RG-1963-102

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1962-05-26
Publisert:	RG-1963-102
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. mai 1962 i ankesak nr. 62/1962
Parter:	Per Børtnes (overrettssakfører Axel Undall) mot Sissel Østerhus (overrettssakfører Per W. Voss).
Forfatter:	Lagdommerne Jens Fagereng, Gunder Egge, Petter Meyer
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §11, §14, Odelsloven (1821), Jordfredningsloven (1860), Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Under skiftebehandling ved Østre Bærum skifterett av boet etter høyesterettsadvokat Asle Børtnes, som avgikk ved døden i 1958, er det oppstått tvist mellom avdødes eldste barn Per Børtnes og dennes søster fru Sissel Østerhus om retten til å overta etter skifteovertakst gården Børtnes, g.nr. 92 b.nr. 14 og g.nr. 95 b.nr. 14 i Nes i Hallingdal. Per Børtnes har krevet å få utlagt gården til seg som beste odels- og åsetesberettiget i medhold av odelsloven §11. Sissel Østerhus har protestert mot dette, idet hun har gjort gjeldende at broren ved privat skifte i 1949/1950 etter moren, advokat Børtnes' første, fraskilte hustru Mathilde f. Tandberg, som avgikk ved døden i 1949, fikk valget straks å overta boets anpart

Side:103

i Rukkedalsskogen i Nes, 1/12 av et skogssameie bestående av 4 atskilte skogstrekninger og omfattende 36 forskjellige matrikkelnumre. Broren valgte å overta part en i Rukkedalsskogen, som ved skjøte undertegnet i juli/august 1950 av de øvrige loddeiere i boet ble overdradd til ham. Bestemmelsen i odelslovens §12 om at en åsetesberettiget bare kan kreve én eiendom, er da - hevder søsteren - til hinder for at Per Børtnes i farens dødsbo kan få seg utlagt eiendommen Børtnes.

Østre Bærum skifterett har pålagt Sissel Østerhus å reise sak mot broren for å få tvistespørsmålet avgjort. Sak er reist ved stevning av 10. april 1961. Skifteretten avsa dom i saken 11. desember 1961. Dommen har denne domsslutning:

«1. Sissel Østerhus ansees i forhold til Per Børtnes berettiget til på skiftet etter sin far Asle Børtnes å få utlagt til seg eiendommen Børtnes g.nr. 92 b.nr. 14 og g.nr. 95 b.nr. 14 i Nes i henhold til skifteovertakst for kr. 151 500.

2. Per Børtnes erstatter Sissel Østerhus hennes utlegg til rettsgebyrer kr. 415 innen 2 uker etter forkynnelsen av dommen.»

Saksforholdet fremgår nærmere av skifterettens domspremisser.

Per Børtnes har påanket skifterettens dom til lagmannsretten med påstand om at (1) lektor Per Børtnes utlegges ved skifte av advokat Asle Børtnes' dødsbo eiendommen Børtnes, g.nr. 92 b.nr. 14 og g.nr. 95 b.nr. 14 i Nes i henhold til skifteovertakst av 19. oktober 1960 for kr. 151 500 og (2) lektor Børtnes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten hos fru Sissel Østerhus og fritas for å betale saksomkostninger (rettsgebyrer) for skifteretten.

Sissel Østerhus har nedlagt påstand om at skifterettens dom stadfestes og fru Sissel Østerhus tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part har pekt på at skifteretten har bygget på et feilaktig faktum når den har anført at høyesterettsadvokat Børtnes inngikk nytt ekteskap «i 1949 eller 1950» - «etter» første, fraskilte hustru Mathildes død i 1949. Denne opplysning ble korrigert under hovedforhandlingen for skifteretten, idet det riktige forhold er at det annet ekteskap ble inngått 15. juli 1946, før Mathilde Børtnes avgikk ved døden i 1949. Det feilaktige faktum har ført til et uriktig resultat, idet skifteretten har gått ut fra at det besto et fellesbo mellom høyesterettsadvokat Børtnes og hans første hustru ved hennes død. Men skifteretten har rett i sin forutsetning om at det i to helt atskilte boer etter fraskilte foreldre ikke er spørsmål om noe fortsatt skifte, og at den best åsetesberettigede - i dette tilfelle den ankende part - uten hensyn til bestemmelsen i odelslovens §12 kan kreve å få utlagt til seg fast eiendom i så vel førstavdødes som sistavdødes bo.

Den ankende part hevder at det iallfall etter de nå foreliggende opplysninger må ansees på det rene at det ved morens død i 1949 for lengst var gjennomført et skifte mellom foreldrene. Overensstemmende med skifterettens forutsetning kan det derfor ikke bli tale om å betrakte den ankende parts overtagelse av

Side:104

anparten i Rukkedalsskogen som et valg av eiendom i relasjon til farens dødsbo. Sønnen må her ha adgang til å gjøre gjeldende åsetesretten til gården Børtnes. Det må antas at odelslovens §12 bare får anvendelse hvor det foreligger felleseie mellom ektefellene (foreldrene). Helt utenfor bestemmelsen, slik den har vært oppfattet i teori og rettspraksis, ligger et forhold som det foreliggende hvor foreldrene (arvelaterne) er skilte, og spørsmålet gjelder åsetesrett i to forskjellige boer. Hva rettspraksis angår, er det særlig henvist til høyesterettsdom i Rt-1959-401.

For øvrig er det som for skifteretten pekt på at en halvpart av andelen i Rukkedalssameiet ble ervervet av Mathilde Børtnes i 1933, etter skilsmissen, og etter at formuesfellesskapet var brakt til opphør.

Ytterligere er det overensstemmende med prosedyren for skifteretten anført at den ankende part ikke under noen omstendighet har konsumert en åsetesrett ved skjøtningen i 1950. Det er ikke holdt åsetestakst, og det kan ikke antas at overtagelsessummen kr. 34 000 var billig pris. Andelen i Rukkedalsskogen er for liten til at den kan karakteriseres som «gård» i odelslovens forstand.

Den ankende part har som for skifteretten innrømmet at hans far stillet ham overfor et valg da det ble spørsmål om hvem andelen i Rukkedalsskogen skulle overdras til. Men den ankende part har ikke godtatt at hans overtagelse av den faste eiendom i morens bo ville være noe bindende valg, når det i sin tid ble spørsmål om retten til å overta gården Børtnes. For øvrig hadde hans far - hevdes det - endret syn på dette spørsmål før han avgikk ved døden.

Ankemotparten har anført at skifteretten har tatt feil i sin forutsetning om at odelslovens §12 ikke kommer til anvendelse hvor det foreligger to atskilte boer etter foreldrene. Bestemmelsen er generell og må etter sitt øyemed gjelde også hvor det er opprettet særeie, og likeledes uten hensyn til om foreldrene er blitt skilt. For øvrig foreligger det ikke noe sikkert bevis i saken for at fellesboet mellom advokat Børtnes og hans første hustru var skiftet.

Ellers har ankemotparten støttet seg til skifterettens dom, således når det gjelder spørsmålet om andelen i Rukkedalssameiet er å betrakte som «gård».

Under ankeforhandlingen har partene og fru Sissel Østerhus' mann Sven Østerhus gitt forklaring, og det er avhørt 7 vitner, hvorav 4 nye for lagmannsretten. Av nye dokumenter nevnes særskilt vigselsattest som viser at advokat Børtnes inngikk sitt annet ekteskap (med Erna Jørgensen) 15. juli 1946, og videre attest fra Oslo skifterett 5. februar 1962 om at «nærværende skifterett i 1946 utstedte skifteattest for advokat Asle Børtnes i forbindelse med hans inngåelse av nytt ekteskap», og at det «var ingen skifterettslige hindringer for at han skulle kunne inngå nytt ekteskap».

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten, men på andre premisser.

Hva det faktiske forhold angår, er det på det rene at advokat

Side:105

Børtnes inngikk sitt annet ekteskap i 1946, altså før første hustrus død (i 1949). Denne omstendighet sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken er egnet til å gi grunnlag for en sterk formodning for at det før dødsfallet var gjennomført et skifte mellom ektefellene. Lagmannsretten vil særskilt peke på den fremlagte attest fra Oslo skifterett. Det er mulig at det tidspunkt partene har regnet med for skilsmissen mellom ektefellene, i 1928, ikke er riktig. Under ankeforhandlingen fremkom en opplysning om at datoen for skilsmissen ifølge et kartotekkort i Justisdepartementet skal være 26. september 1931. Men dette forhold er av underordnet betydning. Alle omstendigheter tatt i betraktning er lagmannsretten blitt stående ved å måtte legge til grunn, at Per Børtnes fikk seg overdradd andelen i Rukkedalsskogen i et separat bo etter moren.

For øvrig vil lagmannsretten innlede med å fastslå at andelen i Rukkedalsskogen er av en slik art og størrelse, at den i og for seg må regnes som «gård» i relasjon til bestemmelsen i odelslovens §12. Retten slutter seg på dette punkt til det som er anført av skifteretten. Lagmannsretten er likeledes enig i at overdragelsen av andelen til Per Børtnes skjedde for en «billig» pris. Det er i skjøtet av 1950 uttrykkelig angitt at han overtar eiendommen «som den best odels- og åsetesberettigede», og lagmannsretten må bygge på at så vel Børtnes som hans medarvinger har oppfattet transaksjonen som en overtagelse av fast eiendom i kraft av åsetesrett. At det ikke er holdt åsetestakst, kan derfor som antatt av skifteretten ikke spille noen rolle.

Tvilsomt er derimot spørsmålet om vilkårene for å anvende bestemmelsen i odelslovens §12 er til stede under omstendigheter som de foreliggende, hvor det gjelder overtagelse av fast eiendom i to separate boer etter foreldrene. Spørsmålet later ikke til å ha vært drøftet i teorien, og det foreligger ingen rettsavgjørelse som er direkte avgjørende. Når lagmannsretten er blitt stående ved å måtte gi fru Østerhus medhold, er det ut fra følgende betraktninger:

For det første stemmer det best med øyemedet med bestemmelsen i odelslovens §12 å gi den anvendelse i et forhold som dette. Som uttrykt av Skeie, Afhandlinger om forskjellige Retsspørsmål II (1916) side 45, skal «odelsgods, som forældrene eier, deles mellem deres barn saaledes, at hvert barn faar en gaard, saalænge der er eiendomme nok. Og delingen skal ikke være afhængig af det tilfældige, om forældrene dør nogenlunde samtidig, eller hvem af dem dør først; om der holdes ett eller to skifter, og om forældrene allerede inter vivos har foretaget en uddeling af odelsgods.» Dette grunnleggende øyemed: så vidt mulig å oppnå en rimelig fordeling av odels- og åseteseiendom innen en familie er ytterligere understreket ved delingsreglene i odelslovens §14. Etter de hensyn som odelslovens §12 således har for øye, forekommer det lagmannsretten å være tilfeldige og underordnede momenter om bare den ene eller begge foreldrene har brakt inn fast

Side:106

eiendom i ekteskapet, om det består formuesfellesskap eller er etablert særeie mellom dem, eller om ekteskapet er oppløst eller fremdeles eksisterer når det blir aktuelt for noen av barna å overta odels- og åseteseiendom.

Lagmannsretten finner i denne forbindelse å burde nevne at domstolene tidlig har funnet det riktig å anvende bestemmelsen i odelslovens §12 overensstemmende med dens øyemed, selv om forholdet har ligget på siden av bestemmelsens umiddelbare ordlyd. Det gjelder således i høyesterettsdom av 10. september 1835 som er omtalt av Skeie 1. c. side 45 flg. (jfr. referat også i Rt-1916-20 flg., Rt-1948-436, Skeie, Odelsretten og åsetesretten, 1950 178 og Voss, Lovgivningen om odelsretten og åsetesretten, 7. utg. 1957 64). Til tross for at bestemmelsen bare handler om «Arveladeren» og således direkte synes å gjelde overtagelse av eiendom under dødsboskifte, er det ved dommen fastslått at fordelingsregelen også omfatter skjøtning i levende live. Øyemedet og hensynet til sammenheng i lovens system er blitt tillagt avgjørende vekt: «Men finder saadan Bestemmelse Sted, naar Jordegodset gaar i Arv, er der ei Grund til at antage en anden Regel gjældende, hvor Faderen i levende Live udstykker Jordegodset mellem Børnene», er det uttalt i Høyesteretts premisser. Det er i det hele sikker rettspraksis for at odelslovens §12 også omfatter overdragelser utenfor dødsboskifte, så sant det dreier seg om transaksjoner som utgjør ledd i et skifte av eiendom mellom barna, eller iallfall har en «skifteartet» karakter, jfr. bl.a. dommer i Rt-1937-855 og Rt-1938-507 (nærmere referert av Skeie, Odelsretten og åsetesretten side 186 flg.). Denne side av spørsmålet om rekkevidden av odelslovens §12 er imidlertid helt på det rene i det foreliggende tilfelle: Per Børtnes har overtatt andelen i Rukkedalsskogen under et dødsboskifte etter moren, og alle har som nevnt oppfattet situasjonen slik, at han fikk seg overdradd eiendommen i kraft av sin stilling «som den best odels- og åsetesberettigede».

Noe annet er at odelslovens §12 i rettspraksis ikke er blitt oppfattet som en alminnelig fordelingsregel for odelseiendommer, «eller for at paragrafen kan få anvendelse på andre eiendommer enn dem foreldrene eier ved arvefallet eller tidligere hadde overdradd sine livsarvinger», jfr. dommen i Rt-1959-401 med lagmannsrettens premisser side 406. Denne dom med den begrensning den således fastlegger, er ikke avgjørende for et tilfelle som det foreliggende.

Det neste utslagsgivende moment er etter lagmannsrettens mening at et forhold som dette ligger innenfor ordlyd en av bestemmelsen i odelslovens §12. I sin opprinnelige form ifølge loven av 26. juni 1821 innskrenket §12 seg til å omtale en «Arvelader», uten å inneholde noen antydning for tilfelle hvor det skiftes etter foreldre som begge har innbrakt fast eiendom i ekteskapet. Ved lov av 16. mai 1860 ble bestemmelsen omredigert bl.a. med tilføyelsen i første ledds siste setning: «Efter den anførte Regel

Side:107

vælge Arvingerne selv eller deres Værger den Gaard, Enhver ønsker sig tildeelt, uden Forskjel om Jorden er Odelsjord eller ikke, og i første Fald uden Hensyn til om Jorden var Arveladerens særskilte eller begge Forældres fælles Odel.» Grunnen til omredaksjonen i 1860 var som opplyst i St. dok. nr. 42 for 1859-60 bl.a. den, at §12 i enkelte distrikter var blitt oppfattet slik at eldste sønn skal ha best odelsrett til begge eiendommer i tilfelle hvor far og mor har innbrakt hver sin gård i boet. Det var for å utelukke denne forståelse at forslagsstillerne fant å burde gi paragrafen en tilføyelse som uttrykkelig fastslo yngre søskens odelsrett også i slike tilfelle. For øvrig fant Konstitusjonskomiteen (Indst. O. nr. 72 for 1959-60, St. forh. 8. del side 352 flg.) at tilføyelsen egentlig var unødvendig, idet komiteen samtidig ga uttrykk for et generelt syn på spørsmålet: «For en saadan Afvigelse fra Bestemmelsen... mangler vistnok fornøden Hjemmel. Udtrykket «Arvelader» i denne Paragraf maa klarlig ansees at omfatte bande Fader og Moder, og det har nok aldrig været paastaaet, at den Søn, som ved Faderens død har overtaget Aasædet, skulde ved den længstlevende Moders død kunne med Hensyn til Jordegods, hvorpaa ingen Odel hviler, paany gjøre Aasædesret gjældende i Moderens Bo til Præjudice for Søskende eller deres Afkom, der ingen Jord have bekommet efter Faderen. Og forholder dette sig saa, at nemlig Aasædesretten ansees for at angaa Faders og Moders Jordegods, som et samlet Heelt, maa det jo i denne Henseende være likegyldigt, om dette er begges fælles eller Faders eller Moders særskilte Odelsgods.» Selv om komiteen vel bare har hatt i tankene de regulære tilfelle: fellesbo og ikke-oppløste ekteskap, er uttalelsene likesom lovteksten holdt i alminnelige vendinger og dekker et forhold som det foreliggende.

Under saken har advokat Børtnes' holdning til spørsmålet om gården Børtnes' skjebne vært fremme som et moment og gjenstand for inngående bevisføring. Det er erkjent av Per Børtnes at hans far ved skiftet etter moren i 1949-1950 stillet ham overfor et valg, og iallfall den gang må ha hatt for øye ordningen etter odelslovens §12. Uklart er det derimot hvordan advokat Børtnes senere så på spørsmålet. Lagmannsretten finner ikke å burde legge noen avgjørende vekt på disse forhold. Det er ikke grunnlag for å anta at Per Børtnes har bundet seg til noe valg, og det er fra den annen side ikke prosedert på at han har frafalt en rett til gården Børtnes. Men han har iallfall på et tidlig tidspunkt vært oppmerksom på spørsmålet om betydningen av odelslovens §12, og det resultat lagmannsretten er blitt stående ved betegner ingen urimelig overraskelse for ham.

Saken har voldt tvil, og Per Børtnes har hatt rimelige grunner for å innbringe den for lagmannsretten. Retten finner derfor at hans erstatningsplikt med hensyn til rettsgebyrer i første instans bør begrenses til halvparten, og at hver av partene bør bære sine omkostninger for lagmannsretten. Jfr. tvistemålslovens §172 §180.

Side:108

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Skifterettens dom stadfestes, dog slik at Per Børtnes erstatter Sissel Østerhus halvparten av hennes utlegg til rettsgebyrer med 207,50 - tohundreogsju 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.

Av skifterettens dom (sorenskriver Alf Hærem):

Høyesterettsadvokat Asle Børtnes, som avgikk ved døden i 1958, ble i 1912 gift med Mathilde Tandberg, og hadde med henne 4 barn hvorav 3 lever, nemlig partene i saken Sissel Østerhus og Per Børtnes samt en eldre søster av Sissel, Ingebjørg Varlo.

Under ekteskapet, i hvilket der var formuesfellesskap, overtok advokat Børtnes i 1920 slektseiendommen Børtnes, g.nr. 92 b.nr. 14 og g.nr. 95 b.nr. 14 i Nes i Hallingdal, bestående av et gårdsbruk med 25 mål dyrket mark og 1300 mål skog samt 600 mål fjellskog, mens hustruen ved arv i 1921 ble eier av 1/24 av et skogssameie, Rukkedalsskogen i Nes, bestående av 4 atskilte skogsstrekninger og omfattende 36 forskjellige matrikkelnummer.

Ektefellene ble separert i 1926 og skilt i 1928.

I 1933 ervervet Mathilde Tandberg, eller nå Børtnes, ved kjøp ytterligere 1/24 av skogssameiet Rukkedalsskogen, slik at hun ble eier av i alt 1/12 av dette.

Hun avgikk ved døden i 1949. Etter hennes død, inngikk advokat Børtnes i 1949 eller 1950 nytt ekteskap. Det var i dette fullstendig særeie.

Det mangler enhver annen dokumentarisk opplysning om hvordan det ble forholdt med det felles bo etter separasjonen eller skilsmissen etter ekteskapet med Mathilde Tandberg enn hva der fremgår av et hjemmelsdokument som Per Børtnes' søstre utferdiget til broren på 1/12 i Rukkedalsskogen den 15. august 1950. Det heter i dette dokument:

«Under privat skifte av boet etter vaar avdøde mor fru Mathilde Børtnes, født Tandberg, har arvingen Per Børtnes, født xx.xx.1913, som den best odels- og aasetesberettigede besluttet aa overta boets faste eiendom, som bestaar av 1/12 part i......».

Overtagelsessummen ble i dokumentet satt til kr. 34 000.

Under skiftebehandlingen av advokat Børtnes' dødsbo, som har foregått ved Østre Bærum skifterett, har Per Børtnes krevet å få utlagt gården Børtnes til seg som beste odels- og åsetesberettiget i medhold av odelslovens §11. Da Sissel Øøsterhus protesterte mot dette, ble hun pålagt av skifteretten å reise sak mot broren for å få det oppståtte tvistespørsmål rettslig avgjort. - - -

Under hovedforhandlingen har partene samt 4 vitner avgitt forklaring. Ytterligere har en del dokumenter, som retten anser det unødvendig å spesifisere, vært dokumentert.

Retten skal med hensyn til spørsmålet om den omhandlede sameiepart i Rukkedalsskogen er å anse som «gård» i den betydning ordet er brukt i odelslovens §12, først bemerke at den ikke anser dette spørsmål

Side:109

tvilsomt. Det foreliggende sameieforhold har når som helst kunnet bringes til opphør ved utskiftning, og etter vitneforklaring av inspektør i Drammensvassdragets tømmermåling Anders Haugen vil 1/12 av dette da utgjøre ca. 1500 mål produktiv skog, og således være av en ikke ubetydelig størrelsesorden. Etter den nettoinntekt skogparten vanligvis har utbrakt - ca. kr. 5 000 pr. år - uten noen arbeidsinnsats fra eierens side, er det også klart at den økonomisk er av den betydning at den må kunne betegnes som «gård». Det bemerkes i denne forbindelse at advokat Børtnes også selv betraktet skogsparten som en «gård» i odelslovens forstand, idet det er erkjent av Per Børtnes at faren under en samtale på dennes kontor i 1949 eller 1950 uttrykkelig sa fra om at sønnen måtte treffe et valg mellom de to eiendommer Børtnes eller Rukkedalsskogen.

At det ikke ble holdt åsetestakst, anser retten betydningsløst. Det er av Per Børtnes opplyst at faren under en samtale med ham en tid etter den nettopp nevnte, foreslo den foran anførte pris kr. 34 000 som han aksepterte. Hadde Per Børtnes villet at det skulle holdes åsetestakst, hadde han måttet gi uttrykk for dette. At den av faren foreslåtte pris har vært «billig», skulle for øvrig fremgå tydelig nok av den omstendighet at den årlige nettoinntekt av skogen har vært ca. 15 prosent av kjøpesummen. - - -