RG-1954-679

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1954-06-16
Publisert:	RG-1954-679
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 16. juni 1954 i ankesak nr. 373/1953
Parter:	Østfold fylkeskommune v/ 1. fylkesfullmektig Hergnes, 2. avdelingsingeniør Billehaug (høyesterettsadvokat Henrik Eriksen) mot Mads Arnesen (overrettssakfører Wilhelm Mordt).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Jahren, Johs. Høyer, dommer A.B. Steffensen
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912), Grunnloven (1814) §172, §180, Grunnloven (1814), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Veiloven (1912) §29, §38

Onsøy herredsrett avsa den 27. mai 1953 dom med sådan domsslutning:

«Østfold Fylkeskommune betaler innen 14 dager fra dommens forkynnelse til Mads Arnesen, Rød i Onsøy, kr. 1000,00 med 4 prosent renter fra 6. juni 1952 til betaling skjer.

I saksomkostninger til det offentlige betaler Østfold Fylkeskommune innen samme frist kr. 250,00 med tillegg av det beløp hvortil den offentlig oppnevnte prosessfullmektigs salær blir endelig fastsatt.»

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner.

Østfold fylkeskommune har i rett tid påanket dommen til lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes av motparten saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Mads Arnesen har fått bevilling til fri sakførsel til motanke. Den beskikkede sakfører har nedlagt slik påstand:

«1; Østfold Fylkeskommune dømmes til å betale til

Side:680

Mads Arnesen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 6000,00.

2. Østfold Fylkeskommune dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger som om saken ikke var benefisert.

3. Mitt salær som oppnevnt prosessfullmektig fastsettes av lagmannsretten.»

Østfold fylkeskommune har i ankeerklæring og under prosedyren bl.a. anført: Bestemmelsen i veilovens §38 bygger på ekspropriasjonssynspunktet. Erstatning for veianlegg skal fastsettes ved veiens anlegg og det er den skade som er en følge av veianlegget og som er påregnelig i fremtiden som skal vurderes. Det vil alltid voldes visse ulemper ved en stikkledning. Veien er opprinnelig en privatvei og også den måtte ha stikkrenne. Det er ikke godtgjort at det er holdt noe skjønn med fastsettelse av erstatning. Men like hermed regnes også en frafallelse av erstatningen. Da først kommunen og senere fylket overtok veien, skjedde det ingen ny ekspropriasjon, og kommunen eller fylket har ikke egenmektig lagt rennen. Forholdet til grunneieren var helt oppgjort. Da det ble lagt sementrør i stikkrennen før 1927 etablertes ikke noe nytt forhold. Arnesen har intet krav på erstatning for de normale skader som måtte følge av stikkrennen. Fylket har aldri hatt plikt til å vedlikeholde grøften. Det henvises til høyesterettsdom i Rt-1940-561. Hvis fylket skal betale erstatning for skade nå, må det være en skade som man ikke måtte regne med da veien ble anlagt. Arnesen er ikke pliktig til å tåle ulemper som lå helt utenfor enhver tanke da ekspropriasjonen ble foretatt. Forholdet ble ikke endret på en sådan måte at fylket plikter å betale erstatning derved at veien i 1949 fikk asfaltdekke. Forskjellen mellom vannets avløp fra grusvei og asfaltvei er liten. Det regn som faller på veien er en ubetydelig vannmasse i forhold til det regn som faller i nedslagsdistriktet. Hvis det er oppstått nye ulemper, skyldes det manglende vedlikehold av grøften som burde være kultet. Når herredsrettsdommen gir erstatning som følge av regnværet i 1951, bemerkes at dette regnvær ikke kan betraktes som uforutsett, selv om det var et kraftig regnvær.

Ethvert krav menes også å være foreldet. Bestemmelsen i veilovens §29 får anvendelse og i alle fall får den vanlige foreldelsesfrist, 3 år, betydning. Kravet er også bortfalt ved passivitet. Subsidiært påståes at det ikke er oppstått noe tap. At noe jord er raset ut, betyr ikke noe tap, og med hensyn til brønnen, har Arnesen selv i en skrivelse av 22. august 1951 til lensmannen i Onsøy nevnt at det var lagt ned rør i diket for å hindre dikevannet i å trenge inn i brønnen. Disse rør var lagt der mange år før 1949.

For Mads Arnesen er bl.a. anført:

Fylket påståes prinsipalt ansvarlig etter veilovens §38 fordi det aldri er gitt noen erstatning for anlegget av veien

Side:681

og stikkrennen, og således heller ikke for påregnelige skader Subsidjært hevdes at han har krav på erstatning for skade oppstått ved de nye tilstander som litt etter litt utviklet seg og særlig ved veiens asfaltering i 1949. Vannføringen var tidligere svært liten, vannet lå mest i veien som en søledam Etter veiens asfaltering renner vannet fra veien og fra veigrøftene i regnvær med alt for stor fart ned i avløpsgrøften. I de siste år er grøftekantene blitt undergravet og raser ut og blir liggende i bunnen av grøften. Drensrør som munner ut i grøften, brekkes og fylles med sand, som kommer fra veien og grøftekantene. Det danner seg dammer ved brønnen. Grumset grøftevann trenger seg inn i overløpsrøret fra brønnen, vannet blir ubrukelig.

Subsidiært påståes erstatning tilkjent for skade som følge av det ekstraordinære regnvær i august 1951, slik som bestemt i herredsrettsdommen. Arnesen har vedlikeholdt grøften, og nedenfor vinkelen er grøften bra. Å kulte er ikke vanlig vedlikehold. Selv om tapet i dag ikke er så stort, kan utrasingen fortsette og vannet kan ta en annen retning.

Saken står i det vesentlige i den samme stilling som for herredsretten. For lagmannsretten har avdelingsingeniør Billehaug ved Østfold veivesen samt Arnesen avgitt partsforklaringer, det er opplest en utredning fra veisjef Melbye og tre vitner er avhørt. Retten har foretatt åstedsbefaring.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det foreligger ikke klare opplysninger om når veien er anlagt. Man må gå ut fra at det ikke er holdt noe veiskjøjinn. Det mest sannsynlige er at grunneierne ikke har gjort krav på erstatning av hensyn til den nytte de fikk av veien. Dette er jo et vanlig forhold. Men enten veien er anlagt som privatvei eller bygdevei, kunne det ikke foregå mot grunneiernes vilje uten ekspropriasjon. Når de så samtykket, må virkningene være de samme som ved ekspropriasjon. Det riktigemå være å si at veien er anlagt med hjemmel i eskproprasjonsbestemmelsene i veiloven, men krav på erstatning er frafalt. Etter rettspraksis kan da grunneierne ikke senere kreve erstatning med mindre det er oppstått nye forhold som medfører en ulempe som har ligget utenfor enhvers forutsetning da ekspropriasjonen ble foretatt. Et slikt tilleggskrav har også sin hjemmel i ekspropriasjonsbestemmelsen og Grunnlovens bud om full erstatning. Etter rettspraksis kan dog et sådant tilleggskrav avgjøres ved ordinært søksmål som her. Lagmannsretten finner det ganske klart at Arnesen ikke kan forlange erstatning for mulige ulemper han har hatt før veien ble asfaltert. Det var da ikke noe forhold som berettiget ham til erstatning, og særlig må det ha vært uten betydning for ulempene at stikkrennen ble lagt i sementrør.

Mer tvilsomt er det om asfalteringen av veien i 1949 kan sies å ha innført en ny tilstand som har hatt upåregnelige

Side:682

ulemper til følge. Etter Arnesens forklaring støttet ved andre opplysninger i saken og av vitnene, har regnvannet strømmet ned i grøften på en kraftigere måte enn før, og det kan tenkes å ha medvirket til de skader som Arnesen har nevnt. Og det forholder seg nok så at alle vedkommende da veien ble anlagt, ikke har hatt i tanke at man på et senere tidspunkt skulle kunne asfaltere en vei. Når lagmannsretten allikevel finner at Arnesen ikke har noe krav på erstatning nå, begrunner retten dette med at de fra hvem veigrunn eksproprieres, må finne seg i utviklingen. Har de gått med på å avstå veigrunn med rett til å legge stikkrenne og føre vannet bort fra en vei, må de sies å være gått med på å tåle de ulemper som følger av de forbedringer som kan gjøres med en vei. En grunneier må også regne med at han plikter å vedlikeholde grøftene. Jo eldre disse blir, desto mer vedlikehold kreves. I tidens løp graver vannet grøftene dypere, og ekstraordinære regnværsår kan bidra til å øke ulempene. Det er først fra 1951 at Arnesen har funnet ulempene betydelige. Regnværet i 1951 kan ha bidratt til å øke ulempene. Det var gått to år fra 1949 før ulempene var særlig merkbare. Noen uleimper har Arnesen hatt gjennom alle år, det viser også hans uttalelser i den ovenfor nevnte skrivelse. Lagmannsretten finner ikke slik som herredsretten at Arnesen har noe krav på engangserstatning på grunn av skade ved regnværet i 1951. Det kan vel tenkes at et slikt regnværsår påfører ulempe, selv om det ikke hadde vært noen vei. For øvrig finner retten at de skader som Arnesen mener er oppstått, ikke er av noen særlig betydning. Med rimelige omkostninger bør han selv kunne hindre at skader oppstår i noen nevneverdig grad. Etter det anførte vil Østfold fylkeskommunes påstand bli tatt til følge.

Da saken må ansees å ha vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Arnesen til å la den komme for retten, blir saksomkostninger ikke tilkjent, hverken for herredsrett eller lagmannsrett, jfr. tl. §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Østfold fylkeskommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jakob A. Rivertz med domsmenn):

- - -

Det faktiske forhold som ligger til grunn for saken er følgende: Fylkesvei nr. 16 fra Åle til Dale går langs saksøkerens ovennevnte eiendom g.nr. 52, br.nr. 14 i Onsøy. Veien er opprinnelig en gammel bygdevei; ingen av partene har kunnet opplyse noe om

Side:683

når denne ble anlagt eller når den stikkrenne som saken gjelder ble bygget eller om den daværende eier (eller bruker) av saksøkerens eiendom i sin tid har fått noen erstatning herfor. Men bygdeveien ble i sin tid utbedret etter en i 1921 fremsatt (og formentlig også behørig godkjent) plan og ble overtatt som fylkesvei ved overtagelsesforretninger avholdt 14. november 1923 og 19. september 1927. Det er uklart, men formentlig uten betydning i denne sak, om den strekning av veien som saken gjelder, ble overtatt som fylkesvei allerede i 1923 eller først i 1927.

Under utbedringen av bygdeveien ble den gamle stikkrenne som var muret opp av sten, erstattet med en stikkrenne av sementrør med 50 cm diameter. Senere er det - så vidt retten har forstått - ikke foretatt andre forandringer med veien enn at den i 1949 fikk fast veidekke (asfalt) liksom stikkrennen i løpet av de siste år er blitt forlenget med 3 rørstykker med betydelig fall, samtidig med at det er fylt kult i den fordypning som etter hvert var gravet ut av veigrøften (og veien) ved stikkrennens gamle utløp.

Saksøkeren overtok g.nr. 52, br.nr. 14 i Onsøy i 1930 etter sin svigerfar som kjøpte eiendommen i 1911; saksøkeren har selv bodd på eiendommen siden 1914.

Vannet fra stikkrennen og fra veigrøften langs veien på den side som støter til saksøkerens eiendom, er ført ut i en grøft over saksøkerens eiendom som passerer like forbi saksøkerens brønn.

Saksøkeren har anført at vannet fra stikkrennen (og veigrøften) i de senere år, særlig etterat veien ble asfaltert i 1949, har gravet ut saksøkerens grøft således at denne høsten 1951 raste sammen på flere steder. Vannet fra stikkrennen og veien fører også med seg sand og grus som blir liggende i grøften så denne blir demmet opp med den følgen at grøftevannet renner over i saksøkerens brønn og forurenser denne. Saksøkeren har også anført at vannet fra stikkrennen og veien nå fører meget mer sand enn tidligere på grunn av at veien blir sandstrødd om vinteren av hensyn til trafikken. Saksøkeren har prinsipalt hevdet at saksøkte etter veilovens §38 er pliktig til å erstatte den skade som saksøkeren er blitt påført ved at vannet fra veien er gitt avløp over hans eiendom, men han har også fremholdt at arrangementet av stikkrennen ikke er forsvarlig, fordi stikkrennen er lagt med for sterkt fall således at vannet får for stor hastighet.

Saksøkte har prinsipalt anført at veilovens §29 er således å forstå at ethvert krav på erstatning for skade ved et veianlegg må være fremsatt innen et år fra anlegget ble utført. Dette gjelder ikke bare den skade som skyldes selve anlegget, men også enhver annen skade som var påregnelig da anlegget ble utført, og som man kunne forutse ville komme. Det er etter saksøktes mening innlysende at man når vannet er gitt avløp fra veien gjennom en åpen grøft, må regne med at vannet i årenes løp både vil kunne foreta utgravninger av grøftens sider og avleire grus og sand i grøften. Vannet fra veien har i lange tider, kanskje helt siden bygdeveien i sin tid ble anlagt, vært ledet ut i grøften over saksøkerens eiendom, og den nåværende stikkrenne ble ferdig senest i 1927. Når de

Side:684

tidligere eiere av saksøkerens eiendom ikke før har fremsatt krav om erstatning for at vannet fra veien ble ledet ut i deres grøft, er ethvert sådant krav nå foreldet. Saksøkte har i denne forbindelse benektet at det kommer mer vann fra veien gjennom stikkrennen (eller fra veigrøften) etter asfalteringen i 1949 enn før og har også fremholdt at det etterat veien er blitt asfaltert, kommer betydelig mindre sand og grus fra veien enn det tidligere kom fra grusdekket, selv om det nå blir strødd sand på veien om vinteren. Saksøkte har i denne forbindelse anført at veivesenet allerede i 1930-årene etter saksøkerens anmodning overlot ham tre sementrør for at han skulle legge sin grøft i rør forbi brønnen for å unngå at den ble forurenset av grøftevannet.

Subsidiært har saksøkte påstått at utrasingene i saksøkerens grøft eller forurensningen av saksøkerens brønn ikke skyldes vann fra veien, men dels vann som gjennom den ene veigrøft kommer fra saksøkerens sønns eiendom, dels vann som gjennom den andre veigrøft og stikkrennen kommer fra skogen på den andre siden av veien.

Retten skal bemerke, at den ikke kan finne det bevist, at det er noen feil ved stikkrennen, spesielt ikke at denne er lagt med for sterkt fall. Saksøktes mulige erstatningsplikt kan derfor ikke bygge på uaktsomhet fra veivesenets side, men må bygge på veilovens §38, dvs. på det ansvar en grunneier etter norsk rett har og alltid har hatt for skade forvoldt ved at skadelig vann fra hans eiendom blir avledet over en annen manns eiendom, således som dette ansvar er modifisert ved veilovens §38 når det gjelder vann som er avledet fra en vei, sml. Indstilling I fra den departementale veilovkomite (1907) 61. Retten kan heller ikke finne det bevist at det forhold at veien i 1949 fikk fast veidekke (asfalt), har medført noen økning av den mengde vann som avledes fra veien gjennom grøften over saksøkerens eiendom, og heller ikke at det forhold at veien nå blir sandstrød om vinteren i større utstrekning enn tidligere, har medført at det nå avledes mer sand og grus fra veien gjennom grøften enn da veien hadde grusdekke. På den annen side kan retten ikke anse det bevist at saksøkerens brønn tidligere er blitt forurenset av vann fra grøften; retten kan spesielt ikke anse det for godtgjort at saksøkeren når han i 1930-årene la grøften forbi brønnen i sementrør som han hadde fått av veivesenet, gjorde dette for å forhindre at grøftevannet skulle komme inn i brønnen, og ikke som av saksøkeren forklart, for å skaffe en overgang over grøften fra saksøkerens eiendom til brønnen (som ligger på den andre siden av grøften).

Retten skal videre bemerke at den etter det standpunkt Høyesterett har inntatt i høyesterettsdom i Rt-1940-561 flg., sml. høyesterettsdom i Rt-1921-273 flg., ikke kan anta, at saksøkerens mulige erstatningskrav rammes av preskripsjonsbestemmelsen i veilovens §29. Det må i tilfelle bli foreldelsesbestemmelsen i strfl. ikri. §28 som får anvendelse således at et mulig erstatningskrav etter veilovens §38 først foreldes 3 år fra den dag den skadelidende blir vitende om skaden. Når saksøkte har anført at ethvert krav på

Side:685

erstatning for skade ved avledning av vann fra veien gjennom grøften over saksøkerens eiendom må være oppgjort ved den erstatning som ble ytet da veien i sin tid ble anlagt, at kravet selv om det i sin tid ikke ble gitt grunneieren noen sådan erstatning, må være bortfalt ved grunneierens passivitet, og at det ville føre til uholdbare tilstander om veivesenet (eller en annen ekspropriant) skulle kunne avkreves tilleggserstatning for skader mange år etter veiens anlegg (ekspropriasjonen), skader som var en naturlig følge av veianlegget, og som grunneieren måtte forutse, skal retten henvise til den forannevnte høyesterettsdom i Rt-1940-561 flg. (se særlig annenvoterendes dissenterende votum 563, som ikke fikk medhold av Høyesteretts flertall) og til høyesterettsdom i Rt-1934-233 flg.

Når saksøkte har anført, at det hvis grøften er blitt påført skade, ikke skyldes vann fra veien (veilegemet), men vann som gjennom veigrøften (og for den nye veigrøfts vedkommende gjennom stikkrennen) er avledet fra de eiendommer som støter til veien, skal retten henvise til Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1937-903, hvoretter veilovens §38 ikke bare får anvendelse på vann som faller på selve veilegemet, men også på vann som oppsamles i veigrøftene fra tilstøtende eiendommer.

Spørsmålet blir derfor om det er påført saksøkerens eiendom skade ved vann som er avledet fra veien gjennom grøften. Retten må etter besiktigelsen av grøften anse det bevist at vannet fra veien har gravet ut grøftens sider og avleiret sand og grus i bunnen av grøften, liksom retten ikke finner grunn til å betvile at vannet fra grøften under ekstraordinær stor vannføring har strømmet inn i saksøkerens brønn og forurenset denne. Retten antar imidlertid at dette har vært en engangsskade som skyldtes de voldsomme regnskyll sommeren 1951, og at skaden ikke vil gjenta seg (bortsett fra under ekstraordinære regnskyll) hvis saksøkeren gjenoppretter den tidligere tilstand ved en hensiktsmessig opprenskning av grøften og helst også fyller en del kult i grøftens bunn for å, unngå at grøftevannet graver ut sand og jord fra grøftekantene. Utgiftene hermed har saksøkeren krav på å få erstattet av saksøkte, og retten finner skjønnsmessig å kunne sette denne erstatning til kr. 1000,00. - - -