LH-1999-761 - RG-2001-238

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-07-28
Publisert:	LH-1999-00761 - RG-2001-238 (37-2001)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lofoten herredsrett nr. 99-102 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00761.
Parter:	Ankende part: Flakstad kommune v/ordføreren, (Prosessfullmektig: Advokat Jens Blix-Nilsen). Ankemotpart: Ole Iver Olsen, Portugal. (Prosessfullmektig: Advokat Olav Farstad).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Martin Haug, rettens formann. Kst. lagdommer Harald Haugene. Byrettsdommer Bjarne Kjølmoen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Plan- og bygningsloven (1985) §68, Tvistemålsloven (1915) §174, §5-1, §2-1, §93, §95, §98, LOV-1995-05-05-20-§10-1

Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for Flakstad kommune for økonomisk tap ved at bolig er tillatt oppført i skredfarlig område.

Ole Iver Olsen søkte 24 april 1996 byggetillatelse for oppføring av enebolig på eiendommen Bråthen gnr 43 bnr 5 i Flakstad kommune. Eiendommen ligger på østsiden av Skjelfjorden. Det ble samtidig søkt om tillatelse til å rive det tidligere våningshuset på eiendommen, som var kondemnabelt. Astrid Olsen, mor til Ole Iver Olsen, er født og oppvokst på eiendommen Bråthen som har vært bebodd av hennes familie fra 1930 tallet og til for noen år siden. Ole Iver Olsen er oppvokst på Nesland 6-8 km fra eiendommen.

Teknisk styre i Flakstad kommune gav 2 juli 1996 Ole Iver Olsen byggetillatelse for oppføring av enebolig. Det ble i vedtaket forutsatt «...at plan- og bygningsloven samt byggeforskriftene overholdes i enhver henseende.» Boligen, som ble oppført på samme sted som det tidligere våningshus på eiendommen, sto ferdig julen 1996. Den 13 mars 1998 gikk et større snøras noen hundre meter syd for Olsens eiendom. To personer omkom i raset. Ole Iver Olsen engasjerte Norges Geotekniske Institutt, heretter benevnt NGI, som i rapport av 10 juni 1998 foretok en vurdering av rasfaren på Olsens eiendom. Fra rapporten hitsettes:

«..Basert på det ovenstående mener vi at huset er utsatt for snøskred som kan forekomme en gang hvert 100 til 300 år i gjennomsnitt. Huset ligger dermed mer utsatt til for skred enn kravet til sikkerhet slik det er formulert i byggeforskriften til plan- og bygningsloven fra 1987, der det kreves at nye våningshus ikke skal utsettes for større fare for skred enn et skred pr 1000 år i gjennomsnitt....»

NGI har senere, etter oppdrag fra Flakstad kommune, utarbeidet detaljert faresonekart for ras i Skjelfjorden. NGI har, i tilknytning til faresonekartet, også avgitt en skriftlig rapport. I rapporten omtales flere kjente ras i Skjelfjorden. Ved to av disse rasene, i 1955 og 1998, gikk menneskeliv tapt. Disse rasene gikk noen hundre meter syd for Olsens eiendom. Videre nevnes at i 1955 gikk det snøras til sjøen like syd for Olsens eiendom, og i 1956 ble en minkgård på eiendommen tatt av snøras. Minkgården var plassert litt syd for og litt høyere i terrenget enn Olsens bolig.

I forbindelse med at Olsen tiltrådte en stilling i Portugal i 1999, flyttet han og familien fra eiendommen. Boligen har siden vært ubebodd.

Ole Iver Olsen tok 10 mars 1999 ut stevning for Lofoten herredsrett med påstand om at Flakstad kommune kjennes erstatningsansvarlig for det økonomiske tap han er påført ved at eneboligen er tillatt oppført i rasfarlig område.

Flakstad kommune påsto seg frifunnet. Lofoten herredsrett avsa 9 juli 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Flakstad kommune er erstatningsansvarlig overfor Ole Iver Olsen for økonomisk tap han er påført som følge av at kommune har tillatt oppført bolig i det rasfarlige område på gnr 43 bnr 5.

2. Flakstad kommune dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Ole Iver Olsen med kr 63.526.»

Hva gjelder saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Flakstad kommune har i rett tid påanket herredsrettens dom. Ole Iver Olsen har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Svolvær 22 og 23 juni 2000. Flakstad kommune, representert ved rådmann Paul H. Jusnes, og Ole Iver Olsen møtte og gav forklaring. Det ble ført 6 vitner, herunder ett sakkyndig vitne, teknisk rådgiver Karstein Lied fra NGI. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Flakstad kommune har i hovedsak anført:

Byggeforskrift 1987 er vanskelig tilgjengelig og åpner for skjønn. Forskriften med tilhørende veiledning kan neppe tas som uttrykk for absolutte krav. Det vises bl a til veiledning til kapittel 51:3 og 51:4, hvor det benyttes uttrykk som «i alminnelighet» og «bør». Det fremgår videre at man, ved å foreta sikring mot ras, er klar av byggeforskriftens krav. Ytterligere fremgår at det som regel er vanskelig å fastlegge de nominelle faregrenser for ras. Selv om verdiene i forskriften tabell 51:4 er overskredet er det ikke sikkert at man er i strid med forskriften, jf. det forhold at forskriften ikke kan tas som uttrykk for absolutte krav.

Bevisførselen gir ikke grunnlag for å konkludere med at Olsens eiendom ligger rasutsatt til. Rapportene fra NGI gir intet fasitsvar på spørsmålet om rasfare. NGI har selv pekt på den usikkerhet som er knyttet til vurderingene. Rapporten fra InterConsult Group AS, heretter benevnt ICG, hvoretter eneboligen i verste fall ligger i 500 årssonen, bekrefter denne usikkerheten. ICG konkluderer med at eiendommen ligger utenfor 1000 årssonen hva gjelder risikoen for tørrsnøras, men innenfor når det gjelder våtsnø og sørpe. NGI konkluderer motsatt. Det vises dessuten til at befolkningen i området har uttrykt til dels sterk uenighet med NGI i spørsmålet om rasfare i området.

Det er i første rekke byggherrens ansvar å vurdere risikoen. Byggherren skal dokumentere at byggeforskriftens krav er oppfylt, jf. byggeforskriften kap. 14:11. Ole Iver Olsen benyttet profesjonell medhjelper, byggmester Alfheim. Det vises til bygningslovens bestemmelser om ansvarshavende §98 samt Eidsivating lagmannsretts dom av 12 oktober 1992 i sak LE-1991-02789 A. Lofoten herredsrett har i nærværende sak, i motsetning til i en senere sak, jf. Lofoten herredsretts ikke rettskraftige dom av 22 mars 2000 i sak 415/99 A, oversett at byggherren har det primære ansvar.

Flakstad kommunes rolle har vært å forestå passiv kontrollvirksomhet. Det tilsier at det anvendes en mildere aktsomhetsnorm. Det vises til Ot.prp.nr.48 (1965-1966) s 52 og 56, Rt-1991-954 og Rt-2000-253. Det forhold at det er tale om en liten, ressursfattig kommune, taler også for at det utvises forsiktighet ved fastlegging av aktsomhetsnormen.

Flakstad kommune har i denne saken, som i byggesaker i sin alminnelighet, hatt en bevisst holdning til spørsmålet om rasfare. Spørsmålet ble vurdert, men man konkluderte med at det ikke var rasfare på stedet. Det foreligger ikke opplysninger om tidligere ras på det sted eneboligen er plassert. Det forhold at det har stått hus på tomten i 70 år, tilsier at saken vurderes noe annerledes enn om det er spørsmål om nybygg på tidligere ubebygget grunn. Kommunen måtte forøvrig kunne legge til grunn at Olsen hadde kunnskap om eventuell rasfare, og at han hadde vurdert denne.

Faresonekartet fra NGI er et grovt oversiktskart som ikke sa mer enn kommunen var kjent med fra tidligere. Alle vet at Skjelfjorden er et rasutsatt område. Den aktuelle eiendommen vurderes imidlertid ikke som rasutsatt av kommunen. Kartet er uegnet ved behandling av enkeltsaker. Herredsretten har tillagt eksistensen av kartet for stor vekt. Fremleggelse av faresonekartet ved behandling av søknaden om byggetillatelse ville ikke ført til et annet resultat. Kommunen mente at man hadde tilstrekkelig kompetanse til å vurdere rasfaren. Kommunen har hverken solgt eller regulert tomten, men har kun godkjent byggherrens søknad. Godkjenningen skjedde under et visst press fra byggherren, Ole Iver Olsen. Det er forøvrig vanskelig å se at det forelå hjemmel for å nedlegge byggeforbud. Det vises i den forbindelse til RG-1979-107, jf. også Audvar Os omtale av dommen i «Byggetillatelse - behandling og rettsvirkninger» s 48.

Kommunen har ikke handlet culpøst. Rasfare slik NGI nå peker på fremstod som upåregnelig.

Subsidiært anføres det at byggherren må bære sin del av ansvaret, det må foretas en ansvarsdeling. Byggherren har det primære ansvar. Han var representert av en profesjonell medhjelper, og har - i søknaden om byggetillatelse - bekreftet at forholdet til forskriftens krav er vurdert. Byggetillatelsen forutsatte at kravene i plan- og bygningslov og forskrift ble overholdt. Det gamle bygget ble revet før rivingstillatelse ble gitt. Man måtte kunne regne med at byggherren hadde like god kunnskap om eventuell rasfare som kommunen. Det vises til RG-1974-289.

Det vises forøvrig til at konsekvensene for Flakstad kommune av en dom i byggherrens favør vil kunne bli meget omfattende.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Flakstad kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Flakstad kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ole Iver Olsen har i hovedsak anført:

Bestemmelsen i plan- og bygningsloven §68 har stått uendret siden 1965. Fra 1969 har den vært supplert av forskrifter. Hovedintensjonen er at bygninger skal plasseres sikkert. Olsens enebolig ligger innenfor 1000 års intervallet for ras. Den er følgelig plassert i rasfarlig område, i strid med plan- og bygningsloven §68 med forskrifter. Det vises til rapporten fra NGI. Det er denne rapporten, fra den mest autoritative faginstans i landet, som sammen med forklaringen fra Karstein Lied må legges til grunn. Reaksjonene fra innbyggerforeningen på rapporten fra NGI er forståelige, men bidrar ikke til å svekke NGIs konklusjoner.

Kommunene ble på 1990 tallet oppfordret til økt oppmerksomhet på rasfareproblematikk. Det vises i den forbindelse til flere artikler i tidskriftet «Kommunalteknikk» for 1991. Flakstad kommune var kjent med rasfaren i Skjelfjorden. Fra 1994 var kommunen i besittelse av et faresonekart utarbeidet av NGI. I kartet er arealet på østsiden av Skjelfjorden angitt med rødt; som potensielt fareområder for stein- og snøras. I den tekst som er påtrykt kartet oppfordres kommunen til å foreta geotekniske undersøkelser i potensielle fareområder. Kartet ble ikke tatt på alvor av Flakstad kommune. Kommunen handlet i strid med anvisningene i kartet ved at den, slik tidligere teknisk sjef forklarte, unnlot å benytte kartet ved behandling av enkeltsaker. Kartet gav informasjon utover det man var kjent med fra tidligere, jf. i den forbindelse rådmann Jusnes forklaring hvori det ble gitt uttrykk for overraskelse over omfanget av potensielle fareområder. Flakstad kommune hadde foranledning til å foreta nærmere undersøkelser av rasfaren, men gjorde det ikke. Kommunen gav heller ikke Olsen beskjed om faresonekartet. Det er forøvrig usikkert hvorvidt teknisk styre var kjent med kartet og innholdet i det.

Det bestrides at rettspraksis gir grunnlag for å anvende en mildere aktsomhetsnorm i saker som denne. Teori og rettspraksis anvendt på denne saken tilsier at kommunen har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. Kommunens kunnskap om ras og rasfare på østsiden av Skjelfjorden tilsa skjerpet oppmerksomhet vedrørende rasfare. Kommunen foretok likevel ingen konkret vurdering av rasfaren. Iallfall et av medlemmene i teknisk styre, Carl Leon Johnsen, var kjent med at det gikk ras på eiendommen i 1956. Kunnskapen om dette raset tilsa at man hadde en særlig foranledning til å vurdere spørsmålet om rasfare. Det er ikke tilstrekkelig - for vurdering av rasfaren - å konstatere at det har stått hus på eiendommen i rundt 70 år. Det er heller ikke tilstrekkelig å basere eventuelle vurderinger om rasfare på de enkelte medlemmer av teknisk styre sin lokalkunnskap. Raset i 1998 viser nettopp at en ikke kan stole på lokalkunnskap. Kommunen burde søkt eksperthjelp for vurdering av rasproblematikken. Det vises forøvrig til RG-1986-1039 hvor Frostating lagmannsrett la til grunn at kommunen selv pliktet å vurdere rasfaren. Det var ikke tilstrekkelig at kommunen varslet byggherren om mulig rasfare. Hvorvidt Olsen var ivrig etter å komme i gang med byggearbeidene har ingen betydning for saken.

De nominelle verdier som angis i byggeforskrift 1987 kapittel 51:4 er absolutte og må legges til grunn Det har forøvrig aldri vært tema å redusere kravet til sikkerhet mot ras i kommunen innenfor de rammer for skjønn som byggeforskriften gir.

Det er ikke grunnlag for å konkludere med at byggherren har noe primæransvar. Det bestrides at det er grunnlag for ansvarsdeling. Olsen kan ikke klandres for ikke å ha opplyst om eller undersøkt rasproblematikken på egen hånd. Uansett må de opplysninger Olsen satt med vurderes konkret opp mot de opplysninger som kommunen satt med. Olsens eventuelle ansvar fritar ikke kommunen. Kommunens massive forsømmelighet reduserer byggherrens evt ansvar.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Lofoten herredsretts dom stadfestes.

2. Ole Iver Olsen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

Av plan- og bygningsloven §68 følger at grunn bare kan deles og bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Begrepet naturforhold omfatter bl a synking, vannsig, flom, ras e.l. I byggeforskriften av 1987 - som gjaldt da Ole Iver Olsens bolig ble oppført - og i någjeldene forskrift til plan- og bygningsloven av 22 januar 1997 er kravet til sikkerhet mot ras for bygninger i den aktuelle sikkerhetsklasse, sikkerhetsklasse 2, fastsatt slik at største nominelle årlige sannsynlighet for ras ikke skal overstige 1/1000.

Lagmannsretten er - på grunnlag av bevisførselen - kommet til at Olsens bolig er oppført på en tomt hvor sannsynligheten for ras overstiger sikkerhetskravet. Avgjørende for rettens bevisvurdering er de rapporter som er utarbeidet av NGI sammen med den supplerende forklaring som teknisk konsulent Karstein Lied i NGI gav under ankeforhandlingen. NGI har konkludert med at boligen er oppført i et område der den nominelle årlige sannsynlighet for tørrsnøras ligger mellom 1/100 og 1/300. Det er ikke holdepunkter for å anta at NGIs konklusjoner er beheftet med usikkerhet utover det forskriften forutsetningsvis tar høyde for ved at sikkerhetskravet er basert på en nominell sannsynlighet; en verdi beregnet på grunnlag av visse forenklede forutsetninger og gitte retningslinjer. Flakstad kommune har også innhentet en vurdering av rasfaren fra selskapet InterConsult Group AS. InterConsult Group AS konkluderer i sin rapport med at Olsens bolig er utsatt for å bli truffet av mindre våtsnø-/sørperas med et gjentakelsesintervall på minst hvert 500 år, hvilket i tilfelle er i strid med sikkerhetskravet i da- og någjeldende byggeforskrift. Derimot vurderes gjentakelsesintervallet for tørrsnøras å være mer enn 1000 år, og følgelig innenfor forskriftens sikkerhetskrav. Rapporten fra InterConsult Group AS ble først fremlagt under ankeforhandlingen. NGI har ikke hatt anledning til å kommentere rapporten, og den har ikke vært gjenstand for noen egentlig kontradiksjon. Lagmannsretten finner bl a av disse grunner ikke å kunne tillegge rapporten fra InterConsult Group AS noen større vekt. For lagmannsretten er det forøvrig - slik saken er begrenset - ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt rasfaren knytter seg til tørrsnøras eller våtsnø-/sørperas. Lagmannsretten nøyer seg følgelig med å konstatere, at også om man legger rapporten fra InterConsult Group AS til grunn vil konklusjonen måtte bli at Olsens bolig er oppført i et område hvor rasfaren overstiger sikkerhetskravet i byggeforskriften av 1987. Boligen er oppført med tillatelse fra Flakstad kommune, jf. plan- og bygningsloven §93 første ledd a).

Ved vurdering av kommunens forhold er det naturlig å ta utgangspunkt i plan- og bygningslovens regler om behandling av søknad om byggetillatelse, jf. §95. Ved behandling av slike søknader skal kommunen - slik plan- og bygningsloven §95 nr 2 første avsnitt lød da nærværende byggesak ble behandlet av Flakstad kommune -

«se til at arbeidet ikke vil stride mot bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven.»

Bestemmelsen ble endret ved lov av 5 mai 1995, i kraft 1 juli 1997. Av forarbeidene til endringsloven fremgår at man ikke tilsiktet noen endring hva gjelder kommunens plikter i søknadsfasen med hensyn til kontroll av søknaden mot plangrunnlag, forhold til omgivelsene, grunnforhold, uteareal, byggets utseende, innvendig planløsning m.v. Derimot innebar lovendringen endrede plikter for kommunene ved den del av behandlingen som knyttet seg til kontroll av mer detaljerte byggetekniske beregninger. I Ot.prp.nr.39 (1993-1994) s 64 - ved omtale av gjeldende rett - uttaler departementet bl a følgende om den kommunale søknadsbehandling:

«Søknadsbehandlingen består av to deler. Den første er å kontrollere søknaden opp mot plangrunnlaget, byggets utseende, forholdet til omgivelsene, planløsning, miljøforhold, grunnforhold, krav fra andre myndigheter etc. Den andre er å kontrollere at bygget rent teknisk tilfredsstiller lov- og forskriftskrav.

Etter §10-1 har bygningsmyndighetene en generell plikt til å føre tilsyn med at plan-og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Denne plikten gjelder både ved plan- og byggesaksbehandlingen. Ved søknadsbehandlingen fremgår det også av §95 nr 2 at bygningsmyndighetene skal se til at arbeidet ikke vil stride mot noen bestemmelse som er gitt i eller i medhold av loven. Bestemmelsen sondrer ikke mellom den tekniske kontrollen av bygget og den øvrige søknadsbehandling, og det er uklart hvor langt kontrollplikten i søknadsfasen går.

- - -

Ut fra disse bestemmelsene kan det synes som om hele ansvaret for at byggverket er i overenstemmelse med lovverket er tillagt bygningsmyndighetene, men slik er bestemmelsene ikke ment. Bygningsmyndighetenes behandling av søknaden innebærer ingen garanti fra bygningsmyndighetens side om at søknaden på alle punkter tilfredsstiller lov og forskrifter. Behandlingen tar sikte på å ivareta en samfunnsmessig oppgave og skal i utgangspunktet ikke kunne påberopes av tiltakshaver senere når feil og mangler oppdages.

Kommunens oppgaver når det gjelder søknadskontroll, er i utgangspunktet begrenset til den første delen av søknadsbehandlingen. Men også her er myndighetene stort sett avhengig av å behandle søknaden ut fra de opplysninger som blir gitt av tiltakshaver, og har ofte av tidsmessige årsaker ikke mulighet for å sjekke alle enkeltheter nærmere.»

Kommunens oppgaver ved byggesaksbehandlingen er av kontrollerende art. Det primære ansvar for at bygget oppføres i samsvar med lov og forskrifter påhviler i utgangspunktet byggherren. Dette er lagt til grunn av Eidsivating lagmannsrett i en dom av 12 oktober 1992 ( LE-1991-02789) og synes også lagt til grunn av Høyesterett i Rt-1967-1248 (Lørenskogdommen), jf. s 1251 nederst. Det kan imidlertid - ved vurdering av byggherrens ansvar - være grunn til å skille mellom ulike sider av en byggesak. Det primære ansvar for byggets utforming, valg av tekniske løsninger m.v. tilligger naturlig byggherren. Det er ikke i samme grad naturlig å pålegge byggherren primæransvaret for spørsmål om plassering av bebyggelse i områder som kan tenkes utsatt for farer fra natur eller miljø. Slike farer kan være både vanskelige å identifisere og vurdere for den enkelte byggherre.

Et eventuelt ansvar for Flakstad kommune må i tilfelle bygge på at det er utvist uaktsomhet fra kommunens side ved behandling av byggesøknaden. Det er i forarbeidene til skadeserstatningsloven og i rettspraksis lagt til grunn at for visse former for offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet gjelder en mildere aktsomhetsnorm, enn den som følger av de alminnelige regler om arbeidsgiveransvar. I Rt-1991-954, som gjaldt et tilfelle av svikt i det system staten har etablert for å beskytte kjøpere av feriereiser mot tap, la Høyesterett til grunn en slik mildere aktsomhetsnorm. I Rt-1992-453 (furunkulosedommen), som gjaldt spørsmålet om erstatningsansvar for staten for tap lakseoppdrettere var påført ved at importert laksesmolt hadde sykdommen furunkulose, kom høyesteretts flertall til at det - på det aktuelle område - ikke gjaldt noen mildere aktsomhetsnorm. Fra førstevoterendes bemerkninger på side 478 hitsettes:

«I forarbeidene til erstatningsloven er man i forskjellige sammenhenger inne på betydningen av om vedkommende offentlige virksomhet har karakter av service, bistand eller kontroll. Kontrollvirksomhet som skipskontroll drøftes f.eks i stor bredde med henblikk på om dette feltet bør undergis særlige regler. Mer allment drøftes betydningen av at der er service-, bistands- eller kontrollvirksomhet f.eks i forhold til en regel om nedsettelse av ansvar. Også drøftelse av hvilken aktsomhetsnorm som kan kreves, skjer i adskillig grad i lys av hvilken offentlig sektor man står overfor. Men jeg sitter igjen med det inntrykk, særlig i forhold til Ot.prp.nr.48 (1965-1966), at de områder man først og fremst har tenkt seg en spesiell - lav - aktsomhetsnorm for, er service- og bistandsytelser i vanlig forstand.

- - -

En vesentlig del av den totale offentlige virksomhet i vid forstand går forøvrig ut på å beskytte og tilrettelegge forhold for næringsutøvere og privatpersoner. Hvis vi i en sak som nærværende skulle anlegge en lav aktsomhetsnorm, har jeg vondt for å se annet enn at konsekvensen måtte bli at man for store deler av den offentlig virksomhet måtte operere med et slikt lavere aktsomhetskrav. En slik avgrensning av det offentliges ansvar kan jeg ikke se harmonerer med det som det er lagt opp til i forarbeidene til erstatningsloven. « 

I Rt-1999-1517 ( Selbusjøen), som gjaldt spørsmålet om statens ansvar for skade ved utsett av krepsedyr i Selbusjøen, og Rt-1999-1903, som gjaldt en kommunes ansvar for manglende tilsyn med hjelpeverge, synes Høyesterett, som i Rt-1992-453 (furunkulose), å forutsette at spørsmålet om en mildere aktsomhetsnorm i første rekke knytter seg til offentlige service- og bistandstilbud. Endelig nevnes Rt-2000-253 som gjaldt spørsmålet om vegvesenets ansvar for trafikkulykke der en motorsyklist omkom. Annenvoterende, som representant for flertallet, uttalte bla følgende vedrørende den mildere aktsomhetsnorm:

«Det er særlig for unnlatelse av å forebygge eller avverge skader fra en skaderisiko som truer fra naturens side eller som er skapt av andre, at det for enkelte former for offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet kan være grunn til å anvende en mildere aktsomhetsnorm.»

Oppfølgning og kontroll i forhold til bygningslovgivningen, og da særlig bestemmelser satt til sikring av liv helse og økonomiske verdier, er sentrale og viktige oppgaver for det offentlige. Dersom man - på det aktuelle område - skulle legge til grunn et lavere aktsomhetskrav vil konsekvensen, slik førstevoterende formulerte det i Rt-1992-453 (furunkulosedommen), «måtte bli at man for store deler av den offentlig virksomhet måtte operere med et slikt lavere aktsomhetskrav». Ingen av de ovenfor omtalte høyesterettsdommer gir - etter lagmannsrettens vurdering - grunnlag for å konkludere med at det på det aktuelle område gjelder en mildere aktsomhetsnorm enn det alminnelige arbeidsgiveransvar etter skatteloven §2-1 (skal være skadeserstatningsloven §2-1, Lovdatas anm.).

Lagmannsrettens er kommet til at kommunen har opptrådt uaktsomt ved behandling av den aktuelle byggesaken. Området på østsiden av Skjelfjorden, der Olsens eiendom ligger, er fra naturens side rasutsatt, enkelte steder langs fjorden selvsagt mer enn andre steder. I det faresonekart som NGI, etter oppdrag fra Statens naturskadefond, utarbeidet i 1993, er hele området på østsiden av Skjelfjorden merket med rødt; som potensielt fareområde for ras. Flakstad kommune var i besittelse av faresonekartet da søknaden om byggetillatelse ble behandlet. Kartet er et oversiktskart som - etter sin tekst - gir en summarisk og enhetlig oversikt over et større område. Det er derfor uegnet som hjelpemiddel ved vurdering av rasfaren på detaljnivå, eksempelvis ved vurdering av rasfaren på Olsens byggetomt. Kartet - sammen med den kunnskap kommunen forøvrig hadde om rasproblemer i Skjelfjorden - tilsa imidlertid at kommunen ved behandling av søknaden om byggetillatelse foretok eller besørget foretatt en grundig vurdering av rasfaren,

Flakstad kommune synes i alminnelighet å ha basert sine vurderinger av rasfare på den kunnskap saksbehandlerne og det enkelte medlem av teknisk styre hadde om ras og rashistorikk. Byggeforskriftens krav til sikkerhet mot ras, en nominell årlig sannsynlighet ikke høyere enn 1/1000, tilsier imidlertid at man ved vurdering av rasfaren - på et gitt sted - ikke alene kan basere seg på lokal kunnskap om tidligere ras på stedet. Flakstad kommune synes ikke å ha foretatt noen egentlig vurdering av spørsmålet om rasfare ved behandling av søknaden om byggetillatelse.

Spørsmålet var ikke gjenstand for diskusjon ved behandling av søknaden. I praksis synes kommunen å ha innrettet seg i tillit til byggherrens egne vurderinger, og forøvrig lagt til grunn at Carl Leon Olsen, som var den av det teknisk styrets medlemmer som hadde best kunnskap om forholdene i Skjelfjorden, ville gi beskjed dersom han vurderte tomten som rasutsatt.

Det er ikke unaturlig at kommunens vurderinger - i et tilfelle der det, som i denne sak, er tale om oppføring av bolig på tomt som har vært bebygget og bebodd gjennom flere tiår - blir noe mer summariske enn om det er tale om å åpne nye områder for bebyggelse. Kommunen kan likevel ikke, slik Flakstad kommune synes å ha gjort, unnlate å vurdere spørsmålet om rasfare i relasjon til de krav som stilles i lov og forskrift, når man - på bakgrunn av rashistorikk i området og faresonekartet fra NGI - vet eller må vite at tomten er potensielt rasutsatt.

Det er årsakssammenheng mellom kommunens uaktsomhet ved behandling av søknaden om byggetillatelse, og det økonomiske tap det innebærer for Ole Iver Olsen at boligen er oppført i rasfarlig område. Etter dette finner lagmannsretten at Flakstad kommune er erstatningsansvarlig overfor Ole Iver Olsen.

Lagmannsretten er imidlertid kommet til at kommunens ansvar må nedsettes som følge av skadelidtes medvirkning, jf. skadeserstatningsloven §5-1. Ole Iver Olsen er født og oppvokst på Nesland, like ved Skjelfjorden. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Olsen var vel kjent med at Skjelfjorden er et rasutsatt område. Herunder var han kjent med at det i 1955 - noen hundre meter sør for hans eiendom - gikk et ras hvor bolighus og to menneskeliv gikk tapt. Han var også kjent med at det i 1956 gikk et ras som tok en minkgård på hans eiendom. Ole Iver Olsens mor, Astrid Olsen, som vokste opp på eiendommen, forklarte under ankeforhandlingen at man på eiendommen generelt hadde vært opptatt av spørsmålet om rasfare, og videre at eiendommen, i en kortere periode etter raset i 1956, hadde vært fraflyttet, eller i alle fall delvis fraflyttet, som følge av rasfare. Lagmannsretten legger til grunn at Ole Iver Olsen hadde slik kunnskap om forholdene i Skjelfjorden og på eiendommen Bråthen at han forstod eller burde forstått at spørsmålet om rasfare var relevant, og burde vurderes forut for oppføring av bolig på eiendommen. Ole Iver Olsen foretok ikke selv noen vurdering av rasfaren på eiendommen. Han tok ikke spørsmålet om rasfare opp med kommunen, og søkte heller ikke på annen måte å få vurdert spørsmålet.

Lagmannsretten er etter en skjønnsmessig vurdering kommet til at den erstatning som Flakstad kommune plikter å betale til Ole Iver Olsen settes til 75% av lidt økonomisk tap, jf. skadeserstatningsloven §5-1.

Saksomkostningene både for herredsretten og lagmannsretten skal avgjøres etter det materielle resultat lagmannsretten er kommet til. Saken er dels vunnet. Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §174. Lagmannsretten har fordelt ansvaret med 75% på kommunen og 25% på Ole Iver Olsen. Hverken dette eller andre forhold i saken gir etter rettens oppfatning tilstrekkelig grunnlag for å fravike hovedregelen i §174 første ledd hvoretter hver av partene dekker egne omkostninger i begge instanser.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Flakstad kommune er erstatningsansvarlig overfor Ole Iver Olsen for 75% av det økonomiske tap han er påført som følge av at kommunen har tillatt oppført bolig i det rasfarlige området på gnr 43 bnr 5 i Flakstad kommune.

2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.