RG-1935-187
| Instans: | Oslo overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-11-24 |
| Publisert: | RG-1935-187 (66 1935) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 6/1934. |
| Parter: | Den ankende part: Enkefru Julie Olsen. (Overrettssakfører R. Nielsen.) Motpart: Gårdbruker Ingebret Rolstad. (Overrettssakfører Schiefloe, Aarnes.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Jebe, Gaden, justitiarius Soldan |
| Lovhenvisninger: |
Nes herredsrett avsa 30/9-1933 dom men sådan slutning:
«1. Uteblivelsesdom av 6. februar 1933 erklæres ophevet, dog således at Ingebret Rolstad ikke blir fri for de ham ved dommen ilagte saksomkostninger.
2. Ingebret Rolstad frifinnes for Julie Olsens krav på skadeserstatning.
3. I saksomkostninger utreder Ingebret Rolstad innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til det offentlige kr. 250,00 to hundre og femti - kroner og ved siden herav særskilt det den befalte sakfører, overrettssakfører Rolf Nielsen av statskassen tilkomne salær med det beløp, hvortil det endelig måtte bli fastsatt.»
Angående saksforholdet henvises til herredsrettens domsgrunner.
Ingebret Rolstad erklærte den 6/10-1933 kjæremål over avgjørelsen av omkostningsspørsmålet såvel i utebliav 6/2-1933 som i dommen av 30/9 1933.
Side:188
Ved Oslo overretts kjennelse av 9/11-1933 Hev herredsrettens dom av 30/-1933 stadfestet, forsåvidt den var påkjært, og den k j ærende part pålagt å erstatte det offentlige salæret til den befalte sakfører for hans arbeide med kjæremålet.
Enkefru Julie Olsen har derefter påanket herredsrettens dom av 30/9-1933 til Oslo overrett. Hun har fått opreisning for oversittelse av ankefristen og er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer.
Den ankende part mener, at herredsretten har tatt feil i lovanvendelsen. Han skal muligens også forståes så, at han mener, at rettens bevisbedømmelse er uriktig. Anken gjelder ikke avgjørelsen med hensyn til saksomkostningene.
Den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«Den påankende dom opheves forsåvidt angår dens punk 1.» Uteblivelsesdom av 6. februar 1933 erklæres opophevet», og dens punkt 2. «Ingebret Rolstad frifinnes for Julie Olsens krav på skadeserstatning.»
«Nevnte uteblivelsesdom stadfestes forsåvidt angår dens punkt 1: «Ingebret Rolstad dømmes til å betale Julie Olsen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen 4.500 - fire tusen fem hundre - kroner.
Ingebret Rolstad dømmes til å betale nærværende saks omkostninger til det offentlige.
Overrettssakfører Rolf Nielsen som opnevnt sakfører for fru Olsen tilkjennes salær av statskassen.»
Motparten Ingebret Rolstad har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjendt saksomkostninger.
I henhold til kjennelse av overretten er der holdt bevisoptagelse ved Eidsvoll herredsrett. Herunder er avhørt motparten, distriktslæge Jens Anaton Holst som opnevnt sakkyndig, de ved Nes herredsrett første vidner, og et nytt vidne, hvorhos læge Lystad, som var opnevnt som sakkyndig i herredsretten, har avgitt forklaring som vidne.
Side:189
Som nytt dokument er fremllagt for overretten en opgave fra Nes hovedsogns Sparebanks konkursbo over Ingebret Rolstads kausjonsansvar til bankens konkursbo.
Den ankende part gjør gjeldende, at motparten er erstatningspliktig i henhold til N.L. 6-10-2 uten hen syn til, om der foreligger skyld på hans side. Subsidiært hevder den ankende part, at motparten har utvist uaktsomhet. Rolstad burde ha regnet med, at koen selv om den tidligere har vært rolig og snild, kunne slå sig vrang. Han burde derfor ikke gått avsted med den uten assistanse eller på sådan måte, at han ikke kunne styre den.
Motparten benekter, at han er erstatningansvarlig efter N.L. 6-10- 2. Han har ikke gjort sig skyldig i uaktsomhet.
Rolstad har forklart, at han ved anledningen leide koen i et solid taug. Koen var en eldre rødkolle, som alltid har godmodig og snild. Det hendte intet usedvanlig på veien fra hans hjem til Sundgården ved Eidsvoll. Ved Sundgården fikk imidlertid koen plutselig et raserianfald, som efter hans mening må skyldes, at den blev sinnsyk. Han så nogen hunder i veien like før koen fikk sitt raserianfald, men la ikke merke til, at den blev skremt av hundene. Koen vilde bort til fru Olsen (fru Olsen gikk på veien i reting mot Eidsvold stasjon). Rolstad fikk avverget at koen slanget henne. Koen slo henne imidlertid overende med bakkroppen, så hun blev liggende på veien. Rolstad kan ikke si, hvad der videre hendte, ti han hadde nok med å klare koen. Dog mener han, at koen tråkket på fru Olsen med bakbenene. Koen vilde derefter angripe Rolstad. Han måtte løpe foran den. Han holdt fast i tømmen og fikk bunnet koen ved rekkverket ved kjøpmann Larsens butikk. Koen vedblev å rase og strupte sig nærmest ihjel. Han fikk en slagter til å avlive den. Straks efter meldte han det passerte til lensmannen.
2. vidne, kjøpmann Stefferud, som stod i sin butikkdør
Side:190
20-30 meter fra ulykkesstedet, har forklart, at koen plutselig blev helt vild og «fløi på» fru Olsen, som gikk tvers over veien. Koen stanget henne flere ganger. Fru Olsen faldt overende. Koen trådte derefter på henne og «forsøker henne igjen, idet den senket hodet.» Rolstad fikk ikke makt over koen, så han greide å styre den.
6. vidne gårdbruker Ole Larsen Kind stod i et butikkvindu ca. 50 meter fra ulykkesstedet. Han så at koen gjorde et kast. for en hund som sprang mellem den og fru Olsen. Den skulde likesom ta hunden, men traff med Bogen fru Olsen, som stupte og blev liggende på skrå over veien. Da Rolstad strammet koen i tauget, gikk den rundt ham og kom op på fru Olsen med forbenene. Vidnet så ikke at koen stanget fru Olsen. Vidnet kan ikke si, om den stanget henne ved sistnevnte anledning (d.e. da den kom op på henne med forbenene), idet han løp ut av butikken, da han så at fru Olsen falt overende.
Overretten finner det godtgjort, at koen i et plutselig anfald av raseri har slått fru Olsen overende, så hun blev liggende på veien. Hvorvidt koen støtte mot fru Olsen, så at hun falt overende, eller om den vilde angripe en hund og herunder kom bort i fru Olsen, så hun falt overende, er efter vidneprovene uklart. Det finnes videre godtgjort, at koen tråkket på fru Olsen, efterat hun var falt overende. Det er imidlertid ikke helt klart, om koen uforvarende kom til å tråkke på henne, jfr. 6. vidnes prov, sammenholdt med 2. vidnes prov. Efter 2. vidnes prov, sammenholdt med hvad fru Olsen kort efter ulykken uttalte til 1. vidne læge Lystad - hun var da helt klar - og til hvad hun også har forklart til sin datter (3. vidne) og til 10. vidne Karl Hansen, må man anta at koen har stanget fru Olsen. Der foreligger intet, som gir grunn til å dra riktigheten av 2. vidnes forklaring i tvil. At koen ved anledningen var blitt irritert over eller skremt av en hund, tør efter 6. vidnes forklaring være sannsynlig.
Side:191
Der finnes ikke å være noget å legge Rolstad til last. Heller ikke foreligger der uaktsomhet på fru Olsens side. Rolstads forklaring om at koen alltid har vært et godmodig og snildt dyr, er bekreftet av hans sveiserer, 8. og 9. vidne. 8. vidne, som har vært sveiser hos Rolstad i 2 år og stelt koen, har forklart, at den var snild og rolig. Han merket aldri, at den brydde sig om hunder eller «hadde noget imot kvindfolk». 9. vidne, som har vært sveiser hos Rolstad i 4 1/2 år, sier det samme. Overretten antar, at det under disse omstendigheter ikke var nogen grunn for Rolstad til å iaktta særskilte forsiktighetsforanstaltninger under transporten av koen. Den er blitt leiet på den måte som er den sedvanlige på landsbygden. Rolstad gjorde hvad han kunde for å avverge, at koen voldte skade.
Høiesterett har i en enstemmig dom ( Rt-1931-835 -836) i en sak, hvor det gjaldt skade, som var voldt av en hest under kjøring, antatt, at ansvar uavhengig av skyld ikke kan bygges på N.L. 6-10-2, da det ved rettspraksis må ansees fastslått, at eieren av en hest ikke er ansvarlig for den skade, som hesten kan volde under kjøring, medmindre nogetsomhelst kan legges ham eller den, som kjører hesten, til last. Jfr. HRD i Rt-1900-753.
Der kan efter overrettens mening ikke gjelde en annen retsregel, forsåvidt angår skade, som en ko volder, mens den leies av eieren.
I den foreliggende sak er imidlertid forholdet det, at koen må antas i raseri å ha angrepet fru Olsen, idet man, som foran nevnt, finner å måtte gå ut fra som godtgjort, at koen har stanget henne. Under disse omstendigheter opstår der efter overrettens mening spørsmål om ansvar for Rolstad efter N.L. 6-10-2. Efter dette lovsted antas ansvar for dyrets eier uten hensyn til skyld overensstemmende med rettspraksis å være begrenset til det tilfelle, at dyret volder skade ved en adferd som må karakteriseres som et typisk utslag av dets natur (skade voldt av dyret
Side:192
som følge av dets «egen indre drift»), og som derfor er en påregnelig følge av dyreholdet. Den adferd, som Rolstads ko ved anledningen viste, og den skade, som resulterte derav, antas å ligge utenfor hvad der kan forlanges at Rolstad skulde være forberedt på og burde ha regnet med som mulig. Det antas å ligge utenfor det sedvanlige og påregnelige, at kjør, selv om de blir irritert eller skremt, plutselig får raserianfall og derefter løper folk overende og iøvrig viser en adferd således som den i saken omhandlede ko. En adferd som denne kan ikke betegnes som et typisk utslag av kjørs natur. Skulde Rolstad bli erstatningspliktig for den skade, hans ko voldte, kunne dette alene bygges på, at Rolstad hadde optrådt uagtsomt under transporten av koen. Men som før anført finnes Rolstad ikke å ha vist uagtsomhet. Skaden må under de foreliggende omstendigheter betraktes som en hendelig skade, som blir, hvor den har rammet.
Herredsrettens dom blir efter dette å stadfeste, forsåvidt den er påanket.
Saksomkostningene for overretten antas å burde opheves, da saken i juridisk henseende frembyr tvil.
Den beskikkede sakfører overrettssakfører Rolf Nielsen har utført sitt hverv forsvarlig. Han har utarbeidet to innlegg på tilsammen 20 maskinskrevne sider. Han antar, at saken - bortsett fra bevisoptagelsen - har krevet c.a. 6 hele arbeidsdager. Hans utlegg vedkommende saken utgjør kr. 12,90. Salæret antas å burde settes til kr. 300,00 heri innbefattet utlegg. For møte under bevisoptagelsen er der tilstått særskilt salær i henhold til bevilling.
Overrettens dom er enstemmig.
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom av 30/9 1933 stadfestes, forsåvidt den er påanket.
Saksomkostninger ved overretten tilkjennes ikke.
Side:193