RG-1951-423

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1950-11-04
Publisert:	RG-1951-423
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. november 1950 i ankesak nr. 90/1949.
Parter:	Finn og Thorleif Helgerud (overrettssakfører Waldemar Kallevig) mot Odd Gudmund Kaspersen (høyesterettsadvokat Ernst W. Hilditch).
Forfatter:	Kst. lagmann Birger M. Gaden, lagdommerne Sverre Tessem, Arne Aas
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Arbeidervernloven (1936) §6

Den 28. september 1948 ble der avsagt dom av Drammen byrett med domsmenn med domsslutning:

«Finn og Thorleif Helgerud dømmes til en for begge og begge for en å betale Odd Gudmund Kaspersen kr. 3500,00 med 4 prosent renter fra dommens forkynnelse til betaling skjer. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Om sakens nærmere omstendigheter henvises til by rettens domsgrunner.

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse av de saksøkte.

Finn Helgerud og Thorleif Helgerud har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten med påstand om å frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Ankemotparten Odd Gudmund Kaspersen har tatt til gjenmæle og erklært motanke. Etter å ha fått fri sakførsel har han nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Finn Helgerud og Thorleif Helgerud dømmes til en for begge og begge for en å betale til Odd Gudmund Kaspersen erstatning kr. 6000,00 med prosessrenter fra forliksklagen. Subsidiært betaler Finn Helgerud og Thorleif Helgerud en for begge og begge for en til Odd Gudmund Kaspersen erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til nevnte beløp med renter som nevnt.

Subsidiært: Byrettens dom stadfestes.

I begge tilfelle: Finn Helgerud og Thorleif Helgerud dømmes til en for begge og begge for en å betale til det offentlige saksomkostninger for byretten og lagmannsretten som om fri sakførsel ikke var gitt.

Høyesterettsadvokat Ernst W. Hilditch's salær av statskassen som oppnevnt sakfører ansettes av lagmannsretten.»

De ankende parter anfører i ankeerklæringen at byretten etter deres mening har tatt feil, når den har funnet det bevist at deres sukkerkokeri ikke var forskriftsmessig innrettet, og derpå har bygget en erstatningsplikt. De er helt ut

Side:424

enig i byrettens formanns dissens og henviser for så vidt til den.

Ankemotparten har erklært motanke for så vidt angår størrelsen av det tilkjente erstatningsbeløp, og fordi der ikke er tilkjent prosessrenter.

Thorleif Helgerud og Odd Gudmund Kaspersen har avgitt partsforklaring. Der er avhørt ett vitne.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Arbeidervernlovens §6 bestemmer:

«1. Arbeidsgiver skal sørge for at bedriften er således innrettet og vedlikeholdt og at arbeidet er ordnet og blir utført på sådan måte at arbeiderne er vernet mot skade på liv og helse så godt og hensiktsmessig som det etter forholdene lar seg gjøre ...»

Forholdet med hensyn til kloakkrøret var her slik at enhver arbeider som gikk inn i rommet hvor sukkersekkene ble lagret, måtte bli oppmerksom på det. Det er da også på det rene i saken at Kaspersen på forhånd var kjent med forholdet. Forholdet var videre sådant at det bare var i det tilfelle at der lå sekker innunder eller meget nær ved røret at der skulle kunne regnes med en fare om en arbeider glemte røret. I det foreliggende tilfelle lå den sekk Kaspersen skulle hente, et godt stykke fra, så at det først var ved at Kaspersen veltet sekken (angivelig for å slå sukkeret løst med en klubbe av hensyn til nedstyrtningen i kjelen) i retning av røret at der oppsto mulighet for uhell.

Bestemmelsen i arbeidervernloven må imidlertid antas å ta sikte også på at der skal sørges for vern mot skade som mer eller mindre skyldes uaktsomhet fra arbeidernes side. Og spørsmålet blir da om det ikke etter forholdene lot seg gjøre praktisk talt helt å eliminere muligheten for fare f. eks. - som av den motankende nevnt - ved å sette opp en bordvegg fra gulv til tak på innsiden av røret.

Lagmannsretten antar at brødrene Helgerud hadde plikt til å foreta denne eller en lignende sikkerhetsforanstaltning. Men da bedriften hadde vært i gang i flere år uten noe uhell og uten noen klage fra arbeiderne, der som foran nevnt til enhver tid må ha vært fullt oppmerksom på forholdet, finner lagmannsretten at den skyld som må sies å hvile på bedriften for ulykken, var svært liten. Det bemerkes at der ikke er opplyst noe om at der er gitt noe pålegg fra til synet, skriftlig eller muntlig, om å rette på forholdet.

På den annen side finner retten at Kaspersens egen skyld i ulykken må betegnes som meget stor. I denne forbindelse henvises også til arbeidervernlovens §6, 3. avsnitt, som bestemmer at «Arbeiderne skal vise varsomhet og ellers på enhver måte gjøre sitt til at skade på liv og helse kan unngåes».

Side:425

Det er visstnok riktig at når Kaspersen glemte røret, var det fordi han hadde hastverk, men etter det for lagmannsretten opplyste var det ikke virksomheten som sådan som gjorde hastverket nødvendig. Kaspersen hadde hatt full anledning til å ta en sukkersekk inn i kokerommet på forhånd. Han hadde imidlertid vært opptatt med å spikre kasser, inntil det altså ble nødvendig å skynde seg fordi kjelen kom i kok. Dette er hans egen feil og kan ikke tjene til å forringe hans skyld for ulykken.

Straffelovens ikrafttredelseslov §25 bestemmer i annet ledd:

«Har han ved uaktsomhet medvirket til skaden eller ved eget mislig forhold foranlediget den skadelige handling blir spørsmålet om og i tilfelle i hvilket omfang erstatning skal ytes, å avgjøre av retten under hensyn til beskaffenheten av de fra hver side begåtte feil og disses innflytelse på skaden ...»

Lagmannsretten er blitt stående ved at Kaspersens skyld i ulykken må ansees som så helt overveiende at der ikke bør pålegges arbeidsgiverne å erstatte noen del av den lidte skade.

Man finner imidlertid at spørsmålet om der ikke bør tilkjennes Kaspersen delvis erstatning, har vært så vidt tvilsomt at sakens omkostninger bør oppheves.

Lagdommer Aas er kommet til samme resultat som byrettens flertall og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse.

Uten hensyn til at fabrikktilsynet ikke har hatt noe å bemerke til kloakkledningen, må dennes tilstedeværelse allikevel ansees som påregnelig farlig for bedriftens arbeidere. På det skift Kaspersen arbeidet da ulykken skjedde, var han alene opptatt med å spikre kasser og passe kokingen mens to var sysselsatt med pakking i pakkerommet. Der ble også brukt skift med to mann til spikring og koking, men når bare én mann var opptatt med slikt arbeid, var det ikke til å unngå at det kunne bli travelt for ham. I det foreliggende tilfelle kokte sukker- og vannblandingen hurtigere opp enn Kaspersen hadde gjort regning med, og han ilte til lageret for å hente en sekk melis som skulle tømmes i den kokende kjel. Det var bare noen sekker igjen, og det er opplyst at melis klumper seg under lagring, særlig de sekker som har ligget i den nederste rekken på gulvet, hvilket var tilfelle her. Sekken måtte bankes med en klubbe for å få innholdet mest mulig pulverisert, og klubben lå i lagerrommet. Sekken som lå nær veggen til høyre for døren måtte bankes på begge sider og ble veltet mot rørledningen. Det kan ikke være noe å si på at sekken ble veltet som skjedd siden den veiet 50 kilo. Da Kaspersen var ferdig med å klubbe, løftet han med et rykk sekken opp på armene i brysthøyde og samtidig slo han hodet mot rørledningen. Han har forklart at det var alminnelig å hente sekkene direkte fra lageret når tømning i kjelen

Side:426

skulle skje, og at det var lettest å løfte opp den tunge sekken slik som han gjorde det.

De ankende parter har hevdet at varmen under kjelen kunne reguleres så den ikke kokte så hurtig opp. Da Kaspersen var opptatt med å spikre kasser i et annet rom, kan det neppe bebreides ham som uaktsomhet at han ikke var til stede akkurat i det øyeblikk kjelen kokte opp.

I det hele kan det neppe overføres Kaspersen uaktsomhet i forbindelse med ulykken. Rørledningen som skrånet var delvis lavere enn mannshøyde og da måtte det være lett gjort i farten å glemme den, særlig når oppmerksomheten som i dette tilfelle var samlet om et tungt løft og en kokende kjel.

Det var uaktsomt av brødrene Helgerud ikke å bygge inn ledningen med en sprinkelvegg eller å emballere den med et materiale som dempet for støt. En slik ledning kan føre til ulykke selv om arbeiderne opptrer med alminnelig varsomhet.

Da lagmannsrettens flertall er kommet til et annet resultat er det ikke nødvendig å drøfte spørsmålet om erstatningens størrelse.

Domsslutning:

Finn og Thorleif Helgerud frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (kst. byfogd Erik Gjems-Onstad med domsmenn):

Brødrene Finn og Thorleif Helgerud driver et sukkerkokeri i Danvikgt. 38, Drammen. Under krigen ble deres bedrift utvidet, og 11. august 1942 leiet de flere lokaler i kjelleretasjen i Sportskafeen på Marienlyst i Drammen.

Lokalene i denne kjelleretasjen besto av ialt fem rom: et rom for selve kokingen, et vaskerom, et pakkrom, et rom for spikring og lagring av kasser, og et lagerrom.

Lagerrommet lå i den ene enden av bygningen, og var ca. 4 X 4 m. Her ble sukkeret lagret i sekker, og etter hvert som det begynte å koke i kjelene i kokerommet, skulle arbeiderne fylle på sukker, som de hentet i sekker fra lagerrommet.

Når man åpnet døren til lagerrommet, slo den innover til venstre. Like til høyre for døren gikk det et kloakkrør fra etasjen ovenfor. Røret kom gjennom taket 1,9 m fra veggen ved inngangsdøren, og gikk på skrå nedover mot døren, og videre langs dørkarmen ned til gulvet. Høyden under taket var 2 m, og der hvor røret kom gjennom taket, kom det 10-15 cm under taket, slik at den frie høyde her ute i rommet var 185-190 cm. Nærmere veggen ble imidlertid den frie høyde under røret mindre, og nær veggen, var den bare 1,5 m. Man kunne følgelig ikke gå fullt oppreist fra døren innover til høyre i rommet.

Side:427

Bedriften var ikke forpliktet til å melde arbeiderne inn i Rikstrygdeverket, og dette var heller ikke ordnet frivillig.

Den 1. desember 1941 ble Odd Gudmund Kaspersen ansatt som arbeider i brødrene Helgeruds bedrift. Han arbeidet for det meste i Danvikgt. 38, men arbeidet også periodevis i lokalene i kjelleretasjen i Sportskafeen. Den første tiden arbeidet han med pakking av sukker, men etter hvert begynte han også med koking.

Den 3. mars 1944 arbeidet Kaspersen med koking av sukker i kjelleretasjen, og idet en av kjelene begynte å koke, gikk han inn i lagerrommet for å hente en sekk sukker.

Det var bare noen få sukkersekker igjen i lagerrommet og disse lå ved veggen til høyre for døren, altså bortenfor kloakkrøret. Kaspersen tok en av sekkene, og idet han løftet den opp, slo han bakhodet mot kloakkrøret.

Kaspersen fikk vondt i hodet, men fortsatte sitt arbeid vel en uke. Smertene ble større og han søkte læge. Han ble sykmeldt, og fikk sykepenger av Drammen Trygdekasse i 89 dager.

Senere har Kaspersen i løpet av sommeren 1944 forsøkt seg på annet arbeid, men for det meste har han gått ledig. Høsten 1944 begynte han på handelsskole og begynte våren 1945 som assistent på Fylkeskontoret i Drammen. - - -

Rettens flertall, de to domsmenn, har funnet det bevist at de saksøkte ikke har sørget for at deres bedrift var slik innrettet at arbeiderne var vernet mot skade på liv og helse så godt og hensiktsmessig som det etter forholdene lar seg gjøre (arbeidervernloven §6).

Lokalet var ikke særlig hensiktsmessig. Rørledningen var slik anbrakt at folk som måtte ferdes i rommet, før eller senere ville risikere å slå hodet opp i røret. Arbeiderne måtte stadig inn på lagret for å hente sukker som skulle fylles på de kokende kjelene. Under dette arbeid måtte arbeiderne skynde seg, idet de skulle fylle sukkeret så snart som mulig etter at det begynte å koke.

Det kan ikke karakteriseres som uaktsomhet av saksøkeren at han i sin arbeidsiver et øyeblikk ikke husket på røret og støtte mot det. Det kan heller ikke sies å være upåregnelig at det oppstår en alvorlig hodeskade når man støter hodet mot et metallrør, idet man løfter en gjenstand på ca. 50 kg.

Rettens flertall finner at det ville vært en enkel sak for de saksøkte å bygge inn røret slik at man ikke til stadighet kunne risikere å støte hodet mot det. De saksøkte burde ha foretatt en slik liten ominnredning selv om det ikke var blitt uttrykkelig påpekt av Fabrikktilsynet.

De saksøkte som jevnlig ferdes i lokalene, måtte forstå at røret innebar en fare for arbeiderne. Når de allikevel ikke gjorde noe for å avverje dette faremoment, må de saksøkte som arbeidsgivere og ansvarlige for bedriften, bære ansvaret for den skade som oppsto.

Rettens formann har derimot ikke funnet grunnlag for noe erstatningskrav mot de saksøkte.

Sukkerkokeriet var en krisebetonet bedrift. Den ble utvidet for å tilfredsstille behovene under krigen.

ved avgjørelsen av spørsmålet om de saksøkte har opptrådt

Side:428

uaktsomt ved å benytte lokalene som de har gjort, må en ta hensyn til den alminnelige situasjon under krigen - det var meget vanskelig å skaffe nye lokaler til bedrifter under utvidelse.

Stort sett var de saksøktes lokaler hensiktsmessige og gode. Riktignok måtte de som ferdes i lagerrommet utvise en viss varsomhet på grunn av det omtalte kloakkrør. Men antagelig nettopp på grunn av dette røret og fordi man ikke kunne ferdes så fritt i dette rommet, hadde de saksøkte valgt å benytte det til lagerrom. Her skulle arbeiderne bare inn for å hente sukker så det var ikke så stor sjanse for at de skulle glemme røret.

I de fleste lagerrom finnes det fremstikkende hjørner eller kanter. Det ville få meget vidtrekkende konsekvenser om en arbeidsgiver skulle komme i ansvar for uhell overalt hvor man kan si at lokalet ikke er helt ideelt.

Det har vært anført at røret kunne vært bygget inn, så det ikke kunne volde noen fare. Det kan dog ikke bebreides de saksøkte at dette ikke er gjort. Dette rommet benyttet de bare til lagerrom, og arbeiderne hadde aldri klaget over røret. Fabrikktilsynet hadde flere ganger besiktiget bedriften, men det var aldri blitt nevnt noe om røret.

Det er rimelig at arbeiderne vernes mot skade og økonomisk tap på grunn av sitt arbeid. Men det virker søkt i det tilfelle å konstruere uaktsomhet hos arbeidsgiverne når arbeiderne et øyeblikk har glemt et fremstikkende rør, og har slått hodet bort i det.

Det kan følgelig ikke sees å foreligge noe klanderverdig forhold fra de saksøktes side. Det kan derfor ikke bli snakk om erstatning på subjektivt grunnlag.

Saksøkeren har påberopt seg en rekke dommer hvor det er innrømmet erstatning på objektivt grunnlag.

I Rt-1936-298 er referert en dom hvor Statsbanene ble idømt erstatning på objektivt grunnlag. Få 300 refereres førstvoterendes votum: «Jeg mene nemlig at det faremoment som ordningen ved Sarpsborg stasjon innebærer er så vidt fremtredende at jernbanen her er nærmest til å bære risikoen, om det i et enkelt tilfelle skulle vise seg at de sikkerhetsforanstaltninger som det har vært vanlig å treffe ikke har vært tilstrekkelig effektive.»

I det foreliggende tilfelle kan imidlertid ikke faremomentet sies å være særlig fremtredende og bedriften er ikke så stor at det kan kalkulere med noen sannsynlighet for skade.

Dommene i Rt-1940-16 og 1947 101, kan heller ikke være avgjørende for dette tilfelle.

Når bedriften ikke går inn under Rikstrygdeverket, må arbeideren selv være like nær til å bære risikoen for et slikt hendelig uhell, som arbeidsgiveren. Riktignok kan en bedrift ansvarsforsikre seg, men også en arbeider kan sikre seg ved å tegne ulykkesforsikring.

Noe alminnelig erstatningsansvar for arbeidsgiver overfor arbeiderne på objektivt grunnlag kjennes ikke i norsk rett; og i dette tilfelle kan det ikke sies å foreligge omstendigheter som gjør at sukkerkokeriet bør henregnes til gruppen «farlige bedrifter».

Rettens formann finner derfor at de saksøkte må bli å frifinne. - - -