RG-1960-225
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1959-10-24 |
| Publisert: | RG-1960-225 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 24. oktober 1959 i ankesak nr. 310/1959 |
| Parter: | Hjula Veveri A/S' konkursbo (høyesterettsadvokat Nils Ustvedt) mot R.K. Rivdal (høyesterettsadvokat R.A. Riekeles). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Tessem, kst lagdommer Sigurd Fougner Hagen, kst dommer lagdommer Fr Hassel |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skifteloven (1930) §22, Arbeidervernloven (1956) |
Salgssjef R. K. Rivedal anmeldte krav på pensjon i Hjula Veverier A/S' konkursbo.
Oslo skifterett, Akeravdelingen, avsa 19. mai 1959 kjennelse med denne slutning:
«R. K. Rivedal anerkjennes som uprioritert kreditor i Hjula Veverier A/S' konkursbo for kr. 192 520.
I saksomkostninger betaler Hjula Veverier A/S' konkursbo til R. K. Rivedal innen 2 uker fra denne kjennelses forkynnelse kr. 250.»
Saksforholdet fremgår av skifterettens kjennelse.
Hjula Veverier A/S' konkursbo har i rett tid påanket kjennelsen til lagmannsretten. Konkursboet mener at skifteretten har tatt feil når den har anerkjent salgssjef Rivedal som fordringshaver i boet for de pensjoner eller den kapitaliserte verdi av de pensjoner som er påløpt etterat Hjula Veverier A/S den 30. oktober 1957 innstillet sine betalinger og gikk konkurs. Det var et ledd i selskapets rasjonaliseringsplaner at Rivedal gikk av med pensjon. Pensjonsytelsens karakter tilsier at han ikke kan kreve pensjonsytelsen under alle forhold. Det må således
Side:226
være en relevant forutsetning at bedriften er i virksomhet. De synspunkter som er lagt til grunn i høyesterettsdom i Rt-1931-81 må føre til, at Rivedal ikke er dividendeberettiget i boet for pensjonskravet. Saksforholdene i høyesterettsdommer i Rt-1934-70, 77 og 81 er ikke analoge med saksforholdet i nærværende sak, idet spørsmålet der var om funksjonærer var dividendeberettiget for avsatte beløp til pensjonsordning.
Rivedal kommer ikke i noen ugunstigere stilling enn de andre funksjonærer om han ikke får dividende. Han kunne oppsies med 3 måneders varsel og arbeidervernloven ville neppe beskyttet ham mot sådan oppsigelse. Men selv om arbeidervernloven beskyttet ham, ville han i høyden fått lønn i 1/2 år. Rivedal kommer tvert imot - hvis han blir dividendeberettiget - i en gunstigere stilling enn andre funksjonærer som nærmet seg pensjonsalderen og som ingen pensjon får.
Mot kravets størrelse gjøres det subsidiært ingen innvending.
Hjula Veverier A/S' konkursbo har nedlagt sådan påstand:
«1. Salgssjef R. K. Rivedal anerkjennes ikke som kreditor i Hjula Veverier A/S' konkursbo.
2. Salgssjef R. K. Rivedal dømmes til å betale konkursboet saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»
Ankemotparten, salgssjef R. K. Rivedal har tatt til gjenmæle og har nedlagt sådan påstand:
«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Hjula Veverier A/S' konkursbo dømmes til å betale sakens omkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»
Rivedal henholder seg i det vesentlige til skifterettens kjennelsesgrunner.
Han presiserer at pensjonsavtalen var en gjensidig bebyrdende avtale. Selskapet fikk Rivedal til å fratre før han ble 70 år mot å yte ham og eventuelt hans enke pensjon. Da avtalen ble inngått var det på det rene at selskapet var i økonomiske vanskeligheter. Når selskapet da påtok seg pensjonsforpliktelsene uten noen begrensning, kan man ikke si at det foreligger endrede forhold som bevirker at selskapet ikke lenger er bundet av avtalen, når det innstiller sine betalinger.
For lagmannsretten har salgssjef Rivedal avgitt partsforklaring. Som nytt dokument er fremlagt bostyreinnberetning i Hjula Veverier A/S' konkursbo, datert 12. mars 1959.
Saken foreligger for lagmannsretten i vesentlig samme skikkelse som for skifteretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse, idet man skal tilføye følgende:
Rivedal hadde vært i tjeneste hos Halvor Schou fra 1922 og gikk i 1955 over i Hjula Veverier A/S, da dette ble stiftet og opptok Halvor Schous firma. Som et ledd i rasjonaliseringen for å begrense utgiftene inngikk Hjula Veverier A/S pensjonsavtalen med Rivedal, som hadde ca. 5 år igjen til vanlig aldersgrense
Side:227
70 år. Selskapet sparte på denne måten differansen mellom Rivedals lønn kr. 28 000 og pensjonen kr. 14 000 dvs. kr. 14 000 pr. år i ca. 5 år.
Den inngåtte avtale gir etter sin ordlyd Rivedal et ubetinget krav på selskapet, og spørsmålet blir om man skal fortolke avtalen slik at den er avhengig av selskapets likviditet eller fortsatte drift.
Det må ansees på det rene at Hjula Veverier A/S var i økonomiske vanskeligheter da pensjonsavtalen ble inngått. Man viser i denne forbindelse til den fremlagte bostyreinnberetning. Hvis selskapet hadde villet gjøre avtalen betinget av solvens eller fortsatt drift, burde det sørget for at denne begrensning var kommet til uttrykk i avtalen. Da så ikke er gjort, finner man ikke å kunne fortolke pensjonsavtalen således at selskapets forpliktelser skulle opphøre i tilfelle av at det gikk konkurs.
Når skifteretten sier at dens avgjørelse antas å være i full overensstemmelse med høyesterettsdommer i Rt-1931-81 og Rt-1934-70, 77 og 81 vil lagmannsretten bemerke: Dommen fra 1931 trekker nærmest i retning av at pensjonskravet ikke kan gjøres gjeldende i konkursboet. Det er imidlertid forskjell i saksforholdet i denne dom og i nærværende tilfelle. I nevnte dom fikk den pensjonskrevende tilsagn om pensjon i desember 1921, men først i august 1927 ble han nektet pensjon på grunn av innskrenkninger. Han hadde for øvrig bare oppebåret pensjon i tiden oktober 1921-september 1922 og mai til august 1927, idet han i det mellomværende tidsrom hadde arbeidet for daglønn. I nærværende tilfelle er imidlertid tilsagnet om pensjon gitt som ledd i begrensning av selskapets utgifter og mens selskapet var i økonomiske vanskeligheter, selv om selskapet håpet å få en ordning så det kunne komme på fote igjen. Det foreligger således ikke i nærværende tilfelle «en så inngripende og vesentlig forandring» i firmaets økonomiske forhold at «de naturlige forutsetninger for pensjonsløftets forbindende kraft ikke lenger er tilstede...» I nærværende tilfelle er pensjonsavtalen inngått i full bevissthet om selskapets vanskelige økonomiske stilling. Dommen fra 1931 finnes derfor ikke avgjørende for nærværende sak.
For så vidt angår de nevnte dommer fra 1934 kan man ikke finne at disse er avgjørende for nærværende sak. Det dreiet seg her om et annet saksforhold, nemlig om «pensjonistene» kunne anerkjennes som uprioriterte kreditorer for de av en bank avsatte midler til pensjonsordning.
Etter dette blir skifterettens kjennelse å stadfeste.
Lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for skifteretten, idet saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for konkursboet til å la den komme for retten, jfr. tl. §172 annet ledd, jfr. skiftelovens §22.
Man finner at ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til hovedregelen i tl. §180, 1. ledd. Disse settes til kr. 600.
Side:228
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Skifterettens kjennelse stadfestes, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hjula Veverier A/S' konkursbo til R. K. Rivedal 600 - sekshundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.