LH-2000-740 RG-2001-951
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-18 |
| Publisert: | LH-2000-00740 RG-2001-951 (133-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten namsrett nr. 00-999 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00740. |
| Parter: | Kjærende part: Statkraft SF,(Prosessfullmektig: Advokat Johan Fr. Remmen). Kjæremotpart: Rudolf Ingvaldsen m.fl., (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Martin Haug. Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Aage Thor Falkanger |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §305, §67, §100, §164, §166, §175, §176, §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §14-16, §15-14, §15-1, §15-2a, §3-4, §6-1 |
Saken gjelder tilbakekall av begjæring om midlertidig forføyning.
Advokat Geir Haugen inngav 28 august 2000 begjæring om midlertidig forføyning til Salten namsrett på vegne av Rudolf Ingvaldsen m.fl. (i alt 42 parter). Saksøkt var Statkraft SF. Det ble i begjæringen nedlagt slik påstand:
«1. Statkraft SF forbys å iverksette Beiarn-utbyggingen før det foreligger en rettskraftig domstolsavgjørelse av spørsmålet om gyldigheten av konsesjonsvedtaket av 27. januar 1989.
2. Rudolf Ingvaldsen m.fl. tilkjennes sakens omkostninger med kr 18.000,- med tillegg av rettens gebyr.»
Advokat Johan Fr. Remmen inngav 7 september 2000 tilsvar til Salten namsrett på vegne av Statkraft SF. Det ble i tilsvaret nedlagt slik påstand:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Statkraft SF tilkjennes saksomkostninger.»
I prosesskrift av 8 september 2000 nedla advokat Geir Haugen på vegne av Rudolf Ingvaldsen m.fl. slik påstand:
«1. Saken heves.
2. Rudolf Ingvaldsen m.fl. tilkjennes sakens omkostninger med kr 19.500,- med tillegg av rettens gebyr.»
Om bakgrunnen for at saken ble begjært hevet, ble følgende opplyst:
«Regjeringen har i dag besluttet å instruere Statkraft SF om å stanse utbyggingen. Det har således ingen hensikt lenger å begjære midlertidig forføyning, slik at denne med dette trekkes tilbake. Saken kan således heves.»
Statkraft SF bestred i prosesskrift av 11 september 2000, under henvisning til protokoll fra ekstraordinært foretaksmøte i Statkraft SF 8 september 2000, at selskapet må anses å ha akseptert det krav som ble fremsatt i begjæringen om midlertidig forføyning, og krevde dekning av sakens omkostninger med 25.000 kroner. Protokollen lyder som følger:
«Foretaksmøtet viste til brev av 5. september 2000 fra Stortingsrepresentantene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre til olje- og energiministeren. I brevet ber representantene om at statsråden sørger for at det blir foretatt supplerende konsekvensutredninger med særlig vekt på anadrome laksefisk, kulturminner og sameproblematikk før utbygging av Beiarn vassdraget iverksettes.
Foretaksmøtet forutsetter at Statkraft stanser all virksomhet i tilknytning til Beiarnutbyggingen inntil olje- og energiministeren har fått avklart disse spørsmålene i forhold til Stortinget.
Foretaksmøtet vil komme tilbake til spørsmålet om økonomisk kompensasjon overfor Statkraft på et senere tidspunkt.»
Salten namsrett avsa 12 september 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Sak 00-999 D heves.
2. Hver av partene bærer selv sine omkostninger.»
Statkraft SF har rettidig påkjært kjennelsen, og gjør i den anledning gjeldende:
Namsretten har feilaktig lagt til grunn at Statkraft SF samtykket i at saken frafalles uten oppgivelse av kravet. Namsretten har da ikke forstått Statkraft SF sitt prosesskrift av 11 september 2000. Det fremgår utvetydig av prosesskriftet at konsekvensen av å frafalle saken er at kravet samtidig oppgis. Det fremgår dessuten at Statkraft SF opprettholder kravet om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge. Statkraft SF påberoper seg ikke anleggstansen som grunnlag for at sikringsgrunn ikke foreligger. Selskapet har et rimelig krav på at å få avgjort realiteten i begjæringen når kjæremotpartene først har reist krav. Enten må det være slik at begjæringen om midlertidig forføyning realitetsbehandles, eller så har ikke kjæremotpartene anledning til å fremme kravet på ny.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Statkraft SF tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.»
Rudolf Ingvaldsen m.fl. har tatt til motmæle, og gjør gjeldende:
Namsretten har foretatt riktig rettsanvendelse når den har hevet saken. Kjæremotpartene skulle imidlertid vært tilkjent saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §175 annet ledd. Det reises følgelig motkjæremål. Statkraft har etter at begjæringen om midlertidig forføyning ble fremsatt, gått med på å stanse Beiarn-utbyggingen inntil det er foretatt supplerende konsekvensutredninger. Statkraft har således i vesentlig grad imøtekommet kravet om stans av utbyggingen. Det forelå da ikke lenger sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2a. Når Statkraft har oppfylt «kravet» som kjæremotpartene reiste, foreligger det ikke lenger noen rettslig interesse for kjæremotpartene til å opprettholde begjæringen om midlertidig forføyning på nåværende tidspunkt. Når Statkraft har truffet et vedtak som innebærer at sikringsgrunnen på det nåværende tidspunkt ikke lenger foreligger, må det være riktig å se det slik at Statkraft har oppfylt det «krav» i tvistemålslovens forstand som Rudolf Ingvaldsen m.fl. har reist. Det er nedlagt slik påstand:
«I I hovedkjæremålet
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Rudolf Ingvaldsen m.fl. tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1.000,-.
II I motkjæremålet
1. Namsmannens kjennelse pkt. 1 stadfestes.
2. Rudolf Ingvaldsen m.fl. tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 21.000,-
3. Rudolf Ingvaldsen m.fl. tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med kr 500,- med tillegg av rettens gebyr.»
Lagmannsretten vil bemerke:
Det følger av tvistemålsloven §67 at saksøkeren, etter at stevningen er forkynt for saksøkte, ikke kan frafalle saken uten å oppgi selve kravet med mindre
- saksøkte samtykker
- saksøkte påstår søksmålet avvist
- saksøkte har unnlatt å ta til gjenmæle
Tvistemålsloven 2det kapitel - som inneholder §67 - gis etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-14 tilsvarende anvendelse i saker om midlertidig forføyning. Anvendelse av bestemmelsen i saker om midlertidig forføyning kan likevel være noe usikker. Det vises for så vidt til Rt-1992-1173 og Rt-1980-1682 hvor det ble lagt til grunn at en saksøker, etter å ha trukket en begjæring om konkurs, ikke er avskåret fra å fremsette ny konkursbegjæring på grunnlag av samme krav. Det er stor grad av parallellitet når det gjelder spørsmålet om anvendelse av tvistemålsloven §67 i saker om midlertidig forføyning og konkurs. I begge tilfeller søkes det på grunnlag av et hovedkrav iverksatt en forføyning mot den forpliktede. På samme måte som en konkursbegjæring kan fremsettes på ny på grunnlag av samme fordring, jf. Rt-1992-1173 og Rt-1980-1682, kan begjæring om midlertidig forføyning på grunnlag av samme hovedkrav fremsettes på ny, i alle fall dersom saksøker ikke utelukkende baserer seg på samme omstendigheter som tidligere, jf. Falkanger, Flock, Waaler «Tvangsfullbyrdelsesloven» s 900, jf. også side 955 hvor det under henvisning til tvistemålsloven §67 legges til grunn at begjæring om midlertidig forføyning kan trekkes uten at det krav som ligger til grunn for begjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-1, samtidig oppgis.
Når et søksmål frafalles, må saken heves ved kjennelse hva enten kravet oppgis eller ikke, med mindre det avsies frifinnelsesdom, jf. tvistemålsloven §100, jf. §164 og §166, jf. også Schei «Tvistemålsloven» I s 327. Statkraft SF aksepterte ikke at kjæremotpartene frafalt saken uten samtidig å oppgi kravet, og krevet dessuten avsagt realitetsavgjørelse. Hjemmel for å kreve frifinnelsesdom i tvistesaker når saksøkeren frafaller saken og oppgir kravet er tvistemålsloven §305, jf. Skoghøy «Tvistemål» s 398 og Schei «Tvistemålsloven» I s 327. Bestemmelsen får ikke anvendelse i saker for namsretten, hverken ved tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 første ledd og §14-16 og §15-14.
Det bemerkes at en begjæring om midlertidig forføyning, i likhet med en konkursbegjæring, er situasjonsbestemt. Betydningen av en frifinnende avgjørelse i sak om midlertidig forføyning vil være begrenset. Den påstått forpliktede vil ikke, i samme grad som en saksøkt i et sivilt søksmål, kunne legge til grunn at han er ferdig med saken. Han vil, uavhengig av en eventuell frifinnende avgjørelse, risikere at det fremmes ny begjæring på grunnlag av samme hovedkrav under henvisning til nye eller endrede omstendigheter, jf. Falkanger, Flock, Waaler «Tvangsfullbyrdelsesloven» s 900.
Saken må etter dette heves uavhengig av om kjæremotpartene oppga kravet om midlertidig forføyning.
Kjæremålet har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Statkraft SF betale kjæremotpartene saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene fastsettes til kr 1.000, som anses å ha vært nødvendig for betryggende ivaretakelse av kjæremotpartenes interesser, jf. tvistemålsloven §176.
For namsretten reguleres spørsmålet om saksomkostninger av tvistemålsloven §175 første ledd jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-4 slik namsretten korrekt har lagt til grunn. En forutsetning for å anvende tvistemålsloven §175 annet ledd er at det er helt på det rene at forpliktelsen har bestått, jf. Rt-1994-938 og Rt-1990-468. Lagmannsretten anser at utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges kjæremotpartene til last. De anses å ha hatt rimelig grunn til å reise saken for namsretten, jf. Schei «Tvistemålsloven» I s 575. Deres krav, slik det var formulert i begjæringen om midlertidig forføyning, var at Statkraft SF forbys å iverksette Beiarn-utbyggingen før det foreligger en rettskraftig avgjørelse vedrørende spørsmålet om gyldigheten av konsesjonsvedtaket. Foretaksmøtet i Statkraft SF, som selskapets øverste organ, instruerte selskapets ledelse om å stanse all virksomhet i tilknytning til Beiarnutbyggingen inntil olje- og energiministeren har avklart spørsmål vedrørende ytterligere konsekvensutredninger i forhold til Stortinget. Saken ble trukket straks det aktuelle behov for midlertidig avgjørelse bortfalt. Hver av partene må etter dette bære egne saksomkostninger for namsretten.
Det følger av dette at motkjæremålet ikke har ført frem. Lagmannsretten anser ikke at kjærende part ved motkjæremålet er påført omkostninger utover de som under enhver omstendighet ville tilkommet som følge av kjæremålet. Saksomkostninger tilkjennes etter dette ikke i motkjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I kjæremålet:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Statkraft SF til kjæremotpartene ved advokat Geir Haugen 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
I motkjæremålet:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.