LH-2002-475
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-07-04 |
| Publisert: | LH-2002-00475 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ofoten namsrett nr 01-00587 - Hålogaland lagmannsrett LB-2002-00475. |
| Parter: | Kjærende part: Elcon Finans AS, Lysaker (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Petter Hanssen, Oslo). Kjæremotpart: Monica Blytt, Ramsund. |
| Forfatter: | Lagdommer Vidar Stensland. Lagdommer Nils Asbjørn Engstad. Kst. lagdommer Richard Saue |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §15, §358, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §9-12, §9-13, §9-7, §179, §359, §384, §386, §403, §2-12, §3-3 |
Saken gjelder klage over namsmannens verdsettelse ved tilbakelevering av løsøre undergitt salgspant.
Den 28. juni 2001 begjærte Elcon Finans AS tvangsdekning i løsøre ved tilbakelevering til salgspanthaver. Kravet knyttet seg til Hyundai Elantra 1.5 GL stasjonsvogn, 1997-modell, med reg.nr. YZ 42703, tilhørende Monica Blytt.
Namsmannen i Lødingen og Tjeldsund holdt tilbakeleveringsforretning 16. oktober 2001, og besluttet at bilen erklæres tilbakelevert til Elcon Finans AS. I forretningen er det lagt til grunn en nettoverdi for bilen på kr 113.400.
Kr 64.144,76 ble godskrevet Elcon Finans AS, mens restsummen, kr 48.600,24, ble godskrevet Monica Blytt. Det fremgår av forretningen at «Takst av 21.09.01 v/bilteknisk konsulent/takstmann Jan Ola Roten, Lødingen, er lagt til grunn ved verdifastsettelsen. Det er gjort fradrag for påkostninger iht. takst, samt manglende utført service med til sammen kr 17.600,-.»
Den 30. oktober 2001 klaget Elcon Finans AS namsmannens avgjørelse inn for Ofoten namsrett. Klagen rettet seg prinsipalt mot namsmannens verdsettelse. Elcon Finans AS hadde innhentet takst av 18. oktober 2001 fra NAF Konsulent AS, som satte bilens verdi til kr 58.000.
Subsidiært rettet klagen seg mot rettsanvendelsen ved at det ikke var benyttet riktige prinsipper ved verdsettelsen. Det ble særlig pekt på at det ikke var gjort fradrag for videresalgsomkostningene.
Ofoten namsrett avsa kjennelse 17. januar 2002 med slik slutning:
«1. Namsmannens beslutning i tilbakeleveringsforretningen av 16.10.01 opprettholdes, med den justering at klagemotparten godskrives kr 45.067,-.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Elcon Finans AS har rettidig påkjært namsrettens kjennelse, og har i det vesentlige anført:
Namsretten har uriktig lagt til grunn at kravet til formuesverdi på kr 20.000 ikke er til stede. Det følger av forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven at partenes pretensjon vedrørende verdi i utgangspunktet vil være avgjørende. I kommentarutgaven til tvangsfullbyrdelsesloven fremheves også at retten ikke bør gå for langt i å etterprøve den verdsettelse som er kommet til uttrykk i partenes påstand.
Namsmannen bygget på en verdi på kr 113.400, mens NAF har konkludert med en antatt salgsverdi på kr 58.000. Differansen utgjør kr 55.400, og overstiger klart verdikravet på kr 20.000. I tillegg kommer at heller ikke NAF har tatt hensyn til kostnadene med videresalg.
Elcon har innhentet dokumentasjon for at kravet til formuesverdi er til stede. Namsretten har stilt for strenge krav til sannsynliggjøring av formuesverdi, og det foreligger feil rettsanvendelse.
Dessuten har namsretten i realiteten foretatt en verdsettelse av bilen ved å anta at namsmannen har lagt til grunn riktig markedsverdi, samtidig som retten uttaler at NAF-taksten virker påfallende lav. Namsretten har foretatt verdsettelse uten å være satt med to skjønnsmenn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §9-12 fjerde ledd. Saksbehandlingsfeilen bør i seg selv føre til opphevelse av namsrettens kjennelse.
Ved verdsettelsen skal det tas hensyn til kostnader selger (Elcon) vil bli påført ved et etterfølgende salg. Namsmannen tok ikke dette i betraktning. Namsretten har uten å redegjøre for hvilke vurderinger den har lagt til grunn, skjønnsmessig godskrevet salgsomkostninger med kr 1 400. Dette er for lavt og i praksis godskrives selger 5-10 % i videresalgsomkostninger. Namsretten har lagt feil prinsipp til grunn når den fastsetter videresalgsomkostningene, hvilket er et utslag av feil rettsanvendelse.
Når namsretten overprøver namsmannens vurdering på dette punkt og fastsetter videresalgsomkostninger, som inngår i verdsettelsen, skulle namsretten vært satt med skjønnsmenn. Namsretten hadde kun kompetanse til å oppheve tilbakeleveringsforretningen på grunn av lovanvendelsesfeil og hjemvise den til fortsatt behandling. I motsatt fall må namsretten settes med skjønnsmenn.
Namsretten har ikke vist til hjemmel eller begrunnet saksomkostningsavgjørelsen. Klager ble heller ikke gitt ytterligere anledning til uttalelse. Det foreligger saksbehandlingsfeil på dette punkt.
Elcon Finans AS har nedlagt slik påstand:
« 1. Ofoten namsretts kjennelse av 17.01.02 i sak 587/01 D oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Monica Blytt dømmes til å betale Elcon Finans AS sine saksomkostninger for lagmannsretten med kr 8.453,-. Hertil kommer lovens forsinkelsesrente, p.t. 12 % p.a., fra utløpet av betalingsfristen og til betaling finner sted.»
Monica Blytt har ikke kommet med merknader til kjæremålet.
Lagmannsretten ser saken slik:
Namsrettens avgjørelser kan påkjæres til lagmannsretten etter de alminnelige bestemmelser i tvistemålsloven kapittel 26 om kjæremål, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Lagmannsrettens kompetanse i denne saken er imidlertid begrenset etter tvangsfullbyrdelsesloven §9-13 som bestemmer at namsrettens «verdsetting av løsøret etter §9-12 kan bare angripes når angrepet gjelder saksbehandlingen eller rettsanvendelsen».
Namsretten la til grunn at klagen over namsmannens verdsettelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §9-7 gjaldt en verdi på under kr 20.000. Det fremgår av kjennelsen: «Namsretten antar at dette vilkåret ikke er oppfylt av klageren, selv om han påstår at rettsvitnets takst som namsmannen har lagt til grunn er vesentlig for høy. Namsretten antar at den verdi namsmannen har lagt til grunn er den riktige markedsverdi for bilen, jf. rettsvitnet R Olsens grundige taksering med innhenting av markedsverdianslag fra flere bilforhandlere i distriktet om verdien av en såvidt ny bil, første gang registrert i oktober 1997. NAF-taksten på kr 58.000,- som klageren viser til, virker helt påfallende lav. Retten antar at vilkårene for klage over verdsettingen ikke er oppfylt..»
Lagmannsretten bemerker at det ikke fremgår av tilbakeleveringsforretningen at Roten var oppnevnt som rettsvitne, men at hans takst ble lagt til grunn og at namsmannen foretok verdsettelsen alene.
Tvangsfullbyrdelsesloven §9-12 har særregler for klage til namsretten. I annet ledd i bestemmelsen heter det:
«Verdsettingen etter §9-7 kan bare angripes når angrepet gjelder en formuesverdi på minst 20.000 kroner eller gjelder saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Tvistemålsloven §358 og §359 gjelder tilsvarende.»
Tvistemålsloven §358 fjerde ledd viser til samme lov §15 hvor det heter: «Ved fastsettelsen av verdien legges saksøkerens oppgave til grunn, såfremt retten ikke finner den uriktig.» Det er lagt til grunn at domstolene må vise varsomhet med å overprøve den skjønnsmessig verdifastsettelse, dersom ikke angivelsen av verdien finnes å være klart - påtakelig - uriktig, jf. blant annet Rt-1999-1790, Rt-1995-1607, og Rt-1990-352 med henvisninger. For å avvise en klage, må namsretten finne det klart at kravet til verdi ikke er oppfylt. Namsretten «antar» at namsmannens verdifastsettelse er riktig, og «antar» at vilkårene for klage ikke er oppfylt. Lagmannsretten finner at dette ikke er uttrykk for en riktig anvendelse av verdikravet i tvangsfullbyrdelsesloven §9-12 annet ledd, jf. tvistemålsloven §358 fjerde ledd og §15 første ledd.
Namsretten la til grunn at kravet til verdi ikke var til stede, men har i slutningen likevel ikke avvist klagen. I slutningen fremgår at namsmannens beslutning opprettholdes, men med en justering. Justeringen henspeiler på at namsretten skjønnsmessig gir fradrag for videresalgsomkostninger, noe namsmannen ikke hadde tatt i betraktning. Dessuten tar justeringen hensyn til at Elcons krav på renter var «falt ut» ved tilbakeleveringsforretningen. Lagmannsretten bemerker at det her er en uoverensstemmelse mellom kjennelsens premisser og slutning, som hindrer prøving av kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403 annet ledd, jf. §384 annet ledd nr. 5.
Lagmannsretten bemerker også at fastsettelse av størrelsen på videre-salgsomkostningene er en del av verdsettelsen. Når namsretten skjønnsmessig fastsatte disse, skulle den derfor vært satt med skjønnsmenn, jf §9-12 fjerde ledd.
Lagmannsretten finner etter dette at namsrettens kjennelse må oppheves.
Videre finner lagmannsretten at saken skal hjemvises til ny behandling ved namsretten, jf. tvistemålsloven §386 annet ledd.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter hele saken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 og tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling i namsretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter hele saken.