LH-2001-708
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-17 |
| Publisert: | LH-2001-00708 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00105 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00708. |
| Parter: | A mot Staten v/Justisdepartementet v/Statsadvokatene i Nordland. |
| Forfatter: | Lagdommer Bård Gaarder, rettens formann. Lagdommer Kari Mjølmothus. Kst. lagdommer Richard Saue |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §196, §445, §446, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §187, §321, §444, §445, §446, EMK (1999) |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446.
A ble pågrepet 19. august 2000 på - - - asylmottak etter beslutning fra Helgeland politidistrikt. 21. august 2000 ble han siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd bokstav a, jf annet ledd ved at han lørdag 19. august 2000, ca kl 05.00 i - - -g 2 i - - -, voldtok B. Han ble samme dag varetektsfengslet av Rana forhørsrett fram til 16. september. Kjennelsen ble påkjært til Hålogaland lagmannsrett, som ved kjennelse av 25. august 2000 forkastet kjæremålet. Både forhørsretten og lagmannsretten la til grunn at det spesielle vilkår i straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 (unndragelsesfare) var oppfylt. Fengslingen ble senere forlenget flere ganger på samme grunnlag, sist ved kjennelse av 8. desember 2000 til torsdag 4. januar 2001.
Den 10. november 2000 ble A satt under tiltale ved Rana herredsrett for overtredelse av straffeloven §192, første ledd bokstav a), jf annet ledd bokstav a. Grunnlaget var beskrevet slik:
Natt til lørdag 19 august 2000 ca kl 0500 i en leilighet i Marcus Thranes gate 2 i - - -, la han seg i en seng sammen med B, presset sin kropp mot henne, holdt og/eller låste armene hennes fast, tok av henne benklærne og kledde av seg sin egen truse, hvoretter han førte sin penis inn i hennes vagina og gjennomførte samleie med henne selv om B etter evne motsatte seg handlingen,
Tiltalen gjaldt også overtredelse av straffeloven §196, første ledd i det fornærmede var under 16 år.
Hovedforhandling i Rana herredsrett (nå tingrett) ble holdt 3. januar 2001. Ved dom avsagt 10. januar 2001 ble A dømt for overtredelse av straffeloven §192 og §196 til en straff av fengsel i 2 år og 9 måneder. Til fratrekk i straffen gikk 145 dager for utholdt varetekt. Dommen ble avsagt under dissens for så vidt gjaldt straffeloven §192, i det en av meddommerne stemte for frifinnelse. A ble i tillegg dømt til å betale fornærmede oppreisning med kr 60.000 og erstatning med kr 1.068.
A anket til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 23. januar 2001 ble anken henvist til ankeforhandling, jf straffeprosessloven §321 tredje ledd.
Etter domsavsigelsen i herredsretten satt A 4 uker i varetekt i medhold av straffeprosessloven §187 første ledd. Ved Salten forhørsretts kjennelse av 7. februar 2001 ble det bestemt at A kunne holdes varetektsfengslet fram til lagmannsrettens behandling av anken 2. april 2001. Straffeprosessloven §172 ble brukt som fengslingsgrunnlag. Forhørsretten bemerket at unndragelsesfaren var den samme som tidligere.
Den 2. februar 2001 ble det tatt ut ny tiltalebeslutning for lagmannsretten som var likelydende som for herredsretten.
Hovedforhandling i lagmannsretten ble holdt fra 2. til 6. april 2001. Lagretten ble stilt to hovedspørsmål, som med en mindre presisering av gjerningsbeskrivelsen, var utformet i samsvar med tiltalebeslutningen. Lagretten svarte nei på begge spørsmålene. A ble løslatt da lagrettens kjennelse forelå, 4. april 2001 Han hadde da sittet 229 dager i varetekt.
Hålogaland lagmannsrett avsa 6. april 2001 ( LH-2001-00105) dom med slik slutning:
«1. A, født *.*. 1977, frifinnes for krav om straff.
2. A dømmes til å betale til B erstatning for økonomisk tap med kr 1.068 - kronerettusenogsekstiåtte - innen to uker fra dommens forkynnelse.
3. A dømmes til å betale til B oppreisningserstatning med kr 50.000 - kronerfemtitusen - innen to uker fra dommens forkynnelse.»
Dommen ble ikke påanket.
Ved skriv av 12. juni 2001 framsatte A gjennom sin forsvarer advokat Nils Aga krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 - §446. Det ble lagt ned slik påstand:
«A tilkjennes erstatning/oppreisning fra det offentlige etter str.pl. §444 - §446 med inntil kr 250.000.»
Staten v/Justisdepartementet v/Statsadvokatene i Nordland tok til motmæle i uttalelse 8. august 2001. I skriv av 16. august 2001 begjærte forsvarer muntlig forhandling og presiserte at grunnlaget for kravet var straffeprosessloven §445 og §446. Lagmannsretten avslo begjæringen 20. august 2001. I brev til partene 22. august 2001 tok lagmannen opp spørsmål knyttet til rettens sammensetning og satte frist for eventuelle habilitetsinnsigelser. I skriv av 25. september 2001 hevdet forsvarer at ingen av de som deltok under avgjørelse av spørsmålet om erstatning/oppreisning til fornærmede var habile til å delta i avgjørelsen av A's's erstatningskrav. 8. januar 2002 besluttet lagmannsretten at kravet fra A skulle behandles med andre dommere enn de som tjenestegjorde under straffesaken. Forsvarer opprettholdt kravet om muntlig forhandling, og lagmannsretten besluttet deretter at slik forhandling skulle holdes.
Muntlig forhandling ble holdt 22. mai 2002. A møtte og ga forklaring. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som går fram av rettsboka.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Han krever ikke erstatning etter straffeprosessloven §444. Men han har krav på erstatning etter straffeprosessloven §445. Han har lidt « særlig eller uforholdsmessig skade« ved forfølgningen, og det er ut fra forholdene i saken rimelig at han tilkjennes erstatning. Han har lidt et økonomisk tap på grunn av varetektsoppholdet og krever tapet erstattet. Han var asylsøker i Norge og var ikke kommet i arbeid da han etter kort tid ble pågrepet og varetektsfengslet. Dersom han ikke hadde blitt varetektsfengslet, er det sannsynlig at han etter en tid ville fått et inntektsgivende arbeid. Under enhver omstendighet hadde han kunnet utføre forefallende arbeid mens han ventet på at søknaden om asyl ble avgjort. Han har flere asylsøkende kamerater som har fått seg arbeid. Varetektstidens lengde - 229 dager - er i seg selv en «uforholdsmessig skade» og gjør det rimelig at han tilkjennes erstatning. Erstatningsbeløpet bør settes til kr 100.000.
Han krever oppreisning etter straffeprosessloven §446. Han hevdet ved alle fengslingsmøter i forhørsretten og under hovedforhandlingen i Rana herredsrett, at han var uskyldig. Men han ble aldri hørt før lagretten 4. april 2001 svarte nei på skyldspørsmålene.Varetektstiden var en stor belastning. Han følte seg krenket og ble svært dårlig behandlet. Både i fengslet og innenfor sin gruppe landsmenn ble han negativt « stigmatisert«. Den tid som han som asylsøker skulle ha nyttet til oppbygging, virket totalt nedbrytende på ham. Det ble langt verre for ham enn for en gjennomsnittsnordmann. Han ble sett ned på og betegnet som «rapist« og voldtektsmann. Hver dag i varetekt var en lidelse. Strafforfølgelsen har vært ødeleggende for hans tilværelse. Det er ut fra den krenkelse og de skader han har lidt som følge av forfølgningen rimelig at han gis en oppreisning på kr 150.000.
Det er vist til avgjørelser i Rt-1994-721 og Rt-1994-1198, Rt-2001-1576, Rt-2000-1303, Rt-2000-155 og Rt-1999-1855. Videre er vist til Ken Uggerud, « Erstatning etter straffeforfølgning» s 221 flg, særlig side 223 og 225.
Særlig avgjørelsen i Rt-1994-721 mener han gir støtte for at han bør tilkjennes erstatning/oppreisning. Det vil være urimelig om han ikke får noen form for erstatning. At han er ilagt erstatningsplikt til fornærmede, har ingen betydning for avgjørelsen av denne sak.
A har lagt ned slik påstand:
A tilkjennes erstatning/oppreisning fra det offentlige etter straffeprosessloven §445 - §446 med inntil kr 250.000.
Staten v/Justisdepartementet v/Statsadvokaten i Nordland har i hovedsak gjort gjeldende:
Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er ikke til stede. §445 gir da en begrenset hjemmel for erstatning.
A har ikke dokumentert at han har lidt noe økonomisk tap som følge av varetektsoppholdet. Han har ikke sannsynliggjort at han ville ha fått seg inntektsgivende arbeid dersom han ikke hadde blitt varetektsfengslet. Han har heller ikke sannsynligjort at han hadde mottatt noe konkret arbeidstilbud før han ble pågrepet.
For at det skal gis erstatning etter §445 må han ha vært påført « en særlig eller uforholdsmessig skade« ved forfølgningen, og det må etter forholdene fremstå som «rimelig» at slik erstatning gis. Det følger av rettspraksis at det kreves kvalifiserte rimelighetsgrunner for å gi erstatning etter bestemmelsen, se Rt-1987-95 og Rt-1994-721, jf Rt-1994-729 særlig på Rt-1994-731 femte avsnitt. Av den siste avgjørelsen går det fram at tap som er en naturlig følge av forfølgningen, f eks varetekt, ikke gir grunnlag for erstatning. Det er ikke godtgjort at A som følge av forfølgningen fortsatt ikke er i arbeid. Saksbehandlingstiden hos UDI har medført at asylsøknaden fortsatt ikke er behandlet, og at han ikke har fått begrenset arbeidstillatelse.
Vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445 er ikke til stede. Dersom lagmannsretten kommer til at han har lidt et økonomisk tap, må tapet være « særlig eller uforholdsmessig«, jf Rt-1999-1075. Et naturlig og vanlig tap som følge av forfølgningen gir ikke grunnlag for erstatning. Det vises videre til at §445 er en «kan« bestemmelse.
Hvorvidt A skal gis oppreisning for ikke-økonomisk skade, må bero på en konkret rimelighetsvurdering. Loven stiller krav om « særlige grunner«, og det skal etter rettspraksis ganske meget til før oppreisning gis. Det er ikke godtgjort at A har vært utsatt for en særlig stor eller uforholdsmessig belastning. Politi, påtalemyndighet eller domstol har ikke begått konkrete feil under etterforsking eller iretteføring, og iretteføringen har ikke tatt særlig lang tid hensett til sakens alvor og til at den ble behandlet i to instanser.
A var under forfølgning og tiltalt for en stigmatiserende handling; voldtekt. Dette kan tale for at oppreisning bør gis. Av Rt-1995-411 følger imidlertid at dette i seg selv ikke gir tilstrekkelig grunnlag for oppreisning.
Dersom lagmannsretten kommer til at vilkårene for oppreisning er til stede, hevdes det at oppreisningskravet er vesentlig for høyt. Til sammenligning vises i den forbindelse til Rt-1994-924, Rt-1999-1855 og Rt-2000-155. Et eventuelt oppreisningskrav i saken kan ikke overstige kr 25.000.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Subsidiært: Staten v/Justisdepartementet anses på mildeste måte.
Lagmannsretten ser slik på saken:
A er født i - - - i - - - og er halvt - - -, halvt - - -. Han kom til Norge i begynnelsen av januar 2000 og søkte om asyl. Søknaden ble avslått, og i juli 2000 klaget han til Utlendingsnemnda over avslaget. Klagen er pr dato ikke avgjort. Han har bodd på Tanum, Onsrud og - - - asylmottak. Fra september 2001 har han bodd på asylmottak i Tromsø. Han er uten arbeid og mottar sosialstønad med kr 1.395 hver 14. dag. Han er ugift og har ingen familie i Norge.
A har erkjent at han har hatt samleie med fornærmede. Han hevder samleiet var frivillig, og at han ikke var klar over at fornærmede var under 16 år. Han krever ikke erstatning etter straffeprosessloven §444. Grunnlaget for kravet er straffeprosessloven §445.
Etter straffeprosessloven §445 kan retten selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger, tilkjenne siktede erstatning for « særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Kravene knytter seg både til skadens årsak og karakter, og til dens konsekvenser for skadelidte.
Vilkårene for å få erstatning er strenge. Tap som er en naturlig og vanlig følge av forfølgningen, herunder en tid i varetekt, gir normalt ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445.
Lagmannsretten finner ikke at A har dokumentert at han har lidt noe økonomisk tap som følge av varetektsoppholdet. Han har heller ikke sannsynliggjort at han - om han ikke hadde blitt varetektsfengslet - ville ha fått seg arbeid. Lagmannsretten legger i den forbindelse særlig vekt på at han var asylsøker og ikke hadde kommet seg i arbeid eller fått tilbud om arbeid da han ble pågrepet. Lagmannsretten legger også vekt på at A - etter det han har forklart - sluttet skolen da han var 17 år, og at han bare hadde strøjobber i Jugoslavia før han kom til Norge i januar 2000.
Saksbehandlingen hos UDI har tatt svært lang tid, og A har ikke fått utstedt midlertidig arbeidstillatelse i påvente av endelig avgjørelse. Lagmannsretten finner det mer sannsynlig at arbeidsløsheten i dag har sammenheng med dette enn strafforfølgningen mot ham.
Opplysningene som er kommet fram, gir under enhver omstendighet ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at A's vansker med å få seg arbeid, er knyttet til strafforfølgningen mot ham på en slik måte at det kan sies å ha påført ham en særlig og uforholdsmessig skade. Han har for øvrig ikke dokumentert at han har søkt om arbeid.
Det gikk ca 7 1/2 måneder fra siktelse ble tatt ut 21. august 2000 til frifinnelsesdom ble avsagt 6. april 2001. Lagmannsretten mener både etterforskingen og iretteføringen, som gikk i to instanser, skjedde med tilstrekkelig hurtighet. A fikk sin sak ble pådømt innen rimelig tid, jf EMK art 5 nr 3.
Varetektsoppholdet var begrunnet i en alvorlig siktelse - overtredelse av straffeloven §192 og §196. At en anmeldelse om voldtekt straks ble fulgt opp med pågripelse og varetektsfengsling kan ikke anses som urimelig.
Lagmannnsretten finner ikke at et varetektsopphold på 229 dager i en sak av denne alvorlige karakter i seg selv kan begrunne erstatning.
Lagmannsretten trekker ikke i tvil at varetektsoppholdet har vært en belastning og en psykisk påkjenning for A. Han var tiltalt for en stigmatiserende handling, voldtekt. Han forsto ikke norsk den første tiden og hadde ingen familie i Norge. Men han fikk språkopplæring og klarte etter hvert å forstå og snakke norsk. Han fikk tilbud om plass på soningsavdeling, men foretrakk å sitte i varetektsavdeling.
Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A er blitt påført en belastning utover det som må anses påregnelig ved strafforfølgning ved en så alvorlig voldsforbrytelse som det var tale om.
Varetektsoppholdet eller eventuelle ettervirkninger av dette representerer ingen særlig eller uforholdsmessig skade. Det foreligger heller ikke slike kvalifiserte rimelighetsgrunner for å tilkjenne erstatning som det er stilt krav om i rettspraksis, jf Rt-2000-1303.
Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 er ikke oppfylt.
Da det ikke er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445, blir det ikke aktuelt med oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Krav om erstatning/oppreisning tas etter dette ikke til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.