LH-2002-163

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-05-25
Publisert:	LH-2002-00163
Stikkord:	Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Lofoten herredsrett nr 99-00418 - Hålogaland lagmannsrett LH-2002-00163.
Parter:	Kjærende part: Sparebank 1 Skadeforsikring A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Riisa). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Atle Sønsteli Johansen).
Forfatter:	Lagdommer Bård Gaarder. Lagdommer Vidar Stensland. Konstituert lagdommer Richard Saue
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §175, §100, §174, §180, §181, Folketrygdloven (1966) §11-4, Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §5, §11

Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse i anledning heving av søksmål.

A fremsatte i 1995 krav overfor folketrygden om godkjenning av ryggskade som yrkesskade etter folketrygdlovens bestemmelser. Grunnlaget for kravet var at hun 21. august 1995 skulle ha pådratt seg ryggskade etter et løft under arbeid som pleiemedhjelper ved Reine alders- og sykehjem. Skaden ble ved Trygderettens kjennelse 7. mai 1998 godkjent som yrkesskade etter folketrygdloven. Etter at kjennelsen forelå ble hun tilstått uførepensjon ut fra en ervervsmessig uføregrad på 100%. Hun ble videre tilstått yrkesskadeserstatning ut fra en medisinsk uføregrad i intervallet 15 - 24%. A fremsatte 28. juni 1999 krav overfor VÅR Bank og forsikring AS (senere hetende Sparebank 1 Skadeforsikring AS) om engangserstatning for yrkesskade etter hovedtariffavtalens kapittel 1 §11, idet hun gjorde gjeldende at trygdemyndighetenes avgjørelse av yrkesskadespørsmålet skulle legges uprøvd til grunn ved erstatningsoppgjør etter tariffavtalen. Forsikringsselskapet ble trukket inn i saken som følge av at kommunen hadde tegnet forsikring for å dekke sine forpliktelser etter tariffavtalen og etter lov om yrkesskadeforsikring. Forsikringsselskapet bestred As tolkning av tariffavtalen og gjorde gjeldende at selskapet først etter en selvstendig vurdering av skaden ville ta stilling til kravet. Også kommunen synes i sakens innledende fase å ha stilt seg bak forsikringsselskapets standpunkt.

Ved stevning av 11. november 1999 tok A ut søksmål for Lofoten herredsrett mot kommunen og forsikringsselskapet med prinsipal påstand om solidaransvar for et beløp tilsvarende 16 ganger folketrygdens grunnbeløp. Av påstandsbeløpet ble 15 G henført tap i fremtidig erverv, hovedtariffavtalen §11.4, og 1 G henført menerstatning, hovedtariffavtalen §11.5. Forsikringsselskapet opprettholdt i tilsvaret tidligere standpunkt til kravet, og nedla påstand om at erstatning ble fastsatt etter rettens skjønn. Det ble samtidig tatt forbehold om at påstanden senere kunne bli endret til en ren frifinnelsespåstand. Forsikringsselskapet la videre ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Kommunen nedla i tilsvaret påstand om frifinnelse. Det ble ikke bestridt at A hadde krav på yrkesskadeserstatning etter hovedtariffavtalen. Det ble imidlertid anført at et krav overfor kommunen var subsidiært, slik at A først måtte søke dekning hos forsikringsselskapet, og at kommunens ansvar trådte inn etter at det eventuelt forelå rettskraftig dom for at forsikringsselskapet ikke var ansvarlig. Anførselen ble 21. oktober 2001 justert slik at kommunens eventuelle restansvar først inntrådte etter at det forelå endelig vedtak fra forsikringsselskapet om hva selskapet dekket under forsikringen.

Herredsretten oppnevnte under saksforberedelsen to medisinsk sakkyndige etter begjæring fra Sparebank 1 Skadeforsikring. I felles erklæring avgitt 12. juni 2000 konkluderte de sakkyndige med at skadehendelsen på Reine sykehjem 21. august 1995 overveiende sannsynlig ikke var årsak til As medisinske tilstand i dag. Forsikringsselskapet nedla 7. november 2001 påstand om frifinnelse. Etter at Sparebank 1 Skadeforsikring hadde endret sin påstand, opplyste kommunen i prosesskrift 2. november 2001 at den anså forsikringsselskapets endrede påstand som et vedtak om ikke å tilkjenne yrkesskadeserstatning, og at kommunens subsidiære ansvar etter hovedtariffavtalen ble virksomt. Kommunen var derfor innstilt på å foreta utbetaling til A i henhold til hovedtariffavtalen §11.

Den 30. november 2001 innga A prosesskrift til herredsretten med følgende innhold:

«Moskenes kommune har erkjent at kommunen er forpliktet til å utbetale erstatning etter tariffavtalens bestemmelser i samsvar med saksøkers prinsipale påstand. Da det etter dette ikke forligger rettslig interesse i søksmålet blir omkostningsspørsmålet å avgjøre av retten.

Spørsmålet om saksomkostninger kan avgjøres etter skriftlig behandling og det bes om at retten setter en frist for partene til å innlevere prosesskriv knyttet til rettens fordeling av saksomkostningene.»

Av Sparebank 1 Skadeforsikrings prosesskrift 3. desember 2001 fremgår følgende:

«Det vises til telefonisk henvendelse fra rettens kontor 29.11.01 og prosesskrift fra saksøkers prosessfullmektig mottatt pr telefaks 30.11.01. For ordens skyld bekreftes at saksøkte nr to, Sparebank 1 Skadeforsikring AS ikke har bemerkninger til at retten avgjør omkostningsspørsmålet etter skriftlig behandling. På bakgrunn av saksøkers ovennevnte prosesskrift imøteses frist for merknader til dette spørsmålet.»

Partene ble deretter av retten gitt 14 dagers frist med å inngi anførsler til omkostningsfordeling. I prosesskrift fra kommunen 18. desember 2001 gjør kommunen gjeldende at den ikke plikter å dekke As omkostninger for retten. Kommunen synes imidlertid å forutsette at rettens omkostningsavgjørelse skulle ha sitt utgangspunkt i tvistemålsloven §175 fjerde ledd. Forsikringsselskapet gjør i prosesskrift 18. desember 2001 gjeldende at saksøker har frafalt kravet mot selskapet og således må anses å ha tapt saken fullstendig. Påstanden i tilsvaret om at A skulle tilpliktes å betale selskapets omkostninger for herredsretten ble derfor opprettholdt. I prosesskrift 21. desember 2001 gjør A gjeldende at saken ikke er trukket av henne og at alle parter var enige om at saksomkostningene skulle avgjøres av retten i medhold av tvistemålslovens regler.

Lofoten tingrett avsa den 11. januar 2002 kjennelse med slik slutning:

«1. Saken heves.

2. Moskenes kommune v/ordføreren tilpliktes å betale saksomkostninger til A innen 2 uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med kr 36.740.

3. Sparebank 1 Skadeforsikring AS v/styrets formann tilpliktes å betale saksomkostninger til A innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse med kr 36.740.»

Tingretten bygget omkostingsavgjørelsen på tvistemålsloven §175 fjerde ledd. For kommunens ansvar bygget retten på at kommunen hadde innfridd kravet i samsvar med påstanden og at søksmålet hadde vært nødvendig for å få i stand oppgjør for kravet. Forsikringsselskapets ansvar bygget retten på at det var nødvendig og naturlig for A å rette søksmålet både mot kommunen og forsikringsselskapet da de begge bestred ansvar. A ble heller ikke ansett å ha tapt saken mot forsikringsselskapet.

Sparebank 1 Skadeforsikring AS, som i rett tid har påkjært tingrettens omkostningsavgjørelse, gjør i hovedsak gjeldende:

Tingretten har uriktig avgjort omkostningsspørsmålet med grunnlag i tvistemålsloven §175 fjerde ledd. Omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter §175 første ledd.

Uansett om avgjørelsen funderes i bestemmelsens første eller fjerde ledd skulle selskapet vært tilkjent omkostninger. Realiteten i saken er at Moskenes kommune har innfridd saksøkers krav og at A så trekker søksmålet fordi hennes rettslige interesse er bortfalt som følge av kommunens innfrielse. Da skal A etter tvistemålsloven §175 første ledd dekke kjærende parts saksomkostninger.

Et skjønn etter fjerde ledd må uansett som sentralt moment hensynta realiteten bak hevningen av saken. Tingretten har ikke hensyntatt at saksøker har tapt overfor kjærende part, hvorpå avgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Tingrettens begrunnelse for avgjørelsen synes lite adekvat.

Subsidiært er omkostningsavgjørelsen uriktig fordi saksøker har fått dekket arbeid med saken før stevningen. Dette gjelder omkostninger til ren saksbehandling i personskadesaken og skal ikke medtas i omkostningsoppgaven.

Sparebank 1 Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

A dømmes til å betale Sparebank 1 Skadeforsikring AS sakens omkostninger for tingretten, tillagt utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige og tillagt lovens rente.

Subsidiært:

Lofoten tingretts kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller:

A dømmes til å betale Sparebank 1 Skadeforsikring AS sakens omkostninger ved kjæremålet, tillagt lovens rente.»

A har tatt til motmæle og gjør i hovedsak gjeldende:

Tingrettens omkostningsavgjørelse er riktig. Den kjærende part er uenig i omkostningsavgjørelsen, men har ikke uttrykkelig anført at avgjørelsen bygger på uriktig lovforståelse, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålet må da forkastes.

Partene forsøkte å komme frem til en utenrettslig løsning av omkostningsspørsmålet. Dette lyktes ikke og partene var enige om at omkostningsspørsmålet skulle forelegges Lofoten herredsrett for avgjørelse. Dette ble bekreftet ved kjærende parts prosesskrift 3. desember 2001.

Saken er ikke trukket fra saksøkers side, verken overfor Moskenes kommune eller Sparebank 1 Skadeforsikring, idet alle parter var enige om at saksomkostningene skulle avgjøres av retten, jf. også prosesskrift til herredsretten 21. desember 2001. Dersom partene ikke hadde vært enige om at saksomkostningene skulle avgjøres av retten, så måtte spørsmålet uansett vært avgjort etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Resultatet ville blitt det samme.

Tingretten har gitt mer enn tilstrekkelig begrunnelse for sin avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Det hefter heller ikke feil ved rettens avgjørelse av omkostningsansvarets omfang.

Noe grunnlag for at A skal idømmes saksomkostningsansvar overfor Sparebank 1 Skadeforsikring foreligger ikke.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremålet tas ikke til følge.

2. Sparebank 1 Skadeforsikring AS dømmes til å betale A s omkostninger ved kjæremålet med 4000 kroner med tillegg av lovens rente.»

Lagmannsretten vil bemerke:

(1) Lagmannsrettens kompetanse til å prøve kjæremål over omkostningsavgjørelser er, etter tvistemålsloven §181 annet ledd 1. punktum, begrenset til tilfeller hvor omkostningsspørsmålet er avgjort «i strid med loven». I saker som ikke har endt med realitetsavgjørelse, er rettsmiddelinstansen ikke bundet av den bevisbedømmelse som ligger til grunn for avgjørelsen kjæremålet retter seg mot, jf bestemmelsens annet ledd 2. punktum. 

Tingretten har tuftet avgjørelsen på en anvendelse av tvistemålsloven §175 fjerde ledd. Om grunnlaget for at lovstedet kommer til anvendelse, uttaler tingretten på side 2 i kjennelsen:

«[ 1/4 ] Like forut for berammet hovedforhandling 5 desember 2001 meddelte partene at erstatningskravet i saken i sin helhet er gjort opp av Moskenes kommune. Partene er etter dette enige om at saken skal heves. Denne begjæring blir å ta til følge, jfr tvistemålsloven §100.

Spørsmålet om saksomkostninger har partene overlatt til retten. Partene har fått anledning til å innlevere skriftlige innlegg til retten om saksomkostningsspørsmålet.

Tingretten bemerker innledningsvis at saksomkostningsavgjørelsen i dette tilfelle må treffes etter reglene i tvistemålsloven §175 fjerde ledd idet partene har blitt enige om at saken skal heves. Det vises til Tore Schei «Tvistemålsloven» bind I side 578 under note 5. Avgjørelsen skal treffes etter en skjønnsmessig vurdering, jfr bl a Jens Edvin A Skoghøy «Tvistemål» side 1027 under pkt 22.2.7.»

I Tore Schei «Tvistemålsloven» (2. utgave) bind I uttales på side 758, vedrørende betingelsene for anvendelse av tvistemålsloven §175 fjerde ledd, bl.a følgende: « Men anvendelsen av fjerde ledd må forutsette en avtale mellom partene om heving. Hvis den ene parten ensidig trekker søksmålet, anken m v, er det ikke nok til å bringe fjerde ledd til anvendelse at motparten ikke har noe å bemerke til at søksmålet trekkes tilbake.» Lagmannsretten slutter seg til denne lovforståelsen.

Tingrettens kjennelsesgrunner er egnet til å gi inntrykk av at det er partene i fellesskap som har begjært saken hevet. As meddelelse i prosesskrift 30. november 2001, hvor innholdet er gjengitt foran, må imidlertid forstås som en hevingsbegjæring fremsatt av saksøker alene. Lagmannsretten kan ikke se at dette prosesskriftet, eller Sparebank 1 Skadeforsikrings prosesskrift av 3. desember 2002, er egnet til å underbygge et standpunkt om at hevingsbegjæringen er fremkommet etter en dispositiv opptreden fra Sparebank 1 Skadeforsikrings side. At omkostningsavgjørelsen i siste omgang må foretas av retten og at partene er enige om at det ikke behøves muntlige forhandlinger for avgjørelsen av dette spørsmålet, er ikke ensbetydende med at tvistemålsloven §175 fjerde ledd kommer til anvendelse. Heller ikke partenes etterfølgende prosesskrifter til tingretten i anledning omkostningsspørsmålet gir bevismessig grunnlag for å slutte at Sparebank 1 Skadeforsikring har innlatt seg på noen avtale om heving, eller for øvrig akseptert at tvistemålsloven §175 fjerde ledd skal gis anvendelse.

Det bemerkes for øvrig at uavhengig av en begjæring fra partene om heving av saken, skulle tingretten av eget tiltak ha besluttet heving, siden kommunen hadde erkjent betalingsplikt etter As prinsipale påstand. Den rettslige interesse i saken var da falt bort.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at tingretten i strid med loven har anvendt tvistemålsloven §175 fjerde ledd ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet i relasjon til Sparebank 1 Skadeforsikring.

(2) Lagmannsretten finner at saken er tilstrekkelig opplyst til at den selv kan ta stilling til saksomkostningsspørsmålet, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd siste punktum. 

Når en sak avsluttes uten realitetsavgjørelse, følger det av tvistemålsloven §175 første ledd at saksøkeren som hovedregel skal utrede saksøktes omkostninger i anledning saksanlegget. Skal saksøker oppnå saksomkostningsdekning fra saksøkte i slike tilfeller, må vilkårene i tvistemålsloven §175 annet ledd være innfridd. Det er da en forutsetning at « forpligtelsen er faldt bort ved efterfølgende omstændigheter«. I dette ligger at det må være helt på det rene at Sparebank 1 Skadeforsikring hadde en ubetinget betalingsforpliktelse overfor A i samsvar med påstanden hun hadde nedlagt, før kommunen betalte ut kravet, jf. bl.a. Rt-1977-707 og Rt-1990-468.

Lagmannsretten kan ikke se at det er helt på det rene at det har bestått en betalingsforpliktelse på forsikringsselskapets hånd overfor A i samsvar med den nedlagte påstand. Etter samordningsbestemmelsen i hovedtariffavtalen §11.8, følger at hvor skaden også dekkes av forsikring i henhold til lov om yrkesskadeforsikring, utgjør dekning etter hovedtariffavtalen merdekningen i forhold til forsikringsdekning ydet etter lov om yrkesskadeforsikring. A har overfor forsikringsselskapet hevdet at selskapet må legge trygdens konklusjoner til grunn også for ytelser etter lov om yrkesskadeforsikring.

Lagmannsretten finner ikke klare holdepunkter til støtte for denne rettsoppfatningen, verken i lov om yrkesskadeforsikring eller rettspraksis. I Ot.prp.nr.44 (1988-1989) på side 89 heter det i merknadene til lovens §11 at « Ordlyden er altså den samme som i folketrygdloven §11-4 nr. 1 og skal forstås på samme måte. Trygderettspraksis kan altså gi veiledning ved tolkningen». Det vises også til punkt 11.1 på side 74 - 75 i proposisjonen. Uttalelsene i forarbeidene kan vanskelig forstås slik at forsikringsselskapet uten videre har plikt til å legge til grunn trygdens konklusjoner. Det vises også til det som uttales om forholdet til lov om yrkesskadeforsikring i arbeidsrettens dom av 6. september 2001. ( ARD-2001-260).

Det er, for avgjørelsen av om tvistemålsloven §175 annet ledd kommer til anvendelse, ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på om A, for merdekningen etter hovedtariffavtalen, kan kreve at forsikringsselskapet legger trygdens avgjørelse uprøvet til grunn. Det vises til at beløpet som omfattes av påstanden angår ytelser etter både yrkesskadeforsikringsloven og hovedtariffavtalen.

A kan etter dette ikke tilkjennes omkostninger fra Sparebank 1 Skadeforsikring i henhold til tvistemålsloven §175 annet ledd. Annet grunnlag for å tilkjenne A saksomkostninger foreligger ikke.

Spørsmålet blir etter dette om Sparebank 1 Skadeforsikring skal tilkjennes omkostningsdekning fra A i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd, eller om det etter loven er grunnlag for å gjøre unntak fra dette. Unntak kan etter loven gjøres hvis «udfaldet skyldes omstendigheter, som ikke kan legges ham til last, eller retten på grund av retsspørsmaalets tvilsomhet» finner grunn til dette.

Lagmannsretten har for dette spørsmålet delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommerne Gaarder og Stensland finner at det er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd.

Trygderetten hadde i sin kjennelse 7. mai 1998 lagt til grunn at A var påført en yrkesskade som hadde ført til 100% ervervsmessig uførhet. Dessuten ble hun tilstått yrkesskadeserstatning fra folketrygden ut fra en medisinsk uføregrad i intervallet 15 - 24%. På denne bakgrunn var det rimelig at A reiste sak med krav om erstatning både etter hovedtariffavtalens §11 og lov om yrkesskadeforsikring.

Av arbeidsrettens dom av 6. september 2001 går fram at det vanlige har vært at skadelidte reiser sak mot forsikringsselskapet både for krav etter lov om yrkesskadeforsikring og etter hovedtariffavtalen §11, se særlig dommen side 16 - 18. Det var naturlig for A også å rette sitt søksmål mot forsikringsselskapet. Det følger av lov om yrkesskadeforsikring §5 at yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for skadelidte. Selskapet hadde overfor kommunen dessuten påtatt seg å å dekke dens ansvar etter hovedtariffavtalens fellesbestemmelser om yrkesskade. Dette hadde selskapet forut for stevningen, i brev av 22. september 1999, også bekreftet overfor A. At kommunen kort tid før hovedforhandlingen erkjente ansvar i samsvar med As prinsipale påstand, slik at retten etter tvistemålsloven §100 av eget tiltak skulle heve saken, også mot forsikringsselskapet, er en omstendighet som ikke kan legges A til last. Det vises også til at A, straks kommunen erkjente ansvar, i prosskrift viste til at hun ikke lenger hadde rettslig interesse i saken mot selskapet, og i realiteten begjærte saken hevet.

At de to medisinsk sakkyndige for tingretten i sin erklæring av 12. juni 2000 har konkludert med at skadehendelsen på Reine sykehjem 21. august 1995 overveiende sannsynlig ikke var årsak til As medisinske tilstand nå, ville sannsynligvis ha vært et viktig bevismoment under eventuell hovedforhandling i tingretten. Men retten skulle i dom ha foretatt en samlet vurdering av de bevis som var blitt ført om årsakssammenhengen og skadeomfanget ved en realitetsbehandling av saken. På grunn av at den rettslige interesse i fortsatt behandling av saken var falt bort, fikk ikke A anledning til å gjennomføre en fullstendig bevisføring i saken.

Flertallet er etter dette kommet til at det ikke kan legges A til last at saken har endt uten dom.

A bør derfor fritas for omkostningsansvar overfor forsikringsselskapet.

Mindretallet - konstituert lagdommer Saue finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd.

En vesentlig del av erstatningskravet antas å angå ytelser som primært må bedømmes etter lov om yrkesskadeforsikring, jf. samordningsbestemmelsen i hovedtariffavtalen §11.8. For ytelser etter lov om yrkesskadeforsikring finner mindretallet det utvilsomt at forsikringsselskapet ikke er bundet av vedtak eller vurderinger fra folketrygdens organer, sml. Arbeidsrettens dom 6. september 2001 på side 17-18. Det fremstår som noe uklart om A har gjort gjeldende at forsikringsselskapet, hvis det ikke er grunnlag for ytelser etter lov om yrkesskadeforsikring, likevel kan kreves for hele påstandsbeløpet med grunnlag i hovedtariffavtalen alene. Mindretallet finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette tolkningsspørsmålet, idet en er kommet til at forsikringsselskapet heller ikke for ytelser etter hovedtariffavtalen er bundet av vedtak fra folketrygdens organer.

Det er et alminnelig utgangspunkt at et forsikringsselskap som mottar krav på utbetaling under en forsikringsavtale, gjør seg opp en selvstendig oppfatning av om vilkårene for utbetaling er til stede. Den som hevder at selskapet har bundet seg til å legge andres vurderinger til grunn for avgjørelsen, bør derfor påvise relativt håndfaste holdepunkter for en slik forståelse av selskapets ansvar. Hovedtariffavtalen §11.1 har overskriften «Yrkesskade» og hvor første ledd lyder:

«Ved yrkesskade/yrkessykdom (godkjent av Rikstrygdeverket som yrkesskade) som følge av arbeid i kommunal virksomhet, tilstås en engangserstatning utregnet etter folketrygdens grunnbeløp på skademeldingstidspunktet.»

Såvidt mindretallet forstår A, er det formuleringen i parantesen om «godkjent av Rikstrygdeverket som yrkesskade», støttet opp av tariffpartenes protokolltilførsler for avtaleperioden 1996-98, det bygges på når det gjøres gjeldende at trygdens vedtak skal legges uprøvet til grunn for utbetalinger etter hovedtariffavtalen §11. Etter ordlyden er det nærliggende å forstå innholdet av parantesen som en presisering av det materielle innholdet av yrkesskadebegrepet, jf. folketrygdloven 1966 §11-4, herunder også særlig bestemmelsens annet ledd. Det hører for øvrig til unntakene at Rikstrygdeverket avgjør enkeltsaker. Det vektlegges videre at samtlige forsikringsselskaper, etter det opplyste, synes å ha hatt en konsekvent praksis med å gjennomføre en selvstendig vurdering av skadetilfellet opp mot lov om yrkesskadeforsikring og yrkesskadebestemmelse i hovedtariffavtalen §11.1. A har ikke anført at praksisen bygger på forbehold i forsikringsavtalene. Mindretallet legger endelig vekt på det tosporede system som er etablert gjennom samordningen med forsikringsytelser etter lov om yrkesskadeforsikring, jf. hovedtariffavtalen §11.8. Som nevnt finner mindretallet det ikke tvilsomt at forsikringsselskapene ikke er bundet av folketrygdens avgjørelser ved avgjørelsen av krav etter lov om yrkesskadeforsikring. Hovedtariffavtalens systematikk taler med tyngde mot at et forsikringsselskap som tegner forsikring med en kommune om dekning av kommunens ansvar etter lov om yrksskadeforsikring og etter hovedtariffavtalen §11, ved avtalen også har påtatt seg å legge uprøvet til grunn avgjørelser fra folketrygdens organer. Mindretallet har merket seg at partene i tariffavtalen, for tariffperioden 1996-98, er enige om at trygdens avgjørelser skal legges uprøvet til grunn når det reises krav om ytelser etter hovedtariffavtalen §11. Hensett kildegrunnlaget som ellers er gjennomgått kan mindretallet ikke se dette kan tillegges nevneverdig vekt ved fastleggelsen av innholdet av avtalen i relasjon til tredjemann, for et skadetilfelle som oppstod i 1995. Mindretallet er etter dette kommet til at Sparebank 1 Skadeforsikring ikke opptrådte urettmessig overfor A da selskapet nektet å legge uprøvet til grunn vedtak fra folketrygdens organer. Mindretallet finner ikke dette resultatet tvilsomt.

Med den konklusjon til årsaksforholdet mellom ulykkeshendelsen og uførheten som fremkom ved de rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring for herredsretten, synes A å ville ha liten utsikt til å nå frem med sitt krav overfor forsikringsselskapet. Noe endelig standpunkt til dette er det imidlertid ikke nødvendig å ta i forbindelse omkostningsavgjørelsen. Da A nektet å medvirke til en ordinær skadebehandling av kravet før stevning ble tatt ut, ble søksmål reist i utide.

At kommunen etter hvert fant at den var forpliktet overfor A for hele det beløp hun nedla påstand om, finner mindretallet ikke å kunne vektlegge ved vurderingen av As omkostningsansvar overfor Sparebank 1 Skadeforsikring. Det vises til forutsetningene som ligger til grunn for kommunens erkjennelse, jf. kommunens prosesskrift 20. november 2001.

(3) Med det standpunkt som lagmannsrettens flertall har tatt til kjæremålet fra Sparebank 1 Skadeforsikring, fremstår saken for lagmannsretten som dels vunnet og dels tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 første ledd skal hver av partene da bære sine egne omkostninger i anledning kjæremålet. Unntakene i tvistemålsloven §174 annet ledd er vurdert, men ikke funnet å komme til anvendelse. 

Slutning:

1. Partene bærer hver sine omkostninger for herredsretten.

2. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten.