrytelse av foreldelse skjer etter bestemmelsene i foreldelsesloven §14 til §19, enten ved at skyldneren overfor fordringshaveren erkjenner sin forpliktelse, eller ved at fordringshaveren foretar rettslig skritt mot skyldneren. Avbrudd av foreldelse ved fordringshaverens tvangsfullbyrdelse mot skyldneren reguleres i foreldelsesloven §17.

Foreldelsesloven §17 nr 1, som ikke har vært endret siden vedtakelsen i 1979, lyder slik:

« Har fordringshaveren tvangsgrunnlag for sin fordring, avbrytes foreldelsen ved begjæring om tvangsfullbyrdelse (utlegg eller dekning).»

Adgangen til å avbryte foreldelse ved begjæring om tvangsfullbyrdelse etter §17 nr 1 gjelder uten hensyn til tvangsgrunnalgets art og er således blitt mer omfattende enn etter den tidligere lovgivning. Det vises til Innstilling av 1957 om revisjon av foreldelsesloven side 33 annen spalte, Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 70 første spalte, samt Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) side 112.

Rettidig avbrudd etter §17 nr 1 skjer når begjæring om tvangsfullbyrdelse er «kommet fram» til vedkommende myndighet eller person, eller når slik begjæring her i riket er «postlagt» til vedkommende før fristen er ute, jf foreldelsesloven §29 nr 3.

Foreldelsesloven §17 nr 2 lød ved vedtakelsen i 1979 slik:

«Kan fordringen inndrives ved utpanting, avbrytes foreldelse ved at den blir begjært hos vedkommende myndighet, eller dersom denne er den samme som skal foreta innkrevingen, ved at utpanting er berammet innen utløpet av fristen.

Bakgrunnen for denne bestemmelsen ble gjennomgått av lovutvalget (se Innstillingen av 1957 side 34-35) og Justisdepartementet (se Ot.prp.nr.38 (1977-78 side 70 annen spalte). Bestemmelsen i §17 nr 2 omtales begge steder som «særregel» i forhold til §17 nr 1. Det hitsettes fra departementets uttalelse (se prp side 70 annen spalte):

«Nr 2 inneholder særregel om tilfelle hvor fordringen inndrives ved (ut) panting, dvs uten dom eller dermed likestilt særskilt tvangsgrunnlag, jf tvangsfullbyrdingsloven §3 nr 5. Dette er særlig praktisk for skatte- og avgiftskrav, og for krav på underholdsbidrag. Slike krav skal ofte inndrives av namsmannen - i egenskap av f eks skattefogd, herredskasserer, kemner eller bidragsfogd - uten (særskilt) begjæring fra noen annen. For dette tilfelle bestemmer utkastet at det avgjørende tidspunkt skal være når pantingsforretningen er berammet, noe som antas å stemme med gjeldende rett. Fremmes forretningen uten forutgående berammelse, blir tidspunktet for dens avholdelse avgjørende. Når namsmannen ikke skal innkreve fordringen etter eget tiltak, vil det derimot, i samsvar med regelen i første ledd, være avgjørende når begjæringen om utpanting postsendes eller kommer inn til vedkommende tjenestemann.»

Opprinnelige utkast til §17 nr 2 hadde en noe annen ordlyd enn den som til slutt ble vedtatt. I et utkast til ny foreldelseslov av 1976 - gjengitt i Ot prp for 1977-78 side 121 - lød tilsvarende bestemmelse (utkastets §14) slik:

«Kan fordringen inndrives ved utpanting avbrytes forelding ved begjæringen om utpanting hos vedkommende tjenstemann eller - dersom denne er den samme som skal foreta innfordringen - ved at utpanting er berammet innen fristen utløp.»

Utkastet til lovutvalget fra 1957 hadde i §21 annet ledd en tilsvarende ordlyd, se innstillingen side 64-66. Uttrykket «tjenestemann» ble altså i det endelige lovvedtak byttet ut med «myndighet». Forarbeidene gir ikke uttrykk for at endringen i ordvalget skulle medføre noen realitetsforskjell. Lagmannsretten viser til det som er gjengitt ovenfor fra Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 70 annen spalte. Departementet bruker her i sin begrunnelse uttrykket «tjenestemann» istedenfor «myndighet», hvilket viser at uttrykksformene i denne sammenheng er ment å gi uttrykk for samme realitet.

Foreldelsesloven §17 nr 2 lyder nå, etter endring i 1992, slik:

«Kan en offentlig myndighet inndrive egen fordring ved selv å holde utleggsforretning, avbrytes foreldelsen når myndigheten innen fristen berammer forretning for utleggspant eller gir pålegg om utleggstrekk til den trekkpliktige».

Denne bestemmelse ble vedtatt samtidig med den nye tvangsfullbyrdelseslov. Justisdepartementet uttalte at endringen «tilsikter ingen realitetsendring», se Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 334 første spalte.

Spørsmålet om foreldelsen av skattekravet ble avbrutt ved statens tvangsfullbyrdelse av fordringen overfor A, beror på hvordan bestemmelsene i foreldelsesloven §17 nr 1 og 2 samt forholdet mellom dem skal forstås.

Foreldelsesloven §17 nr 1 omfatter etter sin ordlyd alle fordringshavere som har tvangsgrunnlag for sin fordring, uten avgrensning mot noen fordringshaver eller noe tvangsgrunnlag. Det uttales i lovforarbeidene at den nye bestemmelsen i §17 nr 1 gjelder uten hensyn til tvangsgrunnlagets art. Foreldelsesloven §17 nr 2 fremstår etter lovforarbeidene og lovforhistorien som en særregel i forhold til nr 1 og til fordel for det offentlige, som lettere kan avbryte foreldelsen etter §17 nr 2 enn nr 1.

Den lovbestemte adgang for staten til å inndrive skattekrav ved utleggsforretning gjennom den kommunale skatteoppkrever som særnamsmann, kan ikke innebære at avbrudd av foreldelse kan skje utelukkende etter foreldelseslovens særregel i §17 nr 2 og ikke dens hovedregel i §17 nr 1. Dette ville i tilfelle innebære en innskrenkende anvendelse av lovens hovedregel, som det ikke kan ses å være grunnlag for.

Skattebetalingsloven §48a annet ledd forutsetter klart at foreldelse av skattekrav, som etter loven er tvangsgrunnlag for utlegg, kan avbrytes ved begjæring om tvangsfullbyrdelse etter foreldelsesloven §17, uten at noen begrensning angis eller antydes i forhold til de ulike alternativer §17 nr 1, 2 og 3. Skattedirektoratet uttaler i meldingen Sk nr 9/1994 at skatteoppkrever med særnamskompetanse kan overlate enkeltforretninger til den alminnelige namsmann. Skyldneren ville oppnå en tilfeldig og utilsiktet økonomisk gevinst dersom skattekrav skulle bortfalle som foreldet på grunn av begrensning i den alminnelige adgang til å avbryte foreldelse ved tvangsfullbyrdelse.

Lagmannsretten konstaterer at foreldelse av skattekravet mot A ikke ble avbrutt rettidig etter foreldelsesloven §17 nr 2. Skatteoppkreveren som særnamsmann verken berammet eller avholdt utleggsforretningen innen foreldelsesfristens utløp. Dette faktum legges til grunn som uomtvistet. Spørsmålet om utleggsforretningen ble berammet på noe tidspunkt i løpet av 1996 før den ble avholdt 8 april samme år, synes uklart, men har uansett etter det forannevnte ikke avgjørende betydning.

Lagmannsretten finner imidlertid at foreldelse av skattekravet mot A ble avbrutt rettidig etter foreldelsesloven §17 nr 1 ved at skatteoppkreveren i Oslo den 2 juni 1999 begjærte bistand fra skatteoppkreveren i Vågan. Foreldelsesloven §17 nr 1 må forstås slik at staten ved skatteoppkreveren i Oslo som særnamsmann, kunne begjære tvangsfullbyrdelse hos skatteoppkreveren i Vågan som særnamsmann, med den rettsvirkning at foreldelsen av fordringen derved ble avbrutt. Dersom fristavbrytelse ikke kunne skje ved denne begjæring, ville det ha innebåret en innskrenkende tolkning av loven. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for en slik innskrenkende tolkning.

Lagmannsretten finner at forarbeidene til §17 og dens øvrige tilblivelseshistorie taler imot en slik innskrenket lovanvendelse. Bestemmelsen i §17 nr 2 ble som nevnt endret i 1992, uten at det var tilsiktet noen realitetsforskjell. Ordlyden i §17 nr 2 før 1992 tydet på at en begjæring fra en særnamsmann til en annen, var fristavbrytende. Enda klarere ville det ha vært at tilfellet falt inn under §17 nr 2, slik den opprinnelig lød, dersom lovutkastene fra 1957 og 1976 - som på dette punkt var tilnærmet likelydende - hadde blitt vedtatt, idet uttrykket «tjenestemann» her var foreslått istedenfor «myndighet». At den endelige ordlyden fikk en noe annen utforming ved vedtagelsen i 1979, synes ikke å ha tilsiktet noen realitetsendring.

Avbruddet av foreldelsen i det foreliggende tilfelle, som opprinnelig forstås å ville ha vært hjemlet i den spesielle regel i §17 nr 2, anses etter endringen av nr 2 i 1992 å være hjemlet i den alminnelige regel i §17 nr 1. Resultatet blir således det samme, selv om tilfellet henføres under §17 nr 1.

Lagmannsretten finner også støtte for sitt standpunkt i formålet bak §17 nr 2.

Bestemmelsen tar - i likhet med dens forløpere - sikte på å lette adgangen til å avbryte foreldelse for slike krav. Hensikten er å spare offentlige fordringshavere med slike krav for arbeidet med å benytte de alminnelige namsmenn for å avbryte foreldelse. Offentlige fordringshavere som har et godt utbygd innfordringssystem, kan selv enkelt og sikkert forestå inndriving av kravet og i tilfelle avholde utleggsforretning for å pantesikre dette. Det alminnelige namsmannssystem spares samtidig for arbeid, som alt i alt ville ha blitt meget omfattende og tidkrevende. Lagmannsrettens tolkning av §17 bidrar til å fremme dette formålet.

Lagmannsretten kan ikke se at avgjørende reelle hensyn tilsier en innskrenkende tolkning av §17 nr 1. Bistandsordningen som gjelder for skatteoppkreverne som særnamsmenn, innebærer bruk av skriftlig begjæring om bistand internt i deres særnamsmannssystem. Begjæringens form og innhold synes i hovedsak å samsvare med det som etter tvangsfullbyrdelsesloven gjelder i det alminnelige namsmannssystem. Rettidig avbrudd av foreldelse fra fordringshaverens side etter foreldelsesloven §29 nr 3 kan skje på samme betryggende og notoriske måte innenfor det særlige namsmannssystem for skatteoppkrevere, som overfor det alminnelige namsmannssystem. Det kan ikke ses å foreligge reelle grunner for at avbrudd av foreldelse som lovlig kan skje ved begjæring om tvangsfullbyrdelse hos alminnelige namsmenn, ikke lovlig kan skje ved begjæring om tvangsfullbyrdelse mellom skatteoppkrevere som særnamsmenn. I begge tilfeller har fordringshaver gjort det som kreves av ham for å igangsette tvangsfullbyrdelse.

Lagmannsretten antar at tvangsfullbyrdelsesloven §4-18, om at særlige tvangsgrunnlag først kan begjæres tvangsfullbyrdet når to uker er gått etter at saksøker har sendt skriftlig varsel til saksøkte, får anvendelse også for skattekrav. Det vises til Falkanger med flere: Tvangsfullbyrdelsesloven bind I (1995) side 200 og 38-39 der det vedrørende lovens kapittel 4 uttales: «Ettersom det dreier seg om inndrivelse av forfalte pengekrav, taler nok de beste grunner for at også hele dette kapitlet gjelder for særnamsmennene»; se side 39. Videre vises til Skattemelding nr 9/1994 der det etter Skattedirektoratets nærmere redegjørelse (se side 35-38) uttales tvil om spørsmålet når det gjelder innfordring gjennom særnamsmenn (se side 38 første spalte), samt «at det ikke er nødvendig å stille spørsmålet på spissen og at varsel allikevel bør sendes i alle tilfeller hvor det er aktuelt å ta utleggspant» (se side 38 annen spalte). Det opplyses i meldingens innledende oversikt at ved begjæring om utlegg skal skyldneren gis påkrav 14 dager innen begjæringen fremmes (se side 1).

Forhåndsvarsel i samsvar med dette vil innebære at skyldneren ikke kan forvente eller innrette seg på at kravet vil bortfalle som foreldet. Skyldneren stilles altså i så måte likt som om begjæringen om tvangsfullbyrdelse hadde vært fremsatt for alminnelig namsmann.

Skatteoppkreveren i Oslo, som i henhold til gjeldende lovgivning behandlet skattesaken mot A, kunne ikke av eget tiltak beramme eller avholde utleggsforretning for skattekravet, idet A på det tidspunkt hadde hjemting i Vågan. Begjæring om bistand til innkreving ble derfor sendt skatteoppkreveren i Vågan, som ikke av eget tiltak, men på grunnlag av denne begjæring, kunne avholde utleggsforretning mot A.

Begjæringen om «bistand til innkreving» av 2 juni 1995 ble fremmet ved bruk av standard skjema for bistand som ønskes til «(i)nnfordring, eventuelt utlegg med tinglysing ...» og det ble i oversendelsesbrevet av samme dato anmodet om melding om når «utleggsforretningen er berammet». Begjæringen ble fremmet i god tid før foreldelsesfristens utløp.

Begjæringen om bistand til innkreving av skattekravet ble postlagt 2 juni 1995, hvilket opplyses i statens klagetilsvar av 10 september 1998 (se side 4), og som ikke er bestridt av motparten. Foreldelsesfristen ble derved avbrutt i tide. Det løper ny foreldelsesfrist på 10 år regnet fra utleggsforretningen 8 april 1996, jf foreldelsesloven §21 nr 3 sammenholdt med Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 73-75.

Konklusjonen blir etter dette at statens krav om forhøyet skatt for inntektsåret 1987 mot A, ikke er bortfalt som foreldet. Utleggsforretningen kan derfor ikke oppheves på det grunnlag at fordringen er bortfalt som foreldet.

Kjæremålet har vært forgjeves. A skulle derfor etter hovedregelen ilegges statens saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter, at han bør fritas for dette omkostningsansvar, jf §180 første ledd. Saken har vært så tvilsom, at det var fyldestgjørende grunn for tapende part å la den komme for lagmannsretten. Tvilen gjelder det rettslige spørsmål vedrørende fordringens bortfall ved foreldelse og vil fremgå av drøftelsen i kjennelsesgrunnene ovenfor. Statens arbeid i kjæremålssaken forstås i det alt vesentlige å gjelde foreldelsesspørsmålet.

Det materielle resultat i lagmannsrettens avgjørelse legges til grunn for omkostningsavgjørelsen for namsretten. Benn Mikalesen har tapt saken fullstendig og skulle derfor etter hovedregelen pålegges å erstatte statens saksomkostninger for namsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at saken har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for tapende part å la den komme for namsretten. Begrunnelsen blir tilsvarende som i kjæremålssaken. Det vises dessuten til namsrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen, som tiltres.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. As begjæring om oppreisning mot oversittelse av fristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 tredje punktum avvises.

2. Staten frifinnes for As krav om at utleggsforretningen skal oppheves.

3. Saksomkostninger tilkjennes verken for namsretten eller lagmannsretten.