RG-1948-110

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1949-06-02
Publisert:	RG-1948-110
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 2. juni 1949. Ankesak nr. 479/48. H1. 821/48.
Parter:	Ankende part: Walter Granerud, Gjerdrum (Prosessfullmektig: O.r.sakfører Sigurd Øyhaugen). Motpart: Gjerdrum Statsalmenning v/Almenningsstyret (Prosessfullmektig: H.r.advokat Henrik Bergh, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Krog, formann, 2. Lagdommer Anker, 3. Lagdommer Ubberud. 12-6
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-

Men hensyn til sakens sammenheng henvises til dom av Nedre Romerike herredsrett, avsagt av sorenskriveren med domsmenn den 1. juli 1948 med denne domsslutning:

«Walter Granerud som eier av gnr. 46, bnr. 32, «Solhaug» i Gjerdrum har ikke bruksrett i Gjerdrum Statsalmenning og har ikke rett til å få utvist ved i almenningen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saken er påanket av Walter Granerud. Anken gjelder dommen i sin helhet. Den ankende part har i ankeerklæringen anført, at han mener at retten har tatt feil når den finner at hans eiendom ikke kan sies å være preget av jordbruksdrift eller kan regnes som skikket til å brukes som jordbruk. Retten har videre tatt feil, heter det, når den finner at brukets avkastning er helt uvesentlig for underhold av en familie. Der ankende mener at det ut fra den foreliggende rettspraksis er fullt grunnlag for å gi ham bruksrett i almenningen. Hertil kommer de særlige forhold for Gjerdrum som etter den ankende parts mening må begrunne almenningsrett for ham.

Den ankende har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt: Walter Granerud som eier av «Solhaug» gnr. 46, bnr. 32, kjennes bruksberettiget i Gjerdrum Statsalmenning.

Subsidiært: Walter Granerud kjennes berettiget til å få utvist ved og tømmer i Gjerdrum Statsalmenning.

I begge tilfeller: Gjerdrum Statsalmenning v/dets styre dømmes til å betale sakens omkostninger.»

Ankemotparten Gjerdrum Statsalmenning har nedlagt denne påstand:

«1. Nedre Romerike herredsretts dom av 1. juli 1948 stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale ankemotparten saksomkostninger for begge retter.»

Under hovedforhandlingen er der avgitt partsforklaringer fra begge sider, for statsalmenningen av styrets formann og nestformann.

Retten har foretatt en befaring av den ankende parts bruk «Solhaug». Det er avhørt ialt 12 vitner.

Side:111

Lagmannsretten, er kommet til det samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse både forsåvidt angår spørsmålet om bruket etter sin størrelse og karakter etter alminnelige regler er bruksberettiget i almenningen og spørsmålet om det foreligger særlige forhold vedrørende Gjerdrum Statsalmenning som kan begrunne en egen sedvanerettsdannelse for denne. For lagmannsretten har den ankende part dessuten gjort gjeldende at almenningsstyret overfor ham må være bunnet av at de tidligere har tildelt ham trevirke fra almenningen. Retten er heller ikke enig i dette. Her hvor det gjelder en statsalmenning kan ikke en fremgangsmåte av den nevnte art fra almenningens styre hjemle noen fremtidig rett for den som er blitt hjulpet.

Herredsrettens dom vil derfor bli stadfestet. Da saken har vært noe tvilsom og den ankende part synes å ha hatt grunn til å forelegge forholdet for domstolene vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.

DOMSSLUTNING:

Herredsrettens dom av 1. juli 1948 stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

NEDRE ROMERIKE HERREDSRETT

(Sorenskriver Harbek med domsmenn.)

Saksøkeren, Gjerdrum Statsalmenning har ved stevning av 9. januar 1948 saksøkt skogsarbeider Walther Granerud, Gjerdrum med påstand om at saksøkte kjennes ikke å være bruksberettiget i almenningen og uberettiget til å få utvist ved i almenningen, samt til å betale saksomkostninger. Forliksklage er forkynt 27. november 1947 og saken er 3. desember s.å. henvist til retten som uforlikt.

Ved herredsrettens kjennelse av 25. mai 1948 er det oppnevnt domsmenn utenfor Gjerdrum herred og med særlig kyndighet i det saken gjelder.

Saksøkte mener seg bruksberettiget i almenningen, som eier av eiendommen Solhaug, nr. 46 bnr. 32 av skyld 11 øre i Gjerdrum herred. Han har nedlagt påstand om at han kjennes

Side:112

bruksberettiget i almenningen og tilkjennes saksomkostninger, subsidiært at han kjennes berettiget til å få utvist ved i almenningen.

Retten har foretatt befaring av eiendommen, hvis areal er på ca. 3,5 dekar, iberegnet hustomten. Den ble utskilt fra gnr. 24 i 1935 og samtidig ervervet av saksøkte, som bygget hus på den. Hele eiendommen består av dyrkbar mark, men er for en vesentlig del sterkt bakket. Våningshuset er på ca. 48 kvm, og dessuten er det et litet uthus med plass til et par griser og noen sauer. Til hustomt med innkjørsel og vei mellom husene fragår ca. 0,5 dekar eller noe mer. Dessuten er endel beplantet som hage med en del frukttrær m.v. Resten som kan anslåes til vel 2 dekar og er sterkt bakket, er for det meste dyrket og brukes vesentlig til avling av poteter og grønnsaker. Det har også vært avlet noe høy og litt korn på eiendommen. Saksøkte har hele tiden holdt en eller et par griser, og har siden krigstiden også hatt noen sauer, opp til 6-8 om gangen, som i sommertiden har gått på beite i almenningen. Saksøkte gjør for det første gjeldende at hans eiendom må ansees som et jordbruk, således at det gir bruksrett i almenningen ut fra de synsmåter som Høyesterett har lagt til grunn i en del dommer, særlig dem som er referert i Rt-1914-63 og Rt-1914-64 og 1923. Saksøkeren bestrider dette og støtter seg særlig på høyesterettsdommen i Rt-1938-100.

Retten skal om dette spørsmål bemerke at rettspraksis har fastslått at det ikke er enhver som eier fast eiendom i bygden, enn mindre enhver som bor i bygden som har bruksrett i almenningen. Det kreves at han er eier eller bruker av en eiendom som kan sies å være et jordbruk. På den annen side har rettspraksis stillet meget lempelige vilkår for å regne en eiendom som et jordbruk. Det kreves ikke at det er brukerens hovederverv eller at jordbruksnæringen er vesentlig for hans levevilkår. Men et visst minimum av jordbruksdrift må det være, således at et tomtebruk eller villabruk ikke gir eiendomsrett.

Etter rettens mening kan saksøktes eiendom ikke sies å være preget av jordbruksdrift eller å være skikket til å brukes på en måte som gjør det rimelig å regne den som et jordbruk. Dyrkningen av jorden kan naturligvis gi avkastning som har verdi for brukeren, men i en så beskjeden målestokk at det må være helt uvesentlig for underhold av en familie. Om den ble brukt som gartneri eller til rasjonelt hagebruk ville utbyttet øke, men eiendommen ville likevel ikke bli det som vanlig forståes med et

Side:113

jordbruk. Den gir ikke grunnlag for å regne eieren eller brukeren som utøver av jordbruksnæring, men er et nokså typisk «tomtebruk». Selv med rasjonell drift vil den ikke gi høy eller annet plantefor tilstrekkelig for 1 ku, men antagelig for noen sauer.

Reten antar at saksøktes eiendom således er ikke uvesentlig mindre enn det bruk det gjelder i Furnesdommen, Rt-1938-100 og at den også etter sin bonitet antagelig er mindre skikket enn det nevnte bruk til å kunne regnes som et jordbruk. Det vil heller ikke etter oppfatningen i distriktet være naturlig å anse saksøkte for å drive gårdsbruk, ikke engang som bierverv. Det er forsåvidt ingen vesentlig forskjell på en hustomt på ca. 1/2 eller 1 mål, og på saksøktes eiendom. Denne har praktisk talt like lite preg av å høre med til jordbruksnæringen, som en mindre tomt. Skulle saksøktes eiendom regnes som bruksberettiget, ville det ikke være rimelig å ha noen minstegrense.

Hvorvidt det fra lovgivningssynspunkt ville være grunn til å gi almenningsrett til tomtebruk som det saksøkte eier, er det ikke rettens sak å ta standpunkt til. Retten er bundet av det som må ansees å være gjeldende rett på grunnlag av den foreliggende rettspraksis. Og på dette grunnlag er det rettens oppfatning at saksøkte ikke kan antas å ha bruksrett i almenningen.

Det neste spørsmål som melder seg, er om det for Gjerdrums almenning foreligger særlige forhold som kan begrunne en bruksrett for saksøkte.

Saksøkte hevder at det fra gammel tid har vært sedvane for Gjerdrums almenning at enhver matrikulert eiendom gir bruksrett. Dette har vært praktisert helt til 1938, og også saksøkte fikk i årene 1935-38 utvist både tømmer og ved etter samme regler som for andre bruksberettigede. Han mener derfor at hans bruksrett er hjemlet i lokal sedvanerett eller i alders tids bruk.

Saksøkeren bestrider også at det foreligger noen slik hjemmel for saksøktes påståtte bruksrett. Om almenningsstyret har fraveket gjeldende rett og departementets instrukser, gir dette ikke grunnlag for noen sedvanerettsdannelse eller alders tids bruk. Heller ikke kan saksøkte påberope seg hevd.

Retten skal bemerke at det om Gjerdrum statsalmenning er opplyst, at skogen omkring midten av forrige århundre var i en meget dårlig forfatning, men en har ikke nærmere opplysninger om hvem som på den tid ble ansett bruksberettiget. Almenningen ble

Side:114

totalfredet for hugst fra 1859, og dette fortsatte antagelig til omkring århundreskiftet. I 1874 ble en renskningshugst foretatt (av bruse, ener, løvtrær og vindfall), og almenningen ga en del ved til bruksberettigede, dels ved slike renskningshugster, dels antagelig etterhvert også ved mere regulær hugst.

Etter at skogen var kommet i bedre hevd, ble det i 1904 tillatt å foreta hugst av 300 tylvter tømmer til fordeling blant de bruksberettigede. Det oppsto i den anledning meningsforskjell om fordelingen, og uttalelse om dette ble innhentet fra Landbruksdepartementet, som uttalte at det ikke var matrikkelskylden, men de bruksberettigedes behov som skulle legges til grunn for fordelingen. Samtidig gjorde departementet oppmerksom på at en eiendom må være et gårdsbruk for at den skal gi bruksrett, og at «tomteeiere som sådanne ikke er bruksberettiget». Også i 1906 og 1908 ble det gitt liknende uttalelser fra departementet, og disse uttalelser ble referert på et valgmøte for almenningen i 1912. Da stemmeretten på dette møte, som ble styrt av lensmannen, ble begrenset til dem som hadde minst 10 mål jord, ble det sendt inn protest til departementet, som uttalte at det ikke hadde noe å bemerke til lovligheten av valget.

Etter de opplysninger som foreligger for retten, anser retten det utvilsomt at almenningsstyret fra 1904 og utover til 1938 fordelte både tømmer og ved fra almenningen på enhver som hadde «matrikulert jord» i bygda, uansett om det bare var hus med tomt de eiet. Det må antas at almenningsstyret, iallfall dets flertall eller formannen, har ansett også tomteeiere som bruksberettiget og således ikke har villet bøye seg for departementets uttalelse. Det har heller ikke tatt det så nøye med at det var behovet som skulle legges til grunn for tildelingen av tømmer. Ved fra almenningen ble fordelt til alle innvånerne av bygda med egen husholdning, selv om de ikke hadde fast eiendom. Men om disse også ble ansett å ha rett til å få ved, er uklart.

Formannen i almenningsstyret fra ca. 1900 til 1915 var daværende sersjant og gårdbruker Hans Fl. Aamodt, som har forklart seg som 24. vitne for retten. Han mente å ha støtte for almenningsstyrets praksis i en skrivelse av 6. mai 1904 fra daværende byråsjef Bødtker, som viseformannen i almenningsstyret hadde henvendt seg til. Det referertes her en uttalelse fra daværende konsulent i Landbruksdepartementets skogkontor Fauchalt om at

Side:115

det ikke er matrikkelskylden, men det legitimerte behov som skal legges til grunn. Det er åpenbart en misforståelse å søke støtte i denne uttalelse for den oppfatning at enhver matrikulert eiendom, uansett størrelse, gis bruksrett i almenningen. Og i hvert fall er dette helt klart etter landbruksdepartementets brev av 18. april 1905.

Av tilleggsforklaringen fra 4. vitne Hans Trondsen framgår at dette vitne bygget på N. L. 3-12-6 og mente at alle som bor i herredet, har bruksrett i almenningen. Dette hadde han fra Kristian Aarstad som i sin tid hadde hatt med forvaltningen eller tilsynet av almenningen å gjøre. Det er sannsynligvis denne oppfatning som har gitt anledning til uttalelsene i Landbruksdepartementets brev av 7. februar 1906, hvor det sies at N.L. 3-12-6 ikke hjemler enhver innen bygden bosittende person rett til å åvirke i almenningen, men hvor departementet også tar følgende reservasjon: «Hvorvidt Gjerdrum Statsalmenning i så henseende indtager en Særstilling begrundet i Alders Tids brug Finder man for Tiden ikke at kunde udtale nogen bestemt Formening om.»

Det foreligger få eller ingen holdepunkter for å fastslå hvem som før 1904 ble ansett bruksberettiget i almenningen. Fordelingen av tømmer var det ikke spørsmål om i tidsrommet 1859-1904, og hvordan det hadde vært forholdt før 1859 er det ikke opplyst noe om. Opplysningene tyder på at det allerede før 1904 var blitt fordelt ved til alle som bodde i bygden, uten hensyn til om de eiet fast eiendom. Men dette betyr antagelig ikke at alle ble ansett bruksberettiget. Det ligger nærmere å tro at det var av billighet det ble forholdt slik - hos de jordløse gjorde jo trangen og behovet for ved seg endog sterkere gjeldende enn for gårdbrukere.

Den praksis for fordelingen av trevirke som kan påvises fra 1904 antas å være fulgt omtrent uforandret til 1938. Spørsmålet om å forandre denne praksis har nok fra tid til annen vært oppe, men det er ikke blitt til noe, til tross for at det fra Landbruksdepartementets og den offentlige skogforvaltningens side gang på gang har vært gjort gjeldende at det bare var de bruk som var så store at de kunne ansees å tilhøre jordbruket, som kunne tildeles trevirke. Først i 1938 1939 har departementets standpunkt resultert i at almenningsstyret besluttet å sette grensen for bruksberettigede eiendommer til 4 mål. Da saksøkte ikke ville bøye seg for denne beslutning, er så nærværende sak blitt reist.

Retten er av den oppfatning at den praksis ved fordelingen av

Side:116

trevirke, som således har funnet sted, ikke kan ansees å gi tilstrekkelig grunnlag for en sedvanerettsdannelse i den retning, at det for Gjerdrum almenning skulle gjelde andre regler enn for andre almenninger med hensyn til hvem som har rett til trevirke fra almenningen. Det er mulig at enkelte av almenuningsstyrets medlemmer har trodd at alle matrikulerte bruk hadde almenningsrett, og at de heller ikke har vært klar over at Landbruksdepartementet hadde en annen oppfatning. Men det ligger nærmere å anta at almenningsstyret har forstått at dets praksis var i strid med det som departementet anså som gjeldende rett. Når de allikevel fortsatte sin praksis, antas dette å ha skjedd fordi det ble ansett å passe best for bygden og fordi det ikke var noe særlig sannsynlighet for at departementet ville foreta seg noe. Både ved og tømmer ble fordelt etter styrets egne selvrådige prinsipper, uten at styret tok særlig hensyn til departementets uttalelser.

Etter rettens oppfaning er en slik praksis ikke skikket til å opphøyes til sedvanerett, særlig i betraktning av at det gjelder en statsalmenning. Bygden har vistnok bruksrett i almenningen, men bygden eller det bygdevalgte almenningsstyre har ikke hatt myndighet til å utvide kretsen av de bruksberettigede. Styrets praksis har i virkeligheten vært en overtredelse av departementets instruksjoner, og ikke en utøvelse av en rettsregel i god tro.

Høyesterett har visstnok i enkelte saker ( Rt-1914-63 og Rt-1914-64) lagt vekt på at et bruk i mange år hadde vært anerkjent som almenningsberettiget av styret. Men Høyesteretts standpunkt i disse saker kan ikke forståes således at det for vedk. almenning var blitt en sedvanerettsregel at bruk av den omhandlede art skulle være almenningsberettiget. Heller ikke var det spørsmål om hevd eller alders tids bruk som rettsgrunnlag, men anerkjennelsen av bruksretten synes å være tillagt vekt som et moment ved vurderingen av om vedk. bruk var å anse som et jordbruk.

I det foreliggende tilfelle er anerkjennelsen av bruket som almenningsberettiget ikke et utslag av brukets vurdering som jordbruk, men en anvendelse av det prinsipp at alle eiendommer, også rene tomtebruk, hadde almenningsrett.

Saksøkte har for sin eiendom fått en tildeling av tømmer, nemlig i 1935 - 21 kbm. for en 10-årsperiode. Dessuten har han årlig fått et par lass ved i årene 1935-38. Etter rettens oppfatning kan en slik praksis for denne eiendoms vedkommende ikke begrunne en anerkjennelse av varig bruksrett i almenningen.

Side:117

Rettens flertall (formannen og gårdbruker Einar Skovholt) stemmer for at saksøkerens påstand tas til følge, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes. Saksøkte ansees å ha hatt rimelig grunn til å se saken prøvd for retten.

Mindretallet (Chr. Bakken) stemmer for at saksøkte anerkjennes som bruksberettiget i almenningen. Han legger særlig vekt på at saksøkte av almenningsstyret er blitt godkjent som bruksberettiget i flere år, inntil styret i 1939 oppstilte de nye regler om 4 måls-grense for almenningsberettigede bruk. Videre mener han at brukets størrelse, ca. 3,5 mål, iallfall ligger på grensen av det areal som har vært ansett som grunnlag for almenningsrett, og også av den grunn bør det tillegges en særlig vekt at bruksretten ble anerkjent da saksøktes eiendom ble ervervet og bebygget.

DOMSSLUTNING:

Walther Granerud som eier av gnr. 46, bnr. 32 «Solhaug» i Gjerdrum, har ikke bruksrett i Gjerdrum statsalmenning og har ikke rett til å få utvist ved i almenningen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.