RG-1955-246
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1954-11-27 |
| Publisert: | RG-1955-246 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. november 1954 i kjæremålssak nr. 44/1954 B |
| Parter: | Villas Ravn m.fl. (overrettssakfører Brynjulf Vik) mot 1. Statens Vegvesen v/Samferdselsdepartementet (overrettssakfører Reidar Hamsund), 2. Nordland fylkesvegvesen v/fylkesmannen i Nordland. |
| Forfatter: | Lagdommerne Sigmund Walen, Astrup Rindahl, Harald Loe |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §29, §38, Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §388, §403, Skjønnsprosessloven (1917) |
Steigen herredsrett avsa den 21. september 1954 kjennelse med slutning:
«1. Saksøkte nr. 2, Norland fylkesveivesen ved fylkesmannen i Nordland frifinnes.
2. I forholdet mellom saksøkerne og saksøkte nr. 1, Statens veivesen v/Samferdselsdepartementet, forkastes klagen for så vidt angår de krav som er nevnt under punktene 1, 2, 3, 4, 5, 7 og 8 i skjønnsbegjæringen av 29. mai 1954.
Side:247
3. Spørsmålet om størrelsen av erstatningskravene for skader påført saksøkernes eiendommer ved anbringelse av snøskjermer henvises til skjønn i mangel av minnelig overenskomst.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Saksforholdet fremgår av kjennelsen.
Saksøkerne - 38 grunneiere i Evenes herred - har i rett tid påkjært kjennelsen. De gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det gjelder en riksvei og derfor har frifunnet fylkeskommunen.
Så vel veikart som veiskilt viser at saksøkerne Villas Ravn og Petter Klæboe-Andreassen med sine skadede eiendommer støter til fylkesvei nr. 797. Fylkesveivesenet har frafalt sin første påstand om frifinnelse og påstått klagen forkastet, og har således indirekte innrømmet at det er part i saken.
Herredsretten har videre tatt feil når den har opprettholdt underskjønnets avvisning av kravene om fastsettelse ved skjønn av erstatningen for skader ved at vann som veivesenet har ledet bort er gitt avløp over tilstøtende eiendommer - skjønnsbegjæringens pkt. 4 og 5 -. Veilovens §38 gjelder i sin alminnelighet, og ikke bare i forbindelse med selve anlegget av veien.
Det er lagt ned påstand:
«1. Steigen herredsretts kjennelse hvorved Nordland fylkesveivesen ble frikjent, oppheves.
2. De i skjønnsbegjæringen oppførte poster 4 og 5 om erstatninger for vannskader, herunder også vannskader ved unnlatelse av å anbringe nødvendige overganger med tilfredsstillende veigrøfter og stikkrenner, fremmes og avgjøres ved skjønn som i veiloven bestemt, i forbindelse med skjønnet om skader på grunn av snøskjærmer som bestemt ved herredsrettens kjennelse.
3. Statens veivesen og Nordland fylkesveivesen ilegges saksomkostninger til saksøkerne.»
Statens Vegvesen v/Samferdselsdepartementet og Nordland fylke v/fylkesmannen i Nordland er underrettet om kjæremålet.
Statens Vegvesen gjør vesentlig gjeldende at veilovens §38 bare tar sikte på skade i forbindelse med nyanlegg. Vannskader fra vei som ikke har noen tilknytning til nyanlegg av vannledninger, stikkrenner etc., må søkes erstattet gjennom vanlig søksmål. Hvis veivesenet benytter seg av sin rett til å lede vannet bort fra veien over tilstøtende eiendommer, gjelder dog §38. Men veivesenet har ikke ledet noe vann over tilstøtende eiendommer. Veien ble bygget i 1912, og siden er det ikke foretatt noen bortledning av vann fra veien utover tilstøtende eiendommer. Hvis vann er kommet inn på noen eiendommer, skyldes det andre forhold enn foranstaltninger foretatt av veivesenet. Hvis det påberopes at veivesenet har plikt til å sørge for at vann ikke kommer inn på eiendommene eller til å sørge for andre grøfter og stikkrenner enn de som finnes
Side:248
opparbeidet, kan dette ikke avgjøres ved skjønn etter veilovens §38.
Veivesenet har lagt ned påstand:
«Kjæremålet forkastes.
Statens Vegvesen tilkjennes saksomkostninger.»
Nordland fylke er enig i at det er uriktig at herredsretten har frifunnet fylket. En mindre del av veien som berører saksøkerne Villas Ravn og Petter Klæboe-Andreassen, er visstnok fylkesvei. Klagen til herredsretten gjaldt imidlertid bare selve avvisningsavgjørelsen, og retten hadde ikke kompetanse til å treffe realitetsavgjørelse og frifinne fylket, selv om den kom til at fylket ikke kunne være ansvarlig fordi det gjaldt riksvei. For øvrig var det bare lagt ned påstand om avvisning. Det antas at lagmannsretten må kunne oppheve herredsrettens frifinnelse av fylket og ta standpunkt til avvisningsspørsmålet i sin helhet overfor fylket uten å hjemvise saken til ny behandling ved herredsretten. - Herredsrettens endelige avgjørelse av avvisningsspørsmålet overfor veivesenet må av lagmannsretten kunne endres til også å omfatte fylket.
Det har lagt ned påstand:
«1. Steigen herredsretts kjennelse av 21. september for så vidt gjelder frifinnelse av Nordland fylke oppheves.
2. Skjønnets avgjørelse av avvisningspåstanden opprettholdes, bortsett fra pkt. 6 - skader på grunn av snøskjermer. For øvrig forkastes kjæremålet.
Partene bærer selv sine saksomkostninger.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Herredsrettens kjennelse vil bli å oppheve for så vidt Nordland fylke er frifunnet, da partene er enige om dette. I stedet for å hjemvise avvisningsspørsmålet til avgjørelse av herredsretten antas det at hensynet til saksøkerne ikke taler mot at lagmannsretten tar spørsmålet opp til behandling, jfr. tl. §403, 2. ledd smh. med §388.
Når det gjelder punkt 6 i skjønnsbegjæringen - skader påført ved anbringelse av snøskjermer - slutter lagmannsretten seg til herredsrettens anførsler. Fylket er for øvrig enig i at skjønnsbegjæringen for så vidt tas til følge.
Lagmannsretten antar at veilovens §29 bare gjelder skader som oppstår i forbindelse med selve anlegget av veien. Det vises til avgjørelser i Rt-1940-561 og 1952 1151, hvor denne oppfatning er fastslått av Høyesterett. Med selve anlegget av veien antas å måtte likestilles senere ombyggelse eller utvidelse av veien. De skader som er nevnt i skjønnsbegjæringen under pkt. 1, 2, 3, 7 og 8, er imidlertid ikke voldt ved anlegget av veien, men er for pkt. 3 og 7 så vidt skjønnes en følge av veitrafikken og for pkt. 1, 2 og 8 så vidt skjønnes voldt i forbindelse med vedlikeholdet av veien, særlig om vinteren.
Lagmannsretten kan ikke se at det i veiloven er hjemmel for å få avgjort ved skjønn spørsmålet om erstatningsplikt og
Side:249
erstatning for slike skader. Grunneierne har imidlertid ikke påkjært avgjørelsen for så vidt overfor veivesenet, og lagmannsretten forstår påstanden slik at de heller ikke lenger overfor Nordland fylke fastholder skjønnsbegjæringen for så vidt angår disse punkter.
Når det gjelder vannskader som omhandlet i veilovens §38, synes disse å stå i en noe annen stilling. Veivesenet har etter denne bestemmelse adgang til å lede vann bort fra en vei med avløp over tilstøtende eiendommer når som helst det måtte finnes påkrevet - altså også som et ledd i vedlikeholdet av veien. I foreliggende tilfelle hevder grunneierne at de er påført vannskader på grunn av følgende forhold:
Veivesenet har både da veien ble anlagt og i forbindelse med de mange senere utvidelser av veibanen forsømt å anlegge nødvendige antall stikkrenner hvor veibanen hindrer vannets opprinnelige og naturlige avløp. Fra de stikkrenner som er anbrakt, ledes vannet til dels fritt ut over nedenfor liggende eiendommer, idet veivesenet har forsømt å opparbeide avløpsgrøfter fra utløpet av stikkrennene. Veivesenet har også forsømt å holde vedlike veigrøfter, og disse er under utvidelsene og vedlikeholdet av veibanen stadig gjort grunnere og er til dels lagt helt igjen. Vannskadene refererer seg således dels til selve anlegget av veien med grøfter og stikkrenner, og dels til de senere utvidelser av veibanen. Vannet har voldt skade på åker og eng. Det har bevirket isbelegg om vinteren og isbrann om våren, som har ødelagt gresset, og det har gjort engen sumpig slik at det har voldt ulempe under innhøstingen. Skadene er voldt dels ved at veivesenet som nevnt har ledet vannet gjennom stikkrenner med fritt avløp utover nedenfor liggende eiendommer, og dels ved at vannet på grunn av veianlegget og veivesenets forsømmelser selv har tatt avløp over eller flommet utover tilstøtende eiendommer. Det hevdes at skadene og ulempene er årlig tilbakevendende.
Lagmannsretten antar at disse vannskader som er angitt under pkt. 4 i skjønnsbegjæringen, må sees i sammenheng med pkt. 5 og muligens også pkt. 7 som omhandler henholdsvis «skader påført ved unnlatelse av å anbringe nødvendige veioverganger med grøfter og stikkrenner», og «skader ved ødeleggelse av avlinger».
Lagmannsretten kan ikke finne at det hverken i veilovens §29 eller §38 er hjemmel for å kreve skjønn over de påståtte vannskader. Det synes å fremgå at vannskadene først har gjort seg gjeldende etter hvert og ikke er oppstått i forbindelse med selve anlegget av veien eller de senere utvidelser av veibanen, jfr. den nevnte avgjørelse i Rt-1952-1151, som gjaldt flomskade på jord, og hvor det - slik som også i foreliggende tilfelle - var tvist om vannskadene overhodet hadde noen forbindelse med veien. Jfr. også den nevnte avgjørelse i Rt-1940-561, hvori det er gitt uttrykk for at veilovens §29 bare vil være anvendelig, hvor det skadevoldende forhold
Side:250
og skaden følger noenlunde snart etter hverandre. Spørsmålet om vannskadene skyldes at veianlegget er mangelfullt fra først av eller på grunn av dårlig vedlikehold eller andre forsømmelser fra veivesenets side og om ansvar kan oppstå av den grunn, synes å være dårlig egnet til avgjørelse ved lensmannsskjønn, fordi det ofte vil kunne oppstå vanskelige bevis- og vurderingsspørsmål. Lagmannsretten antar at veilovens §29 også må gjelde for skade som er voldt ved at vann i forbindelse med selve anlegget av veien, f. eks. ved anlegg av stikkrenner, er blitt ledet bort og over tilstøtende eiendommer. Det synes naturlig å se en slik skade som en anleggsutgift, som det av hensyn til anleggsoppgjøret er nødvendig å få fastslått så snart som mulig, og som derfor må være undergitt regelen om et års foreldelse. Når det derimot gjelder vann som senere og av hensyn til veitrafikken må ledes bort fra veien, antas veilovens §38 å komme til anvendelse. Det er det imidlertid ikke spørsmål om i dette tilfelle. Veilovens §38 gjelder vann som skal ledes bort og som gis avløp over tilstøtende eiendommer. Det forutsettes således tydeligvis en positiv handling fra veivesenets side, og det antas derfor ikke å kunne være plass for å tolke bestemmelsen slik at den også skal gjelde skader som oppstår ved vann som selv har tatt seg avløp over eller fra veien.
Etter dette vil skjønnsbegjæringen også når det gjelder Nordland fylke bli å avvise for så vidt angår vannskadene. Når det gjelder veivesenet vil herredsrettens kjennelse bli stadfestet for så vidt angår kravet om skjønn i anledning av vannskadene.
Lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke hør tilkjennes for herredsrett og lagmannsrett. Veilovens bestemmelser er ikke klare, og det var fyldestgjørende grunn for partene til å få tvisten prøvet i to instanser.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Steigen herredsretts kjennelse av 21. september 1954 oppheves for så vidt angår pkt. 1 i slutningen.
Skjønnsbegjæringen avvises fra skjønn for så vidt angår Nordland fylke og kravet på erstatning på grunn av vannskader, men henvises til skjønn for så vidt angår skade ved anbringelse av snøskjermer.
Herredsrettens kjennelse stadfestes for å vidt angår kravet om skjønn overfor Statens Vegvesen på grunn av vannskader.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Erling Bauge):
De 38 saksøkere er grunneiere i Evenes. De har reist skjønnssak mot: 1. Statens Vegvesen v/Samferdselsdepartementet, og 2.
Side:251
Nordland fylkesvegvesen v/formannen i styret herr fylkesmannen i Nordland, Bodø.
I skjønnsbegjæringen av 29. mai 1954 er det anført at saken gjelder krav om skjønnsmessig godtgjørelse for følgende skader som det ikke er oppnådd enighet om
1. Gjerdeskader, vesentlig forøvet ved brøytebiler vinteren 1953.
2. Gjenfylling med snø av oppmåkede veioverganger.
3. Skader og ulemper ved sten- og støvplager fra veien.
4. Vannskader på eiendommene.
5. Skader påført ved unnlatelse av å anbringe nødvendige veioverganger med grøfter og stikkrenner.
6. Skader påført ved anbringelse av snøskjermer.
7. Skader ved ødeleggelser av avlinger.
8. Forskjellige andre skader (på portstolper, grinder, stakitt, trapper etc.).
Kravet om skjønn ble fremsatt i henhold til veilovens §29 og §61, jfr. skjønnslovens 1. kapitel. - - -