LH-2001-23

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	2001-11-09
Publisert:	LH-2001-00023
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hammerfest herredsrett nr. 00-6A - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00023 A.
Parter:	Ankende part : Ro_hi Veilag/Ro_hi Geaidnosearvi v/styrets leder, Geir Wulff, Kristian Pedersen og Reidar Bakkevold, Lakselv. (Prosessfullmektig: Egen) Ankemotpart: Statskog SF v/Finnmark jordsalgskontor, Vadsø (Prosessfullmektig: Advokat Olav Felland).
Forfatter:	Lagdommer Bjørnar Stokkan. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli. Sorenskriver Harald Jølle
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§55, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, Straffeloven (1902) §396, §146, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Lov om statens grunn i Finnmark (1965), Motorferdselsloven (1977) §3, §4, Plan- og bygningsloven (1985) §66, EMK (1999)

Saken gjelder tvist om lovligheten av bygging/opprusting av vei på statens umatrikulerte grunn i Finnmark, og krav om retting av de utførte tiltak.

Geir Wulff og Reidar Bakkevold er begge grunneiere i området som kalles Ro_hi, og som ligger nord for veien fra Garnisonen i Porsanger til Hálkavárre skytefelt (Hálkavárreveien). Kristian Pedersen disponerer en festeparsell i samme området, men uten at det er inngått festekontrakt. Den 6. februar 1991 ble veinemnda for Ro_hiveien stiftet. Stiftere var i alt 10 grunneiere og festere av eiendom i Ro_hi området. I brev fra Veinemnda til Porsanger kommune, datert samme dag denne ble stiftet og sendt i kopi til en rekke instanser - deriblant Finnmark jordsalgskontor, orienteres det blant annet om hvem som anses som bruksrettshavere til Ro_hiveien, hvilke tiltak man planlegger og hvordan andres bruk skal organiseres. Veinemnda har utarbeidet egne vedtekter.

Statskog SF forvalter statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Finnmark jordsalgskontor er en del av Statskog SF, og ledes av et styre med Fylkesmannen i Finnmark som styreleder, og med en administrasjon med sete i Vadsø. Jordsalgskontoret varetar og forvalter statens umatrikulerte grunn i henhold til lov av 12. mars 1965, med tilhørende forskrifter gitt i medhold av loven, og fastsatt ved kgl.res av 15. juli 1966, med senere endringer. Forvaltningsoppgaven kommer til uttrykk i lovens formålsbestemmelse i §1.

I september 1994 utførte Veinemnda ulike tiltak på strekningen fra Hálkavárreveien mot Ro_hi. Partene er uenig om beskaffenheten av den vei eller det spor som allerede på det tidspunkt befant seg i terrenget, og det vises derfor til partenes anførsler og lagmannsrettens vurdering nedenfor. Tiltakene bestod i tilkjøring av noe masser, planering og tilfylling av stedlige masser på et veilegeme, alt ved hjelp av en 20 tonns gravemaskin eiet og ført av Kristian Pedersens entreprenørforetning ved hans sønn Bjørnar Pedersen. Videre ble det i september 1995 gjort ytterligere tiltak idet man ved maskinhjelp foretok masseutskiftning i det som da ble brukt som kjørevei inn til de ovenfor nevnte eiendommer. Grusmasser benyttet til å legge i kjøresporet ble hentet fra veilinjen. Ved avslutning av dette tiltaket var det utbedret eller anlagt et kjørespor egnet til å trafikkeres med personbil fra Hálkavárreveien frem til Koioutouta - eiendommen som disponeres av Kristian Pedersen. I årene 1996 og 1997 ble det ikke foretatt noen veitiltak i området. Høsten 1998 ble et kort stykke masseutskiftet, og likeså høsten 1999. Totalt mener Veinemnda, senere omdøpt til Veilaget, at det har stått for 943 meter utbedring av en vei som er totalt 2927 meter.

Finnmark jordsalgskontor definerte ovenfor nevnte tiltak som ulovlig veibygging, og vedtok den 2. mars 1999 at det skulle reises søksmål mot tiltakshaverne med påstand om at veibyggingen var ulovlig, samt at det skulle foretas retting.

Etter forutgående forliksklage mot Veinemnda for Ro_hi vegen, Geir Wulff, Reidar Bakkevold og Kristian Pedersen, ble saken henvist til herredsretten av forliksrådet den 17. desember 1999. Statskog SF tok ut stevning for Hammerfest herredsrett den 5. januar 2000.

Hammerfest herredsrett avsa den 23. oktober 2000 dom med slik slutning:

«1. Veien som en eller flere av de saksøkte har bygd fra Halkkavarrebilveien til Rohci er bygd ulovlig.

2. Geir Wulff, Kristian Pedersen, Reidar Bakkevold og Rohciveglag fjerner veien og retter opp terrenget slik det var før veibyggingen tok til. Kravet til oppretting vil m.a. være:

a. De sand- og grusmasser som er brukt blir ført tilbake der de er tatt fra.

b. Terrenget blir jevnet ut på en naturlig måte.

c. Det blir ført på et tilsvarende humuslag eller matjord tilsvarende til det laget som var der fra før.

d. Det blir plantet bjørketre midt i veitraseen. Trærne skal være minst 1 m høye og plantes i en avstand på 2 meter.

Arbeidet skal være utført innen 1. august 2001, jf tvistemålsloven §146 tredje ledd.

3. Geir Wulff, Kristian Pedersen, Reidar Bakkevold og Rohciveglag dømmes solidarisk til å betale kr 88.658,- i sakskostnader til Statskog SF Finnmark.»

Herredsrettens domsslutning var helt i samsvar med den påstand Statskog SF hadde lagt ned.

Geir Wulff, Kristian Pedersen, Reidar Bakkevold og Ro_hi Veilag påanket herredsrettens dom, og nedla påstand om frifinnelse, subsidiært tilkjennelse av adkomstrett mot nærmere fastsatt vederlag, samt saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten. Påstanden er senere, under ankeforhandlingen endret til kun frifinnelse og saksomkostninger. Statskog SF har tatt til motmæle, og nedlagt påstand om at herredsrettens domsslutning stadfestes og med saksomkostninger for lagmannsretten. Også Statskog SF's påstand er endret under ankeforhandlingen, se nedenfor.

Ankeforhandling ble avholdt i Lakselv den 28. til 31. august 2001. Det ble avgitt partsforklaringer og for øvrig ført 19 vitner. Det ble avholdt en dags befaring i området. Saken fremstår bevismessig noe bredere og fyldigere opplyst enn for herredsretten. Bevisføring for øvrig fremgår av protokollasjon i rettsboken.

Geir Wulff, Kristian Pedersen, Reidar Bakkevold og Ro_hi Veilag har i det vesentlige anført:

Statens umatrikulerte grunn i Finnmark er ikke som annen privat grunn, men utgjør en spesiell form for allmenning. Ro_hi-veien har vært brukt i mer enn 50 år av grunneiere i Ro_hi, allmennheten og forsvaret på Porsangermoen.

Spørsmålet om veirett inn i området Ro_hi er avgjort ved den enighet som hevet jordskiftesaken som var reist i området. Begrepene «adkomstrett» og «veirett» brukes i dagligtale om hverandre, og hvis Jordsalgskontoret mente at grunneierne i Ro_hi ikke hadde annet enn allemannsretten, burde det vært presisert.

Statskog v/ Jordsalgskontoret kan ikke forby lovlig transport i utmark i kraft av sin grunneierett. Kristian Pedersen har gjennom sin særskilte søknad om festekontrakt til eiendommen han disponerer i Ro_hi oppgitt Ro_hi-veien som adkomst. Søknaden ble innvilget, og hvis Jordsalgskontoret mente å ta forbehold om bruken av eksisterende vei inn til eiendommen, måtte det komme uttrykkelig frem.

Det har også betydning at de kommunale myndigheter ikke har gitt fritak fra reglene i Plan- og bygningsloven §66 ved oppføring av hytter i området. Dette tilsier at eksisterende vei kan benyttes som kjørevei.

Nåværende leder av Jordsalgskontoret, Pavel, har i sin forklaring til lagmannsretten erkjent at veien i seg selv ikke er noe problem, men at problemet er grunneiernes fremgangsmåte. Det har i denne sammenheng også stor betydning at både kommunen, lensmannen og til sist fylkesmannen har godkjent å åpne Ro_hi-veien for alminnelig ferdsel uten hinder av lov om motorfedsel i utmark.

Forsvaret har bekreftet at veien ikke er i konflikt med deres interesser. Likeså har reindriftsnæringen latt være å gripe inn. Reindriftsforvaltningen svarte ikke på henvendelser under saksbehandlingen. På den annen side antas det at veien også tjener denne næringen, som kan benytte den i sin utøvelse. Det er i alle fall ingen konflikt mellom bruk av veien og reindriftsnæringen. Det er ingen avgjørende miljømessige innsigelser mot bruk av veien. Ro_hi området er ikke fredet. Det foreligger ingen miljøpolitiske merknader i forbindelse med saken eller saksbehandlingen i Porsanger kommune. Opprustningen av veien er ikke miljøskadelig, snarere tvert i mot, idet tiltakene bøter på de skader i naturen som lovlig ferdsel etter unntaksbestemmelsen i motorferdselloven uansett ville påføre traseen.

De ankende parter har uansett ikke bygget noen ny vei. Veien har lagt der siden 1860-tallet som hesteslepe, og har gjennom årenes bruk blitt en brukbar vei. Veilaget har kun opprustet deler av veien, begrenset til 943 meter av totalt 2927 meter vei. Det vesentlige av opprustingen ble gjort for 6-7 år siden. I løpet av tiden fra veien ble påbegynt opprustet og frem til i dag, er det ikke dokumentert noen skadevirkninger ved bruk. Området er ikke punktert eller rasert.

Tiltakshavere for veien har vært Ro_hi Veilag, ikke de enkelte grunneiere. Det vesentligste arbeidet er utført i 1994 og 1995. Forliksklagen er uttatt fire år etter dette, slik at kravet om utbedring uansett er foreldet.

Kravet om fastsettelsesdom for ulovlig bygget vei kan ikke føre frem fordi veien allerede lå i terrenget før tiltakene ble påbegynt. Utbedringen omfatter kun ca 30% av denne veien.

Hvis det likevel er slik at tiltaket må defineres som bygging av vei, er det ikke grunnlag for å kreve retting slik Staten gjør. Veien brukes også av andre, og Veilaget kan ikke dømmes til å gripe inn i deres rettigheter til ferdsel ved å stenge veien ved beplantning og fjerning av masser. Et rettingsinngrep vil uansett føre til større skader i naturen enn om veien blir liggende slik den er.

Geir Wulff, Kristian Pedersen, Reidar Bakkevold og Ro_hi Veilag har nedlagt slik påstand:

«1. De ankende parter frifinnes.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.»

Statskog SF har i det vesentlige anført:

Det er Ro_hi Veilag som, sammen med Pedersen, Bakkevold og Wulff, er de ansvarlige for tiltakene i forbindelse med veibyggingen. De øvrige medlemmene i Veilaget er ikke brakt inn som saksøkte for herredsretten fordi Statskog ikke visste navnene på disse.

Kravet om utbedring er ikke foreldet. De to siste tiltakene i 1998 og 1999 er uansett innenfor fristen, men det hele må oppfattes som et kontinuerlig pågående arbeide. Uansett hadde ikke Statskog v/ Jordsalgskontoret noe grunnlag for å reagere og reise søksmål til avbrytelse av foreldelsesfrist, før saken hadde vært administrativt behandlet i alle de involverte organ. Det var egentlig først ved Fylkesmannen i Finnmarks behandling av klagesak den 29. mai 1997, at saken var tilstrekkelig klarlagt. I alle tilfelle er det her tale om en type krav på gjenoppretting som ikke er gjenstand for foreldelse etter de alminnelige regler. Det foreligger ikke konkludent passivitet fra Statskogs side.

Det er spørsmålet om adkomstrett som er det helt sentrale. Det er ikke noen som har hevdet at adkomsten til Ro_hi har vært andre steder enn fra Brennelv via Brennelvdalen eller over Lavtevárri. Grunneiernes ferdselsrett fra gammel tid slutter i Ro_hi. Den går ikke videre til Gagga eller Valjok. Den ferdselen ble utøvet i kraft av allemannsretten, og ikke noen særrett for grunneierne i Ro_hi.

Grunneierne i Ro_hi har ikke eksklusiv rett til bruk av vei nr. 22 fra Hálkavárreveien til Ro_hi. For Kristian Pedersens vedkommende er situasjonen den at han festet stykket «Koioutouta» inntil kontrakten utløp i '50 årene. Da bortfalt alle hans rettigheter. Pedersen forsøker nå å få etablert ny festekontrakt over dette stykket, og han må i forhold til adkomstrett forholde seg til standard festevilkår som ikke gir eksklusiv veirett inn i området.

Siden de ankende parter ikke har veirett over vei nr. 22 fra Hálkavárreveien til Ro_hi, er de avskåret fra å gjøre inngrep i veien ved bygging, utbedring eller annet, uten grunneiers særskilte tillatelse. Slik tillatelse foreligger ikke fra Statskog. Slike tiltak som her er gjort kan ikke lovlig gjøres i kraft av allemannsretten.

Uansett, hvis det legges til grunn at de ankende parter har en adkomstrett fra sør, over vei nr. 22 inn i Ro_hi, er denne likevel ikke av en slik karakter at den hjemler slike inngrep som her er foretatt. I alle tilfeller har Ro_hi veilag ingen særrett. Slik rett må vurderes personlig for de tre ankende parter Pedersen, Bakkevold og Wulff, og vil ikke omfatte annet enn utøvelse av allemannsrett med bakgrunn i den bruk som ble utøvet i gammel tid, slik som plukking av bær og annet, samt transport av høy med hest og kjerre. En slik rett ville ikke kunne utvides til veirett, og hjemler ikke inngrep i vei nr. 22.

Inngrepet som er foretatt må karakteriseres som veibygging, eller i alle tilfelle en stor opprusting som sett i forhold til hva som var i terrenget fra før, må betegnes som et vesentlig inngrep. Det er stedvis laget helt ny veikropp, i hovedsak benyttet tunge anleggsmaskiner og påkjørt stedlige og tilkjørte masser av stort omfang. De ankende parter har ved tiltaket omgjort en gammel kjerrevei til en bilvei.

Tiltakene er utført uten grunneiers tillatelse, og er således uhjemlet og ulovlig. Uansett om de ankende parter skulle ha rett til å benytte veien, er inngrepene langt ut over hva bruksutnyttelsen etter rettens innhold skulle tilsi.

De ankende parter har tatt seg til rette, og det er av ulike årsaker viktig at dette blir reagert strengt på. Det offentlige, som forvalter av fellesressursene i Finnmark, kan ikke akseptere den praksis som har utviklet seg med hensyn til ferdsel i utmark, og som denne saken er et utslag av. Det vil være støtende for den alminnelige rettsoppfatning å la disse inngrepene stå upåtalt.

Det må derfor foretas en retting, slik at forholdene langs og på vei nr. 22 inn i Ro_hi bringes tilbake til slik de var før tiltakene ble påbegynt. Det har i denne sammenheng ingen betydning at vei nr. 22 senere, og etter tiltakene, er tillagt fylkesmannens liste over veier som kan beferdes uten å komme i strid med lov om motorferdsel i utmark. Det er nettopp de ankende parters tiltak som har muliggjort en slik «oppgradering» fra utmark til vei.

De ankende parter har ikke vært i god tro med hensyn til behovet for å søke om iverksettelse av slike tiltak. Geir Wulff hadde selv søkt i forbindelse med utbedring av Dilljavreveien i 1989. I dette tilfellet med Ro_hiveien ble det ikke søkt fordi de ankende parter ut fra områdets beskaffenhet regnet med at de ikke ville få tillatelse.

Statskog SF nedla slik påstand:

«1. Domsslutninga i domen for Hammerfest heradsrett blir å stadfeste, med eit nytt punkt

d) Det vert planta bjørketre i den eine hjulgangen, slik at det attverande kjerresporet/traktorslepa får ei bredde på omlag to meter.

2. Dei ankande partane erstattar sakskostnadene for lagmannsretten for Statskog SF Finnmark.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken er for herredsretten anlagt med henholdsvis krav om fastsettelsesdom for at veien er bygget ulovlig, og fullbyrdelsesdom hva angår rettingskravet. Lagmannsretten behandler fastsettelsessøksmålet først.

Hvis saksøkeren har en rettslig interesse av at det blir fastsatt ved dom at et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til, kan han reise søksmål med krav om fastsettelsesdom, jf tvistemålsloven §54. Bestemmelsen angir vilkårene for å fremme et fastsettelsessøksmål, herunder at det må dreie seg om et «retsforhold eller en rettighet». Det er i utgangspunktet bare krav av rettslig art som faller inn under dette vilkåret. Dom for rent faktiske forhold, for rettssetninger eller rettslige karakteristikker kan ikke gis, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bd I, side 258 flg, med videre henvisning til rettspraksis.

Om noe er ulovlig, uaktsomt, urimelig, «bra», «dårlig» eller lignende, faller utenfor rekkevidden av begrepet «retsforhold eller en rettighet» i tvistemålsloven §54. Det vises til Rt-1994-1244, «Kvinnefengseldommen» - som omhandlet en kvinnes krav på fastsettelsesdom for at hun under fengselsopphold ble utsatt for behandling som var i strid med EMK og SP, samt at hun krevde erstatning og oppreisning. Kravet på fastsettelsesdom ble avvist. Det vises til dommen på side 1249, hvorfra hitsettes:

«Fastsettelsespåstandene gjelder etter mitt syn ikke selvstendige rettsforhold, men delspørsmål av betydning for avgjørelsen av de fremsatte erstatnings- og oppreisningskrav.»

I nærværende sak vil en fastsettelsesdom for at veien er ulovlig bygget i seg selv ikke utløse noen rettsfølger. Imidlertid vil spørsmålet om Ro_hi Veilag og de private partene Pedersen, Bakkevold og Wulff rettsstridig har utført tiltak på Ro_hiveien være en del av vurderingen av rettingskravet, som er gjenstand for fullbyrdelsessøksmålet.

Lagmannsretten skal av eget tiltak påse at søksmålsbetingelsene etter §54 er oppfylt. Hvis betingelsene ikke er til stede, skal søksmålet avvises, med mindre mangelen kan avhjelpes, eller retten gjennom prosessledelse kan søke å medvirke til endring av påstanden, jf Schei s. 293, jf Rt-1988-1307. Statskog SF ble under ankeforhandlingen forsøkt veiledet i forhold til rekkevidden og forståelsen av påstanden sett i forhold til interessen av å få avsagt en dom med et slikt innhold. Statskog SF fastholdt sin påstand. Kravet om fastsettelse av at de ankende parter har bygget veien til Ro_hi ulovlig, blir derfor å avvise i kjennelse.

Lagmannsretten går så over til å behandle fullbyrdelsessøksmålet, som gjelder kravet om retting i form av tilbakeføring av masse, utjevning og gjenplanting. Dette kravet avhenger av om de ankende parter har hatt hjemmel til å foreta inngrepene, herunder inngrepets omfang og karakter.

Lagmannsretten har etter befaring på stedet og en omfattende vitneførsel, funnet at det allerede før Ro_hi Veilag påbegynte utbedringen i september 1994, lå en ferdselsåre i terrenget. Partene har fokusert mye på om man kunne klassifisere denne som vei, kjerrevei, kjørespor eller annet. Lagmannsretten legger til grunn at det allerede fra før forrige århundre var etablert kjørespor i hovedsak etter den traseen som i dag heter vei nr. 22, eller Ro_hiveien. Kjøresporet har vært brukt av ulike interesser gjennom årene, senest av forsvaret etter etableringen av Garnisonen i Porsanger og byggingen av veien til Hálkkavárre.

Bevisførselen har videre vist at denne traseen gjennom lang tid har vært benyttet av såvel grunneierne og festere i Ro_hi, som grunneiere med interesser lengre mot sør-øst. Videre har allmennheten benyttet dette sporet i større eller mindre grad gjennom årene. Etter forsvarets etableringer og stadige utbygginger på Porsangermoen, har ferdselsmønsteret endret seg noe, men uten at det har betydning for saken. Før Veilagets inngrep i september 1994 var traseen dels kjørbar med personbil, og dels med traktor eller annet terrengående kjøretøy.

Lagmannsretten finner at de opprinnelige rettighetshaverne i Ro_hi tok seg til og fra området via Brennelvdalen eller over Lavtevárri. Dette var hovedferdselsårene for den næringsdrift i form av jordbruk og bærsanking som ble utøvet. Dette bygges på en bred vurdering av de forklaringer som ble gitt til lagmannsretten. Selv om de ulike vitnene hadde til dels forskjellig bakgrunn, interesse og tilknytning til området og saken, er det samlet gitt et godt inntrykk av ferdselsmønsteret i gammel tid, det vil i hovedsak si før motorisert ferdsel var aktuelt.

Det er etter dette et spørsmål om Veilaget og/eller de private parter har hatt noe rettslig grunnlag som har gitt dem hjemmel til å foreta det inngrep i statens umatrikulerte grunn som utbedring av Ro_hiveien representerer.

Veilaget har ingen selvstendig posisjon som rettighetshaver. Veilaget er kun et styringsorgan til forvaltning av de rettigheter som tilligger de under laget tilknyttede rettighetshavere. Veilaget svarer for sine handlinger gjennom medlemmene i fellesskap, jf. vegloven §55. Veilagets handlinger må derfor være tuftet på medlemmenes eventuelle rettigheter over den aktuelle vei for å være lovlige.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at de private grunneierne i nærværende sak, Geir Wulff og Reidar Bakkevold, har noen ferdselsrett via den aktuelle traseen som kan tuftes på deres rettsforgjengeres bruk og utnyttelse av området. Dette henger for det første sammen med det lagmannsretten ovenfor er kommet til hva angår den historiske bruken av området og hvor ferdselsårene gikk. For det annet bygges dette på den oppfatning de private ankende parter la til grunn i de jordskiftesaker som var noe av utgangspunktet for nærværende sak. I sak 6/89 for Finnmark jordskifterett hadde Finnmark jordsalgskontor krevd grensegang for statsgrunn gnr. 21, bnr. 1 mot en del private eiendommer beliggende på gnr. 21 i Ro_hi. Geir Wulff og Reidar Bakkevold var begge involverte parter, og de nedla den 18. juni 1990 påstand for jordskifteretten hva angikk sine eiendommers adkomstrett med slikt innhold:

«Eiere av - - -, har veirett over statens grunn etter eksisterende kjerrevei frem til sørenden av Petäjälaatas i Brennelvdalen.»

Dette var i samsvar med hva lagmannsretten finner mest sannsynlig og mest naturlig ut fra forklaringene og topografien i området.

Den 26. september 1990 endret ovennevnte parter i jordskiftesaken sin påstand hva angikk veiretten. Det ble uttrykt slik:

«Etter en nærmere vurdering ønsker en at veiretten ikke knyttes til Brennelvdalen, men til eksisterende bilvei i Hálkkavárri»

Påstanden dekket etter endringen rett til vei over statsgrunn etter den eksisterende vei som i denne sak er omtalt som Ro_hiveien. Byggingen av Hálkkavárreveien, med tilhørende lettere adgang til og via Ro_hiveien inn i det aktuelle området, utløser ikke i seg selv noen særrett til bruk av traseen. Dette like så meget som en bestående veirett over en eiendom ikke automatisk faller bort om det kommer en offentlig vei i området som like godt tjener den berettigedes interesser, jf. Thor Falkanger, Tingsrett 5. utg., side 206, med videre henvisning til rettspraksis.

Videre finner lagmannsretten ingen holdepunkter for at det i nyere tid er etablert noen særlig adkomstrett via Ro_hiveien for de samme parter. De ankende parters henvisning til jordsalgskontorets og partenes korrespondanse, hvor det nyttes uttrykk som «aksessorisk adkomstrett», «tradisjonell adkomst» og dessuten vises til adkomstretters opprustning «i pakt med bruken av eiendommen», tilfredsstiller ikke kravene til rettsstiftende grunnlag for en veirett . Heller ikke jordsalgskontorets etterfølgende opptreden i forbindelse med forlik av jordskiftesakene tilfredsstiller kravene til rettsstiftelse. Det bemerkes at statens forvaltning av den umatrikulerte grunn i Finnmark er undergitt særskilte saksbehandlingsregler i lov av 12. mars 1965 med tilhørende forskrifter.

Endelig finner lagmannsretten at det ikke er noe hevdsgrunnlag for stiftelse av veirett til kjøring med personbil via Ro_hiveien til de private grunneiendommene.

Når det gjelder Kristian Pedersen, er det opplyst at han tidligere festet eiendommen «Koioutouta» F-377, frem til på '50 tallet en gang. Den 12. desember 1992 søkte Pedersen påny om feste av denne eiendommen. På samme tid verserte tvist for jordskifteretten mellom Pedersen og Statskog SF om førstnevntes krav på hjemmel til eiendommen. Det ble inngått forlik for jordskifteretten den 24. august 1994, hvoretter Pedersen frafalt sine krav på hjemmel, og til gjengjeld fikk rett til feste av parsellen iht. jordsalgsstyrets vedtak av 17. juni 1994. Partene har imidlertid ikke kommet til enighet om innholdet i festekontrakten, herunder særlig spørsmål knyttet til adkomstrett.

Lagmannsretten finner at Pedersen i dag ikke kan bygge rett på de rettigheter hans tidligere feste av eiendommen måtte være tillagt. Disse falt bort ved opphør av den første festekontrakten, og prosessen for jordsalgsstyret og jordskifteretten viser at en nå har et helt nytt mulig festeforhold.

Videre finner lagmannsretten at Pedersen ikke kan bygge rett til veiadkomst inn til eiendommen på søknadsskjema om feste av statsgrunn, hvor det i «pkt. VII Adkomst» er avkrysset for «utvidet bruk av eksisterende avkjørsel» med tillegg påført av Pedersen: «Militærvei i Ro_hi». I høyden kan dette tolkes som et signal fra Pedersen om at han til sin eiendom har avkjørsel fra offentlig vei eller vei åpen for alminnelig ferdsel - her Hálkkavárreveien - iht vegloven kap. V. Uansett kan ikke Pedersen ved å føre et kryss i denne rubrikken forholde seg til at statens senere manglende reaksjon på dette, derved skaper en veirett for ham. Det bemerkes at statens utkast til festekontrakt omfatter arealer som ikke skal bebygges, og ikke inneholder noen regulering av veirett. Det forhold at Pedersen, til tross for dette har bebygget parsellen, kan ikke derved utløse noen rett til vei. Lagmannsretten konstaterer at partene ikke er kommet til enighet verken om festets innhold eller spørsmål om adkomst.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at de ankende parter ikke har større rett til ferdsel inn i Ro_hi via traseen kalt vei nr. 22, fra Hálkkavárreveien, enn den rett som følger allemannsretten. Inngrepene som er foretatt i veien må derfor måles i forhold til dette. Lagmannsretten har med dette ikke berørt den rett partene som næringsutøvere innen landbruket eventuelt måtte ha til å ferdes motorisert i utmark i medhold av motorfedselloven §4 første ledd bokstav c, uten hinder av forbudet i samme lovs §3. Sistnevnte får uansett ikke betydning for det neste spørsmålet, om de ankende parter har hatt holdbar hjemmel for de inngrep som er foretatt.

Som allerede nevnt ovenfor, finner lagmannsretten at det fra gammel tid har vært et kjørespor langs den traseen som nå kalles Ro_hiveien. Videre at dette sporet for store deler, særlig i starten etter avkjøring fra Hálkkavárreveien, har vært fullt ut kjørbar uten noe form for inngripen fra Veilagets side. Befaringen viste at også store deler av traseen, på grunn av terrengets beskaffenhet med fast grunn, var kjørbar med personbil også lengre inn. Tiltakene Veilaget utførte bestod dels i påkjøring av tilkjørte masser og dels bruk av stedlige masser i veilinjen for ved masseutskiftning å drenere og styrke traseens evne til å bære kjøretøyer. Veilaget har til dette benyttet en ca 20 tonns stor gravemaskin.

Lagmannsretten finner etter befaringen å kunne legge til grunn at det er utbedret ca 900 meter av totalt ca 2900 meter traseelengde. Det dreier seg ikke om noe veibygging i den forstand at Veilaget fra bunnen av har etablert en kjørbar vei i et område hvor det ikke på forhånd var farbart med motorisert kjøretøy, herunder også personbil. På den annen side bemerkes at inngrepet er mer inngripende enn alminnelig vedlikehold, og lagmannsretten finner å kunne klassifisere dette som utbedring med det formål å dels reparere skader og dels oppgradere traseen slik at den uten særlig vanskelighet ble farbar med personbil i hele dens lengde.

Den rett de ankende parter har i kraft av allemannsretten til ferdsel langs den aktuelle traseen gir ikke grunnlag for å foreta inngrep i fremmed eiendom. Noen rett til opparbeidelse, utbedring eller endog vedlikehold foreligger ikke, jf Falkanger side 429.

Veilagets og de private ankende parters inngrep i traseen fra Hálkavárreveien til Ro_hi har altså vært uhjemlet. Det var ikke søkt om, og følgelig ikke gitt noen tillatelse fra Statskog SF som forvalter grunneierinteressene. De private parter har ikke noe annet rettsgrunnlag for sin inngripen. Det er anført at retten til å ferdes, og - slik lagmannsretten forstår - retten til å utbedre traseen, tilligger de ankende private parter som tilhørende den samiske urbefolkning. Lagmannsretten finner ikke dette relevant, idet også etniske samer må forholde seg til det foreliggende forvaltningsregimet.

Spørsmålet er så om Statskog SF kan kreve at Veilaget og de private parter fører terrenget tilbake til slik det var før inngrepene.

Som utgangspunkt vil det ligge innenfor Statskog SF's kompetanse som forvalter av statens umatrikulerte grunn i Finnmark å kreve gjenoppretting av ulovlig utførte tiltak med grunnlag i eierrådigheten over grunnen.

På samme måte som for fastsettelsessøksmål vil det også for fullbyrdelsessøksmål være et vilkår for at søksmålet skal kunne fremmes, at det krav som skal fullbyrdes er noenlunde klart og presist angitt, sml. Skoghøy, Tvistemål, 1. utgave side 263 og side 287 flg. En alt for ubestemt angivelse av søksmålsgjenstanden vil kunne vise seg umulig å tvangsfullbyrde, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 første ledd bokstav b, jf Rt-1992-154. Hvis fullbyrdelsessøksmålet lider av feil slik at søksmålsgjenstanden ikke er tilstrekkelig klart angitt, vil søksmålet måtte avvises.

Statskog SF har krevd gjenoppretting av tilstanden ved at de ankende parter gjennom dom skal pålegges å «fjerne veien og rette opp terrenget slik det var før veibyggingen tok til». Allerede det å fjerne veien, vil være uforenelig med det lagmannsretten ovenfor er kommet til, nemlig at det allerede fra gammel tid lå et kjørespor i terrenget.

Videre heter det i Statskog SF's påstand at kravet til oppretting blant annet (mellom anna) vil være, punktene listet fra a til d. Med andre ord er ikke rettingskravet avgrenset til Statskog SF's opplisting.

Endelig inneholder Statskog SF's påstand skjønnsmessige avveiningsmarkører når terrenget kreves jevnet ut på en «naturlig måte», og «tilsvarende» humuslag påføres «tilsvarende» det laget som var der før.

Selv om arbeidet er krevd avsluttet innen 1. august 2001, og derved har en tidsmessig avgrensning, er det likevel slik at en domsslutning med det innhold Statskog SF krever vil inneholde flere «åpne poster», alt avhengig av Statskog SF's egen vurdering av kvaliteten av et utført rettingsarbeide.

Statskog SF ble under ankeforhandlingen forsøkt veiledet i forhold til rekkevidden og forståelsen av påstanden sett i forhold til de praktiske gjennomføringstiltak. Det ble også fra lagmannsrettens side fokusert på hva som var Statskog SF's interesse i rettingskravet idet det kunne konstateres at veien i dag ikke i seg selv fremstår som skjemmende i terrenget.

Statskog SF fremholdt i denne forbindelse at den prinsipale interesse i søksmålet var å ramme de ankende parters selvtekt, og gjennom søksmålet statuere et eksempel. Lagmannsretten finner således at den bærende interesse er av pønal, henholdsvis preventiv karakter snarere enn reparativ. Det ble også anført at de ankende parter gjennom sitt inngrep har gjort veien fremkommelig med personbil, og at det i seg selv utgjør et problem.

Lagmannsretten er enig i at det vil være et mål i seg selv å gi de nødvendige signaler i forhold til rettsstridige handlinger. På den annen side kunne det pønale element i nærværende sak vært godt varetatt gjennom straffeloven §396, og det preventive element kunne vært håndhevet gjennom erstatningsrettslige regler basert på faktisk eller antatt reparasjonskostnad.

Hensynet til uønsket fremkommelighet på veien, vil Statskog SF kunne avhjelpe ved andre tiltak så som bom eller annen stenging av adkomsten til vei nr. 22 fra Hálkkavárreveien.

Lagmannsretten finner at Statskog SF har rettslige interesse i å få dom for retting idet inngrepet er utført uten lovlig hjemmel på den grunn Statskog SF råder over. Lagmannsretten er i tvil om rettingskravet, slik det er angitt, tilfredsstiller de krav som må stilles til søksmålsgjenstanden for at fullbyrdelsessøksmålet skal kunne fremmes. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det likevel er tilstrekkelig grunnlag for å avsi en realitetsavgjørelse, idet Statskog SF's pretensjon - nemlig tilbakeføring av traseen til dens tilstand før inngrepet - kommer klart nok frem uansett om påstanden er åpent formulert.

Lagmannsretten har ved befaring sammenholdt med billedmateriale fra området, konstatert at inngrepene er relativt beskjedne i forhold til hvordan traseen fremsto før opprustingen fant sted. Arbeidene har vært utført på en skånsom måte og har etterlatt terrenget i en forfatning som i hvert fall i dag ikke bærer preg av rasering. Humuslaget som lå i traseen er lagt ut i grøften, grus er tatt fra området omkring veien og lagt i veibanen, og det er planert og sådd til. Selv om inngrepene rent teknisk og faktisk har vært av et visst omfang i antall løpemeter trase og antall kubikkmeter masse, vil lagmannsretten bemerke at traseen i dag ikke fremstår som skjemmende i terrenget. Derimot vil et nytt inngrep med utskiftning av masser påføre terrenget sår og skader som det vil ta år å lege. Særlig gjelder dette ved en såvidt upresis angivelse av rettingskravet som Statskog SF's påstand representerer.

Lagmannsretten finner på bakgrunn av en konkret vurdering av disse forholdene; nytten av rettingstiltakene, kostnadene ved disse, usikkerheten knyttet til det ferdig rettede produkt og det faktum at naturen nå har leget de sår som ble påført ved de tidligere inngrep, at retting ikke bør foretas. Det er ved denne vurderingen også lagt vekt på at Statskog SF ikke synes å ha sin hovedinteresse vinklet mot selve rettingstiltaket, men snarere på effekten av et slikt pålegg, målt i forhold til dets pønale og/eller preventive effekt. De ankende parter blir etter dette å frifinne.

Lagmannsretten trenger ut fra resultatet i kravet om gjenoppretting, ikke å ta stilling til spørsmålet om rettingskravet er foreldet.

Anken har ikke vært forgjeves. De ankende parter er frifunnet for rettingskravet og kravet om fastsettelse av ulovlig veibygging er avvist. Saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at Statskog SF's erstatningsplikt skal bortfalle, og at omkostninger ikke skal tilkjennes. Statskog SF har i realiteten fått fastslått at de ankende parter ikke var berettiget til å foreta utbedring av Ro_hiveien, og at de heller ikke har noen særrett til ferdsel langs denne traseen. Veilaget og de private parter har på sin side ikke fått medhold i det som for dem var det bærende argument - nemlig at de hadde veirett fra Hálkkavárreveien og inn i Ro_hi. Selve rettingsproblematikken har kun i liten grad vært tema for forhandlingene, hvor veirettsspørsmålene har vært de dominerende. Hertil kommer at lagmannsretten bygger på at de ankende parter rettslig sett har en rettingsplikt, men at denne ikke skal fullbyrdes på grunnlag av forhold som i realiteten ligger utenfor deres interesse, nemlig hensynet til natur og miljø på stedet, herunder faren for at produktet av en retting vil være mer skjemmende enn det som ligger der i dag. Saksomkostninger blir etter dette ikke å tilkjenne for lagmannsretten. Det tilkjennes ikke særskilte saksomkostninger i forbindelse med avvisningen. De ankende parter har ikke påstått avvisning. De forhold av rettslig og faktisk art som henger sammen med den avviste påstanden har uansett vært en nødvendig del av fulbyrdelsessøksmålet, og bør derfor avgjøres med dette.

Lagmannsrettens resultat skal også gjøres gjeldende for omkostningsfastsettelsen for herredsretten, og det vises til begrunnelsen ovenfor.

Dom og kjennelse er enstemmig.

Slutning i kjennelse:

1. Fastsettelsessøksmålet avvises.

Domsslutning:

1. Ro_hi Veilag, Geir Wulff, Reidar Bakkevold og Kristian Pedersen frifinnes i forhold til kravet om gjenoppretting av veien.

2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for herreds- eller lagmannsretten.