LH-2001-19
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-07 |
| Publisert: | LH-2001-00019 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Rana forhørsrett nr. 00-620 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00019. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet( Aktor: Politiinspektør John Erik Nygaard) mot A (Forsvarer: Advokat Dag Jodaa). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arild O Eidesen. Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Aage Thor Falkanger |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §34, §34a, Straffeprosessloven (1981) §203, §208, §257, §270, §317, §49, Valutalova (1950) §10, §170a, §204, §206, §382 |
Saken gjelder spørsmål om beslag i straffesak.
Rana politidistrikt foretok ransaking og beslag 22 august 2000 klokken 1200 på As bopel i - - - på - - - samt 23 august 2000 klokken 0845 i As bankboks hos Y Sparebank i X i Y og klokken 1500 på hans bopel. Rapport om ransaking og beslag ble utferdiget henholdsvis 22 august (dok nr 04), 23 august (dok nr 06) og 24 august 2000 (dok nr 13).
Ransakingen skjedde etter Rana politidistrikts beslutning av 22 august 2000 om pågripelse og ransaking. Begrunnelsen var at det forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven §257 jf §49 om forsøk på tyveri, ved at: «Mandag 21. august 2000 i X i Y, forsøkte han å bortta brukte bildeler fra Y Bilopphugging».
Rana politidistrikt besluttet 23 august 2000 at det skulle «opprettholdes tatt beslag i: beslaglagte gjenstander som nevnt i beslagsrapport dok. 04 og 06», jf straffeprosessloven §206 annet ledd jf §203 og §204. Begrunnelsen var at A var mistenkt for overtredelse av straffeloven §317 første ledd om heleri, ved at: «Mandag 21. mai 2000 i X i Y, oppbevarte han gjenstander og penger som var utbytte av en straffbar handling.» Formålet med beslaget var «å sikre bevis og/eller sikre gjenstander som kan inndras eller utleveres fornærmede».
Siktede A begjærte 18 september 2000 rettslig overprøving av beslaget. Rana politidistrikt sendte 26 oktober 2000 saken til Rana forhørsrett med begjæring om kjennelse «for at politiet kan holde beslaglagt: gjenstander som nevnt i beslagsrapport 21.08.2000 jf. dok. 04, dokumenter som nevnt i beslagsrapport av 23.08. 2000 jf. dok. 06 og dokumenter og penger som nevnt i beslagsrapport av 24.08.2000 jf. dok. 13», som var beslaglagt hos A. Det ble opplyst at vedkommende
«er mistenkt som beskrevet i påtalemyndighetens beslutning om opprettholdelse av beslaget jf. dok. 11 og siktelse av 25.10.2000 jf. dok 35».
Siktelsen av 25 oktober 2000 (dok nr 30) mot A gjaldt fire forskjellige forhold. Post I gjaldt straffeloven §270 første ledd nr 1 jf annet ledd om bedrageri, ved at: «I perioden fra 13. mars til 30. september 2000, forledet han Rana sosialkontor til å utbetale økonomisk sosialhjelp med tilsammen kr 28830,-». Post II gjaldt straffeloven §257 jf §49 om forsøk på tyveri, ved at: «Mandag 21. august 2000, ca kl. 18:30, i Smedveien 11 i X i Y, forsøkte han å bortta diverse bildeler tilhørende Y Bilopphugging.» Post III gjaldt straffeloven §317 første ledd om heleri, ved at: «I august månedt 2000, på bopel i X i Y, oppbevarte han diverse gjenstander som nevnt i beslagsrapport av 22.08.2000 (dok. 04) til tross for at gjenstandene var fravent eierene ved tyveri.» Post IV gjaldt valutaloven §10 jf forskrift om valutaregulering §10-2, uten at noen gjerningsbeskrivelse forelå.
Rana forhørsrett avholdt 13 desember 2000 muntlig forhandling i beslagssaken. Aktor frafalt forholdet i siktelsen post IV og opplyste at beslaget ikke begrunnes i sikring av bevis. Partene meddelte enighet om at rettslig prøving av beslaget omhandlet i Dok.nr.4, skulle utstå inntil siktede og politiet sammen fikk anledning til å gjennomgå beslagene, slik at siktede kunne få tilbakelevert gjenstander som det kan fremvises kjøpskvitteringer for. Retten skulle således bare ta stilling til spørsmålet om fortsatt beslag av kontantmidlene benevnt i dok nr 06. Dette ble opplyst i rettens kjennelse side 1.
Beslaget som partene begjærte rettens avgjørelse om, består av 600.000 norske kroner i sedler (beslag nr 1), 34 100 tyske mark i sedler (beslag nr 2), 300 sveitsiske francs i sedler (beslag nr 3), et tomt video-cover (beslag nr 4) og nøkler formentlig til bankboks (beslag nr 5). Beslag nr 1 til 4 ble funnet i bankboksen, som ble disponert av A. Beslag nr 5 ble funnet på bopelen hans. Dette fremgår av beslagsrapporten (Dok. nr. 06).
Rana forhørsrett avsa 19 desember 2000 kjennelse med slik slutning:
«Påtalemyndigheten gis ikke adgang til fortsatt beslag av gjenstander som benevnt i dokument 06, beslag 1-5, tilhørende A .»
Forhørsretten fant at det forelå skjellig grunn til å mistenke siktede A for bedrageri etter siktelsen post I og medvirkning til naskeri etter siktelsen post II, men ikke for heleri etter siktelsen post III. Retten fant at det beslaglagte ikke antas å kunne inndras inntil rettskraftig dom foreligger, idet vilkåret i straffeloven §34a om betydelig utbytte ikke var oppfylt.
Påtalemyndigheten har rettidig, ved påtegning av 3 januar 2001, erklært kjæremål mot forhørsrettens kjennelse og gjør i hovedsak gjeldende:
Vilkårene for opprettholdelse av beslaget av pengebeløp omtalt i beslagsrapporten i Dok.nr.6 er oppfylt, jf straffeprosessloven §203, idet pengene antas å kunne inndras, jf straffeloven §34a. Forhørsrettens kjennelse er derfor uriktig.
Siktede kan med skjellig grunn mistenkes for bedrageri som omtalt i siktelsen post 1, slik forhørsretten har lagt til grunn. Grunnvilkåret for utvidet inndragning, at handllngen er av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, er således oppfylt. Grensen for betydelig utbytte anses i rettspraksis for å ligge mellom 70.000 og 80.000 kroner.
Det er grunn til å tro at siktede ville ha fortsatt å motta sosialtrygd hvis forholdet ikke hadde blitt oppdaget. Utbyttet ville da kunne ha blitt betydelig.
Gjerningspersonen behøver ikke faktisk å ha hatt et betydelig utbytte av den straffbare handlingen. Siktede ville trolig fortsatt ha mottatt sosialtrygd, dersom forholdet ikke hadde blitt oppdaget. Utbyttet ville da ha blitt betydelig.
Overtredelse av straffeloven §270 om bedrageri kan medføre straff av fengsel i mer enn to år. Siktede er i løpet av de siste fem år før handlingen ble begått, ilagt straff for en slik handling som kan gi betydelig utbytte. Det vises til Hålogaland lagmannsretts dom av 19 september 1997.
Det er grunn til å anta at utvidet inndragning etter straffeloven §34a vil bli fastsatt under fremtidig hovedforhandling. Pengebeløpet som ble funnet i siktedes bankboks, sammenholdt med sakens øvrige dokumenter, taler for at den kriminalitet som er avdekket, bare er toppen av et isfjell.
Siktedes forklaring vedrørende pengebeløpet virker lite troverdig. Han har forklart at pengene som ble funnet i hans bankboks hovedsaklig stammer fra et hussalg i Kosovo.
Det nedlegges slik påstand:
«Påtalemyndigheten gis adgang til fortsatt beslag av gjenstander som benevnt i dokument 06, beslag 1-5, tilhørende A.»
Siktede har rettidig, ved prosesskrift av 9 januar 2001, tatt til motmæle og gjør i hovedsak gjeldende:
Forhørsrettens kjennelse er riktig. Dette gjelder både begrunnelsen og resultatet.
Grunnvilkåret i straffeloven §34a om betydelig utbytte er ikke oppfylt. Tilleggsvilkårene i §34a er i alle fall ikke oppfylt.
Skjellig grunn til mistanke for bedrageriet av 28 830 kroner overfor kommunen som omfattes av siktelsen post 1, er ikke tilstrekkelig til at utvidet inndragning etter straffeloven §34a kan benyttes. Denne inndragningsbestemmelse forutsetter at den konkrete forbrytelse må være av en slik karakter at den kan gi et betydelig utbytte. Omfanget av det foreliggende bedrageriet er fastsatt. Ingenting tyder på at beløpet kan være høyere. Siktede var for øvrig bare innvilget sosialhjelp ut oktober 2000.
Den tidligere straffedom av 19 september 1997 mot siktede gjaldt grove tyverier av gjenstander med samlet verdi mellom 50.000 og 70.000 kroner. Ingenting tyder på at tyveriene gjaldt større beløp enn det som ble lagt til grunn i dommen. Domfellelsen gjaldt således ikke handling som kan gi betydelig utbytte.
Siktede har uansett sannsynliggjort at pengene som ble beslaglagt, er lovlig ervervet. Den 5 desember 1999 solgte siktede og hans bror en fast eiendom, bestående av en større tomt med to bygninger, i Kosovo for 350.000 tyske mark, tilsvarende 1.460.000 norske kroner. Det vises til siktedes forklaringer om dette til politiet og retten samt dokumentasjon (kjøpekontrakt og bekreftelse med videre) som er fremlagt. Den 18 april 2000 mottok siktede forsikringsoppgjør på 80.535 kroner fra Gjensidige Skadeforsikring, som fremgår av fremlagt kontoutskrift. Samme dag hevet siktede et beløp på 78.500 kroner, som også fremgår av fremlagt kontoutskrift, og som ble satt inn i bankboksen.
Vurderingen av om utvidet inndragning etter straffeloven §34a er rimelig og bør fastsettes, beror på flere forhold, hvorav flere taler til siktedes fordel. Utbyttets størrelse er lavt sett i forhold til lovens krav. Sannsynligheten for større utbytte er lav. Strafferegisterutskriften viser kun to dommer om vinningskriminalitet, første gang i 1992 og siste i 1997. Indikasjoner om andre formuesforbrytelser foreligger ikke. Det beløp på 78.500 kroner som gjelder forsikringsoppgjøret og beløpet på 34.100 tyske mark kan under enhver omstendighet ikke beslaglegges.
Det nedlegges slik påstand:
«Rana forhørsretts kjennelse opprettholdes.»
Forhørsretten besluttet 3 januar 2001 at kjæremålet gis oppsettende virkning, jf straffeprosessloven §382 første ledd.
Lagmannsretten mottok sakens dokumenter 8 januar 2001.
Lagmannsretten skal bemerke:
Straffeprosessloven §203 inneholder hovedregelen om beslag og lyder slik:
«Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmede.»
Bevis betyr alt som kan kaste lys over spørsmålet om straffbart forhold er begått, og hvem som i tilfelle er skyldig i dette. Adgang til inndragning vil bero på inndragningsbestemmelsene i straffeloven og annen lovgivning. Det vises til Andenæs: Norsk straffeprosess bind II (2000) side 188-189.
Beslag forutsetter at det foreligger skjellig grunn (sannsynlighetsovervekt) til mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at noen bestemt person behøver å være mistenkt, og uten at det må gjelde forhold med bestemt grovhet. Beslag forutsetter videre at det foreligger en rimelig mulighet, ikke så mye som skjellig grunn, for at tingen kan ha betydning som bevis eller kan inndras. Det vises til avgjørelsene i Rt-1998-1839 samt Rt-1999-1115, Rt-1999-1414 og Rt-1999-2063. Videre vises til Andenæs: Norsk straffeprosess bind II (2000) side 188-189.
Straffelovens bestemmelser om inndragning i kapittel 2 ble endret ved lov av 11 juni 1999, som trådte i kraft 1 juli samme år. Relevante bestemmelser i det foreliggende tilfelle er §34 om inndragning av utbytte og §34a om utvidet inndragning av betydelig utbytte.
Straffeloven §34 første ledd 1. og 2. punktum lyder slik: «Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig.»
Med utbytte menes det samme som vinning i gjeldende rett. Enhver fordel som faktisk er oppnådd ved den straffbare handling omfattes. Gjenstandsinndragning er utgangspunktet, men verdiinndragning kan besluttes istedenfor. Påtalemyndigheten må konkretisere hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra. Det er tilstrekkelig at utbyttet stammer fra ett av flere forhold som omfattes av tiltalebeslutningen, uten at det må konkretises hvilket av disse. At inndragning kan reduseres eller bortfalle, er ment som et snevert unntak fra den obligatoriske hovedregel om at ethvert utbytte av straffbar handling skal inndras. Bestemmelsen bygger på den tidligere §34 om at vinning som er oppnådd ved en straffbar handling, kunne inndras helt eller delvis, og innebærer i hovedsak kodifikasjon av gjeldende rett. Det vises til Ot.prp.nr.8 (1998-1999) side 64-67.
Straffeloven §34a første ledd lyder slik: «Utvidet inndragning kan foretas når lovovertrederen finnes skyldig i en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og han har foretatt a. en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, eller b. minst én straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, og lovovertrederen de siste 5 år før handlingen ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte».
Utvidet inndragning etter §34a som er ny, vil si inndragning i videre utstrekning enn §34 gir adgang til. Hovedforskjellen fra §34 er at det etter §34a ikke kreves at påtalemyndigheten må konkretisere noen straffbar handling som utbyttet stammer fra. Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen inndras, hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte, jf annet ledd. Lovovertrederen har bevisbyrden for at formuesgodene er lovlig ervervet. Gjenstandsinndragning er utgangspunktet, men verdiinndragning kan besluttes istedenfor. Det vises til Ot.prp.nr.8 (1998-1999) side 67-71.
Grunnvilkåret for utvidet inndragning er at gjerningspersonen finnes skyldig i en straffbar handling av slik art at den kan gi betydelig utbytte, og som er av en viss alvorlighetsgrad avhengig av straffebudets generelle strafferamme, jf første ledd 1. punktum. Forhøyelse av strafferammen ved gjentakelse kommer ikke i betraktning, jf første ledd 2. punktum.
Ved vurderingen av hvor stort utbyttet må være for å være betydelig, gir Ot prp side 67 veiledning: Det er «naturlig å ta utgangspunkt i den grensen som Høyesterett har lagt seg på for at en vinningsforbrytelse skal være grov». Avgjørende er om det eller de lovbrudd som vedkommende finnes skyldig i, er av en slik at at det «kan» gi betydelig utbytte. Vilkåret «vil være oppfylt hvis gjerningspersonen faktisk har hatt et betydelig utbytte av den straffbare handlingen ...», men det «er tilstrekkelig at det er en generell sannsynlighet for betydelig utbytte; altså at slike forbrytelser vanligvis gir betydelig utbytte».
Adgangen til å foreta utvidet inndragning er fakultativ og beror på rettens skjønn. Bestemmelsen tar ifølge Ot prp side 68 primært sikte på å ramme «personer med en kriminell livsstil». Utvidet inndragning «bør særlig foretas når det - på bakgrunn av det aktuelle lovbruddet sett i sammenheng med utbyttets størrelse, sannsynligheten for stort utbytte og/eller uforklarlige verdier på lovbryterens hånd - er en velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminaliteten som er begått, og hvor det er rimelig og velbegrunnet å stille krav om at lovbryteren sannsynliggjør at formuen er lovlig ervervet.»
Lagmannsretten legger til grunn for avgjørelsen om beslag, at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at bedrageri og medvirkning til naskeri er begått, samt at siktede forsettlig og i vinnings hensikt har forøvet disse forhold, jf siktelsen post I og II, slik som forhørsretten forstås å ha lagt til grunn, og som ikke er angrepet av partene. Videre legges til grunn at det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke mot siktede eller andre for heleri, jf siktelsen post III, slik forhørsretten forstås å ha lagt til grunn, og som ikke er angrepet av påtalemyndigheten.
Lagmannsretten finner at det foreligger rimelig mulighet for at 28.830 kroner av det som omfattes av beslaget, kan inndras. Bedrageriet overfor Y kommune omfatter sosialhjelp med i alt 28.830 kroner som ble utbetalt i tidsrommet fra 13 mars til 30 september 2000. Beløpet i sin helhet tilsvarer det utbytte som kan inndras etter straffeloven §34. Det vises til avgjørelsen i Rt-2000-1519. Beslag nr 1 blir derfor å opprettholde for 28.830 kroner av pengesedlene.
Lagmannsretten finner - slik saken er opplyst - ikke at det foreligger rimelig mulighet for at ytterligere av det som omfattes av beslaget, kan inndras.
Skjellig grunn til mistanke om straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, kan etter foreliggende saksopplysninger ikke ses å foreligge.
Bedrageriet av sosialhjelp på i alt 28.830 kroner i siktelsen post I fant sted innenfor et tidsrom av 6 1/2 måned i 2000. Forholdet kan medføre straff av fengsel inntil 3 år. Utbyttet på 28.830 kroner ligger under den beløpsgrense som i seg selv kan begrunne at bedrageriet anses for grovt, og det er ikke grunnlag for å anta at høyere beløp er unndratt ved trygdebedrageri. Det kan for eksempel vises til avgjørelsene i Rt-1995-1900 og Rt-1998-174. Naskeriet av bildeler i siktelsen post II gjelder ubetydelige verdier. Vilkåret i §34a første ledd første del om betydelig utbytte kan således ikke ses å være oppfylt.
Domfellelsen av A 19 september 1997 i lagmannsretten omfattet 12 simple tyverier og ett heleri. Disse handlinger kan etter foreliggende saksopplysninger, verken hver for seg eller samlet, ses å være av slik at at de kan gi betydelig utbytte. Handlingene gjaldt gjenstander som hver for seg og samlet sett synes å ha hatt begrenset verdi, under det beløp som i seg selv kan begrunne at tyveriet eller heleriet anses for grovt. Ingen borgerlige rettskrav ble for øvrig fremmet i saken.
Vilkåret i §34a første ledd bokstav b siste del kan ikke ses å være oppfylt.
Spørsmålet om noen har utvist en kriminell livsstil, herunder om det foreligger velbegrunnet mistanke om at den oppklarte kriminalitet bare er en del av den kriminalitet som er begått, kan for øvrig ut fra sakens opplysninger ikke besvares.
Lagmannsretten finner at beslag av 28.830 kroner ikke vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, og at det foreligger tilstrekkelig grunn til beslag av dette beløp, jf straffeprosessloven §170a. Avsavnet av pengene inntil saken er rettskraftig avgjort, kan ikke ses å ville medføre noen alvorlig ulempe for siktede.
Konklusjonen blir etter dette: Beslaget av 28.830 norske kroner av pengesedlene som omfattes av beslag nr 1 i beslagsrapporten, opprettholdes. Beslaget for øvrig kan ikke opprettholdes. Dette gjelder det som omfattes av beslag nr 2, 3, 4, 5 og 1 utover foran nevnte beløp i beslagsrapporten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Påtalemyndighetens beslag av 28.830 norske kroner i pengesedler omfattet av beslag nr 1 i beslagsrapporten av 23 august 2000, opprettholdes. Påtalemyndighetens beslag for øvrig i den samme beslagsrapporten, opprettholdes ikke.