LH-2000-978
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-09 |
| Publisert: | LH-2000-00978 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hammerfest herredsrett nr. 00-306 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00978. |
| Parter: | Kjærende part: Volvo Penta Norden AB (Prosessfullmektig: Advokat Hilde Larsson). Kjæremotpart: Båt og Motor AS (Prosessfullmektig: Advokat Odd Enevold). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Peter M Sellæg. Lagdommer Brynjar Østgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §81, §179, §181, §384, §385, §386, §403 |
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger i tvistemål.
Volvo Penta Norden AB reiste ved stevning av 30 juni 2000 til Hammerfest herredsrett søksmål mot Båt og Motor AS i tvist om oppgjør av kjøpesum for et drev til en båtmotor. Det ble nedlagt påstand om betaling av 24 600 kroner med tillegg av 12% rente fra 26 september 1999 og om dekning av saksomkostninger med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter forkynnelse. Båt og Motor AS tok i tilsvar av 11 juli 2000 til motmæle. Det ble nedlagt påstand om frifinnelse og dekning av saksomkostninger med tillegg av 12% rente fra forfall. Partene fastholdt sine påstander under hovedforhandlingen i saken, som ble avholdt 13 oktober 2000.
Hammerfest herredesrett avsa 24 oktober 2000 dom med slik domsslutning:
«1. Båt & Motor AS dømmes til å betale kr 24.600,- til Volvo Penta Norden AB, samt 12% rente fra 26.09.99. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
2. Hver av partene dekker egne saksomkostninger.»
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Volvo Penta Norden AB har ved prosesskrift av 30 november 2000 rettidig erklært kjæremål mot herredsrettens omkostningsavgjørelse og gjør i hovedsak gjeldende:
Volvo Penta Norden AB vant saken fullstendig ved herredsrettens dom og skal derfor tilkjennes saksomkostninger i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, idet unntaksbestemmelsen i annet ledd ikke får anvendelse. Herredsrettens omkostningsavgjørelse lider av saksbehandlingsfeil og innebærer uriktig rettsanvendelse.
Herredsrettens uttalelser om faktisk tvil under omkostningsavgjørelsen og under merknadene om tvistegjenstanden samsvarer ikke. Dette gjelder begge innsigelser fra Båt og Motor AS, om ansvar etter garanti og mangel. Bevisbedømmelsen som retten uttrykkelig har redegjort for i domsgrunnene, viser at retten ikke har vært i tvil, iallfall ikke i kvalifisert tvil, med hensyn til domsresultatet.
Herredsretten har uriktig unnlatt å foreta en konkret vurdering av hvorvidt de forliksforhandlinger som fant sted, har betydning for omkostningsspørsmålet.
Dette skulle ha vært vurdert, selv om det ikke ble fremsatt noe konkret forliksforslag eller forlikstilbud, ettersom motparten avviste enhver mulighet for forlik. Rettens uttalelse om at forliksforhandlinger ikke kan ha betydning dersom det ikke fremsettes et konkret forslag, hvilker på uriktig lovforståelse.
Det nedlegges slik påstand:
«1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, pkt 2 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Båt & Motor AS betaler saksomkostninger til Volvo Penta Norden AB med kr 8.600 inkludert rettens gebyr.»
Båt og Motor AS har ved prosesskrift av 18 desember 2000 rettidig tatt til motmæle og gjør i hovedsak gjeldende:
Båt og Motor AS påberopte seg to grunnlag for frifinnelse for betalingskravet, prinsipalt at Volvo Penta hadde påtatt seg garantiansvar for skaden, subsidiært at mangelsansvar forelå for produksjonsfeil ved drevet som ble levert. Medhold i anførselen om garantiansvar ville begrunne frifinnelse for betaling uten hensyn til medhold i anførselen om mangelsansvar.
Herredsretten har uttrykkelig uttrykt tvil med hensyn til fakta, både under merknadene til tvistegjenstanden og omkostningsspørsmålet. Retten har vært i tvil om fakta både under spørsmålet om garanti- og mangelsansvar. Tvilen om garantiansvaret vil alene være nok til at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd kan anvendes.
Forlikstilbud ble fremsatt konkret av Båt og Motor AS, men avslått av motparten. Forlikstilbud ble ikke fremsatt av Volvo Penta Norden AB, som bare henvendte seg til motparten med forspørsel om man hadde noe å tilby med hensyn til forlik.
Det nedlegges slik påstand:
«1. Punkt 2 i domsslutning av 13. oktober 2000 for Hammerfest herredsrett stadfestes.
2. Volvo Penta Norden AB erstatter Båt og Motor AS saksomkostninger med kr 4.000,-.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Ved selvstendig kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen, uten at saken selv bringes inn for overprøvelse, er kjæremålsrettens kompetanse begrenset, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, herunder lovens system, om omkostningsavgjørelsen lider av saksbehandlingsfeil, og om skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Lagmannsretten er bundet av herredsrettens bevisbedømmelse ved avgjørelsen av selve tvistegjenstanden. Det vises til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I (1998) side 612-615.
Herredsrettens domsresultat innebærer at Båt og Motor AS har tapt saken fullstendig. Volvo Penta Norden AB fikk fullt medhold i sitt krav om oppfyllelse av kjøpesummen med tillegg av forsinkelsesrente. Båt og Motor AS fikk ikke medhold i noen av sine innsigelser mot kravet, verken om garanti- eller mangelsansvar. Herredsretten skulle således etter hovedregelen pålegge Båt og Motor AS å erstatte Volvo Penta Norden AB sine saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172 første ledd, med mindre den fant at unntak for omkostningsansvaret kan og bør gjøres, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.
Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, som er inntatt i dommen på side 9, lyder slik:
«Båt og Motor har tapt saken fullstendig, og skal i utgangspunktet etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd dekke motpartens saksomkostninger.
Saken har bydd på faktisk tvil, og er avgjort etter rene tvilsrisikoregler. I Skoghøys bok Tvistemål er det nevnt at også faktisk tvil er relevant ved saksomkostningsavgjørelsen. Han henviser til rettspraksis ( Rt-1970-503, Rt-1971-187 og Rt-1997-1361), forarbeidene til unntaksregelen tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I s. 354 (ny utgave s. 564). Tvilen i inneværende sak er av slik art og omfang at saksøkte som tapende part har hatt fyldestgjørende grunn for at saken kom til retten, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ. Retten kan ikke se at de forliksforhandlinger fremsatt av Volvo Penta var et konkret tilbud Båt og Motor kunne ta standpunkt til for at sak kunne unngås, og dette unntak komme til anvendelse. Det vises dessuten til Skoghøy over, og kommentarene til Rt-1984-767 om at rettsforlik ikke hindrer retten i at partene skal dele saksomkostningene når retten har funnet saken tvilsom.»
Bevisbyrdereglene angir hvilken bevisstyrke (sannsynlighet) som må foreligge for at den kjensgjerning som er bevistema i saken, kan legges til grunn som bevist og grunnlag for avgjørelsen. Den som ikke kan tilveiebringe nødvendig sannsynlighet for at en bestemt kjensgjerning foreligger, må finne seg i at domstolen ikke legger denne kjensgjerning til grunn for sin avgjørelse. Det alminnelige overvektprinsipp innebærer at domstolen ved tvil om faktum, bygger på det som fremstår som mest sannsynlig (mer enn 50 prosent sannsynlig). Bevisbedøm-melsen foretas for øvrig på grunnlag av bevismidlenes overbevisende kraft (fri bevisbedømmelse) for å finne hvilken bevisstyrke som faktisk foreligger. Det vises til Hov: Rettergang i sivile saker (1994) side 387 følgende, Skoghøy: Tvistemål (1998) side 647 følgende samt Hov: Rettergang I Sivil- og straffeprosess (1999) side 261 følgende.
Saken kan ikke ha vært noe tvilsom med hensyn til den kjensgjerning at det forelå kjøp av en maskindel sommeren 1999, som i utgangspunktet gav selgeren rett til å kreve oppgjør for kjøpesummen av kjøperen. Dette forhold kan heller ikke ses å ha vært omstridt mellom partene. Det vises til dommen side 2, 6 og 8.
Tvilen som retten har gitt uttrykk for, gjelder de kjensgjerninger som kjøperen påberopte for innsigelsene om garanti- eller mangelsansvar for selgeren. Det vises til dommen side 8 og 9. Tvilsspørsmålene kan ikke ses å ha blitt avgjort ved noen annen bevisbedømmelse enn anvendelse av den alminnelige bevisbyrderegel om sannsynlighetsovervekt.
Rettens beskrivelse i omkostningsavgjørelsen om at «(t)vilen i inneværende sak er av slik art og omfang at saksøkte som tapende part har hatt fyldestgjørende grunn for at saken kom til retten», se dommen side 9, kan ikke ses å være dekkende for bevistvilens art eller styrke. Rettens redegjørelse for bevisbedømmelsen under avgjørelsen av tvistegjenstanden kan heller ikke ses å vise at bevisspørsmålene var kvalifisert tvilsomme. Rettens beskrivelse i omkostningsavgjørelsen av forliksforhandlinger og betydningen av dette, fremstår dessuten som uklar.
Avgjørelsesgrunnene fremstår uklare og mangelfulle vedrørende spørsmålet om unntak for omkostningsansvaret kan og bør gjøres med hjemmel i tvistemålsloven §172 annet ledd. Domsgrunnene sett i sammenheng gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å kunne se at saken var kvalifisert tvilsom med hensyn til bevisbedømmelsen, eller at det forelå fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Dette innebærer at rettsanvendelsen ikke forsvarlig kan overprøves.
Lagmannsretten finner etter dette at herredsrettens saksomkostningsavgjørelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil (mangelfulle og uklare avgjørelsesgrunner) samt at saken må hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten, jf. tvistemålsloven §385 første ledd jf. §384 annet ledd nr 5 jf. §386 annet ledd jf. §403 annet ledd.
Saksomkostningsspørsmålet for kjæremålssaken utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 597 og 606-607.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling i herredsretten.
2. Saksomkostningsspsørsmålet for kjæremålssaken utstår til den avgjørelse som avslutter saken.