RG-1962-245

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1961-07-10
Publisert:	RG-1962-245
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 10. juli 1961 i ankesak nr. 148/1959
Parter:	1. Lars Blindheim, 2. Forsikringsselskapet Storebrand, Bergen (høyesterettsadvokat Nikolai Helseth) mot Hanna Kruse (overrettssakfører Sverre Lied).
Forfatter:	Lagdommerne E. Midelfart, Harald Diesen, sorenskrive Rich. Tønnessen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Motorvognloven (1926) §11, §30, Motorvognloven (1926), Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §28, Arbeidervernloven (1956) §5, Arbeidervernloven (1956), Bilansvarslova (1961) §1, §4, Bilansvarslova (1961)

Den 16. februar 1954 kjørte lastebileier Lars Blindheim med sin lastebil T-12040 en sildenot fra Spjelkavik til Stornespiren i Ålesund hvor noten skulle hentes av en av snurperen Ertnan's notbåter. Under arbeidet med å ta noten fra lastebilen og ned i notbåten. ble noten ført over en rull som var montert på siden av bilen. Rullen var foran festet i en trekarm som igjen var festet oppe på lastekarmens forreste del. Under lossearbeidet løsnet denne karm hvori rullen var festet. Karmen falt ned på kaien og videre ned i notbåten hvor en av mannskapet, Johannes Kruse, ble rammet i hodet. Kruse besvimte ikke, men han ble brakt til Ålesund Sykehus hvor et sår i hodet ble suturert med 13 sting.

Johannes Kruse ble den 25. juli 1955 innlagt i Rikshospitalets nevrologiske avdeling hvor han døde av hjerneblødning den 10. august samme år. En tid senere, våren 1956, fremsatte hans enke, Hanna Kruse, krav om erstatning for tap av forsørger overfor Lars Blindheim og bilens ansvarsforsikrer, Storebrand, idet hun hevdet at det var årsakssammenheng mellom Kruses skade den 16. februar 1954 og den hjerneblødning som han døde av ca. 1 1/2 år senere.

Med hensyn til saksforholdet for øvrig vises til Ålesund byretts dom av 16. juni 1959 med slik slutning:

«1. Den fru Hanna Kruse tilkommende erstatning for tapt forsørger ved den i saken omhandlede ulykke fastsettes til kr. 100 000. Herav betaler Lars Blindheim og Forsikringsselskapet Storebrand en for begge og begge for en til fru Hanna Kruse kr. 27 868 med 4 % rente fra 15. februar 1958 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lars Blindheim og Storebrand har påanket denne dom til lagmannsrett.

De gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at det var årsakssammenheng mellom uhellet den 16. februar 1954 og Johannes Kruses død den 10. august 1955. Så lang tid som det

Side:246

her er gått mellom uhellet og dødsfallet, og i betraktning av at Kruse kunne fortsette sitt arbeid etter uhellet - han deltok således også i vintersildfisket 1955 - må det kreves at det fra fru Kruses side fremskaffes et sterkt bevis for en slik årsakssammenheng. De sannsynlighetsbetraktninger som foreligger fra de oppnevnte sakkyndige, kan etter de ankende parters mening ikke ansees som tilstrekkelig bevis.

I forbindelse med spørsmålet om årsakssammenheng, har de ankende parter subsidiært anført at det allerede i tiden før uhellet var konstatert høyt blodtrykk hos Kruse, som derfor må antas å være disponert for hjerneblødninger. Selv om det må antas å være en årsakssammenheng mellom den skade Kruse fikk den 16. februar 1954 og hans senere død, må en gå ut fra at denne tidligere disposisjon for hjerneblødning har vært en samvirkende årsak til dødsfallet, hvilket må lede til at de ankende parter under enhver omstendighet bare kan bli ansvarlig for en del av det tap fru Kruse og hennes barn har lidt.

De ankende parter har videre gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den er kommet til at skaden er voldt under «bruken av motorvogn», slik at den objektive erstatningsregel i motorv.l. §30 første ledd får anvendelse. Det foreligger ikke her noen skade som følge av egenskaper, typisk for en motorvogn, og det bestrides at den foreliggende rettspraksis angående forståelsen av lovens uttrykk «bruken av motorvogn», gir grunnlag for en så vidt vid tolkning av nevnte uttrykk som en anvendelse av loven i dette tilfelle ville føre til.

Videre hevder de ankende parter at byretten har tatt feil når den er kommet til at Kruse ved anledningen ikke kunne ansees som medhjelper, og det er også feil når byretten har funnet at det har foreligget et uaktsomt forhold fra Blindheims side.

Med hensyn til byrettens fastsettelse av erstatningens størrelse, vil ikke de ankende parter bestride at fru Kruses og Rikstrygdeverkets samlede tap hittil og i fremtiden når opp i de fastsatte kr. 100 000, men de hevder at en utmåling av erstatningen i overensstemmelse med de retningslinjer som er gitt i strl.ikrl. §21, må føre til at erstatningen må fastsettes til et langt lavere beløp.

For Storebrands vedkommende må ansvaret under enhver omstendighet være begrenset til kr. 20 000, overensstemmende med den hos politiet innleverte garantierklæring som ikke, slik som antatt av byretten, gir uttrykk for noe udelt ansvar, men som i overensstemmelse med kravene i motorv.l. §11, begrenser personansvaret til kr. 20 000 for hver skadet person.

De ankende parter har også gjort gjeldende at byretten i et tilfelle som dette, hvor kravet gjelder fremtidige tap, feilaktig har tilkjent renter fra saksanlegget. Dette er i strid med rettspraksis.

Lars Blindheim og Forsikringsselskapet Storebrand har for lagmannsretten påstått frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for begge retter.

Fru Hanna Kruse har tatt til motmæle.

Side:247

Hun har for lagmannsretten som for byretten erholdt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer. Hun mener byrettens dom er riktig og påstår stadfestelse av dommen, dog således at det offentlige tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Under ankeforhandlingen har Lars Blindheim gitt partsforklaring. Hanna Kruse har ikke vært til stede.

Som nye medisinske sakkyndige for lagmannsretten har vært oppnevnt overlege dr. med. Eero Hillbom, Helsingfors, og professor dr. med. Sigvald Refsum ved Rikshospitalets nevrologiske avdeling.

Overlege Hillbom har på grunnlag av en gjennomgåelse av de foreliggende dokumenter anført følgende:

«I medicinsk litteratur anses førekomsten av s.k. traumatisk senapoplexi vara mycket sällsynt och det finns forskare, som anser att den totalt saknar praktisk betydelse, även om man i undantagsfall med sannolikhet bør erkänna orsakssammanhanget mellan hjärnskada och senare därpå føljande apoplexi. På grund av erfarenheter beträffande krigsskadade hjärninvalider i Finland torde företeelsen dock icke vara alldeles sällsynt. Det förekommer tydlig progression av det neurologiska fyndet utan att annan neurologisk sjukdom kan konstateras även många år efter skadan. Dette konstaterades i ca. 5 % av fallen under en observationstid på ca. 15 år, varav litet mer än hälften har haft ett apoplektiskt förlopp. Relativt ofta har man kunnat konstatera eller åtminstone med sannolikhet antaga, att orsaken har varit trombos eller blødning i det av traumat skadade hjärnpartiet. Det år också tydligt att detta inträffar desto oftare ju svårare skadan har varit. Bland lindriga skador kunde det inte finnas ett ende fall av apoplektisk progrediens medan det bland de medelsvårt skadade förekom i 1,5 % och bland de svårt skadade i 11,1 %. Någon tidsbegränsning angående mellantid mellan olycksfall och apoplexi kunde däremot inte anses berättigad. Det har inte heller visat sig att blodtrycksförhöjning skulle vara särskilt vanlig hos hjärnskadade, och anmärkningsvärt är att den inte förekommer oftare hos svårt skadade än lindrigt skadade.

I fallet Kruse frågar man sig om det har rört sig om en lindrig eller medelsvår skada. En svår skada har det väl i något fall inte kunnat vara, då ingen medvetslöshet och ingen sjukhusbehandling har förekommit, och då arbetsförmågan snart efter skadan har varit relativt god. Någon större intracraniell blødning vare sig i hjärnan eller hjärnhinnorna har tydligen ej heller uppstått, men smärre contusionshärdar med smärre blødningar år väl mycket möjliga till och med sannolika. Detta synes mig sannolikt på grund av att den skadade inte blev återställd, men företedde sympton på störd hjärnverksamhet under hela tiden tills de första tecknen på apoplexi yppade sig. Det har således inte rört sig om en enkel commotion, men ändå en i det närmaste lindrig eller högst medelsvår skada. Då det inte har gjorts obduktion och då det saknas upplysning om vilkendera sidan av huvudet som drabbats, år det

Side:248

mycket svårt att gissa sig til den närmare arten eller utbredningen av skadan, och det år möjligt, att den har varit svårare än man antar. Man frågar sig även, om den skadade har lidit av annan sjukdom, som har kunnat förorsaka apoplexin. Det har tillfälligtvis flere år före skadan konstaterats en lindrig blodtrycksförhöjning, men intet talar för at här före skadan skulle ha förekommit någon sjukdom som i allmänhet förorsakar blodtrycksförhöjning. Det betydligt högre blodtrycket som senare konstaterats, torde sannolikt vare i samband med de apoplektiska insulterna och har tydligen bidragit till den olyckliga utkomsten. En dispotion till blodtrycksförhöjning kan väl däremot sannolikt anses ha varit förhanden och det år möjligt, att det tunga arbetet under svaghetstillståndet efter skadan har bidragit till ytterligare förhöjning av det.

Konklusion:

Det måste anses, att Kruses skada sannolikt har varit relativt lindrig och att sannolikheten för att hans apoplexier skulle direkt ha varit förorsakade av denna skada, år mycket liten, men att man dock inte helt och hållet kan förneka möjligheten till orsakssammanhang. Däremot har skadan sannolikt nog bidragit till uppkomsten av de omständigheter, som ledde till den till döden förande sjukdomen.»

Fra professor dr. med. Sigvald Refsums erklæring hitsettes:

«Det fremgår ikke av de foreliggende opplysninger at Johannes O. Kruse hadde hatt noen alvorlig sykdom eller alvorlig skade før ulykken den 16. februar 1954. Distriktslæge Kaare Idland, Innsmøla, opplyste i sin ansøkning om plass for Kruse i Rikshospitalets Nevrologiske avdeling (datert 7. juni 1955) at Kruses blodtrykk i 1947 var målt til 160/80, og ved undersøkelsen 5.-6. juni 1956 til 180/100.

Hendelsesforløpet ved ulykken fremgår av vidneforklaringene. Kruse ble rammet i hodet av en lastebilkarm, 50-60 kg tung, og han ble ifølge distriktslæge Idlands forklaring i retten, angivelig sydd i hodet med 13 sting (Ålesund sykehus). Det er vanskelig å gjøre seg opp noen bestemt mening om hvor betydelig den umiddelbare hodeskade har vært. Det syntes ikke å ha oppstått noe helt bevissthetstap, iallfall ikke av noen varighet ifølge de foreliggende vidneuttalelser.

Således forklarer 7. vitne, Bjarne Fredriksen, ifølge Særutdraget p. 11: «Kruse besvimte ikke, men han var ikke klar i hodet, etter hva vitnet kunne skjønne, umiddelbart etter at han hadde fått gavlen utover seg. Kruse ble kjørt til Ålesund sykehus med en gang.»

3. vitne, Andreas Sandvik, forklarer ifølge særutdraget p. 8:

«Kruse gikk forøvrig til køys og lå noen dager. Da Kruse ble arbeidsdyktig igjen, fortalte han vitnet at han ikke hadde husket noe fra han fikk slaget i hodet til han var kommet opp på kaien.»

6. vitne, Kristian Stensønes, uttaler ifølge særutdraget p. 11:

«Johannes Kruse besvimte ikke av slaget. Han ble stående å

Side:249

svaie en stund før han ble grepet og ført opp på kaia.» Samme vitne forklarer (særutdraget p. 11): «Vitnet hørte flere ganger i løpet av sesongen at Johannes Kruse klaget over smerter i hodet. Han deltok ellers i forefallende arbeid ombord, men Kruse virket mere stillferdig og tilbakeholdende enn før.»

Disse opplysninger tyder på at hodeskaden umiddelbart har medført en b evissthetsforandring med amnesti (hukommelsestap for ulykken) og videre at den muligens har medført varige skadevirkninger.

Av stor betydning for den medisinske vurdering av skadens følger er de opplysninger som fru Hanna Kruse gir (særutdraget p. 16): «Kruse kom hjem i slutten av februar 1954 etter at fisket var slutt. Hun kan ikke huske noen bestemt dato, men noen dager etter at han var kommet hjem, sa hun en kveld til ham etter at han hadde lagt seg at hun hadde gjemt noen blad som Kruse fulgte med en føljetong i. Han svarte da at han ikke klarte å lese fordi bokstavene danset for øynene på ham etter ulykken han hadde vært utsatt for. Han husket heller ikke hvad han tidligere hadde lest av føljetongen.

Avhørte syntes også at Kruse hadde tapt seg og han snakket også annerledes enn han hadde gjort før han drog på fiske. Når han snakket og spesielt når han ble ivrig var det som om ordene kom bort for ham. Dette følte også Kruse på seg selv, og en kveld de var buden ut uttalte han at han ikke hadde noe lyst til å gå på grunn av at det var så vanskelig å snakke.

Kruse beklaget seg aldri overfor avh. om at han hadde ondt noe sted, men han uttalte at han var stiv i nakken.

På grunn av hukommelsessvikt og at han selv følte seg litt rar oppsøkte han dr. Schnitler i Trondheim.»

De symptomer som her skildres tyder på nedsatt innprentningsevne, nedsatt konsentrasjonsevne og nedsatt hukommelse og er karakteristiske symptomer på hjerneskade. Dertil kommer talevanskeligheter som også må oppfattes som uttrykk for en hjerneskade. - - -

Ved innleggelsen i Rikshospitalets Nevrologiske avdeling klaget Kruse nettopp over disse to symptomer - talevanskeligheter og dårlig hukommelse.

Konklusjon:

Jeg er enig i den vurdering overlæge Hillbom gir i sin erklæring när han uttaler: «Någon større intracraniell blødning vare sig i hjärnan eller hjärnhinnorna har tydligen ej heller uppstått, men smärre contusionshärdar med smärre blødningar år väl mycket möliga till och med sannolika. Detta synes mig sannolikt på grund av at den skadade inte blev återställd, men företedde symptom på störd hjärnverksamhet under hela tiden tills de första tecknen på apoplexi yppade sig. Det har således inte rört sig om en enkel commotion, men ändå en i det närmaste lindrig eller högst medelsvår skada. Då det inte har gjorts obduktion och då det saknas upplysning om vilkendera sidan av huvudet som drabbats, år det mycket svårt att gissa sig til den närmare arten

Side:250

eller utbredningen av skadan, och det år möjligt, att den har varit svårare än man antar.»

Jeg er tilbøyelig til å ville understreke den mulighet overlæge Hillbom gir uttrykk for når han uttaler at den umiddelbare skadevirkning kan ha vært større enn man ville være tilbøyelig til å anta, bl.a. på grunn av opplysningene om at der ikke inntrådte noe fullstendig bevissthetstap i forbindelse med ulykken.

Jeg er i det vesentlige enig i den vurdering som er gitt av de sakkyndige - professor dr. med. Einar Blegen og professor dr. med. Georg H. Waaler - i deres erklæring av 13. februar 1959, og jeg er enig i den konklusjon de her gir.

Jeg mener at man må anta at der er en årsakssammenheng mellom ulykkestilfellet ved kaien i Ålesund den 16. februar 1954 og Johannes Kruse's død i Rikshospitalets Nevrologiske avdeling den 9. august 1955, selv om det ikke foreligger obduksjon og selv om ikke alle ledd i årsakssammenhengen er klarlagt.

Med hensyn til det annet spørsmål som er stillet professorene Blegen og Waaler om avdøde selv har bidratt til sykdommen ved å fortsette i sitt arbeide og derfor selv var ansvarlig - er jeg helt ut enig i den konklusjon som er gitt av de nevnte sakkyndige.»

Av andre nye dokumenter for lagmannsretten kan nevnes en uttalelse fra dr. Hein Tønder, Kristiansund, som ble konsultert av Kruse ved 4 anledninger i 1954 etter at han ble skadet.

Lagmannsretten skal bemerke:

De for byretten oppnevnte sakkyndige, professorene dr. med. Einar Blegen og Georg Waaler, kom til at det var årsakssammenheng mellom Kruses skade og hans senere død. Den nye sakkyndige for lagmannsretten, professor dr. med. Refsum, er enig i denne konklusjon, og det fremgår også av overlege Hillboms uttalelse, at man ikke kan bortse fra muligheten av at en slik årsakssammenheng er til stede.

Det er fra de ankende parters side pekt på at fru Kruse ikke ønsket utført noen seksjon etter mannens død, og at man på denne måte er blitt avskåret fra å konstatere hvor i hodet Kruse ble skadet og utstrekningen av den hjerneblødning som førte til hans død. At denne viktige undersøkelse er unnlatt må gå ut over fru Kruse. Så vidt skjønnes har imidlertid de sakkyndige ikke funnet at denne unnlatelse av seksjon har hatt noen avgjørende betydning, og lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at en på grunnlag av de sakkyndiges erklæringer må anta, at det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og dødsfallet halvannet år senere. Selv om traumatiske senblødninger så lang tid etter må ansees sjeldent forekommende ifølge de for retten fremlagte uttalelser av overlege Ingebrigtsen og professor Harbitz, må det være grunn til å anta at man her har å gjøre med et av disse sjeldne tilfelle, særlig når man tar i betraktning at Kruses omgivelser i tiden etter skaden og frem til hans død, merket tydelige forandringer i hans opptreden, forandringer som ifølge de sakkyndiges oppfatning synes å ha vært karakteristiske symptomer på hjerneskade.

Side:251

Ifølge vitnet distriktslege Idlands forklaring, fant han et noe høyt blodtrykk hos Kruse da denne en gang konsulterte ham i april 1947. Så vidt skjønnes gir ikke denne opplysning noen grunn til å anta tilstedeværelsen av disposisjoner for blodtrykkssykdom, i ethvert fall ikke i en slik utstrekning at den kan sies å ha øvet noen selvstendig innflytelse på den hjerneblødning som endte Kruses liv. Noen fordeling av erstatningen av denne grunn, slik som påstått av de ankende parter, kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke bli tale om.

Med hensyn til spørsmålet om skaden er voldt ved «bruken av motorvogn», vil lagmannsretten bemerke at den objektive erstatningsregel så vel i motorv.l. av 1912 §33, som i motorv.l. av 1926 §30, tok sikte på å trygge almenheten mot de særlige farer motorvogntrafikken førte med seg. Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at lovgivernes forutsetning for at det skulle statueres objektivt ansvar, synes å ha vært at skaden skyldtes egenskaper ved vognen som var typisk for motorvogner.

Retten er også enig med ankemotparten i at en gjennomgåelse av den foreliggende rettspraksis synes å vise at domstolene har gitt bestemmelsen i motorv.l. §30 første ledd en videre anvendelse enn forutsatt av lovgiverne, men ved samtlige avgjørelser hvor det har vært tvil om hvorvidt skaden kan sies å være voldt ved bruken av motorvogn, og hvor domstolene er kommet til at så er tilfelle, har iallfall ett av følgende forhold vært til stede:

Vognen har vært i bevegelse, motoren har vært i gang, vognen har vært ute i trafikken, slik at dens plasering har vært en medvirkende årsak til den oppståtte skade.

I nærværende sak er det på det rene at Blindheims bil sto helt stille. Motoren var ikke i gang. Blindheim hadde forlatt førerhuset og deltok ikke i arbeidet med å ta noten fra vognen. Under dette arbeidet sto lastebilen ute på Stornespiren, så vidt skjønnes på et sted hvor dens tilstedeværelse ikke innebar noen som helst risiko for andre trafikerende.

Etter rettens oppfatning kan det vanskelig sies at den skade som rammet Kruse skyldtes noen egenskap ved vognen som var typisk for motorvogner, og under henvisning til ovennevnte momenter kan det heller ikke sies at den foreliggende rettspraksis gir noen særlig støtte for at regelen i motorv.l. §30 første ledd bør få anvendelse i et tilfelle som dette.

Imidlertid er det ikke tvilsomt at skaden skyldes bruken av det på vognen monterte lossearrangement, en bruk som inngikk som et ledd i motorvognens anvendelse som transportmiddel for nøter. Lagmannsretten er enig med byretten i at bruken av denne spesielle innretning til på- og avlessing av not, inngår i motorvognens anvendelse som transportmiddel.

Det er også fra de ankende parters side presisert at det er bilens bruk som transportmiddel som er avgjørende, og lagmannsretten er kommet til at lovens uttrykk «bruken av motorvogn» dekker den bruk man har gjort av vognen og dens innretninger

Side:252

under transportens avslutning, arbeidet med å ta noten fra lastebilen og ned i notbåten.

Selv om den nye bilansvarslov av 3. februar 1961 ikke får anvendelse på den skade som her behandles, vil ikke retten unnlate å peke på at den nye lov etter ordlyden i §1 og §4 og etter dens øvrige bestemmelser, jfr. departementets uttalelser i odelstingsproposisjon nr. 24 side 39, må antas å statuere et objektivt ansvar for en skade som denne.

Lagmannsretten er enig med byretten i at Kruse ikke kunne ansees som medhjelper i motorvognlovens forstand, og kan for så vidt slutte seg til byrettens anførsler om dette. Kruse var ikke i Blindheims tjeneste og han hadde ingen tilknytning til det arbeid Blindheim skulle utføre under transporten. Retten vil i denne forbindelse bemerke at det så vidt skjønnes er vanlig praksis at det er notbåtens mannskap som tar noten fra transportmidlet og ned i notbåten.

Det blir etter dette lagmannsrettens resultat at lastebilens eier og ansvarsforsikrer først og fremst må være ansvarlig på objektivt grunnlag. Ved utmålingen for erstatning av tapt forsørger etter bestemmelsene i strl.ikr.l. §21, vil det imidlertid også være av interesse om det foreligger noe uaktsomt forhold fra bileieren Blindheims side, og lagmannsretten er enig med byretten i at dette må sies å være tilielle. Lagmannsretten kan for så vidt henvise til hva byretten anfører om dette. Ifølge Blindheims opplysning er var den 3Ž' spiker som var slått gjennom hullet i jernet for den ytterste dels vedkommende, ca. 1 tomme, bøyet nedover. Hullet i jernet er oppgitt å ha en diameter på 5/16Ž', og må antas å ha vært atskillig videre enn spikerhodet. Det synes for retten naturlig å regne med at spikeren, hvis den ble utsatt for påkjenning og drag oppover, ville bli bøyet oppover og gli ut av jernet.

Det er på det rene at fru Kruses krav på erstatning for tap av forsørger også omfatter barnas tap. Under henvisning til fremlagte oppgaver over mannens inntekter i de senere år, har fru Kruse i stevningen fremsatt krav om en erstatning, begrenset oppad til kr. 50 000.

I sitt tilsvar bestrider ikke de saksøkte riktigheten av de fremlagte oppgaver over Kruses inntekter, og det fremkommer ingen subsidiære bemerkninger til størrelsen av det fremsatte krav.

I et senere prosesskrift av 20. mars 1959 har fru Kruses prosessfullmektig utvidet det maksimale påstandsbeløp til kr. 122 000, under henvisning til en fremlagt korrespondanse med Rikstrygdeverket som regner med et samlet utlegg, herunder fremtidige renteutbetalinger til fru Kruse og hennes barn, på i alt kr. 72 132.

Det fremgår ikke av saksforberedelsen for byretten at de saksøkte har hatt noe å bemerke til denne utvidelse av påstanden, og så vidt skjønnes er det heller ikke under prosedyren for byretten bestridt, at fru Kruses og Rikstrygdeverkets samlede tap kommer opp i det utvidede maksimale påstandsbeløp. De saksøkte har kun gjort gjeldende at straffel.ikrl.s §21 må komme til anvendelse ved utmålingen av erstatningen. Det heter da også i byrettens

Side:253

premisser at utmålingen av erstatningen må skje på grunnlag av nevnte bestemmelse, og når byretten har fastsatt den fru Kruse tilkommende erstatning til kr. 100 000, oppfatter lagmannsretten dette slik at byretten i medhold av strl.ikrtrl.s §21 har funnet grunn til å sette erstatningen til et lavere beløp enn det lidte tap.

Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at det er grunn til en ytterligere reduksjon i den samlede erstatning.

Den ankende part Lars Blindheim har oppgitt at han ved siden av sin virksomhet som lastebileier driver et mindre gårdsbruk. Han er angivelig lignet etter en formue kr. 25 000 og en årlig inntekt av kr. 16-17 000. Fru Kruse angis å være uformuende og for tiden uten inntekt, idet hun må være hjemme og stelle for sitt yngste barn. En må gå ut fra at fru Kruse, når barnet blir større, vil kunne skaffe seg noen arbeidsinntekt.

Ifølge ikrtrl.s §21, skal erstatningen for tapt forsørger fastsettes under hensyntagen til utvist skyld og omstendighetene for øvrig.

Lagmannsretten er kommet til at den mangel på aktsomhet som er utvist fra Blindheims side er så vidt unnskyldelig at den ved siden av hans økonomiske stilling bør tilsi at erstatningen må fastsettes til et lavere beløp enn det byretten er kommet til.

Ifølge Høyesteretts dom i Stampe-saken ( Rt-1933-874) skal det ved skadens fastsettelse tas hensyn til Rikstrygdeverkets utlegg, men på den annen side må det ved en slik billighetsvurdering, som ikrtrl.s §21 gir anvisning på, tas hensyn til at fru Kruse og hennes barn får enkerente og barnerente hos Rikstrygdeverket. En delvis erstatning av forsørgertapet i medhold av ikrtrl.s §21 må i første rekke gå ut over R.T.V.'s andel i tapet, jfr. lov om ulykkestrygd for sjømenn §28, 4. siste pkt. Retten vil også vise til Rt-1958-354.

Lagmannsretten er kommet til at den samlede erstatning må ansettes til kr. 40 000.

Av dette beløp må enken og barna få utbetalt de kr. 27 868 som byretten er kommet til. I og med deres påstand om stadfestelse av byrettens dom er det ikke påstått mer for deres vedkommende, og retten har også oppfattet de ankende parters prosedyre derhen, at de i og for seg ikke har noe å si til at erstatningen til enken og barna ved siden av Rikstrygdeverkets krav ansettes til dette beløp hvis ansvarsgrunnlaget er til stede. For nevnte beløp vil Storebrand kun ha solidaransvar med kr. 20 000, overensstemmende med den i garantierklæringen fastsatte begrensning.

Idet retten følger den fremgangsmåte som er fulgt i høyesterettsdommen av 15. september 1933 ( Rt-1933-874) - en fremgangsmåte partene ikke har hatt noe å bemerke til - fastsettes som nevnt den samlede erstatning for tap av forsørger til kr. 40 000, hvorav det gis eksigibel dom for de kr. 27 868 som fru Kruse skal ha dekket.

Erstatningsbeløpet inkluderer ikke renter, og det er så vidt skjønnes ikke grunnlag for å fravike den vanlige regel om 4 % prosessrenter fra saksanlegget.

Side:254

Byrettens omkostningsavgjørelse bør ha sitt forblivende. Da anken delvis har ført frem for så vidt angår erstatningens størrelse og saken har voldt atskillig tvil, finner retten at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagdommer Diesen er ikke enig i at skaden kan ansees voldt under «bruken av motorvogn» og bemerker:

Ulykken på Stornespiren fremtrer ikke som en trafikkulykke, men som en arbeidsulykke, som like godt kunne ha inntruffet under laste- og lossearbeid fra en jernbanevogn eller direkte fra kai m.v. Jeg er oppmerksom på at en slik karakteristikk ikke er tilstrekkelig til å unndra skaden fra motorvognlovens ansvarsområde, men forutsetningen for at den skal inngå under dette må likevel være at bilen i noen grad er aktivt medvirkende, slik at lasteplanet for anledningen er noe mer enn en stasjonær lasterampe. Dette vil særlig være tilfellet dersom lasting eller lossing foregår ved hjelp av bilens egen kran, tippanordning e.l.

Notrullen kan imidlertid ikke sidestilles med slike innretninger. Rullen var et løst redskap, som under lossingen ble anbrakt i den ene ende i en åpen krok på lastekarmen, i den annen i et frittstående stativ. Den var ikke utstyrt med noe drivverk, hverken for motor- eller håndkraft, men roterte alene som følge av selve draget på noten. Den kan derfor ikke sidestilles med noen selvstendig løfteinnretning. Arbeidet ble i virkeligheten utført av notbåtens mannskap med håndkraft, og rullen tjente alene til å lette manøvreringen av den uhåndterlige last som noten var. Mer enn med maskinelle løfteinnretninger kan rullen derfor sammenlignes med manuelle hjelpemidler som f. eks. lastepaller eller planker som man lar tunge kolli slure nedover.

Tilbake til å begrunne et objektivt ansvar blir da bare den kjensgjerning at karmen som Kruse fikk i hodet var en del av selve bilen. Men dette kan ikke være nok. Når lovgivningen - motorvognloven så vel som den nye bilansvarslov - instituerer et objektivt ansvar for skade som bilen volder, ligger i dette at det må være bilens iboende krefter, dens typiske egenskaper eller anvendelsesmåte som utløser eller medvirker til skaden. Derimot er det ikke plass for objektivt ansvar om krefter utenfra setter i gang en årsaksrekke hvor bilen eller en del av bilen som et rent passivt medium overfører skaden på den skadelidte. Og at dette var tilfellet i nærværende sak blir ikke minst klart når man ser på notens spesielle egenskaper, særlig dens betydelige omfang og at den har lett for å filtre seg sammen og å hefte seg bort i andre gjenstander. Disse egenskaper må under gitte forhold antas å romme et ikke ubetydelig faremoment, og jeg antar at dette gjorde seg gjeldende her hvor noten skulle overføres fra lasteplanet, over kaikanten og ned i en forholdsvis liten båt som duvet i sjøen, ca. 4 meter under kanten av planet. Til tross for det tallrike mannskap som arbeidet med overføringen, må noten likevel ha surret eller heftet seg fast og ha trukket karmen med seg. Ulykken er således et utslag av faremomenter som er typiske for håndtering av en not og ikke for bruk av en bil.

Side:255

Etter mitt standpunkt til bileieransvaret, vil skadetilfellet ikke inngå under Storebrands garanti, slik at selskapet må bli å frifinne. Jeg er imidlertid enig i at Blindheim må være ansvarlig på grunn av uaktsomhet, i at det foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og dødsfallet og i utmålingen av erstatningsbeløpet, og slutter meg for hans vedkommende til flertallets resultat.

Hvor ikke annet er sagt er dommen enstemmig.

Domsslutning:

Den fru Hanna Kruse tilkommende erstatning for tapt forsørger ved den i saken omhandlede ulykke fastsettes til 40 000 - firtitusen - kroner.

Herav betaler Lars Blindheim og Forsikringsselskapet Storebrand en for begge og begge for en til fru Hanna Kruse 20 000 - tjuetusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 15. februar 1958 til betaling skjer.

Utover disse kr. 20 000 betaler Lars Blindheim av erstatningsbeløpet til fru Hanna Kruse 7868 - sjutusenåttehundreogsekstiåtte - kroner med - fire - prosent rente fra 15. februar 1958 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av brettens dom (kst. byfogd Bjarne Mathiesen):

Johannes Kruse, født xx.xx.1907, var vinteren 1954 ansatt som fisker ombord i tråleren Ertnan, som eies av brødrene Neerland, Smøla.

Den 16. februar 1954 lå Ertnan i Ålesund bi. a. for å hente en storsildnot som hadde vært til reparasjon hos firmaet Sunde & Bakken, Spjelkavik i Borgund. Storsildnoten ble hentet hos Sunde & Bakken av lastebileier Lars Blindheim som med sin lastebil T-12040 kjørte den til Stornespiren i Ålesund, hvor en av Ertnan's notbåter lå for å ta imot noten.

Mens noten ble halt ombord i notbåten fra lastebilen, løsnet en beskyttelseskarm som var montert oppe på lastekarmen bak førerhuset. Noten hektet seg på en eller annen måte fast i den slik at den tippet over og falt ned i notbåten, hvor den traff Johannes Kruse i hodet. Kruse ble påført betydelige skader. Han døde på Rikshospitalet den 9. august 1955 angivelig som følge av de skader han pådro seg da han ble rammet av beskyttelseskarmen. - - -

Det faktiske forhold er følgende:

Lars Blindheims lastebil T-12040, som han nå har solgt, hadde vanlig karm rundt lasteplanet. Karmen var 31 cm høy. Tverrkarmen ved førerhuset var noe høyere - ca. 35 cm.

På tverrkarmen ved førerhuset hadde Blindheim montert en beskyttelseskarm i lasteplanets bredde. Monteringen var foretatt i 1951 da bilen var ny. Den var laget av 5/4" eller 1 1/2" bord. Høyden var 70 cm og bredden 218 cm. Karmen er ikke veiet. Blindheim har imidlertid anslått vekten til ca. 50 kg. Karmen var beslått med jern på sidene og på toppen. Karmen ble festet til selve lastekarmen ved 2 gaffelanordninger som var konstruert slik:

Side:256

På forsiden var det ca. 35 cm fra sidene anbrakt 1,5" vinkeljern og på baksiden motstående flatjern 5/16" x 2". Disse jernene gikk ca. 30 cm nedenfor beskyttelseskarmen og dannet her «gafler» som kunne presses ned på selve lastekarmen. «Gaflene» var så trange at beskyttelseskarmen måtte presses nedpå. Blindheim hadde satt på beskyttelseskarmen den kvelden ulykken hendte. Den høyre «gaffelen» hadde han da festet til lastekarmen ved å slå en 3" spiker gjennom et hull i jernet og deretter bøyet til spikeren. Det er på det rene at hullet var større enn spikerhodet.

På beskyttelseskarmen var det på toppen på siden anbrakt en krok som dannet lager for en jernrull laget av et 3" jernrør. Den andre enden av rullen hvilte i en gavlstøtte ca. 1 m høy forarbeidet av 1,5" x 1,5" jern som gikk ned i en hylse påsveiset det bakerste hjørnet av lasteplanet.

Dette arrangement var en spesialanordning til bruk ved transport av sildenøter. Ved på- og avlessing ble noten «rullet» over jernrøret. Blindheim hadde brukt denne anordningen i 4 år under kjøring av nøter i sildesesongen. Det er flere andre lastebiler som har tilsvarende spesialanordning.

Det er på det rene at anordningen ikke har vært forelagt statens bilsakkyndige til godkjennelse. Den har heller ikke vært forelagt arbeidstilsynet.

Distriktsingeniør Paul Alme ved distriktsinspektoratet, Trondheim, har uttalt at arrangementet med hensyn til notrullen ikke tilfredsstillet kravene i §5 i arbeidervernloven, og han har pekt på at karmen som sto foran på lasteplanet bak førerhuset måtte være forankret sterkere. I påtegning av 30. august 1956 til Sunnmøre politikammer har han uttalt på vegne av distriktsinspektoratet: «Vi kan rent faglig uttale at både gavlen som forårsaket ulykken og opplagringen av notrullen i åpne kroker uten fast forbindelse mellom lagringspunktene ikke er forsvarlig. Da imidlertid kontrollen med slike lasteapparater er underlagt Statens Bilsakkyndige på stedet, bør vel saken viderebehandles av denne instans.»

Bilsakkyndig Robert Strøm har gitt slik uttalelse den 28. desember 1956: «Bilen har ikke vært fremstilt hertil med påmontert notrull, men etter de opplysninger som er gitt, må en si seg enig med Arbeidsinspektøren i at utførelsen er uforsvarlig.»

Strøm har som vitne forklart at hans uttalelse om at arrangementet var uforsvarlig refererer seg til manglende sikringstiltak. Beskyttelseskarmen var sikret mot bevegelse ved hjelp av en spiker uten sikring. I stedet for spikeren burde det ha vært en gjennomgående skrue med låst mutter. Strøm har ellers uttalt at han har sett mange biler med den slags arrangement. Han har også uttalt at han ikke ville ha godkjent et arrangement som det på Blindheims bil hvis det hadde vært fremvist.

Den 16. februar 1954 hadde Blindheim hentet sildenoten til Ertnan hos Sunde & Bakken i Spjelkavik. Han ankom til Stornespiren i Ålesund ca. kl. 23.00. Det var godt arbeidslys på kaien. Blindheim har opplyst at han ville tippe noten på kaien, men mannskapet på Ertnan ville bruke notrullen på lastebilen og hale noten ombord. Blindheim plaserte lastebilen langs kaien ca. 1 meter fra kaikanten. Noten ble halt ombord i notbåten, som lå ca. 4 meter lavere enn lasteplanet, av Ertnan's folk, i alt 7 mann. Noen sto på lasteplanet, noen på kaikanten og noen i notbåten. Den skadede Johannes Kruse sto i notbåten. Noten ble halt ombord i normalt tempo og hele arbeidet tok henimot 1 time. Blindheim deltok ikke

Side:257

i arbeidet. Under omlastingen hektet noten seg på en eller annen måte fast. Herunder ble beskyttelseskarmen ved førerhuset vippet opp med nederste venstre kant som dreiepunkt. Notrullen falt ned på kaien og ble liggende der mens beskyttelseskarmen først traff kaien og deretter falt ned i notbåten hvor den traff Johannes Kruse på siden av hodet.

Kruse besvimte ikke av støtet, men holdt på å sige sammen. Han fikk et stort sår i hodet. Kruse ble hjulpet opp på kaien og en av mannskapet, Kristian Stensønes, ble med ham i bil til Ålesund sykehus. Her ble Kruse forbundet og såret ble sydd igjen med 13 sting. Den behandlende lege ga Kruse beskjed om at han måtte holde seg i ro en 8 dagers tid og så oppsøke lege igjen. Deretter ble han kjørt ombord i Ertnan ca. kl. 2.00 den 17. februar 1954. Kruse holdt seg i ro noen dager ombord, men deretter deltok han igjen i fisket. Han klaget flere ganger overfor Kristian Stensønes over smerter i hodet. Stensønes har også forklart at Kruse virket mer stillferdig og tilbakeholdende enn før.

Kruse kom hjem fra sildefisket i slutten av februar måned. Hans kone merket da at han hadde forandret seg. Han snakket annerledes og ordene ble borte for ham, særlig når han ble ivrig. Han klarte heller ikke å lese fordi bokstavene danset for øynene på ham. Hans kone hadde gjemt noen blad med en føljetong som Kruse hadde lest. Kruse opplyste at han ikke husket det han tidligere hadde lest av føljetongen.

Kruse oppsøkte dr. Schnitler i Trondheim. Denne har imidlertid ingen notater om dette besøket.

Han ble behandlet av distriktslege Idland, Smøla, første gang den 5. juni 1955. Kruse hadde dagen før fått vanskeligheter med å snakke. Legen fant tydelige lammelser i hele venstre kroppsdel og et noe forhøyet blodtrykk. Kruse ble siden behandlet av dr. Idland den 17. og 25. juni og den 20. juli 1955. Den 25. juli 1955 ble Kruse innlagt på Rikshospitalets nevrologiske avdeling hvor han døde den 9. august 1955 av hjerneblødning. Kruse var ved sin død 47 år gammel.

Assistentlege H. M. Lossius ved Rikshospitalets nevrologiske avdeling har gitt en uttalelse til Rikstrygdeverket, Sjømannstrygden, datert den 15. oktober 1955. Hans konklusjon er denne:

«En 47 år gammel mann, subjektivt frisk tidligere, blir utsatt for et kraftig hodetraume, som etterlater lette, men umiddelbare symptomer i form av talevansker og svekket hukommelse.

3 måneder etter skaden får han symptomer på en hjerneblødning, og han får i løpet av det påfølgende år flere slike attakk, alle med symptomer på hjerneblødning. Han dør tilslutt under et slikt attakk.

Etter skaden er påvist sikre tegn på blodtrykksykdom, men det er ikke påvist at denne besto før skaden.

Selv om blodtrykksykdom i visse tilfeller alene kan gi hjerneblødninger og selv om det er rimelig, men ikke sikkert at hans blodtrykk var forhøyet før aktuelle traume, er det i dette tilfelle en så nær relasjon mellom traumet og de beskrevne symptomer at traume med overveiende sannsynlighet må antas å være årsaken til de hjerneblødninger som tilslutt endte hans liv.»

De oppnevnte sakkyndige, professorene Waaler og Blegen, har uttalt seg om 2 spørsmål:

«1) Den mulige årsakssammenheng mellom skaden og den

Side:258

påfølgende sykdom som hadde døden til følge. 2) Om avdøde selv har bidratt til sykdommen ved å fortsette i sitt arbeid og derfor selv var ansvarlig.

De sakkyndige har besvart de 2 spørsmål slik:

Ad 1: Man kan i dette tilfelle på ingen måte avvise en sammenheng mellom skaden og sykdommen, tvert om synes en slik sammenheng overveiende sannsynlig. Det fremgår av aktene at skadede ikke tidligere har hatt symptomer på høyt blodtrykk eller hjernesykdom. Han var forholdsvis ung og var ansett av familie og kjente som frisk. Han har en blodtrykksmåling fra tidligere, nemlig fra 1947, og den er å regne som normal, idet det avgjørende er at det diastoliske trykk da var 80. Selv året etter skaden, i juni 1955, var blodtrykket ikke høyere enn 180/100, dvs. forhøyet, men ikke meget høyt. Vi fester oss også ved at han praktisk talt ikke hadde forandringer i øyenbunnen like før døden, idet øyenlege fant forandringer svarende bare til grad I-II, hvilket er meget beskjedent. Visstnok ble det ved et par anledninger i sykdommen målt høye blodtrykk (220/150), men det er ikke utelukket at disse hang sammen med akutte episoder med hjerneblødninger, altså var sekundære. På den annen side kom det symptomer fra hjernen dels direkte i tilslutning til skaden, dels kort tid etter. Ifølge vitneutsagn hadde han hukommelsestap, idet han etter det han siden sa, ikke husket noe fra slaget rammet ham til han noe senere var blitt hjulpet opp på kaien. 3 uker etter var han tydelig psykisk endret, hadde talevansker og andre neurologiske utfallsymptomer. Relativt kort tid senere fikk han så et anfall med grovere neurologiske utfall. Et år deretter gjentok dette seg, tilstanden forverret seg og han døde.

Selv om man ved «hjerneblødning», særlig når det foreligger høyt blodtrykk, vanligvis antar at blødningen er spontan, d. e. uten relasjon til ytre årsaker, spesielt traume, er det en kjent sak at hjerneblødninger, særlig når man utvider begrepet til også å omfatte hjernehinneblødninger, kan oppstå etter og på grunn av hodetraume. Da de svære hjernesymptomer står i et misforhold til flere av blodtrykksmålingene og til øyenbunnfunnene, og det ikke er fremkommet noe annet som peker på at denne relativt unge mann hadde en malign hypertensjon (ondartet blodtrykksykdom), er det derfor naturlig å si at skaden i foreliggende tilfelle har fremkalt den dødelige forløpne sykdom.

Ad. 2: Like etter skaden ble han behandlet på Ålesund sykehus hvor et ganske stort sår ble gjensydd (13 sting). Han ble der angivelig tilrådet å ligge 8 dager og å komme seg til lege senere. At han ikke gjorde det kunne ikke bebreides ham. Det foreligger ikke noe om at han fikk en grundig forklaring om hvilke følger en slik skade kunne ha. Hertil kom at han like etter skaden begynte å vise tegn til hjernelesjon. Det er naturlig å tenke seg at hans vurderingsevne alt da må ha vært svekket, og det foreligger vitneutsagn som støtter en slik oppfatning. At han ikke innså at han burde søke lege er derfor snarere en følge av sykdommen enn en årsak til denne. Det vil heller ikke være mulig å bevise at besøk hos lege eller en tids ro, ville ha endret forløpet. Ved den moderne behandling av hjernerystelse har man forlatt det langvarige sengeleie.»

Johannes Kruse etterlot seg ved sin død, hustru, Hanna Kruse, født xx.xx.1915. De har vært gift siden 20. mai 1939 og de hadde 3 barn,

Side:259

Jan Henry, født xx.xx.1940, Erling, født xx.xx.1941 og Arne, født xx.xx.1954. Den eldste sønnen går på lærerskole i Bergen og har 2 år igjen før han blir ferdig. Sønnen Erling er i arbeid som murerhåndlanger.

Fra september 1955 har fru Kruse fått enkerente fra Rikstrygdeverket med kr. 240 pr. måned og barnerente med kr. 100 pr. måned. Barnerenten ble redusert til kr. 75 fra 1. april 1956 da den eldste gutten fylte 16 år, og ble ytterligere redusert til kr. 50 fra 1. juli 1957 da den nesteldste sønnen fylte 16 år. Fra 1. april 1958 er barnerenten redusert til kr. 25. Fra 1. april 1958 utbetales forsørgelsestrygd for barn med kr. 100 pr. måned inntil barnets fylte 18 år.

Det er lagt frem oppgave fra Brattvær ligningskontor som viser at de opptjente mannslotter på Ertnan var følgende: 1955: kr. 12 327, 1956: kr. 17 441 og i 1957: kr. 13 521. Johannes Kruse var lignet etter en antatt inntekt for 1953/54 på kr. 10 700, 1954/55 på kr. 9050 og for 1955/56 på kr. 11 850. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de uttalelser som er gitt av distriktslege Idland, av den behandlende lege på Rikshospitalets nevrologiske avdeling og av de oppnevnte sakkyndige, må retten legge til grunn at det er årsakssammenheng mellom skaden og den sykdom som førte til Kruses død 1 1/2 år senere. Riktignok har professor, dr. med. Francis Harbitz i en artikkel i Forsikringstidende nr. 5-6 for 1943 stillet seg meget tvilende til de såkalte traumatiske senblødninger. De sakkyndiges uttalelse i saken etterlater imidlertid ingen tvil om årsakssammenhengen. De sakkyndige utelukker også muligheten av noen medvirkning fra Kruses side ved hans opptreden etter ulykken. Retten legger også her de sakkyndiges uttalelse til grunn, idet den ikke finner noen grunn til å bebreide Kruse, og heller ikke finner det bevist at en annen holdning fra Kruses side ville ha ført til et annet forløp av sykdommen. Det bemerkes for øvrig at i den utstrekning erstatningsansvar måtte følge av motorvognlovens §30, er det bare grov uaktsomhet fra Kruses side som ville utelukke ansvaret.

Årsakssammenhengen er således på det rene. Skaden og dens følger var påregnelig.

Spørsmålet blir så om det her dreier seg om bruk av motorvogn i den forstand motorvognlovens §30 bruker dette uttrykk. Retten er kommet til at så er tilfelle.

Det er riktignok så at motorvognlovens §30 innebærer en utvidelse av ansvaret til å gjelde uten hensyn til skyld. Men utvidelsen av ansvaret er begrenset til skadetilfelle som skyldes «bruken av motorvogn». Det objektive ansvar for motorvogn ble innført ved motorvognloven av 21. juni 1912 §33. Her ble brukt uttrykket «motorvogns benyttelse» og dette ble i loven definert som «enten ved selve kjøringen, eller ved at veifarende hester derved blir sky, eller på anden lignende maate». Motorvognloven av 1926 bruker bare uttrykket «bruken av motorvogn» uten noen legaldefinisjon. Det fremgår av motivene til loven, Ot.prp. nr. 41 for 1924 21-22 og komiteens innstilling side 27, at det ikke var meningen å foreta noen utvidelse av ansvaret. «Forøvrig er bestemmelsen i den nuværende lov, som efter sin ordlyd er noget kursorisk avfattet og som følge derav kunde gi anledning til tvil, omredigert efter mere almindelige juridiske retningslinjer», heter det i proposisjonen side 21-22.

Side:260

Hva meningen har vært er imidlertid ikke avgjørende, det avgjørende må være hvorledes lovteksten objektivt må forståes etter sin ordlyd. «Bruk av motorvogn» er et nøytralt uttrykk som følger den tekniske utvikling. «Bruk av motorvogn» dekker etter rettens mening i dag en mer omfattende virksomhet enn den man regnet med i 1912 og i 1926. Saksøkte har henvist til Stang: Erstatningsansvar side 252, hvor det hevdes at det bare er de farer som er typiske for motorvogner eieren hefter for, og hvor det videre hevdes at skade som skjer ved lasting eller lossing av vognen ikke omfattes av det strengere ansvar loven medfører. Retten er enig i at det bare er skader som følger av typiske farer som skal erstattes. Imidlertid er Stangs oppfatning av de typiske farer i dag for snever. For å tjene transportformålene på beste måte har de fleste lastebilene i dag tipp-anordninger, de har løftekraner og andre spesialinnretninger for spesielle transportformål. Bruken av dette tilleggsutstyr er etter rettens mening et ledd i motorvognenes bruk som transportmiddel. Skaden som bruken av det medfører er oppstått som følge av «bruk av motorvogn» også når vognene står stille og også når motoren ikke er i bruk. «Bruk av motorvogn» er et mer omfattende uttrykk når det gjelder lastebiler enn når det gjelder personbiler.

Det arrangement Blindheim hadde påmontert sin lastebil var vanlig ved transport av sildenøter. Det var en innretning som var påmontert bilen i dens øyemed som transportmiddel. Det var bare lastebiler med slike arrangementer som fikk slik transport. Både notbøterienes egne lastebiler og bevillingshavere hadde slike innretninger. Bruken av spesialinnretningen til på- og avlessing av noten var derfor etter rettens mening en typisk anvendelse av motorvogn som transportmiddel. Etter det Lars Blindheim har forklart er det også den alminnelige mening blant lastebileierne at dette er «bruk av motorvogn». De har aldri vært inne på den tanke at det skulle være nødvendig å tegne tilleggsforsikring for ansvar som måtte følge av bruken av slike spesialinnretninger.

Retten vil bemerke at den ikke kan se at den forståelse av «bruk av motorvogn» som her er lagt til grunn, på noen måte er i strid med den oppfatning som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1933-365. Retten mener for øvrig å finne noen støtte for sin oppfatning i Knoph og Rørholts kommentarutgave til motorvognloven. På side 62-63 anføres det her at det ubetingede ansvar «bruken av motorvogn» fører med seg, sannsynligvis må begrenses til skader som er resultatet av en egenskap ved vognen der er typisk for motorvogner. Det henvises til Stangs uttalelse i «Erstatningsansvar». På side 64 gjør imidlertid Knoph og Rørholt den reservasjon, at «så ubetinget og rummelig som §30 er formet, må det også medgis at de antatte resultater ingenlunde er sikre».

De saksøkte anfører at det ikke kan bli spørsmål om objektivt ansvar i det foreliggende tilfelle fordi Kruse var medhjelper, jfr. motorvognlovens §30, siste punktum. Det er riktig at det var Ertnan's mannskap som førte noten fra lastebilen og ombord i notbåten. Blindheim deltok ikke i dette arbeid. Selv om retten har antatt at benyttelsen av notrullen på lastebilen var «bruk av motorvogner», er det ikke uten videre gitt at fiskernes arbeid med å få noten ombord var medhjelpervirksomhet. Loven knytter nemlig betegnelsen «medhjelpere» ikke til «bruken av motorvogner», men til «fører av motorvogner» eller «førar av tilhengjar». Retten

Side:261

antar derfor at det må være en nærmere tilknytning mellom det arbeid som spesielt påhviler Blindheim som fører av motorvogn og den som skal betegnes som medhjelper. Blindheim hadde i det foreliggende tilfelle ikke noe med noten å gjøre, det er for øvrig tvilsomt om andre enn fiskerne var kvalifisert til å delta i dette arbeid. Man kan ikke si at det her var etablert noe samarbeid mellom føreren, i egenskap av fører, og fiskerne. Det var overensstemmende med vanlig praksis at arbeidet med noten ble overlatt til fiskerne. Føreren av bilen hadde ikke noe med dette å gjøre. - - -

Retten har funnet at det her må foreligge ansvar også på subjektivt grunnlag. Retten må anta at anbringelsen av beskyttelseskarmen var forsvarlig så lenge den bare var tenkt som beskyttelseskarm for førerhuset. Mer var den imidlertid konstruert og benyttet til et annet formål, nemlig som støtte for en jernrull hvorover det ville bli et kraftig drag langs beskyttelseskarmen, og med et betydelig dreiemoment i og med at kroken for notrullens leie var plasert på toppen av karmen. Feste av den ene gaffelen med en spiker gjennom et hull som var større enn spikerhodet kunne under disse omstendigheter ikke være forsvarlig. Blindheim burde ha forstått dette, og han burde ha forstått at det innebærer en fare for dem som skulle betjene den spesielle anordningen. Retten finner å måtte legge avgjørende vekt på de uttalelser som er gitt av bilsakkyndig Strøm og av ingeniør Alme i Statens Arbeidstilsyn. Gaflene burde være sikret med gjennomgående bolter med muttere. Arrangementet som det nå var måtte etter rettens mening være i strid med arbeidervernlovens §5 annet ledd nr. 3. At innretningen var benyttet i flere år uten uhell er ikke av avgjørende betydning. Konstruksjonen innebar en latent fare ved den spesielle bruk den var tenkt til. Det var uaktsomt ikke å sørge for tilstrekkelig sikring.

Etter resultatet finner retten det unødvendig å gå inn på spørsmålet om det foreligger ansvar på objektivt grunnlag. - - -