Hopp til innhold

LH-2000-853

Fra Rettspraksis


Instans: Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 2001-06-14
Publisert: LH-2000-00853
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Lofoten og Vesterålen jordskifterett nr 99-7 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00853. Lagmannsrettens kjennelse stadfestet, se HR-2001-01132.
Parter: Ankende part: Edvard Kristensen (Prosessfullmektig: Advokat Sigve Hansen). Ankemotpart: 1. Svein H Annfinnsen, 2. Rolf Annfinnsen (Prosessfullmektig: Advokat Tore Mevik).
Forfatter: Lagdommer Aage Thor Falkanger. Lagdommer Peter M Sellæg. Byrettsdommer Ingrid Stigum
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §356, §15, §172, §176, §180, §353, §358, §359, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3


Saken gjelder spørsmål om hvem som har eiendomsrett til en parsell på Dyrøy i Øksnes kommune.

I 1976 solgte daværende eier av gnr 25 bnr 7 i Øksnes kommune, Klaus Kristensen, en tomt med påstående hus på Dyrøya til Oberg Annfinnsen. Ved skylddelingsforretning av 18 oktober 1976 ble tomten beskrevet slik:

«Det som i dag fraskilles grenser langs med veien ca 30 meter fra x i fjeld i sydvestlig retning, til vidnesten. Derfra ca 30 meter i østlig retning til sjøen. Fra x i fjeld i østlig retn. til sjøen ca 30 meter. Sjølinjen er ca 30 meter.»

Oberg Annfinnsens tomt ble benevnt gnr 25 bnr 26. Etter at Oberg Annfinnsen døde i 1985, ble eiendommen overført til hans to nevøer, Svein og Rolf Annfinnsen. Edvard Kristensen, sønn av Klaus Kristensen, overtok gnr 25 bnr 7 i 1989. Han har siden 1972 bodd på Sortland, men har oppført en hytte på sin eiendom på Dyrøya.

I 1998 oppsto tvist mellom partene om hvor langt ned mot sjøen brødrene Annfinnsens tomt gikk. Edvard Kristensen fremholdt at eiendommen bare strakk seg 30 meter ned fra den vestlige grense, slik at eiendommen ikke gikk ned til sjøen. Brødrene Annfinnsen var derimot av den oppfatning at eiendommen gikk helt ned til sjøen. Edvard Kristensen krevde 26 juli 1999 grensegang mellom bnr 7 og bnr 26 ved Lofoten og Vesterålen jordskifterett.

Jordskifteretten avsa 5 juni 2000 dom med slik domsslutning:

«1. Grensen for bnr. 26 mot bnr. 7 i nord går fra nedsatt grensemerke ved vegen og videre mot sjøen ca 30 m til nedsatt grensemerke og videre i samme retning til sjøen.

2. Grensen for bnr. 26 mot bnr. 7 i syd går fra nedsatt grensemerke ved vegen og videre mot sjøen ca 30 m til nedsatt grensemerke og videre i samme retning til sjøen.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for jordskifteretten vises til jordskifterettens dom.

Edvard Kristensen erklærte i rett tid anke til Hålogaland lagmannsrett. Svein og Rolf Annfinnsen har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 30 mai 2001 på Sortland og Dyrøya. Partene avga forklaring og eiendommen ble befart. Forøvrig ble det ført slike bevis som er protokollert i rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for jordskifteretten.

Edvard Kristensen har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det fremgår av skylddelingsforretningen at bnr 26 bare skulle være på én dekar. At grensen er beskrevet slik at den går «ca» 30 meter mot øst, skyldtes at man måtte ha operert med desimaler for at det skulle bli tale om eksakt én dekar. Sjølinjen er bare beskrevet for å angi avstanden mellom tomtens nord- og sydgrense. Edvard Kristensen har forklart at hans far i sin tid sa at grunnen ned mot sjøen fortsatt lå til bnr 7. At bnr 26 ikke gikk ned til sjøen, underbygges også av at Oberg Annfinnsen ba om å få sette opp et naust et annet sted på bnr 7. Industriteltet som Oberg Annfinnsen brukte som naust, var ingen fast innretning. Oppsettingen av teltet i 1981 kan derfor ikke tas til inntekt for at bnr 26 omfattet det område teltet står på.

Kravet til ankesum er oppfylt. Det vises til parsellens verdi som hyttetomt, samt til at den er egnet som landingsplass for båter. Forutsatt at lagmannsretten kommer til at kravene til ankesum ikke er tilfredsstilt, søkes det om samtykke til at anken fremmes etter tvistemålsloven §359.

Edvard Kristensen la ned slik påstand:

1. Dom i sak nr. 7/99 for Lofoten og Vesterålen jordskifterett oppheves.

2. Edvard Kristensen tilkjennes saksomkostninger for behandlingen i Lofoten og Vesterålen jordskifterett og for Hålogaland lagmannsrett.

Svein og Rolf Annfinnsen gjorde i det vesentlige gjeldende:

Anken må avvises fordi kravene til ankesum ikke er tilfredsstilt.

Ved tolkningen av skylddelingsforretningen må det først og fremst legges vekt på dokumentets innhold. Der står det at tomten skal gå helt ned til sjøen, samt at sjølinjens lengde angis. Det er videre usannsynlig at Oberg Annfinnsen - som gammel fisker - ikke skulle ha sikret seg eiendomsrett ned til sjøen. Det at han satte opp industriteltet - som nærmest er å regne som en sjøbu - ned mot fjæra, viste at han mente å være eier.

Under enhver omstendighet er eiendomsrett ervervet ved hevd.

Svein og Rolf Annfinnsen la ned slik påstand:

Prinsipalt:

Anken avvises.

Subsidiært:

Jordskifterettens dom stadfestes.

I begge tilfeller:

Edvard Kristensen dømmes til å betale Svein H. Annfinnsen og Rolf Annfinnsen saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvistemålsloven §356 lyder slik:

«Anke til lagmannsrett kan ikke fremmes uten samtykke når anken gjelder en formuesverdi under 20000 kroner.»

I henhold til tvistemålsloven §358 er det ankegjenstandens verdi da ankeerklæringen kom inn til retten som er avgjørende. Av tvistemålsloven §15, jf §353 fjerde ledd, fremgår det at retten skal legge saksøkers oppgave til grunn, såfremt retten ikke finner den uriktig. I rettspraksis er dette presisert dithen at den ankende parts oppgave må være «påtagelig uriktig», før retten skal kunne tilsidesette den, jf Rt-1990-352. Det er også lagt til grunn at det avgjørende for verdsettelsen skal være den verdi tvistegjenstanden - i vårt tilfelle eiendomsretten til en parsell - har for den ankende part, hensett til hva som er naturlig utnyttelse nå og i fremtiden, jf Rt-1990-352.

Lagmannsretten er med utgangspunkt i disse prinsippene kommet til at kravet til ankesum ikke er tilfredsstilt i saken.

Den parsell saken gjelder ligger på Dyrøya, som ikke har annen fastlandsforbindelse enn båtanløp. Parsellen ligger mellom brødrene Annfinnsens hytte og sjøen, ca 100 m fra Kristensens hytte.

Partene er enige om at Annfinnsens hyttetomt ihvertfall går så langt øst mot sjøen som en linje 30 meter fra den vestlige grensen. Uenigheten gjelder parsellen som ligger mellom denne linjen og sjølinjen. Hvor stor parsellen er, avhenger av om man måler på flo eller fjære sjø. Tar man utgangspunkt i springflo, utgjør arealet ca 300 m2 . Tar man utgangspunkt i normal flomål på stedet, utgjør parsellen ca 500 m2 . Tar man utgangspunkt i fjære sjø, blir arealet noe større.

I tillegg kommer sjøgrunnen, som strekker seg ca 20 meter utenfor flomål. Sjølinjen utgjør noe over 30 meter, og består dels av rullesteinsstrand, dels av en bergnabb. Bergnabben er egnet til å bruke som landings- og fortøyningsplass for mindre båter.

Det er etter lagmannsrettens syn ikke realistisk å gå ut fra at den omstridte parsellen kan skilles ut som hyttetomt. Til det ligger den altfor tett opptil brødrene Annfinnsens hytte. Det kan ikke påregnes at myndighetene vil tillate utskilling av hyttetomt der. Og selv om det hadde blitt gitt tillatelse, er det upåregnelig at en kjøper ville ha betalt 20.000 kr for parsellen. Det foreligger ingen opplysninger om at sammenlignbare parseller på Dyrøya har vært omsatt til slike priser.

Parsellen har - slik den ligger - ingen økonomisk betydning for Edvard Kristensen som bruksområde. Han har eiendomsrett til relativt store områder med strandlinje rett ved sin egen hytte. Der er det gode landings- og fortøyningsplasser, med blant annet brygge og naust.

At brødrene Annfinsen har eiendomsrett til parsellen, og derved kan utnytte den, medfører heller ingen reduksjon av verdien på Kristensens hytte.

Etter en samlet vurdering av parsellens beliggenhet og beskaffenhet finner lagmannsretten at verdien av den ligger klart under 20.00 kr.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gi samtykke til at anken fremmes uavhengig av ankesum. Saken har ingen prinsipiell interesse, og det kan ikke ses at den har stor betydning for Kristensen.

Anken må etter dette avvises.

Anken har ikke ført frem. Edvard Kristensen skal da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Svein og Rolf Annfinnsens omkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som bør frita ham for erstatningsplikten. Advokat Mevik har inngitt omkostningsoppgave på 27.500 kr, hvorav 26.000 kr utgjør salær. Oppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176.

Det er også krevd erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og reiseomkostninger for Svein Annfinsen i forbindelse med ankeforhandlingen. Han gjør gjeldende at rettssaken har medført tapt arbeidsfortjeneste som fisker på 18.000 kr. Utgangspunktet er at tapt arbeidsfortjeneste en part har som følge av en rettssak, ikke dekkes, jf Rt-1968-702, Rt-1997-458 og Schei, Tvistemålsloven side 581. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i dette tilfelle. Det vises blant annet til at han ikke hadde møteplikt og at bare Rolf Annfinsen ga forklaring i retten. Svein Annfinsen ga kun korte bemerkninger under befaringen, som ikke tilførte saken noe utover det Rolf Annfinsen forklarte.

Lagmannsretten finner derimot at han har krav på å få dekket dokumenterte reiseomkostninger. Disse er som følger:

- Tog Egersund - Stavanger 115 kr

- Taxi Stavanger - flyplassen 214 kr

- Fly Stavanger - Oslo - Harstad/Narvik 3150 kr

Totalt: 3479 kr

Svein Annfinsen har også krevd 1.550 kr i utgifter for å ha blitt hentet av Marita Annfinsen på Evenes og kjørt til Myre. Det fremgår ikke av dokumentasjonen hva slags transport dette er tale om, og lagmannsretten finner derfor ikke at dette kan kreves dekket.

Hensett til lagmannsrettens materielle resultat, har Rolf og Svein Annfinsen vunnet saken fullt ut for jordskifteretten. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd skal Edvard Kristensen da erstatte deres saksomkostninger for jordskifteretten. Unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd er vurdert, men ikke funnet anvendelig. Omkostningene for jordskifteretten gjelder bare utgifter til rettsgebyr. Det er uklart om Rolf og Svein Annfinsen har betalt rettsgebyr i henhold til jordskifterettens avgjørelse. Det avsies derfor slutning for at Edvard Kristensen bærer omkostningene for jordskifteretten alene.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Anken avvises.

2. Edvard Kristensen dømmes til å erstatte Svein Annfinnsen og Rolf Annfinnsens omkostninger for lagmannsretten med tilsammen 30.979 kroner med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra to uker etter at dommen forkynnes og frem til betaling skjer.

3. Edvard Annfinsen bærer omkostningene for jordskifteretten alene.