LH-1999-797

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	2000-07-31
Publisert:	LH-1999-00797
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr. 98-1323 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00797. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01300.
Parter:	Ankende part: 1. Ranveig og Jon Arne Johansen, 2. Margith Ingvardsen, 3. Rolf Myrvang, 4. Borghild Johansen, 5. Jarle Haugan, 6. Herleif Jensen, 7. Knut Johansen, 8. Jan Hansen. (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve). Ankemotpart: Jonny Sørensen. (Prosessfullmektig: Advokat Oddmund Enoksen).
Forfatter:	Lagdommer Brynjar Østgård, rettens formann. Lagdommer Helge Nilsen. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §100, §172, §176, §180, §366

Saken gjelder dels spørsmålet om partene i saken har felles beiterett i utmarka på hverandres eiendommer og dels spørsmålet om Jonny Sørensen er forpliktet til å flytte et gjerde på sin eiendom av hensyn til de ankende parters utøvelse av beiterett.

Alle parter har jordbrukseiendommer i Andersdalen i Tromsø kommune. Dalen var fra gammelt av delt i to gårder, - Ytre Andersdal og Indre Andersdal - beliggende på henholdsvis nordøstre og sydvestre side av Andersdalselva, som naturlig deler dalen i to på langs fra sjøen i nord til fjellet i syd. Ved utskiftings- og delingsforretning 1 og 2 oktober 1846 ble blant annet foretatt en deling av Ytre Andersdal. Den øvre del av eiendommen ble skilt ut som Finnjord, mens den nedre del av eiendommen forble benevnt Ytre Andersdal. De tre gårder ble deretter delt i to, slik at det tilsammen var seks bruk i dalen. Senere har det vært ytterligere oppdelinger.

Jonny Sørensen er eier av gnr 42 bnr 3 og 4 på Ytre Andersdal. Av de ankende parter har Ranveig og Jon Arne Johansen, Margit Ingvardsen og Jarle Haugan eiendommer på Ytre Andersdal, Borghild Johansen og Rolf Myrvang på Finnjord, Herleif Jensen og Knut Johansen på Indre Andersdal.

Utgangspunktet for tvisten i nærværende sak er at Jonny Sørensen som ledd i utviklingen av sin eiendom til fritidspark, i 1994 foretok inngjerding av et ca 160 da. stort område i utmarken. De ankende parter tok ut stevning mot Sørensen 30 september 1998 for Nord-Troms herredsrett. De la for herredsretten ned påstand om at Sørensen skulle fjerne det oppsatte gjerde på utmarka på gnr 4. Sørensen påsto seg frifunnet. Som ledd i avgjørelsen av saken tok herredsretten prejudisielt stilling til om de ankende parter hadde beiterett på Sørensens utmark og derved i hvilken utstrekning det i Andersdal kan ansees å være en felles beiterett i utmarka for alle bruk. Herredsretten avsa 20 juli 1999 dom med slik slutning:

«1. Jonny Sørensen frifinnes.

2. Ranveig og Jon Arne Johansen, Margit Ingvardsen, Jan Hansen, Rolf Myrvang, Borghild Johansen, Jarle Hauan, Herleif Jensen og Knut Johansen dømmes in solidum til å betale Jonny Sørensen kr 62.096,- i saksomkostninger for herredsretten innen 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Ranveig og Jon Arne Johansen m.fl. påanket herredsrettens dom. Ved prosesskrift av 23. september 1999 trakk Jan Hansen anken tilbake for sitt vedkommende. Jonny Sørensen har ikke hatt bemerkninger til dette og har ikke krevet seg tilkjent saksomkostninger av Jan Hansen for lagmannsretten. Ankesaken mellom disse blir således å heve, jf. tvistemålsloven §100.

I ankeerklæringen ble det lagt ned påstand om fastsettelsesdom for beiterett basert prinsipalt på utskiftingsforretningen, subsidiært på lokal sedvane. Videre ble det krevet justering av gjerdetraséen. Det er ikke omtvistet i saken at de ankende parter i ankeomgangen kan supplere påstanden i forhold til herredsretten, og påstå fastsettelsesdom for det prejudisielle spørsmål om felles beiterett.

Hovedforhandling for lagmannsretten ble avholdt i Tromsø 6 og 7 juni 2000. Til stede for de ankende parter var Jon Arne Johansen, Knut Johansen og Karl G. Johansen, sistnevnte på vegne av Borghild Johansen. Videre møtte Jonny Sørensen. Begge prosessfullmektiger møtte. Etter innledningsforedragene ble det foretatt befaring med de samme tilstede, supplert av Margit Ingvardsen. Etter befaringen fortsatte hovedforhandlingen i forsamlinghuset i Andersdalen, hvor parter og vitner ble avhørt. Hovedforhandlingen fortsatte neste dag i rettssalen i Tromsø til fortsatt avhør av parter og vitner samt prosedyreinnlegg. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ranveig og Jon Arne Johansen m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Alle bruk i Andersdalen har felles beiterett i utmarken, uansett hvilken av de tre gårdene brukene ligger på. Dette følger allerede av utskiftingsforretningen fra 1846. Dette var - og er - ogå den eneste praktiske ordning, slik at denne ordningen passer godt med den driftsform som var og er aktuell i dalen. Parts- og vitneforklaringene understøtter at det helt opp til vår tid har vært praktisert felles beite i utmarken på tvers av bruks- og gårdsgrensene.

Subsidiært kan en slik felles beiterett bygges på lokal sedvane eller alders tids bruk. Den rettslige klassifiseringen er ikke avgjørende. Det er under enhver omstendighet tale om en langvarig bruk utøvet med kontinuitet og intensitet og i samsvar med den rettsoppfatning at slikt felles beite var rettmessig. Det vises også til den parallelle sak om beiterett ved Josefvatn i Malangen ( Rt-1995-644). I Andersdal er det en struktur i bruken av utmarka som samsvarer med det som forelå i saken fra Josefvatn.

Når det så gjelder det gjerdet Sørensen har satt opp like ved brua over Andersdalelva, hindrer dette beitende dyr i atkomst mellom elveosen og den øvrige utmarka. Dette er i strid med den adgang til innhegning som følger av utskiftingsforretningen fra 1846 og de rettigheter de øvrige bruk har i henhold til den felles beiterett. Gjerdet må derfor flyttes i samsvar med den skisse som blant annet er fremlagt på side 8 i ankeutdraget, og som gir uhindret passasje for beitende dyr.

De ankende parters søksmål mot Sørensen er på ingen måte motivert av ønsket om å hindre Sørensens utvikling av fritidspark i sin utmark, men utelukkende motivert ut fra saklige, driftsmessige hensyn for jordbruket.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Herleif Jensen gnr 43 bnr 2, Knut Johansen gnr 43 bnr 5, 9 og 15, Margit Ingvardsen, gnr 42 bnr 14, Jarle Haugan,gnr 42 bnr 12, Ranveig og Jon Arne Johansen, gnr 42 bnr 13, Borghild Johansen, gnr 42 bnr 6 og 11 og Rolf Myrvang, gnr 42 bnr 5 har rett til beite på Jonny Sørensens eiendom gnr 42 bnr 3 i Tromsø.

2. Jonny Sørensen dømmes til å flytte oppsatt gjerde og port på gnr 42 bnr 3 slik at det blir passasje for dyr, jf. illustrasjon på kart vedlagt påstanden.

3. Jonny Sørensen dømmes til å betale saksomkostninger til de ankende parter for herredsrett og lagmannsrett, og med 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Jonny Sørensen har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det følger av utskiftingsforretningen av 1846 at den felles beiterett er begrenset innenfor de tre gårder i dalen. Sørensens eiendom ligger på Ytre Andersdal, og det er derved kun brukene på Ytre Andersdal som har beiterett i Sørensens utmark.

Det er etter bevisførselen heller ikke grunnlag for en påstand om at felles beiterett utover dette har vært praktisert på en slik måte at det kan gi grunnlag for noen sedvanebasert beiterett eller forøvrig beiterett i strid med det utskiftingsforretningen anviser. Alders tids bruk som grunnlag for beiterett er av samme grunn uaktuell.

Et ytterligere argument mot at det foreligger felles beiterett, er at det i dalen både før og nå har vært tilstrekkelig med beiteland på alle bruk. Noen felles beiterett har det derfor ikke vært behov for. Det som måtte ha vært av beiting på annen manns utmark, har vært en tålt bruk, blant annet nettop fordi at det bruket som ved slike tilfelle ble krenket ved beitingen, ikke har hatt noen sterk motivasjon til straks å jage dyrene vekk.

At det har vært tilstrekkelig beite er også et forhold som skiller denne saken fra saken ved Josefvatn. Heller ikke forøvrig er disse sakene sammenlignbare.

De ankende parters søksmål mot Sørensen er motivert ut fra en plan om å forhindre Sørensen i å utvikle deler av sin eiendom til fritidspark og campingplass. Det er ikke noe reelt behov for noen av de ankende parter - heller ikke Jon Arne Johansen - for å ha sine dyr beitende i elveosen. Da Jon Arne Johansen flyttet ned fra Finnjord på 1980-tallet og kjøpte et bruk på Ytre Andersdal, startet han med en praksis gående ut på å slippe kyrne direkte fra innmarka og ut på hovedveien. Dette i motsetning til praksis for øvrig på gården, som har gått og går ut på å slippe dyrene ut i overkant av innmarka og rett inn i utmarka. Johansens praksis er helt unødvendig og kan ikke begrunne flytting av gjerdet oppe ved brua eller andre tiltak fra Sørensens side. Det er i det hele tatt ikke nødvendig for de ankende parter å ha adgang til elvekjosen som beiteområde. Verdien av dette område er marginal som beiteområde. Heller ikke av hensyn til beiting i den egentlige utmarka er det nødvendig å flytte gjerdet.

Det gjerdet Sørensen har satt opp, er en legitim innhegning av en del av det området han dels har utviklet og dels skal utvikle med sikte på fritidspark. Det er verken i strid med den rett til innhegning som følger av utskiftingsforretningen av 1846 eller forøvrig av de rettigheter de ankende parter måtte ha. Dette ettersom gjerdet ikke hindrer beitedyra i en tilstrekkelig fri bevegelse i utmarka.

I tillegg til det som av utskiftingsforretningen av 1846 følger om rett til innhegning, gjelder generelt at beiteberettigede - hva enten de har bruk på Ytre Andersdal eller på de to øvrige gårder - må finne seg i visse omlegginger etter som utviklingen krever det.

Jonny Sørensen påstår seg frifunnet for de ankende parters påstand punkt 1 og 2 samt tilkjent saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten drøfter først spørsmålet om det i Andersdal gjelder en felles beiterett i utmarka. Slik rett er påstått å foreligge basert på to alternative grunnlag. Det ene er utskiftingsforretningen av 1846. Det andre er sedvane eller alders tids bruk. Det er påstått spesifikt fra de ankende parter at hver enkelt for sitt bruk har beiterett på Sørensens bruk, bygget på at det i dalen gjelder en felles beiterett.

Før utskiftings- og delingsforretningen i 1846 var grensen mellom de to opprinnelige gårdene fastlagt å være Andersdalselven, med Ytre Andersdal på nordøstsiden av elven og Indre Andersdal på sørvestsiden. Dette fremgår forutsetningsvis av forretningen slik den beskriver delingen av dalen på det tidspunkt forretningen ble avholdt, og det er i forretningen uttalt at det

«erkjendes af alle Parter av Hoved- eller Stor-Elven har været fast Skjel imellem Hoved-Brugene: Yttre og Indre Andersdal».

Ved forretningen i 1846 ble Ytre Andersdal som nevnt delt i to gårder ved at den indre del - beliggende oppe i dalen - ble skilt ut som gården Finnjord og den resterende del forble benevnt Ytre Andersdal. Videre ble Ytre Andersdal, Finnjord og Indre Andersdal hver delt i to i henhold til de til sammen seks bruk som allerede reelt var etablert i dalen. De to bruk på Ytre Andersdal ble benevnt hhv. Ytre Andersdal og Elveneset, de to på Indre Andersdal ble benevnt hhv. Klubbneset og Indre Andersdal og de to på Finnjord ble benevnt hhv. Øvre og Nedre Finnjord. I det følgende vil betegnelsene Ytre og Indre Andersdal bli brukt om gården, ikke om de to da utskilte bruk med samme betegnelse. På hver av de tre gårdene skulle de to bruk innenfor gården være like store, og de ble derfor ilagt samme skyld. Grensen mellom Ytre Andersdal og Finnjord ble fastlagt å være Tårnelven, som renner tvers over dalen fra fjellet i nord og inn i Andersdalselven («Stor-Elven»).

Det heter i forretningen at «gamle» (dvs. det gjenværende) Ytre Andersdal og Finnjord

«skulle adskilles aldeles uden nogensomhelst Fællesskab og at Taarnelven er begge Parters Grændse».

Umiddelbart deretter heter det:

«De Grændselinier, som man besluttede sig til at opgaa mellem Hoved-grændserne, nemlig indenfor (evt. «nedenfor». Teksten i det håndskrevne dokument er tvetydig.) Hovedelven og Taarnelven gjelder ikke Havne-gangen, der skal forblive fælles for begge parter, dog alene indenfor Hovedbrugernes Grændser, nemlig Finjord, gl. Yttre Andersdal og gl indre Andersdal. Denne Havningsret skal dog ikke være Eieren til Hinder i at rydde og dyrke og innhegne det således Dyrkede, og på denne Maade at undrage det fra den fælleds Havning.»

Partene er uenige om hvordan disse passuser i forretningen skal forstås.

Lagmannsretten mener at når det mellom Ytre Andersdal og Finnjord heter at det ikke skal være «nogensomhelst Fællesskab», så taler det for at de to gårder heller ikke skal ha noen form for felles beiterett. Dette korresponderer også med at det mellom alle tre gårder i dalen løper elver som naturlige grenser, selv om det må leggs til grunn at det, dengang som nå, var mulig - særlig for storfe - å krysse elvene.

Videre heter det i forretningen at de grenser som man besluttet «mellem Hovedgrændserne» ikke skulle gjelde havnegangen. Det må anses at de grenser det siktes til, er grensene mellom de to bruk som ble opprettet innenfor hver av de tre gårder, ettersom grensene mellom de respektive bruk innenfor hver gård er de eneste grenser som så langt i forretningen er angitt å ligge «mellem Hoved-grændserne». Som «Hovedgrændserne» menes grensene mellom de tre gårder.

Den forståelse som lagmannsretten her bygger på, må gjelde selv om det er slik at det i forretningen står «nedenfor Hovedelven og Taarnelven», og ikke «indenfor...». Det vises til den usikkerhet som er nevnt ovenfor, og som partene ikke har kunnet bidra til å avklare.

Om havnegangen heter det at den skal forbli felles «for begge Parter». På det tidspunkt var det allerede i forretningen beskrevet tilsammen tre gårder og seks bruk, og dersom havnegangen skulle være felles for alle gårder eller bruk, ville det ikke være nærliggende å tale om «begge Parter». Ordbruken her indikerer at havnegangen skulle være felles innenfor den enkelte gård, hvor det nettopp var to bruk og derved to «Parter». De to bruk innenfor hver gård var allerede de facto etablert før avholdelsen av forretningen i 1846. Derved blir det god mening å sankke om at havnegangen skal «forblive» felles for «begge Parter». At den felles havning gjelder innenfor den enkelte gård sies dessuten nokså klart umiddelbart deretter i forretningen, hvor det heter om den felles havnegang at den gjelder «dog alene indenfor Hovedbrugernes Grændser». Det er intet i forretningen som tyder på at man mente å si noe om Andersdals rettigheter vis a vis de tilgrensende gårder Kristofferjord i nord og Storneset i sør, og uttrykket «indenfor Hoved-brugernes Grændser» må derfor referere seg til den enkelte gård i Andersdal i forhold til de to øvrige gårder i dalen.

Forretningen lest i sammenheng på dette punkt viser etter lagmannsrettens oppfatning at det ikke var meningen at det skulle være noen felles beiterett mellom gårdene, men kun mellom brukene innenfor hver av de tre gårdene.

En slik forståelse understøttes av en utskiftingsforretning av september 1877 på Ytre Andersdal. Det heter her som en saksopplysning - i forbindelse med beskrivelsen av vegretten for Finnjords oppsittere til naustene deres nede på Elveneset - at

«Havnegangen i Udmarken er fælles for begge Opsiddere i Andersdal ytre, forøvrigt ere alle Gaardens Herligheder udskiftede».

Dette var riktignok en intern forretning for Ytre Andersdal, men den synes å gi støtte for den fortolkning av forretningen av 1846 som lagmannsretten har gitt ovenfor.

Fortolkningen støttes også av at det i 1846 - såvel som senere - var rikelig med beite i dalen. I forretningen av 1877 heter det om Ytre Andersdal:

«Da Udmarken her er meget græsrig og Havnegangen saaledes mere end tilstrekkelig til de paa Eiendommen fødende Kreaturer, kan Opsidderne hver i sine Skovteige rydde og frede samt slaa enkelte Partier, som dertil maatte ansees fordelagtige, dog maa der ved Indhægning af saadanne Stykker ikke stilles Hindringer i Veien for Kreaturenes frie og uhindrede Adkomst fra det ene til det andet Parti af Udmarken.»

Det er også i dag et meget godt og rikelig beite i dalen. Det vises til en rapport av reindriftsagronom Hans Prestbakmo av 5. november 1998. Prestbakmo har betydelig erfaring med bl.a vurdering av beiteforhold i Troms. Han har vurdert beiteforholdene både for sau og storfe. Han har også vurdert forholdene såvel for Ytre Andersdal isolert og som for dalen under ett. Konklusjonen er den samme.

Med et slikt rikelig beite er det ikke unaturlig at det felles utmarksbeitet i 1846 var og forble begrenset innad på hver gård. Dette så meget mere som det i 1846 så ut til at de to brukerne internt på hhv. Ytre Andersdal, Indre Andersdal og Finnjord hadde drevet delvis om hverandre rent geografisk, og derfor hadde behov for en utskiftning og fastlegging av grensene, særlig for innmarken, mens det derimot ikke hadde vært noe driftsmessig samkvem gårdene imellom. Med det rikelige beite i dalen var det da ingen grunn til i 1846 å etablere - som en nyordning - noe felles utmarksbeite mellom gårdene.

Prosessfullmektigene har under hovedforhandlingen for lagmannsretten opplyst at de hverken i skylddelingsforretninger etter 1846 - bortsett fra det siterte fra forretningen av 1877 - eller i dokumenter fra før 1846 har funnet noe av interesse for det spørsmål saken gjelder.

Etter dette finner lagmannsretten at det ikke på forretningen av 1846 kan bygges noe felles utmarksbeite mellom gårdene.

Subsidiært har de ankende parter påberopt lokal sedvane, evt. alders tids bruk, som grunnlag for en felles beiterett, og de har særlig vist til dommen i Rt-1995-644 (beiterett for geit ved Josefvatn i Malangen), som hevdes å være parallell til nærværende sak og derfor må lede til et tilsvarende resultat. Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at det - slik denne saken ligger an - ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å skille mellom lokal sedvane og alders tids bruk som mulig rettsgrunnlag. I begge tilfeller er det tale om en festnet og langvarig praksis utøvet med større eller mindre grad av rettsoppfatning hos de impliserte. Slik praksis eller sedvane kan få karakter av lokal rettsregel eller rettighet.

Lagmannsretten mener imidlertid at det i nærværnde sak ikke er bevismessig grunnlag for å konstatere en slik lokal sedvane eller alders tids bruk som kan danne grunnlag for en rett til utmarksbeite på tvers av gårdsgrensene. Slik forretningen av 1846 lyder, må man legge til grunn at det på den tid ikke var etablert og formodentlig heller ikke behov for noe felles utmarksbeite ut over gårdsgrensene. Hadde noe slikt vært etablert eller ønskelig, må man formode at det ville ha blitt slått fast i 1846 eller i alle fall på et eller annet vis ha kommet til uttrykk i forretningen, eventuelt ved at forretningen direkte endret den etablerte ordning. Slike tegn er det imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke å finne i dokumentet. Ut fra innholdet i forretningen av 1877 ser det heller ikke ut til at situasjonen på det tidspunkt - 31 år senere - hadde endret seg m.h.t. beiterettigheter. En eventuell praksis som påstått av de ankende parter må derfor ha grodd frem tidligst mot slutten av 1800-tallet.

Som nevnt var og er det overskudd av beite i Andersdalen. Mellom gårdene er det derfor ikke noe behov for en slik felles beiterett. Her skiller denne saken seg fra Josefvatn-saken, hvor det på side 650 i Retstidende - med henvisning til lagmannsrettens dom i saken - heter:

«Denne felles utnyttingen, som har skapt en gjensidig avhengighet mellom gårdene, har vært av vesentlig betydning for næringsgrunnlaget. Utviklingen og utbyggingen av gårdsdriften i området har videre, slik lagmannsretten påpeker, vært basert på eksistensen av en slik beiterett.»

Slik er det ikke i Andersdal. Det er ikke ført bevis for gjensidig avhengighet eller felles nødvendighet knyttet til utmarksbeitet, ut over det rent praktiske at det innad på hver av gårdene er felles utmarksbeite. Derved slipper man bl.a å gjerde inn utmarken på gården. Mellom gårdene var det derimot elver som naturlige grenser. Også på dette punkt skiller saken seg fra Josefvatn-saken. Elvene kan ikke hindre dyrene - særlig ikke storfe - å krysse over til de andre gårdenes utmarker, men slik kryssing kan bare skje på enkelte plasser, og kryssing er også avhengig av at vannføringen ikke er for stor. Elvene fungerer derfor et stykke på veg som reelle skiller mellom gårdene, og dette underbygger at det ikke har vært praktisert noe felles beite.

I Josefvatn-saken var det også bevist en utstrakt bruk som ikke kan finnes bevist i nærværende sak. Det heter i Retstidende på side 650 at

«det i det aktuelle området i mer enn 150 år har vært praktisert beite i utmarken uten hensyn til eiendomsgrenser, og at det aldri har vært praktisk eller aktuelt å forsøke å holde buskapen på egen eiendom. ... Felles beite har vært praktisert slik at de dyrene som skulle på beite, ble sluppet ved innmarksgrensen for den enkelte eiendom, og at de så streifet ritt omkring.»

I Andersdal ble, ifølge sakens opplysninger, gjerder i utmarken aldri satt opp. Dyrene ble sluppet utenfor brukenes utmarksgjerder - som skilte inn- og utmark - og ble ikke forhindret fra ferdsel eller beite mellom utmarksteigene i dalen. Dette kan tale for at brukerne mente at det forelå en felles beiterett i utmarken. Buskapen bestod hovedsaklig i kyr, sau og hest.

Det er på den annen side divergerende forklaringer og beskrivelser av driftsformen i dalen. Likeledes har forklaringene samlet sett gitt forskjellige beskrivelser av i hvilken grad beitende dyr er kommet over elvene og derved over på en av de andre gårdene. Det må riktignok anses bevist at i alle fall i tiden etter siste krig har dyrene i en viss utstrekning krysset gårdsgrensene. Samtidig har det også i enkelte tilfeller vært slik at brukerne på Ytre Andersdal har bedt brukerne på Indre Andersdal og Finnjord om å hente dyrene tilbake, særlig når disse har gått nede i elveosen og vært til en sjenanse. Som følge av at beitet har vært mer enn tilstrekkelig, har brukerne i dalen neppe vært konsekvente med å gjøre innsigelser mot at dyrene har krysset gårdsgrensene. På den annen side er det heller ikke ført bevis for at beitingen over gårdsgrensene har vært utstrakt eller konsekvent.

Bevisførselen viser at det neppe kan være tale om mere enn en tålt bruk. Den manglende eller mangelfulle gjerding i utmarken skyldes nok at gjerding og vedlikehold har kostet både tid og penger, samtidig som de naturlige grenser var delvis tilstrekkelige og det rikelige beitet gjorde behovet for effektive hindre mellom gårdene lite påtrengende. Hensynet til bra naboskap tilsier nok også at de forskjellige brukerne ikke har håndhevet eiendomsgrensene på en konsekvent måte m.h.t. utmarksbeite. Det er forståelig på bakgrunn av den situasjon som er beskrevet ovenfor med rikelig beite. En slik lempelighet bør imidlertid ikke for lett danne grunnlag for etablering av rettigheter i klar strid med det som er slått fast i sentrale dokumenter for eiendomsdelingene, - dokumenter som brukerne opp gjennom tiden må forventes å vite om og har oppfordring til å sette seg inn i.

Samlet sett finner lagmannsretten - under tvil - at den driftsform og praksis som anses bevist, ikke kan gi grunnlag for en etablering av en rett til fritt utmarksbeite i strid med den som er fastslått i de skriftlige kilder i saken.

Jonny Sørensen må derfor frifinnes for de ankende parters påstand, punkt 1.

De ankende parter har i tillegg påstått at Sørensen må flytte oppsatt gjerde og port ved brua inenfor elveosen, slik at det blir passasje for dyr.

Det følger at konklusjonen ovenfor om beiteretten, at Sørensen må frifinnes også på dette punkt, unntatt overfor de ankende parter som har bruk på Ytre Andersdal. Sørensen må imidlertid frifinnes også overfor dem, men på et annet grunnlag.

Disse parter har som brukere på Ytre Andersdal en felles beiterett allerede i kraft av delingsforretningen av 1846, og den regulerer den adgang Sørensen har til å gjerde inn stykker av utmarken. Det kan ikke ses å være skjedd noen slik utvikling i bruken av utmarka at disse parter på det grunnlag har noen utvidet rett overfor Sørensen på dette punkt i forhold til det som er slått fast i delingsforretningen. Disse parters rett må derfor bygges på delingsforretningen. Den felles beiterett må her holdes opp mot den rett den enkelte bruker på gården er gitt til inngjerding. Ingen av de ankende parter har anført at det formål Sørensen har med sin inngjerding er i strid med hans rett etter delingsforretningen. Det er lagmannsretten enig i, og finner det tilstrekkelig å vise til de allminnelige regler om endret bruk og driftsform i medfør av tidens utvikling, hvor også såkalt gårdsturisme er en anerkjent virksomhet.

Dersom Sørensen skal gi fri passasje slik de ankende parter har krevet, vil dyrene på sin veg fra den øvrige utmark og ned i elveosen først komme til det området som Sørensen har satt av til campingplass, og de vil være til klar sjenanse. De ankende parters interesse av at dyrene beiter lengre ut i osen må veies opp mot Sørensens interesse i at campingplassen ikke sjeneres av beitende dyr - først og fremst storfe - med det som følger med bl.a av møkk. Lagmannsretten finner at beitet i den øvrige utmark er tilstrekkelig til at det er legitimt for Sørensen å gjerde inn slik han har gjort. Bruken av elveosen som beiteområde kan ikke finnes bevist å være av en slik betydning at Sørensens interesse i gjerding må vike.

Sørensen må etter dette frifinnes også for påstandens punkt 2.

Sørensen har krevet saksomkostninger for både herreds- og lagmannsrett.

For lagmannsretten må omkostningsspørsmålet avgjøres særskilt for hhv. gjerdespørsmålet og beitespørsmålet, ettersom det sistnevnte først er trukket inn i ankesaken i medhold av tvistemålsloven §366, og bare prejudisielt var tvistetema for herredsretten. For såvidt gjelder gjerdespørsmålet, som også var tvistetema for herredsretten, reguleres omkostningsspørsmålet i ankesaken av tvistemålsloven §180 første ledd. For såvidt gjelder beitespørsmålet, antar lagmannsretten at saksomkostningsspørsmålet i ankesaken må avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §172 flg. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1999-1180.

For gjerdespørsmålet bemerkes at tvistemålsloven §180 første ledd fastslår at den som forgjeves har anvendt anke, skal pålegges å erstatte ankemotparten sakens omkostninger med mindre «særlige omstændigheter» gir grunn til fritak. Slike «særlige omsændigheter» kan være at saken er tvilsom, at saken er særlig viktig for partene, at ankemotparten har medansvar for at det har oppstått konflikt etc. Slike særlige omstendigheter foreligger ikke denne saken. Den tvil som kan begrunne unntak etter §180 - som en «særlig omstændighet» - må være av en kvalifisert art hvis den alene skal begrunne unntak, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven side 607-608. Det er ikke tilfelle her. Det er ikke særlig tvilsomt at Sørensen - selv om det hadde vært felles beiterett - er berettiget til slik gjerding som han har foretatt. Videre er gjerdespørsmålet isolert sett av mindre betydning for partene enn selve beiterettsspørsmålet, og heller ikke tvistegjenstandens viktighet taler derfor for at særlige omstendigheter foreligger. Heller ikke samlet sett kan det sies å foreligge «særlige omstændigheter» som kan begrunne unntak etter §180 første ledd.

For beitespørsmålet bemerkes at etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd skal den som har tapt saken fullstendig erstatte den annen part hans saksomkostninger. De ankende parter må anses å ha tapt saken fullstendig for såvidt gjelder beitespørsmålet. Unntak fra hovedregelen kan gjøres etter §172 annet ledd bl.a gjøres hvis beitespørsmålet var så tvilsomt at de ankende parter hadde fyldestgjørende grunn til å la det komme for retten. Lagmannsretten anser det ikke for særlig tvilsomt at beiterett ikke kan bygge på utskiftingsforretningen av 1846. Derimot er det en betydelig tvil tilstede i m.h.t. om det på grunnlag av sedvane eller alders tids bruk er en felles beiterett i utmarken. Når man sammenholder tvilen med sakens viktighet for de ankende parter, så finner lagmannsretten at de ankende parter hadde fyldestgjørende grunn til å la beitespørsmålet komme for retten. Lagmannsretten finner at Sørensen derfor ikke bør tilkjennes saksomkostninger hva gjelder beitespørsmålet, og i sin vurdering av om unntaksregelen bør benyttes har lagmannsretten bl.a lagt vekt på at også Sørensen har nytte av en avklaring av dette viktige spørsmål, som gjelder alle bruk i dalen.

For lagmannsretten blir Sørensen etter dette å tilkjenne en forholdsmessig del av sine omkostninger, nemlig den del som knytter seg særskilt til gjerdespørsmålet. Lagmannsretten antar at 1/3 av omkostningene kan henføres til dette spørsmål. Advokat Enoksen har innlevert omkostningsoppgave i ankesaken med kr 42.000 i salær og kr 8.878 i utgifter, til sammen kr 50.878. Av dette pålegges de ankende parter å betale Sørensen 1/3, hvilket utgjør kr 16.959,30.

Ved omkostningsfastsettelsen for herredsretten legger lagmannsretten til grunn sitt materielle resultat. Bare gjerdespørsmålet var direkte tvistetema for herredsretten. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd skal Sørensen tilkjennes omkostninger, ettersom ankemotpartene har tapt saken fullstendig.

Unntak kan - som redegjort for ovenfor - gjøres etter paragrafens annet ledd. Gjerdespørsmålet er ikke så tvilsomt at det kan begrunne unntak fra hovedregelen. Derved må omkostningsspørsmålet for herredsretten avgjøres ut fra hovedregelen, hvoretter Sørensen tilkjennes omkostninger.

Ved omkostningsfastsettelsen legger lagmannsretten til grunn advokat Enoksens omkostningsoppgave for herredsretten, med salær stort kr 49.000 og resten utgifter, til sammen kr 62.096. Omkostningene antas å ha vært nødvendige for på betryggende måte å ivareta Sørensens interesser i saken, jf. tvistemålsloven §176.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Slutning i kjennelse:

Ankesaken heves for såvidt gjelder Jan Hansen.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Herredsrettens dom, domslutningens punkt 2, stadfestes.

3. Ranveig og Jon Arne Johansen, Margith Ingvardsen, Rolf Myrvang, Borghild Johansen, Jarle Haugan, Herleif Jensen og Knut Johansen dømmes til å betale til Jonny Sørensen saksomkostninger for lagmannsretten med kr 16.959,30 kronersekstentusennihundreogfemtini 30/00 - innen to uker fra dommens forkynnelse.