Rt-1952-1151
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1952-10-11 |
| Publisert: | Rt-1952-1151 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 184 B/1952 |
| Parter: | Gunnar Børseth (overrettssakfører J. Hoås) mot Statens vegvesen v/vegsjefen i Nord-Trøndelag fylke (overrettssakfører Fridtjov Heggstad). |
| Forfatter: | Skau, Dæhli, Nygaard |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §29, Veiloven (1912), Tvistemålsloven (1915) §383, §384, §403 |
Dommerne Skau, Dæhli og Nygaard.
Gårdbruker Gunnar Børseth, Hegra, led høsten 1947 skade på sin eiendom ved at en del av hans jord under flom ble tatt av elven. Han mente at skaden skyldtes anlegget av ny riksvei fra Stjørdal til Meråker og begjærte i september 1948 skjønn etter veiloven. I skjønnsbegjæringen var som saksøkt oppgitt «Nord-Trøndelag fylkes vegvesen og eventuelt Hegra kommune». Da skjønnet ble holdt i desember 1948, var veivesenet blitt strøket som saksøkt. Skjønnet gikk ut på at Hegra kommune skulle betale Børseth en erstatning på ca. kr. 3800,00. Begge parter begjærte overskjønn, og kommunen begjærte innkalt veivesenet. Deretter ble overskjønnssaken hevet således at underskjønnet falt bort i sin helhet, og Børseth fremsatte i juli 1949 skjønnsbegjæring, denne gang med Statens veivesen som saksøkt. Det ble avsagt kjennelse om at det første underskjønn av desember 1948 var rettsgyldig og at nytt underskjønn om samme skade ikke kunne holdes. Etter klage opphevet herredsretten kjennelsen og bestemte at skjønnet skulle fremmes. Lagmannsretten kom til et annet resultat og tok ikke skjønnsbegjæringen til følge.
Høyesteretts Kjæremålsutvalg uttalte bl.a.:
«Kjæremålsutvalget finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om veilovens §29 er slik å forstå at spørsmålet om erstatningsplikt foreligger, i alle tilfelle skal avgjøres av de alminnelige domstoler - jfr. dommer Larssens dissens i kjennelsen referert i Rt-1936-622. Om man vil anta at skjønnet etter veilovens §29 er kompetent til å avgjøre også om erstatningsplikt foreligger, et spørsmål som etter utvalgets mening er særdeles tvilsomt, så synes det naturlig å begrense denne kompetanse til saker angående skade som oppstår i forbindelse med selve anlegget av en vei, og hvor erstatningsplikten normalt vil være på det rene, jfr. lovens uttrykk «skade som det påhviler enten vedkommende kommuner eller anlegg å erstatte - - -.» En støtte for denne oppfatning finner utvalget i den høyesterettsdom som er referert i Rt-1940-561. I det foreliggende tilfelle er det omtvistet om den voldte skade overhodet har noen forbindelse med veien.
Side:1152
Konsekvensen av den lovtolkning som etter utvalgets oppfatning er den riktige, og hvoretter en tvist som den foreliggende hører inn under de ordinære domstoler, må imidlertid bli at saken av utvalget ex officio avvises fra skjønn, tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 2, jfr. §383 annet ledd, jfr. §403 annet ledd.
Etter utvalgets tolkning av veilovens §29 blir det de alminnelige foreldelsesregler som kommer til anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, jfr. dommen av 1940.»