LH-2000-221
| Instans: | Hålogaland lagmannrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-29 |
| Publisert: | LH-2000-00221 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hammerfest herredsrett nr. 99-669 M - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00221. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Politifullmektig Frank Schmidt) mot A (Forsvarer: Advokat Bjørnar K Leistad). |
| Forfatter: | Helge Nilsen. Knut Sundquist. Willy Haugli |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §436, §437 |
Vestfinnmark politidistrikt reiste ved tiltalebeslutning av 20 desember 1999 til Hammerfest herredsrett straffesak mot A, født *.*. 1953, for forseelse mot vegtrafikkloven §31 første ledd - om at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år - jf §5 første ledd - om at enhver skal være oppmerksom på offentlig trafikkskilt, signal og oppmerking og skal rette seg etter de forbud og påbud som gis på denne måte - jf skiltforskriften §8 jf skilt nr 362 fartsgrense - forbud mot kjøring med høyere fart enn angitt antall kilometer per time.
Gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen lyder slik:
«Fredag 3. september 1999 ca kl. 1936 langs Ev.69 gjennom Nordkapptunnelen i Nordkapp kommune som fører av motorkjøretøy, reg. - - - - kjørte han med en hastighet av 131 km/t, til tross for at høyeste tillatte hastighet på stedet var 80 km/t.»
Hammerfest herredsrett avsa 3 februar 2000 dom med slik domsslutning:
«1. A, f. *.*..53, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd, jf. skiltforskriftenes §8, jf. skilt nr. 362, «Fartsgrense» til en straff av fengsel i 16 - seksten - dager.
2. A, født xx.xx.53, ilegges saksomkostninger med kr 5.000,-.»
Dommen var enstemmig. Domfellelsen gjaldt det forhold at tiltalte uaktsomt førte motorvognen i hastighet av 131 km/time i Nordkapptunnelen, hvor høyeste tillatte hastighet er 80 km/time.
Domfelte erklærte 29 februar 2000 rettidig anke mot herredsrettens dom. Lagmannsretten avsa 16 mars 2000 beslutning hvorved domfeltes anke over straffutmålingen ble henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble avholdt 11 og 12 september 2000 i Honningsvåg. Tiltalte møtte og gav forklaring. Han erkjente straffskyld, men ikke for så omfattende hastighetsovertredelse som beskrevet i tiltalen. Det ble avhørt fire vitner. Videre ble avhørt to rettsoppnevnte sakkyndige, som var til stede under forhandlingen inntil bevisførselen var avsluttet. Åstedsbefaring ble avholdt i Nordkapptunnelen. Fartskontroll ved bruk av laserapparat ble demonstrert i Honningsvåg. Bevisførselen fremgår for øvrig av rettsboken.
Tiltalte har for lagmannsretten i hovedsak forklart at han erkjenner, som fører av bilen, til tid og på sted som beskrevet i tiltalen, å ha kjørt for fort, idet han antar å ha holdt mellom 110 og 115 km/time. Han bestrider å ha holdt høyere hastighet enn dette. Han erkjenner at displayet som ble forevist ham på stedet, viste fart på 131 km/time, men bestrider at det viste avstand på 262 meter, idet han mener at det viste 241 meter.
Forsvarer har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende at fartsmålingen med laserapparatet ikke kan legges til grunn i straffesaken, etter som det kan ha foreligget forhold som har forårsaket feil ved målingen, eller det kan ha foreligget periodiske feil ved måleapparatet. Sikkerhetsmarginen på 3 km/time bør uansett økes ved måling i tunnel, for å fange opp mulige feilkilder. Fartsovertredelsen som tiltalte kan straffes for, var i alle fall under 131 km/time. Tiltalte kan ikke ilegges straff av ubetinget fengsel, hensett til fartsovertredelsen og forholdene ellers. Forsvarer nedla påstand om at tiltalte anses på mildeste måte.
Aktor har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende at fartsmålingen med laserapparatet må legges til grunn i straffesaken, og at tiltalte må straffes for å ha kjørt i 131 km/time. Apparatet ble riktig kontrollert og brukt. Feilkilder ved målingen forelå ikke. Aktor nedla påstand om at anken forkastes, og at tiltalte ilegges saksomkostninger etter rettens skjønn.
Lagmannsretten skal bemerke:
Nordkapptunnelen strekker seg over 6.870 meter (som angitt på opplysningsskilt), undersjøisk i Magerøysundet, mellom Porsangerhalvøya i syd og Magerøya i nord. Tunnelen skaper fastlandsforbindelse for Magerøya, ved Europavei 69, som strekker seg mellom Olderfjord (med tilknytning til Europavei 6) og Nordkapp. Den ble bygget i forbindelse med Fatima-prosjektet (Fastlandsforbindelsen til Magerøy) og åpnet sommeren 1999.
Kjørebanen i tunnelen har ett kjørefelt i hver retning, som er markert med langsgående hvit oppmerking mellom motgående trafikkretninger (kjørefeltlinje) og kjørebanens ytterkanter (kantlinjer). Tunnelens vegger og tak har gjennomgående buet og kurvet overflate, bestående vekselvis av knudret betong og sprengt fjell, alt i mørk farge. Tunnelen har gjennomgående belysning ved armaturer, som henger i midten oppunder taket. Fallet i tunnelen utgjør fra Magerøya 8% over ca 300 meter, 10% over ca 975 meter, 6,5% over ca 1.250 meter og 2,5% over ca 1.200 meter, samt fra Porsangerhalvøya 8% over ca 2.900 meter. Dypeste punkt i tunnelen ligger ca 218 meter under havets overflate.
Fartsgrensen er 80 km/time i tunnelen. Dette er angitt ved skilt nr 364 - slutt på særskilt fartsgrense - som er plassert på hver side av veien, et par hundre meter innenfor hver åpning, for trafikk i retning innover i tunnelen. Fartsgrensen er dog 60 km/time i områdene for trafikk inn i og ut av tunnelen ved hver åpning. Dette er angitt ved skilt nr 362 - fartsgrense - som er plassert på hver side av veien, et par hundre meter utenfor og innenfor hver åpning, som angir forbud mot kjøring med høyere fart enn 60 km/time i disse områder.
Skyldspørsmålet for det forhold tiltalebeslutningen omfatter, ble endelig avgjort ved herredsrettens dom. Tiltalte førte fredag 3 september 1999 klokken 1936 på Europavei 69 gjennom Nordkapptunnelen motorvogn - Opel Omega stasjonsvogn med kjennemerke - - - - og tilhenger med påløpsbrems - i høyere hastighet enn 80 km/time, som var høyeste tillatte hastighet på stedet. Forholdet fant sted nesten to kilometer inne i tunnelen i tiltaltes kjøreretning fra Magerøya mot fastlandet. Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom, hvortil henvises.
Straffespørsmålet - herunder fartsovertredelsens omfang, og hvorvidt forholdet var forsettlig eller uaktsomt, som etter vegtrafikklovens ordning er likestilt - skal avgjøres av lagmannsretten ved behandlingen av den begrensede anke. Det vises til Andenæs: Norsk straffeprosess bind I (1994) side 142-143 og Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven bind I (1996) side 95-96. Påtalemyndighetens bevisbyrde, som innebærer at rimelig tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, gjelder også for omstendigheter som hører under straffespørsmålet, se avgjørelsen i Rt-1998-1945.
Lagmannsretten finner bevist - utover enhver rimelig tvil - at tiltalte førte motorvognen i hastighet av 131 km/time, til tross for at høyeste tillatte hastighet på det angjeldene sted i tunnelen var 80 km/time. Hovedpunktene i bevisbedømmelsen angis nedenfor.
Spørsmålet om hvorvidt hastighetsmåling foretatt med laser fartsmålerapparet kan legges til grunn for avgjørelse i straffesak, ble behandlet av Høyesterett i avgjørelse av 19 januar 1998, som er inntatt i Rt-1998-21. Det ble vist til at det «hersker ... faglig enighet om at apparatet er pålitelig såfremt det brukes av kompetent personell på forskriftsmessig måte, men muligheter for feilmåling er knyttet til svikt ved klargjøring, kontroll og håndtering av apparatet, og til forstyrrende stasjonære eller bevegelige elementer i trafikkbildet», se side 24. Det ble uttalt: «Utgangspunktet må være at måleresultatet legges til grunn hvis laserapparatet i enhver henseende er riktig brukt og kontrollert, og det heller ikke foreligger andre omstendigheter som kan reise tvil om målingens pålitelighet», se side 24.
Politiet i Vestfinnmark avholdt 3 september 1999 mellom kl 1645 og 2015 fartskontroll inne i Norkapptunnelen, ved bruk av laserapparat, type LTI 20-20 med serienummer 4580, som er godkjent av Justisdepartementet. Kontrollposten og stopposten, som opererte i samarbeid på det samme sted, oppholdt seg omtrent 1.875 meter inne i tunnellen fra nord (Magerøya), der veien har snuplass (merket med opplysningsskilt oppunder taket), bestående av avkjørsel på hver side av veien, den ene (på høyre side sydover) langs kjørebanen og den andre (på venstre side sydover) inn i utsprengt fjellomme. Fartsgrensen på stedet var 80 km/time.
Kontrollposten bestod vekselvis av Up-konstablene Cecilie Romuld og Hege Selås, som begge innehadde særskilt godkjennelse for bruk av laserapparat. Stopposten bestod av betjent Runar Elde, konstabel Tor Sandland og tidvis konstabel Hege Selås. Kontrolleder var konstabel Cecilie Romuld. Apparatkontroll ble utført før, under og etter bruk, i henhold til loggskjemaet, og viste at apparatet var i orden.
Fartsmålingen av tiltaltes bil ble foretatt av politikonstabel Cecilie Romuld.
Konstabelen satt oppå kofferten som brukes til transport av laserapparatet, like utenfor ytterkanten av kjørefeltet i retning nordover (oppover), og like nedenfor avkjørselen til den utsprengte fjellommen. Hun brukte apparatets skulderstativ, og siktet mot kjennemerket på tiltaltes bil, som kom kjørende imot i kjørefeltet i retning sydover (nedover). Apparatet ble holdt i ro under målingen.
Måleresultatet i displayet viste hastighet på 131 km/time og avstand på 262,4 meter. Stansingen av tiltaltes bil ble varslet av politikonstabel Hege Selås, som hadde stått plassert i den utsprengte fjellommen, like ovenfor konstabel Romuld, og som trådte ut i kjørebanen og viftet med en maglight, som lyste rødt. Bilen stanset på avkjørselen langs kjørebanen, på motsatt side av avkjørselen til den utsprengte fjellomme.
Måleresultatet i displayet ble straks forevist tiltalte, mens han fortsatt satt i bilen, hva gjelder både fart og avstand. Måleresultatet ble deretter nedtegnet i loggskjemaet, mens man satt i politibilen som stod parkert i fjellommen, før ny måling ble foretatt fire minutter senere. Tiltalte reiste ikke noen innsigelse på stedet overfor politiet vedrørende fartsmålingen eller måleresultatet.
Bevisbedømmelsen med hensyn til fartsmålingens gjennomføring bygges på polititjenestemennenes klare og sammenfallende vitneforklaringer for lagmannsretten samt på det som klart fremgår av det fremlagte loggsjema for kontrollen. Tiltaltes forklaring om at displayet viste måleavstand på 241 meter kan etter bevisførselen ikke legges til grunn.
Loggskjemaet for trafikkontrollen viser i alt ni loggførte forhold, hvorav sju medførte forenklede forelegg og to medførte anmeldelse. De sju forenklede forelegg gjaldt hastighetsovertredelser på 107 km/time, 99 km/time, 100 km/time, 101 km/time, 100 km/time, 102 km/time og 96 km/time, som var i samsvar med fartsmålingene, og med bøter fastsatt mellom 1.400 og 2.500 kroner. Samtlige forenklede forelegg ble vedtatt på stedet. Den ene anmeldelse medførte forelegg for hastighetsovertredelse på 119 km/time, i samsvar med fartsmålingen, med bot på 5.000 kroner, og som ble vedtatt. Ingen av førerne hadde innsigelse mot fartsmålingen.
Den andre anmeldelse gjaldt A, som er tiltalt i nærværende sak.
Straffesaken mot ham ble innbrakt for avgjørelse ved domstolene. Ved Alta forhørsretts dom av 4 november 1999 ble han domfelt for å ha ført bilen i 131 km/time til straff av fengsel i 14 dager. Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 6 desember 1999 ble forhørsrettens dom opphevd på grunn av saksbehandlingsfeil, idet siktede ikke hadde avgitt en uforbeholden tilståelse med hensyn til hastighetsovertredelsens omfang. Ved tiltalebeslutning av 20 desember 1999 ble straffesak reist ved Hammerfest herredsrett, som avsa dom 3 februar 2000, slik som ovenfor beskrevet.
Lagmannsretten oppnevnte ved brev av 13 april 2000 Arvid Aakre (som er utdannet sivilingeniør fra NTH avdeling for samferdselsteknikk, og ansatt som forsker ved NTNU og SINTEF) og Jarle Gran (som er utdannet sivilingeniør fra NTH ved avdeling for fysikk, og ansatt som overingeniør i Justervesenet) som sakkyndige i straffesaken. Sakkyndig mandat ble i brevet beskrevet slik: «Det spørsmål lagmannsretten først og fremst ønsker belyst, er hvilken betydning det kan ha for påliteligheten av lasermåling foretatt djupt inne i en vegtunnel. Men det er også ønskelig å få vurdert andre forhold i tilknytning til lasermålingen.»
De sakkyndige ble bedt om å avgi skriftlig erklæring, fortrinnsvis i fellesskap, samt anmodet om å møte under ankeforhandlingen.
Skriftlig sakkyndig erklæring til lagmannsretten ble avgitt 21 august 2000 (forut for ankeforhandlingen) av Gran og 11 september 2000 (under ankeforhandlingen) av Aakre. Sistnevnte erklæring fremstår uttrykkelig som tillegg til notat avgitt 27 februar 2000 til tiltaltes forsvarer. Begge sakkyndige møtte i ankeforhandlingen og gav muntlige forklaringer etter å ha overvært den samlede bevisførsel.
Det hitsettes fra sakkyndig Grans skriftlige erklæring av 21 august 2000 følgende:
«1. Innledning
... Hastigheten til tiltalte er oppgitt å være 131 km/t målt på en avstand 262,4 m. Disse opplysningene er hentet fra politiets LOGG. Av saksdokumentene for øvrig ser jeg at det har vært diskusjon hvorvidt avstanden i displayet var 241 m isteden for 262,4 m. Dette har ingen betydning for min uttalelse.
I uttalelsen kommer jeg til å gjennomgå mulige feilkilder med laser fartsmåler og kommentere disse i forhold til denne aktuelle målingen basert på opplysningene som er gitt i loggen.
2. Måleprinsipp
Laser fartsmåler LTI 20.20 fungerer på den måten at fartsmåleren sender ut en serie med laser pulser med kjent tidsintervall. Hver av laserpulsene treffer objektet (kjøretøyet) og reflekteres tilbake til fartsmåleren. Tiden mellom utsendt og reflektert puls blir registrert og omregnet til avstand. Hver puls som blir sendt ut representerer en avstandsmåling. Basert på denne serien med avstandsmålinger med kjent tidsintervall beregner man hastigheten gjennom minste kvadraters metode.
For å redusere sjansen for feilmåling er det lagt inn forskjellige typer apparatkontroller. Disse har til hensikt å kotrollere at pulsene kommer fra et og samme objekt. Det kontrolleres at den reflekterte intensiteten er tilstrekkelig jevn. I tillegg kontrolleres det at hastigheten til objektet er jevn og alle målepunkter som er benyttet til å beregne hastigheten ligger innenfor en snever toleransegrense. Litt enkelt kan man si det kjøres statistikk på måleserien og underkjenner måleresultatet hvis man har en verdi som ligger utenfor toleransegrensen. I slike tilfeller vil feilmeldinger oppstå i displayet istedenfor et måleresultat. Typiske toleransegrenser er < 10 cm.
3. Mulige feilkilder
Det er utgitt et eget vedlegg til politiets brukerveiledning som omhandler mulige feilkilder. «Skriftlig framstilling av feilkilder/feilmuligheter ved bruk av laser fartsmåler av typen LTI 20.20» skrevet av seksjonsleder Jan Tore Malmo (Nemko) 17.3.98. Han deler inn feilkildene i apparatfeil og brukerfeil. Jeg vil holde med til denne inndelingen.
3.1 Apparatfeil
En mulig feilkilde er apparatfeil som skal unngås gjennom apparatkontroller. Disse er utført av politiet i rutinemessig bruk eller periodisk hos Justervesenet. Det er ikke kjent at det har skjedd feilmålinger pga. apparatfeil.
Apparatet (SN 4580) har vært inne til periodisk kontroll hos Justervesenet i 1999 og 2000 uten at det ble funnet avvik på apparatet.
3.2 Brukerfeil
Det er flere muligheter for brukerfeil og disse skal vi gjennomgå og kommentere disse i forhold til det rapporterte måleresultatet.
3.2.1 Måling på skrå flate
...
Av målingene som er gjort er denne feilkilden et typisk kortdistanse problem ved at den opptrer på avstander mindre enn 80 m for veibane og veimerking. Skal det være mulig å oppnå dette på større avstander må man ha kontinuerlig (evt. med kort og jevn periodisitet) retroreflektive elementer i fartsretningen. (Reflekstape på autovern f.eks.). I denne saken er målingen utført på 262 m (evt. 241 m) og det vil ikke være mulig at sveipmåling av veibanen har generert et måleresultat over 200 m, med mindre det finnes retroreflektive elementer, som nevnt over, i umiddelbar nærhet til veibanen.
3.2.2 Feil kjøretøy måles
Det kan tenkes situasjoner hvor politibetjenten sikter mot et kjøretøy og treffer et kjøretøy som ligger bak det man tror man måler. Da vil hastigheten og avstanden rapportere posisjonen til bakenforliggende kjøretøy.
...
Det er ikke kommet fram opplysninger om det lå et kjøretøy like bak tiltalte som hadde høyere hastighet enn tiltalte som kan ha generert måleresultatet. På bakgrunn av nedbremsingstid og tiltaltes hastighet synes det ikke sannsynlig at det lå et kjøretøy bak tiltalte. Avstanden mellom kjøretøyene må i hastigheter over 100 km/t være opp i mot 100 m. Dvs at tiltalte burde være på en avstand av ca 150 - 170 meter fra fartsmåleren i det målingen ble foretatt og gjennomført en kontrollert nedbremsing. I tillegg bør forholdene på stedet ligge til rette for at kjøretøy bak kan måles uten at det nærmeste gir refleks tilbake. Det synes ikke sannsynlig at det er målt et kjøretøy bak i dette tilfellet basert på de opplysningene vi sitter inne med.
3.2.3 Speilbildemåling
Dette er en type feilkilde som beskrives ved at laser pulsen som forlater fartsmåleren reflekteres fra kjøretøyet i sin helhet til et skilt eller lignende og tilbake til fartsmåleren via kjøretøyet. Dette må skje uten at det det kommer signal direkte tilbake til fartsmåleren fra kjøretøyet. Det må derfor være fra kjøretøyets speilende flater at strålen reflekteres.
...
Ut i fra de målinger vi har gjennomført synes det som at dette er en kortdistanse problemstilling i likhet med sveipmålinger. På de avstander som er rapportert i vårt tilfelle synes det ikke mulig å få gjennomført en speilbilde måling.
3.2.4 Feil avlesning
Feil avlesning er en mulig feilkilde med bruk av laser fartsmåler LTI-20.20 fordi den ikke er utstyrt med noen registreringsenhet i form av minne eller skriver. Man kan lese av et tall som blir skrevet feil i loggen.
I dette tilfelle synes det å være enighet om at fartsmåleren viste 131 km/t selv om det er uenighet om den rapporterte avstand.
4. Konklusjon
Vi har vurdert mulige feilkilder med bruk av laser fartsmåler LTI-20.20. Basert på de opplysninger vi sitter inne med og målinger som er gjennomført med laser fartsmåler kan jeg vanskelig se at måleresultatet er generert på annen måte enn at det er det aktuelle kjøretøyet som har generert måleresultatet med mindre det finnes kontinuerlige og helt spesielle reflektive elementer på tunnellvegg.»
Sakkyndig Gran utdypet sin skriftlige erklæring under sin muntlige forklaring i retten. Gran forklarte blant annet at speilbildemåling, som innebærer et spesielt problemområde i tunnel, med høy grad av sikkerhet kan utelukkes i dette tilfelle.
Han kunne ikke se hvordan slik måling skulle ha skjedd. Han kunne ikke observere slike spesielle reflektive elementer i tunnelen der fartsmålingen skjedde og fartsovertredelsen fant sted. Feilkilde kunne ikke ses på stedet. Den sakkyndige fremholdt at kjøretøyets reelle hastighet ble målt med laserapparatet.
Det hitsettes fra sakkyndig Aakres skriftlige erklæring av 11 september 2000 følgende:
«1. Innledning
...
... Jeg skriver derfor dette notatet datert 11.09.2000 som et tilegg til mitt tidligere notat. Alle mine vurderinger i notatet datert 27.02.2000 står fortsatt ved lag.
2. Vurdering av mulige målefeil
...
2.1 Utstyrsfeil
...
Min konklusjon på dette punkt er at selve utstyret sannsynligvis har fungert slik det skal under målingen.
2.2 Operatørfeil
...
Til slutt bør det også sies at det finnes endel eksempler både nasjonalt og internasjonalt på at slike målinger har gitt feil resultat. Generelt bør en derfor alltid være forberedt på at selv målinger med et avansert måleinstrument kan inneholde feil.
2.3 Spesielle forhold ved måling i tunnel
LTI 20.20 er testet ut og kontrollert under mange forskjellige forhold. Men så vidt jeg har funnet frem til så er det ikke utført test av instrumentet i tunnel. Dette er opplagt en stor svakhet, og etter min oppfatning bør dette føre til at det legges inn en større sikkerhetsmargin i forbindelse med slike målinger.
Ettersom det ikke er utført slike tester, så har vi ikke grunnlag for å påstå at måling i tunnel generelt er et problem. Men denne mangelen på kunnskap fører til at registreringen får en usikkerhet som det bør tas hensyn til.
Vanligvis legges det inn en sikkerhetsmargin på 3 km/t ved alle beregninger. Generelt burde dette fradraget etter min oppfatning ikke være en fast verdi i km/t. Usikkerheten vil i praksis naturlig variere avhengig av hastighet og andre forhold ved målingen.
Det er opplagt forhold i en tunnel som kan føre til feilkilder som ikke er tilstrekkelig utredet. Inntil slike tester er utført og evt viser noe annet, bør en inntil videre ta hensyn til dette ved å legge inn en større sikkerhetsmargin.
3. Vurdering av hastighet i forhold til tid og avstand
...
Vi har i dette eksempelet brukt relativt strenge forutsetninger, uten noen særlig sikkerhetsmargin til fordel for tiltalte. Etter min vurdering er det sannsynlig at avstanden har vært lenger, men teoretisk kan den selvfølgelig også ha vært kortere.
4. Konklusjon
... Jeg opprettholder derfor min hovedkonklusjon:
Dette er som sagt en komplisert sak med mange usikre faktorer. Jeg er sterkt i tvil om det var mulig for A å stoppe på den angitte strekning under de rådende forhold og den målte hastighet. Mine vurderinger viser at A minst burde hatt 348 meter fra måling til bilen stoppet opp. I dette tilfellet er det diskusjon om avstanden kan ha vært 241 eller 262 meter. Dersom vi går ut fra disse avstandene, så er det stor sannsynlighet for at A's virkelige hastighet har vært lavere enn det målingen viser.
Ut fra en avstand på 241 meter vil hastigheten mest sannsynlig ha vært godt under 120 km/t.
Jeg har også vurdert ulike feilkilder ved selve målingen. På grunn av at det ikke finnes erfaringsgrunnlag og tester verken nasjonalt eller internasjonalt fra lasermåling i tunnel, så virker det logisk å legge inn en større sikkerhetsmargin enn det vanlige fradraget på 3 km/t.
Mine vurderinger er gjort etter beste evne ut fra de opplysninger jeg har hatt tilgjengelig. Det bør også legges til at jeg som fagmann selvfølgelig har utført dette arbeidet på en profesjonell og objektiv måte uten å ta spesielle hensyn til partene i saken.»
Sakkyndig Aakre utdypet sin skriftlige erklæring under sin muntlige forklaring i retten. Aakre forklarte blant annet at det var fysisk mulig for tiltalte å stanse for politiet i tunnelen slik han gjorde i hastighet av 131 km/time og måleavstand på 262 eller 241 meter, men at dette ut fra saksopplysningene ikke var sannsynlig.
Aakre fremholdt at lasermålingen på 131 km/time ikke behøvde strykes, men at sikkerhetsmarginen som er innlagt med 3 km/time, bør økes ut over dette, på grunn av usikkerhet med lasermåling i tunnel.
Sakkyndigbevisene i saken er ikke sammenfallende. Begge sakkyndige har i sine muntlige forklaringer fastholdt konklusjonene i sine skriftlige erklæringer.
Begrunnelsene for de sakkyndiges ulike hovedkonklusjoner er vesensforskjellige.
Ingen av de sakkyndige har funnet noe konkret eller påviselig forhold på det sted eller i det område i tunnelen, der fartsmålingen ble foretatt og fartsovertredelsen fant sted, som tilsier at måleresultatet kan være uriktig eller upålitelig. Det laserapparat som ble benyttet ved målingen av tiltaltes motorvogn, var av den samme type som det apparat avgjørelsen i Rt-1998-21 gjaldt, hvilket ble bekreftet av begge sakkyndige. Ut fra forholdene på stedet, herunder måleavstanden på 262 meter, var det fullt mulig for tiltalte å stanse bilen, slik han gjorde. Dette ville også ha vært fullt mulig dersom måleavstand hadde vært på 241 meter, slik som tiltalte har hevdet. Sikkerhetsfradrag ut over det instruksbestemte på 3 km/time, som laserapparatet automatisk trekker ifra før visning i displayet, har retten ikke noe grunnlag for å innrømme.
Sakkyndig Aakres uttalte skepsis mot måleresultatet baseres hovedsaklig på at vitenskapelige undersøkelser vedrørende lasermåling i tunnel ikke forefinnes, samt på det hendelsesforløp som han finner mest sannsynlig, etter selv å ha vurdert sakens øvrige bevis, sammenholdt med beregninger av bremseavstand ut fra egne forutsetninger. Lagmannsretten deler ikke Aakres tilkjennegitte skepsis, hensett til det foreliggende bevismateriale.
Lagmannsretten finner etter dette at måleresultatet på 131 km/time må legges til grunn som riktig. Laserapparatet ble i enhver henseende riktig brukt og kontrollert. Andre omstendigheter av konkret og etterprøvbar art, som kan reise tvil om målingens pålitelighet, foreligger ikke.
Lagmannsretten finner videre bevist - ut over enhver rimelig tvil - at tiltalte forholdt seg grovt uaktsomt med hensyn til fartsovertredelsens omfang. Tiltalte visste at han kjørte i vesentlig høyere hastighet enn 80 km/t. Farten var så høy og økende nedover i den bratte kjørebanen i tunnelen, at han ikke kan høres med at han ikke var klar over at han overskred fartsgrensen. Forholdene i tunnelen og ved kjøringen kan nok ha medført at han ikke var klar over hvor høy hastigheten virkelig var. Men han kunne enkelt ha avklart dette ved å se på speedometeret, noe han selv valgte å avstå fra, hvilket kan ha hatt sammenheng med at farten var så høy, at han konsentrerte all oppmerksomhet om selve bilkjøringen.
Kjøring med høyere hastighet enn 130 km/time i 80 km/time sone straffes i alminnelighet med ubetinget fengsel av kortere varighet, med mindre det foreligger særegne formildende omstendigheter i saken, slik at samfunnstjeneste eller betinget fengsel kan fastsettes. Det vises til avgjørelsene i Rt-1998-21 (særlig side 26-27), Rt-1995-1697, Rt-1991-463 og Rt-1990-404.
I skjerpende retning legges vekt på at den betydelige fartsoverskridelsen, som fant sted i tunnel, i bratt nedoverbakke, innebar økt risiko for at trafikkulykke, med skade på person og ting, av alvorlig art og omfang, kunne oppstå. I skjerpende retning legges videre vekt på at tiltalte hadde en passasjer i bilen. I formildende retning vites ikke noe spesielt å anføre.
Tiltalte er eneaksjonær, styreleder og daglig leder i - - - AS. Han oppebærer årlig inntekt på 250.000 kroner, har formue på 150.000 kroner og gjeld på 1.300.000 kroner. Han er gift og har to barn, som er 13 og 18 år gamle. Han deltar i forskjellig fritidsarbeid for barn og ungdom på hjemstedet.
Straffen fastsettes til fengsel i 16 dager, i samsvar med den straff som herredsretten har utmålt, og som påtalemyndigheten har bedt opprettholdt. Forhold som kan begrunne at samfunnstjeneste eller betinget fengsel anvendes, kan ikke ses å foreligge.
Saksomkostninger idømmes med 5.000 kroner for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §436 jf §437. Herredsrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes.
Domfeltes anke blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. A skal betale saksomkostninger til det offentlige med 5.000 - femtusen - kroner for lagmannsretten.