LH-2001-787

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-06-19
Publisert:	LH-2001-00787
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Ofoten herrdsrett nr 99-00285 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00787.
Parter:	Ankende part: Johnny Rones, (Prosessfullmektig: Advokat Tor N. Rekve ved advokat Inger Lise Rekve). Ankemotpart: Hjalmar Rones, (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arne Jenssen).
Forfatter:	Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Vidar Stensland. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §1, §23, §2, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §21, §22, §25, §3, §40, §44, §5, LOV-2001-05-04-17

Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommen gnr 1 bnr 5 i Finnvik i Ballangen kommune.

Eiendommen ble ved skylddelingsforretning avholdt 19. oktober 1910 utskilt fra gnr 1 bnr 2. Eier av bnr 2 var Jens Nilsen. Skylddelingsforretningen ble tinglyst i 1911 og samme år overtok Hilda Rones eiendommen. Hilda Roness var datter av Jens Nilsen. Den 16. desember 1912 fikk Hilda Rones tinglyst skjøte på bnr 5.

Den 11. desember 1929 ble eiendommen solgt på tvangsauksjon til Lødingen kommune. Tvangsauksjonen var begjært av Den norske stats Småbruk- og boligbank. Auksjonsskjøte ble imidlertid ikke utstedt og Hilda Rones ble boende på eiendommen.

I 1935 kjøpte Hilda Rones eiendommen av Lødingen kommune for kr 1.800,-. Kjøpesummen ble avgjort ved at hun overtok et tilsvarende beløp av et lån i Småbruks- og boligbanken.

Den 14. august 1964 utstedte Ofoten namsrett tvangsauksjonsskjøte til Jens Berg Rones, som var Hilda Rones sin eldste sønn. Skjøtet, som var utstedt etter begjæring fra Hilda Rones, ble tinglyst samme dag.

Ved skjøte datert 27. oktober 1998, overdro enken etter Jens Berg Rones, Haldis Rones, eiendommen til Hjalmar Rones. Kjøpesummen var kr 25.000,-. Skjøtet ble tinglyst samme dag som det var datert. Hjalmar Rones var Hilda Rones sin yngste sønn.

Johnny Rones er sønn av Magnar Rones, en eldre bror av Hjalmar Rones.

Den 26. juni 1999 reiste Johnny Rones søksmål ved Often herredsrett mot Hjalmar Rones. Han la ned påstand om at Hjalmar Rones utstedte skjøte på eiendommen til ham mot betaling av løsningssum fastsatt ved odelstakst, at tidspunkt for skjøtning og betaling av løsningssum ble fastsatt etter rettens skjønn, og at han ble tilkjent saksomkostninger. Hjalmar Rones fremholdt at det ikke var grunnlag for odelsløsning og krevde seg frifunnet.

Ofoten herredsrett avsa 26. juni 2001 dom med slik domsslutning:

1. Hjalmar Rones frifinnes.

2. Johnny Rones tilpliktes, med en oppfyllelsesfrist på 14 dager fra forkynnelsen av denne dom, å betale til Hjalmar Rones kr 45.000,- i saksomkostninger.

Johnny Rones har i rett tid anket dommen. Hjalmar Rones har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Narvik 14. og 15. mai 2002. Begge parter møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner og foretatt befaring av eiendommen gnr 1 bnr 5 i Finnvik. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboka.

Johnny Rones har i hovedsak gjort gjeldende:

Det er ikke riktig at eiendommen har vært ute av slekta i mer enn tjue år og at odelsretten har gått tapt. Odelsloven §44 får ikke anvendelse i denne saken. Hilda Rones fikk tinglyst hjemmel til eiendommen i 1912. Kommunen hadde aldri formell hjemmel til eiendommen, og den var aldri eier med full eiendomsrett. Kommunen startet aldri noen odelsmothevd. Hilda Rones kjøpte eiendommen tilbake i 1935, og odelsretten har aldri falt bort.

Det foreligger ingen form for odelsmisbruk. Johnny Rones er odelsløser. Han vil imidlertid støtte seg til sin yngre bror Thor. De to skal drive eiendommen sammen, men Johnnys bidrag vil bli mindre enn forventet. Det tas sikte på at Thor Rones skal få hjemmel til eiendommen, men det er ikke noe fordekt ved dette. Domstolene har godtatt at odelsretten brukes for sikre eiendommen for familien og til fordel for personer med dårligere prioritet og uten selvstendig løsningsrett.

Det er ingen form for odelsmisbruk at Johnny Rones begjærer odelsløsning. Inngrepet vil ikke være tyngende for Hjalmar Rones. Han blir ikke drevet fra gård og grunn. Brødrene Johnny og Thor Rones ønsker å se eiendommen i drift, og de vil ikke motarbeide planene om å nytte deler av eiendommen til havbruk.

Eiendommen tilfredsstiller kravene til odelsjord etter odelsloven §2. Jordbruksarealet utgjør mer enn 10 dekar. Jordbruksareal er noe annet enn dyrket mark. Areal som tidligere har vært i bruk, må medtas. Det skal mye til for at areal som en gang har vært kultivert, ikke skal anses som jordbruksareal. I 1979 oppga Nordland landbruksselskap at eiendommen hadde 16 dekar fulldyrket areal. Eiendommens dyrkbare areal må antas å ligge mellom 15 og 20 dekar. I tillegg har eiendommen betydelige arealer med skog. Det drivverdige arealet med skog utgjør 210 dekar og dette representerer tilleggsverdier.

Det foreligger en reguleringsplan hvor deler av eiendommen er lagt ut til industriformål, men det er vanskelig å ha noen formening om gjennomføringen av reguleringsplanen. Sev om reguleringsplanen blir gjennomført vil det imidlertid være mer enn 10 dekar jordbruksareal igjen.

Eiendommen kan nyttes til landbruksdrift, jf. odelsloven §1. Det er praktisk mulig å nytte jorda til landbruk og det er realistisk at en kjøper av eiendommen vil etablere landbruksdrift. Johnny Rones har fått utarbeider driftsplaner hvor eiendommen nyttes til sauehold eller potetproduksjon. Begge alternativene er mulige løsninger, og man kan også tenke seg en kombinasjon. I tillegg vil man ha inntekter fra skogen. Johnny Rones har vært i kontakt med landbruks- myndighetene og han tar sikte på å starte i det små. Et støttebruk som det her er tale om, må utvikles over tid.

Hilda Rones drev eiendommen frem til 1963. Det var et veldrevet bruk og etter datidens mål var det et bra bruk. Eiendommen ble nyttet til landbruksformål til et stykke ut på 1980-tallet, og det er potensiale i eiendommen.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Hjalmar Rones, født xx.xx.28 dømmes til å utstede skjøte på gnr 1 bnr 5 til Johnny Rones, født xx.xx.55 mot å betale en løsningssum som fastsettes ved odelstakst.

2. Johnny Rones tilkjennes saksomkostninger av Hjalmar Rones for herredsretten og lagmannsretten og med 12 % morarente fra forfall og til betaling skjer.

Hjalmar Rones har i hovedsak gjort gjeldende:

Etter tvangsauksjonen i 1929 mistet Hilda Rones full eiendomsrett over eiendommen. Rett nok ble hun boende på eiendommen og hun brukte den også, men dette skjedde på Lødingen kommunes nåde. I 1935 kjøpte hun eiendommen av kommunen for kr 1 800, men kjøpesummen ble aldri betalt. Det vises til at Jens Berg Rones måtte innfri lån til Småbruks- og boligbanken i forbindelse med overtakelsen av eiendommen.

Kommunen hadde full eiendomsrett over eiendommen og i 1964 var eiendommen odelsfri. Det er vanskelig å si om det er odel på eiendommen på i dag og hvem som eventuelt har best odelsrett, men Johnny Rones kan ikke ha odel på eiendommen.

Johnny Rones er ikke den reelle søker og det foreligger odelsmisbruk. Den reelle søker er Thor Roness. Johnny Rones er stråmann for Thor Roness som skal overta eiendommen. Det foreligger overdragelse av odelsrett i strid med odelsloven §25.

Det må kreves en reell eiendomsovergang til den odelsberettigede. I denne saken søker man å omgå odelsloven §25. Thor Rones er den aktive part, og han dekker store deler av omkostningene i saken. Thor Rones kunne reist søksmål innen fristen i odelsloven §40, men gjorde det ikke. Det foreligger en omgåelse av preskripsjonsreglene. Når man ser bort fra Johnny Rones har Hjalmar Rones best odelsrett. Thor Rones stiller bak Hjalmar Rones siden han unnlot å reise søksmål.

Det må også vektlegges at Johnny Rones ikke vil oppfylle bo- og driveplikten.

Det vil være urimelig om Hjalmar Rones skal måtte overdra eiendommen til Johnny Rones. Hjalmar Rones vil bruke eiendommen til å skape arbeidsplasser innen havbruk til beste for bygda Finnvik. Eiendommen er bedre egnet for industri enn landbruk. Det vil være urimelig om Johnny Rones får drive Hjalmar Rones bort fra eiendommen, jf. odelsloven §21 annet ledd.

Eiendommen kan ikke nyttes til landbruksdrift, jf. odelsloven §1. Det er usikkert om en landbruksdrift vil gi noe driftsoverskudd. Eiendommen mangler hus. I driftsplanen er det ikke tatt med utgifter til kjøp av eiendommen, grøfting og annet arbeid. Det kan ikke påregnes at man vil få driftstilskudd.

Det er neppe 10 dekar av eiendommen som kan disponeres til landbruksdrift. Den største delen av arealet er ikke fulldyrket. Det må ses bort fra areal som må grøftes. Skogen er kun til husbehov. Johnny Rones har for øvrig ikke gitt uttrykk for at han tar sikte på noen skogsdrift.

Driftplanene viser regnskapsmessig underskudd når alle faste utgifter tas med. Bruket vil gå med underskudd, og driften må subsidieres. Eiendommen har ikke vært i drift siden 1967. Ingen fornuftig person vil starte landbruksdrift på eiendommen.

Den vedtatte reguleringsplanen innebærer at deler av eiendommen er regulert til annet enn jordbruksformål. Denne delen av eiendommen kan ikke løses på odel, jf. odelsloven §5 jf. §22. Videre er det slik at resteiendommen vil bli tatt i bruk til industrielle formål, jf. odelsloven §3.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Ofoten herredsretts dom, pkt I, stadfestes.

2. Johnny Rones tilpliktes å betale saksomkostninger til Hjalmar Rones med i alt kr 83.400,- for behandling i herredsretten.

3. Hjalmar Rones tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten ser slik på saken:

1. Det fremgår av odelsloven §23 at det er et vilkår for å kunne løse en eiendom på odel at odelsgodset fyller vilkårene for odlingsjord. Bestemmelsen inneholder bare en uttrykkelig henvisning til «vilkåra for odlingsjord etter §2», men det er på det rene at også vilkårene i §1 og §3 må være oppfylt. 

Odelsloven §1 fastsetter at odelsrett kan hevdes til fast eiendom som «kan nyttast til landbruksdrift og har ein viss storleik». Kravet til størrelse er nærmere angitt i §2, som da nærværende sak ble reist, fastsatte følgende:

Ein eigedom blir rekna som odlingsjord når anten jordbruksarealet er minst 10 dekar, eller det høyrer til så mykje anna areal, rettar og lunnende at den produksjonsmessige verdi tilsvarar minst 10 dekar jordbruksareal.

Ein eigedom der jordbruksarealet er under 5 dekar er likevel aldri odlingsjord. Det same gjeld ein rein skogeigedom der det produktive arealet er under 100 dekar.

Ved lov av 4. mai 2001 nr 17 ble arealgrensen i odelsloven §2 første ledd endret til 20 dekar jordbruksareal. Lovens overgangsbestemmelser gjør imidlertid at endringen ikke får virkning for nærværende sak.

Eiendommen gnr 1 bnr 5 ligger i Finnvik i Ballangen kommune. Finnvik ligger ut mot Ofotfjorden omlag 9 mil sør for Narvik. Stedet fikk veiforbindelse i 1983. Det er få fastboende i Finnvik og det drives ikke aktivt jordbruk på stedet.

Hilda Rones fikk skjøte på eiendommen i 1911 og det var landbruksdrift på eiendommen så lenge hun bodde på den. I 1964 overtok Jens Berg Rones og Haldis Rones eiendommen. De fortsatte driften med en besetning på en hest, ei ku, to geiter og fem - seks sauer. I tillegg dyrket familien poteter for eget behov. Jens Berg Rones var imidlertid fisker og det var hans inntekt familien levde av. I 1967 flyttet Jens Berg Rones og Haldis Rones fra eiendommen. De første årene etter fraflyttingen ble den nyttet til beite for sau og noe slått, men denne bruken avtok med årene.

I 1979 foretok Nordland landbruksselskap en vurdering av mulighetene for utbygging av jordbruk i Finnvik. Det fremgår av denne at eiendommen hadde 16 dekar fulldyrket areal. Generelt var jorda i Finnvik svært steinfull, men det arealet som var fulldyrket, var godt rensket for stein. Landbruksselskapet hadde foretatt befaring av alt dyrkbart areal og gjennomført grundige boniteringer med jordbor. På bakgrunn av dette fant landbruksselskapet at eiendommen ikke hadde fulldyrkbare arealer. Jordbruksarealet var således begrenset til det arealet som var fulldyrket.

Landbruksselskapet fant at dersom man slo sammen bnr 5 med bnr 1 ville man få 39 dekar fulldyrket og fulldyrkbare arealer. Den naturlige produksjon var sauehold, men en utbygging av et bruk bestående av bnr 5 og bnr 1 forutsatte en sikker helsårsinntekt utenom jordbruket.

Hjalmar Rones, som er eier av bnr 1, forsøkte på 1980-tallet å utnytte arealet på bnr 5 til sauehold. I den forbindelse fikk han i 1986 innvilget tilskudd til grøfting på eiendommen. Han ga imidlertid opp da saueholdet ikke var regningssvarende, og de siste 12 - 15 år har jorda på bnr 5 ikke vært holdt i hevd.

Det arealet som landbruksselskapet anså fulldyrket, er den tidligere innmarka på eiendommen. Innmarka ligger nordvendt i et lett skrånende terreng ned mot sjøen. Jordsmonnet har vekslende kvalitet, og befaringen viste et klart behov for drenering og rydding før jorda kan tas i bruk for produksjon av for eller andre vekster.

Eiendommen har ikke våningshus, da dette er fradelt. Det står en eldre driftsbygning på eiendommen, men den bærer preg av forfall.

Takstingeniør Gudmund Lorentsen har i brev av 17. september 1999 til Johnny Rones angitt eiendommens arealer slik:

Totale arealer for eiendommen Gnr 1 Bnr 5 i Ballangen.

De totale arealene er fremkommet etter målinger på kartverk.

Eiendommens grenser er fastlagt etter skylddelingsforretning ved befaring på stedet den 10.09.99.

Totalarealet er 892 Daa

Fordeling av arealene er foretatt ved befaringen den 10.09.99 på eiendommen, både på dyrkbare arealer og skogsområdene.

Tilleggsopplysninger m h p bonitet er innhentet ved befaringen samt uttak av opplysninger hentet ut fra kartmaterialer samt undersøkelser som er gjort av skogbruksmyndighetene for ikke så lang tid.

Skogsarealene er slik fordelt. Ca 80 Daa høy bonitet Ca 130 Daa Middels bonitetCa 90 Daa lavbonitetDyrkbare arealer Ca 20 DaaResten Ca 572 Daa fjellgrunn og øvrig uegnet areal.

Bestående skog på eiendommen er fordelt med noe furu av lav kvalitet og helt uegnet til sagvirke.

Resten av skogen er lauvtre av noe lav kvalitet p g a størrelse og manglende pleie.

Grunnforholdene skal ligge til rette for innplantering av andre treslag da boniteten er god på store deler av skogsarealet.

Største delen av skogsarealet er tilgjengelig med vanlig landbrukstraktor.

Ut fra befaringen legger lagmannsretten til grunn at eiendommens totalareal er i en størrelsesorden som angitt av Lorentsen, men at de dyrkbare arealene er vesentlig mindre.

Som nevnt fant Nordland landbruksselskap i 1979 at eiendommen hadde 16 dekar fulldyrket areal og ingen fulldyrkbare arealer. Dette skjedde etter en befaring i Finnvik med henblikk på å vurdere mulighetene for utbygging av jordbruk og lagmannsretten finner ikke holdepunkt for at eiendommens jordbruksareal overstiger 16 dekar. En del av arealet, anslagsvis 4 dekar, er imidlertid i henhold til stadfestet reguleringsplan lagt ut til boligformål. Dette medfører en reduksjon i jordbruksarealet, men selv om reguleringsplanens disponering av jorda hensyntas vil jordbruksarealet utgjøre mer enn 10 dekar. Eiendommen tilfredsstiller dermed kravet til størrelse i odelsloven §2.

Spørsmålet er imidlertid om eiendommen kan «nyttast til landbruksdrift» etter odelsloven §1, eventuelt om vilkåret ikke lenger er oppfylt på grunn av «skifte av tilhøva» etter odelsloven §23. Om det nærmere innholdet at §1 heter det i avgjørelsen i Rt-1998-450, på side 454:

Kravet om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, innebærer at det er vilkårene for landbruksdrift på eiendommen - og ikke den aktuelle bruken - som er avgjørende. Landbruksdrift trenger ikke være den eneste tenkelige utnyttingsmåten, men den må være en påregnelig driftsmåte, jf. Ot.prp.nr.59 (1972 - 1973) side 51. Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men den må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold, jf. NOU 1972:22 side 44 og avgjørelsene i Rt-1972-1286 og Rt-1974-195.

Problemstillingen er om det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Av sentral betydning er her de naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen. Andre momenter er - ifølge lovforarbeider og rettspraksis - den aktuelle bruk av eiendommen, om den tidligere har vært benyttet til landbruksdrift og karakteren av det område der eiendommen ligger.

Videre heter det i avgjørelsen i Rt-2001-561, på side 567:

Som jeg tidligere har påpekt, må det være en forutsetning for at en eiendom skal kunne være odlingsjord, at det fremstår som realistisk at noen kan tenke seg å drive landbruk på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. Dette innebærer at økonomiske betraktninger vil inngå som et moment i vurderingen. Det kan imidlertid ikke oppstilles som noe vilkår for at en eiendom skal være odlingsjord, at den skal kunne drives som en selvstendig driftsenhet. Også eiendommer som har karakter av støttebruk kan være odlingsjord, se for eksempel Rt-2000-1634 (Store Døvik). Etter min oppfatning kan det heller ikke oppstilles krav om noen bestemt minsteavkastning.

I årene frem til 1967 var det landbruksdrift på eiendommen, men i begrenset omfang. Haldis Rones og Jens Berg Rones levde av hans inntekt, og eiendommen hadde karakter av støttebruk. Etter fraflyttingen avtok landbruksdriften og de siste 12 - 15 årene har ikke vært noen form for landbruksdrift på eiendommen. Selv om det tidligere har vært landbruksdrift på eiendommen, blir spørsmålet om det er påregnelig at det på ny kan bli startet opp slik virksomhet.

Johnny Rones har fremholdt at det kan drives sauehold på eiendommen og han har i den forbindelse fått utarbeidet en driftsplan for 20 vinterforede sauer. En slik virksomhet forutsetter imidlertid betydelige investeringer i tillegg til kjøpe-summen for eiendommen. Det vil være nødvendig med istandsetting av den forfalte driftsbygningen, eventuelt oppføring av ny driftsbygning. Videre vil det være nødvendig med drenering og rydding av jorda. I tillegg kommer utgifter til innkjøp av redskap og dyr.

En sauehold i den størrelsesorden som driftsplanen legger opp til forutsetter tilgang til 33 dekar jordbruksareal for forproduksjon. Dette er vesentlig mer enn hva som finnes på bnr 5, og driftsplanen forutsetter således at en kjøper har tilgang til jordbruksarealer ut over eiendommens egne arealer.

Det er i driftsplanen regnet med at driften de første årene vil være tapsbringende, men at man etter 5 - 6 års drift vil kunne ha et visst overskudd. Dette forutsetter imidlertid at eiendommen får produksjonstilskudd, noe som etter lagmannsrettens syn fremstår som høyst tvilsomt. Eiendommen vil i utgangspunktet ikke være berettiget til produksjonstilskudd, og et tilskudd forutsetter at det gis dispensasjon fra regelverket.

I driftsplanen er det ikke sett hen til rovdyrplagen. Det er mye gaupe og jerv i det aktuelle området i Ballangen, og rovdyrplagen er så stor at det ikke kan anses aktuelt å starte opp med sauedrift i Finnvik. Sivilagronom Anne Sissel Næss som har utarbeidet driftsplanen, medga da også at rovdyrplagen ville «torpedere» sauedrift på eiendommen.

Johnny Rones har også fått utarbeidet en driftsplan for produksjon av poteter. Også en slik produksjon vil kreve investeringer i tillegg til kjøpesummen for eiendommen. Dette vil blant annet være utgifter til drenering og rydding av jorda, redskaper og istandsetting av den forfalte driftsbygning, eventuelt oppføring av ny driftsbygning. I driftsplanen er det regnet med at dyrking av poteter på 15 dekar jordbruksareal vil gi et beskjedent overskudd. Så vidt skjønnes ble det på 1960-tallet dyrket poteter på et vesentlig mindre areal - i høyden et par dekar - og med bakgrunn i befaringen kan lagmannsretten ikke se at det kan dyrkes poteter på mer enn 10 dekar av eiendommen. Dette vil gi en vesentlig mindre inntekt enn hva driftsplanen forutsetter. I tillegg kommer at driftsplanen forutsetter at eiendommen vil få produksjonstilskudd, noe som synes høyst usikkert da eiendommen i utgangspunktet ikke er berettiget til slikt tilskudd. De fleste eiendommer av den størrelse det her er tale om, får ikke produksjonstilskudd. Dersom tallene i driftsplanen korrigeres for ovennevnte forhold vil inntektene fra produksjonen av poteter ligge noe over kr 30.000,- mens kostnadene vil ligge noe under kr 30.000,-. Inntekter fra salg av poteter kan således ikke forsvare nødvendige investeringer og arbeidsinnsats.

Det er fra Johnny Rones side pekt på at eiendommen har betydelige skogsarealer, men lagmannsretten kan ikke se disse representerer noen større verdi for eiendommen. Taktsingeniør Lorentsen har i sitt brev opplyst at bestående skog har lav kvalitet, og det kan bare være aktuelt å ta ut ved til eget behov. Det har aldri vært drevet noen skogsdrift på eiendommen og en drift vil kreve betydelige investeringer. Selv om grunnforholdene måtte ligge til rette for innplantering vil dette heller ikke gi inntekter ved salg av trevirke i overskuelig fremtid.

På bakgrunn av eiendommens naturgitte forhold og de økonomiske muligheter det er for landbruksdrift, er det ikke realistisk at eiendommen vil bli ervervet med sikte på slik drift. Rovdyrplagen gjør at det ikke er aktuelt med sauehold. Et sauehold i den størrelsesorden som er skissert i driftplanen, forutsetter også jordbruksarealer ut over hva eiendommen faktisk har. En drift hvor man tar i bruk samtlige jordbruksarealer til dyrking av poteter vil i beste fall gi et meget beskjedent overskudd og skogsarealene kan bare gi ved til eget behov. Lagmannsretten finner det ikke realistisk at noen vil være interessert i å drive landbruksdrift på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. Som følge av dette kan eiendommen ikke anses som odlingsjord etter odelsloven §1, og Johnny Rones kan da ikke få medhold i sitt løsningskrav.

Med det syn lagmannsretten har på spørsmålet om odlingsjord, er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige anførsler.

Etter dette blir herredsrettens dom domslutningen punkt 1 å stadfeste.

2. Anken har vært forgjeves. Johnny Rones må i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd betale Hjalmar Rones saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. 

Med det resultat som lagmannsretten har kommet til, finner lagmannsretten at Johnny Rones i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd bør betale Hjalmar Rones saksomkostninger for herredsretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen.

Advokat Svein Arne Jenssen har fremlagt en omkostningsoppgave for lagmannsretten stor kr 54.614,56. Beløpet omfatter salær kr 43.500,-, omkostninger ved kjøring kr 544,- og merverdiavgift kr 10.570,56.

Videre har han fremlagt en omkostningsoppgave for herredsretten stor kr 83.400,- Beløpet er i sin helhet salær.

Tvistemålsloven §176 første ledd fastsetter hvilke omkostninger som er relevante ved omkostningsfastsettelsen. En part som tilkjennes fulle omkostninger, skal ha dekket alle nødvendige utgifter ved saken. Utgifter til prosessfullmektig er normalt nødvendige utgifter. Men retten er ved omkostningsfastsettelsen ikke bundet til å legge prosessfullmektigens salærkrav til grunn, jf. bestemmelsen i §176 annet ledd om at oppgaven er «til vegledning for retten». Finner retten at salæret er urimelig høyt, tar den bare med salær av den størrelse som den finner rimelig. Etter bestemmelsens første ledd er det bare de omkostninger som etter rettens skjønn har vært nødvendige for å få saken betryggende avgjort, som erstattes.

Herredsretten fant at omkostningskravet fra advokat Jenssen var vesentlig for høyt sett hen til saksforholdets kompleksitet og omfang. Det ble vist til at saken hadde vært noe vidløftiggjort ved at det var trukket inn forhold av svært liten, om noen relevans og betydning.

Lagmannsretten finner som herredsretten, at det fremsatte salærkrav er urimelig høyt og at et rimelig salær utgjør kr 45 000,-. Det vises i den forbindelse til at det også for lagmannsretten ble anført at Hilda Rones mistet odelsretten til eiendommen etter tvangsauksjonen i 1929, men at advokat Jenssen ikke hadde noen formening om hvilke følger dette måtte ha for nærværende sak. Flere av de øvrige anførsler bar også preg av være lite gjennomtenkt.

Etter dette tilkjennes Hjalmar Rones kr 45.000,- i saksomkostninger for herredsretten.

Selv om advokat Jenssen stort sett gjentok anførslene fra herredsretten finner lagmannsretten ikke salærkravet for annen instans urimelig høyt. Lagmannsretten finner at Hjalmar Rones bør tilkjennes saksomkostninger i samsvar med oppgaven fra advokat Jenssen. Dette innebærer at Hjalmar Rones tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 54.614,56.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ofoten herredsretts dom domslutningen punkt 1 stadfestes.

2. Johnny Rones betaler Hjalmar Rones 45.000,- - førtifemtusen 00/100 - kroner i saksomkostninger for herredsretten.

3. Johnny Rones betaler Hjalmar Rones 54.614,56 - femtifiretusensekshundreogfjorten 56/100 - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.