LH-2001-966
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-17 |
| Publisert: | LH-2001-00966 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tana og Varanger nr 01-00234 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00966. |
| Parter: | Kjærende part: Kimek AS (Prosessfullmektig: Advokat Per S. Johannessen). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth S. Grannes, LO). |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Thor Falkanger. Lagdommer Synnøve Nordnes. Lagdommer Vidar Stensland |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Saken gjelder retten til å stå i stilling inntil sak om gyldigheten av en oppsigelse er avgjort, jf arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd.
A ble ansatt ved Kimek AS 11. januar 1988 i fagarbeiderstilling som sveiser/platearbeider. I november 2000 påbegynte Kimek AS en prosess for å gjennomføre driftsinnskrenkninger på grunn av manglende oppdrag. Bedriftsklubben ble i møter i november og desember 2000 orientert om at bedriften hadde behov for å redusere bemanningen med ni ansatte. Det ble herunder orientert om hvilke prinsipper som skulle brukes ved utvelgelsen av hvem som skulle sies opp. Bedriftsklubben sa seg enig i behovet for reduksjon, men var uenig i utvelgelsen av to av de ni som bedriften ønsket å si opp. For disse to arbeidstakerene ønsket bedriften å fravike ansiennitetsprinsippet. Den ene av de to var A.
Den 27. desember 2000 sendte Kimek AS oppsigelse til A. Oppsigelsen ble begrunnet slik:
«Begrunnelsen er nedbemanning som følge av lav ordretilgang. Nedbemanningen vil samtidig minske behovet for omfattende permitteringer. Budsjett for neste år viser et bemanningsbehov på ca 42 operatører. Dette resulterer i en nedbemanning på min. 9 operatører.
Det er enighet med de tillitsvalgte at nedbemanning er nødvendig for å sikre arbeidsplassene til de som blir igjen.»
Om kriteriene for utvelgelsen heter det:
«Bedriften fraviker prinsippet om ansiennitet og bruker kriteriet faglig dyktighet som hovedbegrunnelse for utvelgelsen. Dette er kommunisert med verkstedklubben i henhold til hovedavtalen. Verkstedklubben er uenig i at bedriften fraviker prinsippet om ansiennitet.
Kvalifikasjon - tilpasning.
Bedriften har et betydelig behov for faglært arbeidskraft for å kunne møte konkurransen i markedet. A er ufaglært og primært legges dette til grunn for oppsigelsen. Sekundært har bedriften lagt vekt på den uforutsigbarhet som har fulgt ansettelsesforhold til A. Uvanlig høyt fravær gjennom mange år er dårlig tilpasset den form for produksjon som bedriften driver.
Mulighet for annet arbeid.
Bedriften har vurdert muligheten til at A kan skaffe seg et arbeid som er bedre tilpasset hans situasjon. På grunn av meget lav arbeidsledighet i kommunen mener bedriften at muligheten til nytt arbeid er god.»
A tok 5. april 2001 ut stevning til Tana og Varanger herredsrett med krav om at oppsigelsen var ugyldig og om erstatning. Kimek AS tok til motmæle i tilsvar.
I prosesskrift av 18. mai 2001 fremmet Kimek AS krav om at A skulle fratre sin stilling under behandlingen av oppsigelsessaken, jf arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. A tok til motmæle.
Tana og Varanger herredsrett avsa 19. september 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. A frifinnes for krav om å fratre stillingen ved Kimek AS under sakens behandling.
2. Avgjørelse om saksomkostninger utstår til hovedsaken.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens kjennelse.
Hovedforhandling i saken om gyldigheten av oppsigelsen var opprinnelig berammet til uke 44, men ble utsatt på grunn av sykemelding fra A. Ny berammelse er ikke foretatt.
Kimek AS har i rett tid påkjært kjennelsen, og gjør i hovedtrekk gjeldende:
Den interesseavveining herredsretten har foretatt, er ikke korrekt. Det vises til As store sykefravær, som dokumenterer at han ikke svarer til de krav stillingen setter til ham. A har heller ikke de faglige forutsetninger som kreves for stillingen. Disse forhold gir saklig grunn til å fravike ansiennitetsprinsippet ved utvelgelsen av hvem som skal sies opp som følge av innskrenkningene. Forholdene er i tillegg tilstrekkelig grunnlag for oppsigelse uavhengig av innskrenkningene.
Det er på denne bakgrunn ikke sannsynlig at A vil få medhold i at oppsigelsen var ugyldig.
Hovedforhandling i saken var opprinnelig berammet i uke 44, men måtte utsettes fordi A ikke var i stand til å gjennomføre den. Det er grunn til å frykte at A vil forsøke å trenere hovedforhandlingen så lenge som mulig for å oppebære lønn/stå i stilling så lenge han klarer det.
Kimek AS har lagt ned slik påstand:
«1. A tilpliktes å fratre stillingen ved Kimek AS så lange saken varer. Fratredelsen skal skje ved forkynnelse av rettens kjennelse.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utstår til hovedsakens avgjørelse.»
A gjør i hovedtrekk gjeldende:
Herredsrettens kjennelse er korrekt. Motpartens anførsler om at A vil trenere hovedforhandlingen for å oppebære lønn, er grunnløs. Sykemeldingene etter oppsigelsen er et resultat av psykiske påkjennelser som følge av oppsigelsen. Dette må bedriften bære risikoen for. Ytterligere sykemelding er under enhver omstendighet ikke en belastning for bedriften, fordi sykepengene nå dekkes av folketrygden.
Det er for øvrig ingen forhold som tilsier at bedriftens interesser i fratreden må veie tyngre enn As interesse i å stå i stillingen.
A har lagt ned slik påstand:
«1. Tana og Varanger herredsretts kjennelse av 19.09.01 stadfestes.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utstår til avgjørelsen i hovedsaken.»
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem, og skal bemerke:
Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd første setning fastslår at en oppsagt arbeidstaker som i rett tid har tatt ut søksmål om gyldigheten av oppsigelse, har krav på å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom. Bestemmelsens tredje setning åpner imidlertid for unntak. Den lyder slik:
«Etter krav fra arbeidsgiveren kan retten likevel, ved kjennelse, bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling, dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.»
I Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 75 og Innst.O.nr.90 (1976-1977) er det understreket at hovedregelen er at arbeidstakeren har rett til å stå i stillingen, og at det bare unntaksvis kan bli tale om annet. Videre skilles det mellom de tilfellene hvor oppsigelsen er begrunnet i disiplinære forhold og lignende, og tilfelle hvor oppsigelse er begrunnet i bedriftens forhold. Skyldes oppsigelsen en forgåelse fra arbeidstakeren, bør retten - heter det - ta en begjæring om fratredelse til følge. Hvis oppsigelsen derimot skyldes forhold ved bedriften, som for eksempel rasjonalisering, driftsinnskrenkninger og lignende, bør retten - heter det videre - ikke ta begjæringen om fratredelse til følge. Det samme rettslige utgangspunktet er fremholdt av kjæremålsutvalget i Rt-1994-639, hvor det heter at det skal mye til for å pålegge en arbeidstaker å fratre dersom oppsigelsen er grunngitt med bedriftens forhold. Det vises også til Rt-1984-400 og Rt-1987-692.
I oppsigelsesbrevet av 27. desember 2000 fra Kimek AS til A begrunnes oppsigelsen med lav ordretilgang. Oppsigelsen er således begrunnet med forhold på bedriftens side. Dette utelukker ikke i seg selv at det kan avsies kjennelse for fratredelse, men i den rimelighetsvurdering som må foretas - hvor Kimek AS' og As interesser må veies mot hverandre - må dette tillegges vesentlig vekt.
At Kimek AS ved utvelgelsen av hvem som skulle sies opp, valgte å fravike ansiennitetsprinsippet på grunn av forhold på As side, tillegges ikke særlig vekt i denne sammenheng.
Det tillegges heller ikke særlig vekt at Kimek AS i kjæremålet fremholder at A kunne ha vært oppsagt uavhengig av innskrenkningene. Lagmannsretten forholder seg først og fremst til den begrunnelse for oppsigelsen som ble gitt i oppsigelsesbrevet av 27 desember 2000.
De økonomiske belastninger det medfører for Kimek AS at A står i sin stilling, er ikke tungveiende nok til å begrunne en fratredelsesplikt. Han er for tiden langtidssykemeldt, og sykepenger utbetales derfor av folketrygden.
Kimek AS har et behov for å få en avklaring av As arbeidsforhold. Særlig gjelder dette fordi det er uvisst når hovedforhandling i saken kan avholdes. Men dette behovet for avklaring veier på bakgrunn av de ovennevnte forhold, ikke tungt nok til å fravike hovedregelen om at arbeidstaker kan stå i stillingen.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at A ikke skal pålegges å fratre sin stilling.
Avgjørelsen om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av ansvaret for saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.