RG-1963-196

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1962-06-30
Publisert:	RG-1963-196
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 30. juni 1962 i kjæremålssak nr. 31/1962
Parter:	Inger Marie Hyggen (overrettssakfører Jørgen Sinding-Larsen) mot Det Norske Nitridaktieselskap (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Lagdommerne R. Dick Henriksen, Arne Jahren, Paul H. Vindhol
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §180, §248, §268, §2, Bygningsloven (1924) §23, §26, §31, §40, Lov om ekspropriasjon og byggeforbud (1946) §3

Fru Inger Marie Hyggens eiendom, Slemdalsveien 95, gnr. 41, b.nr. 36 i Oslo (Vestre Aker) er beheftet med en byggeklausul, som bl.a. går ut på at den må bebygges villamessig, og at den ikke kan deles slik at noen parsell blir betraktelig mindre enn ca. 4 mål. Tilsvarende servitutt er påheftet de omkringliggende eiendommer, således også Rugdeveien 2, g.nr. 41, b.nr. 132/133 som tilhører Det Norske Nitridaktieselskap. Den 8. juli 1957 stadfestet Kommunal- og arbeidsdepartementet en reguleringsplan, hvoretter Slemdalsveien 95 kunne bebygges med 3 dobbelthus og 1 enkelthus, og fru Hyggen har gjort forberedelser til å bebygge eiendommen overensstemmende hermed. Det Norske Nitridaktieselskap begjærte derfor den 10. februar 1962 midlertidig forføyning for å få nedlagt forbud mot gjennomføring av de planlagte byggearbeider, og Oslo namsrett avsa den 28. februar 1962 kjennelse med slik slutning:

«Mot at det av Det Norske Nitridaktieselskap stilles sikkerhet for mulig erstatning for et beløp stort kr. 20 000 tillates det selskapet i medhold av tvangsfullbyrdelseslovens §262 pkt. 1 å forby fru Marie Hyggen å bebygge eiendommen Slemdalsveien 95 etter de foreliggende planer.

Fru Inger Marie Hyggen kan avverge iverksettelsen av den midlertidige forføyning eller kreve iverksettelsen opphevet mot en sikkerhetsstillelse av kr. 10 000, betinget av at hun innen 2 uker fra denne kjennelses forkynnelse har tatt de nødvendige skritt for å få gjennomført ekspropriasjon av den klausul som påhviler eiendommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet henvises for øvrig til kjennelsens grunner.

Inger Marie Hyggen har ved overrettssakfører Jørgen Sinding-Larsen i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten, idet hun i det vesentlige gjør gjeldende:

Det er riktig nok at det i et skjøte- og makeskiftebrev av 2. november 1899 på Slemdalsveien 95 er inntatt bestemmelser som tar sikte på å hindre utstykning av eiendommen. Det er imidlertid også på det rene at det for Slemdalsveien 95 foreligger en stadfestet reguleringsplan, hvoretter eiendommen kan bebygges i videre utstrekning, og etter bygningslovens §31 kan den bare

Side:197

bebygges overensstemmende med planen. Skulle klausuler som strider mot reguleringsplanen fortsatt være gjeldende, ville dette bety at den stadfestede reguleringsplan i realiteten ble et byggeforbud.

Etter namsrettens oppfatning må man i tilfelle få fjernet hindrende byggeklausuler gjennom ekspropriasjon. Dette kan ikke være riktig. Bygningslovens §31 bestemmer at godkjent byplan straks er bindende for alle områder. Når den slår igjennom grunneiernes ønsker og rettigheter, må det antas at den har samme gjennomslagskraft overfor innehavere av begrensede tinglige rettigheter. En stadfestet reguleringsplan må således være like bindende for servitutthavere som for eiere, og det vil si at servitutter som strider mot reguleringsplanen må ansees opphevet ved denne, jfr. Stangs Bygningsrett side 225 flg. En konsekvens av denne oppfatning er at ekspropriasjon bortfaller fordi det ikke lenger er noen klausul å ekspropriere bort.

Fru Hyggen har ved sin prosessfullmektig nedlagt slik påstand: «1) Namrettens kjennelse oppheves.

2) Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger.»

Det Norske Nitridaktieselskap har ved høyesterettsadvokat Georg Lous tatt til gjenmæle, idet det hevdes at namsretten har bygget på en helt korrekt rettslig oppfatning. Det er videre anført:

De kommunale og departementale myndigheter tar stilling til et forslag om reguleringsplan ut fra bygningstekniske og reguleringstekniske hensyn, men kan selvsagt ikke gripe inn i privatrettslige rettigheter som måtte bestå for vedkommende eiendom. Har man fått stadfestet en reguleringsplan, betyr det at man ikke kan bygge annerledes enn fastsatt i planen, dersom man vil bygge.

Et annet spørsmål er om man kan bygge etter planen. Hviler det villaklausuler eller andre servitutter på eiendommen til fordel for omkringliggende eiendommer, må man først gjennom minnelig ordning, eventuelt ekspropriasjon, ha skaffet av veien disse hindringer før byggingen kan iverksettes. Noe annet vil være en inngripen i andres rettighetssfære som vår rettsorden ikke gir adgang til.

Den slags rettigheter kan i mange tilfelle ha en betydelig verdi for den de er stiftet for, og det vil da lett kunne sees at en annen regel i virkeligheten ville stride mot Grunnlovens §105.

Det nedlegges slik påstand:

«1. Oslo Namsretts kjennelse stadfestes.

2. Det Norske Nitridaktieselskap tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten fant det ønskelig å få ytterligere uttalelse fra partene og tilskrev den 28. april 1962 begge prosessfullmektiger således:

«Før saken påkjennes, skal en under henvisning til Hrd. i Rt-1900-147, Rt-1903-417 og Rt-1953-1360 be meddelt om det i nærværende tilfelle foreligger konkrete omstendigheter som kan tenkes tillagt betydning for spørsmålet om hvorvidt servitutten må antas bortfalt som følge av den senere regulering.

Side:198

Retten vil i denne sammenheng finne det av interesse å få opplyst de nærmere omstendigheter ved utarbeidelsen av reguleringsplanen av 1957, således bl.a. om den er fremkommet etter forslag av eieren av g.nr. 41, b.nr. 36, og om hvilke strøk reguleringen omfatter. Det ville også være ønskelig å få fremlagt selve reguleringsvedtaket. Det kunne videre være av interesse å få partenes uttalelse om hvorvidt det omhandlede strøk ellers i det vesentlige har beholdt det bebyggelsesmessige preg som var forutsatt den gang servitutten ble etablert.

Uttalelse imøtesees innen 14. mai d. å.»

I anledning av denne forespørsel har advokat Lous i prosessskrift av 2. mai 1962 bl.a. uttalt:

«Den foreliggende reguleringsplan omfatter utelukkende Slemdalsveien 97 (g.nr. 41, b.nr. 36), og skyldes utelukkende initiativ fra fru Hyggen som eier av Slemdalsveien 97, (antagelig skrivefeil for 95). Samtlige omkringboende naboer har hele tiden vært imot dette foretagende fra fru Hyggens side, og har gjort dette klart kjent for henne.

Dette fordi nabo ene er interessert i å bevare strøkets opprinnelige karakter best mulig.

Fru Hyggens eneste motiv for dette foretagende er å gjøre sin eiendom mest mulig inntektsgivende. Der foreligger ingen opplysninger om at de hus som ønskes bygget i hennes have ikke like godt kunne oppføres andre steder, hvor oppførelsen ikke ville komme i strid med gjeldende byggeklausuler. Noen videregående interesse enn fru Hyggens rent privatøkonomiske kan således ikke påvises. - - -

Når det gjelder strøkets nuværende karakter vil jeg få henvise til den fremlagte kartskisse som viser naboeiendommenes størrelse, beliggenhet og bebyggelse. Som man ser ligger strøket fortsatt som forutsatt under utparselleringen ved århundreskiftet.

Jeg henviser også til brev av 12. februar 1962 fra Oslo kommunes byplankontor til disponent Erling Bryhn sålydende:

«Vedr. Eventuell deling av g.nr. 41, b.nr. 21, Slemdalsveien 115.»

På Deres forespørsel vedrørende ovenfor nevnte eiendom kan det opplyses at strøkets karakter tilsier at eiendommen ikke bør deles i mer enn to parseller.

En slik deling vil gi god avstand fra bebyggelsen til Slemdalsveien, som er regulert i 12,5 m bredde.»

I samme prosesskrift uttaler advokat Lous også tvil om den foreliggende reguleringsplan som «byplan» etter bygningslovens §26 er lovlig. Og han presiserer at selv om reguleringsplanen er lovlig, kan en bebyggelse som strider mot de foreliggende privatrettslige villaklausuler ikke skje uten at det foretas et erstatningsrettslig oppgjør med dem til hvis fordel klausulene består.

I prosesskrift av 21. mai 1962 fastholder overrettssakfører Sinding-Larsen at strøkets karakter er endret i slik grad at forutsetningen for de i saken omhandlede klausuler er borte. Han bekrefter at reguleringen kun omfatter Slemdalsveien 95, men han

Side:199

fremholder at motparten tar feil når han uttaler at planen er utarbeidet «uten at noe hensyn er tatt til hvorledes veier, ledninger, anordninger etc. etc. må ordnes.» Han hevder at både fru Hyggen og kommunen har tatt hensyn og at kommunen ikke har sett reguleringen av Slemdalsveien 95 isolert, men sett på den i sammenheng med nabostrøket. Han redegjør nærmere for sitt syn om at reguleringsplanen er lovlig. I senere prosesskrift presiserer overrettssakfører Sinding-Larsen at uenigheten gjelder om det i nærværende tilfelle foreligger ulemper eller verdiforringelser, og spørsmålet om hvordan og av hvem den eventuelle erstatning skal fastsettes.

Etter at namsrettens kjennelse var avsagt rettet den kjærende part henvendelse til Oslo kommune, med anmodning om bistand til å få ekspropriert bort de servitutter som kunne stille seg hindrende i veien for fru Hyggens byggeplaner. I skriv av 6. april 1962 til boligrådmannen har advokat Lous påstått ekspropriasjonsansøkningen ikke tatt til følge, idet han hevder at søknaden bare er begrunnet i fru Hyggens rent private interesser, og at slike interesser ikke kan fremmes ved ekspropriasjon. Kommunal- og arbeidsdepartementet har i skriv av 2. juni 1962 til boligrådmannen i Oslo uttalt at en reguleringsplan er bindende for grunneiere og også for servitutthavere, og at det derfor ikke skulle være nødvendig å ekspropriere de omtalte servitutter. Departementet finner således ikke grunn til å gi ekspropriasjonstillatelse. Departementet uttaler videre at det må bli den servituttberettigedes sak å vurdere om servituttens opphør medfører økonomisk tap, og at han i tilfelle må anlegge sak for å få erstatning. Advokat Lous har i skriv av 5. juni 1962 til boligrådmannen imøtegått departementets betraktninger over spørsmålet om bestående villaklausulers stilling vis å vis en stadfestet reguleringsplan.

Lagmannsretten ser den tvist som kjæremålet gjelder slik:

Det er ikke bestridt at byggeklausulen i skjøte- og makeskiftebrevet av 3. november 1899 etablerte en servitutt for de omkringliggende eiendommer som disse kunne kreve respektert. Så langt er det krav eller den rettighet som ligger til grunn for Det Norske Nitridaktieselskaps begjæring om midlertidig forføyning, ikke bare sannsynliggjort (tvangslovens §268, jfr. §248 første ledd), men overhodet ikke tvilsomt. Det er videre på det rene at det fra fru Hyggens side var tatt skritt til å bebygge Slemdalsveien 95 i strid med klausulen, slik at hennes atferd for så vidt ga grunn til frykt for at gjennomføringen av servitutthaverens krav ville bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, jfr. tvangslovens §262 nr. 1.

Spørsmålet er derfor utelukkende om klausulen er bortfalt i den utstrekning den er i strid med den stadfestede reguleringsplan.

Det kan straks nevnes at den oppfatning som for så vidt gjøres gjeldende fra fru Hyggens side, ikke har grunnlag i noen uttrykkelig lovforskrift, det være seg i bygningsloven eller annen lov. Når bortsees fra foreliggende domspraksis, hvorom nedenfor, er oppfatningen visstnok første gang - for øvrig uten synderlig begrunnelse - antydet av Kaas: Bygningsloven (1935) note 6 til

Side:200

§23. Oppfatningen er deretter søkt underbygget av advokat Corneliussen i en avhandling i T.f.R. 1942 125 flg., men det kan nevnes at Corneliussen innrømmer (side 144) at «selve tanken at en hittil bindende privat servitutt uten videre skal falle bort, vil utvilsomt virke direkte støtende på mange.» Avgjørende for Corneliussen synes å være to høyesterettsdommer i Rt-1900-147 og Rt-1903-417, hvorom han dog selv uttaler (side 158) at han har inntrykk av at de «er forholdsvis mindre kjent, og at villigheten til å forsone seg med dem ikke er ubetinget.»

Det er til en viss grad naturlig at rimelighetshensyn kan komme inn ved vurderingen av byggeservitutters omfang, således hensynet til et strøks utvikling, jfr. dommer i Rt-1930-369, Rt-1935-14 og Rt-1945-147. Og dommene av 1900 og 1903 synes å gjelde spesielle tilfelle, hvor slike hensyn har gjort seg sterkt gjeldende.

Corneliussens oppfatning har imidlertid senere fått tilslutning av Stang: Norsk Bygningsrett (1943) side 255 flg. og Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett (1947) side 205.

I Danmark har bl.a. Illum inntatt samme standpunkt som Corneliussen, mens Vinding Kruse (T. f. R. 1962 hefte 2 side 102 flg.) går inn for det motsatte syn, likesom han presiserer servitutthaverens klare rett til erstatning hvis det med hjemmel i en byplan gjøres inngrep i servitutten.

Corneliussens oppfatning er ikke forankret i ekspropriasjonssynspunktet, og det er i det hele tatt uklart hva den begrunnes med. Det ville være en fiksjon å underforstå at byggeklausuler av den her omhandlede art er midlertidige, idet dette sikkert i de fleste tilfelle vil være i strid med partenes forutsetninger. Og om man vil fremheve at slike klausuler ikke bør stenge for en naturlig utvikling og samfunnsmessige behov, er man vel nettopp inne på hensyn av den art som Grunnlovens §105 har for øye.

Det synes imidlertid som man i norsk teori vil utelukke erstatningskrav (selv hvor det kan godtgjøres at servitutthaveren vil lide økonomisk skade), og det ville vel også være vanskelig å begrunne et slikt krav, dersom oppfatningen skulle ha generell gyldighet.

Lagmannsretten er oppmerksom på at oppfatningen kan sies å ha støtte i høyesterettsdom i Rt-1953-1360 og byrettsdom i RG-1957-548. Man finner imidlertid ikke å kunne se bort fra at det også i disse tilfelle har vært spesielle konkrete forhold som har vært utslagsgivende.

Det nevnes at i nærværende tilfelle er det på det rene at den påberopte regulering kun omfatter fru Hyggens eiendom, at den er fremkommet på hennes initiativ og at det ikke er offentlige interesser som har fremtvunget den. Disse faktiske forhold synes å kunne tillegges betydning for den omhandlede servitutthavers rettsstilling i forhold til reguleringen.

Lagmannsretten er blitt stående ved at sannsynligheten av det krav som ligger til grunn for begjæringen om midlertidig forføyning, ikke kan sies å være avkreftet.

Etter dette vil namsrettens kjennelse bli å stadfeste.

Side:201

retten finner dog at det er særlig grunn til ikke å ilegge den kjærende part saksomkostninger, jfr. tvangslovens §2 sammenholdt med unntagelsesbestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Namsrettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av namsrettens kjennelse (dommerfullmektig Clara Weltzin):

I prosesskrift av 10. februar 1962 har høyesterettsadvokat Georg Lous på vegne av Det Norske Nitridaktieselskap begjært midlertidig forføyning gående ut på, at fru Inger Marie Hyggen forbys å gjennomføre de nå planlagte byggearbeider på sin eiendom Slemdalsveien 95 i Vestre Aker. Grunnen til begjæringen er at det ifølge skjøte og makeskiftebrev datert 2. november 1899 hviler heftelser på eiendommen som vil bli krenket hvis den planlagte bebyggelse blir gjennomført.

Rettsmøte til behandling av saken ble holdt i namsretten den 26. februar 1962, hvorunder saksøkeren var representert ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Lous. For saksøkte møtte hennes ektefelle tannlege Egil Hyggen og med overrettssakfører Jørgen Sinding-Larsen som prosessfullmektig.

Saksøkerens prosessfullmektig viste til begjæringen om midlertidig forføyning av 10. februar 1962 med bilag. Saksøkte er eier av eiendommen Slemdalsveien 95, g.nr. 41, b.nr. 36 i Oslo. Av skjøte og makeskiftebrev av 3. november 1899 fremgår bl.a. at følgende heftelser påhviler eiendommen

«- - -

Pareellens Bebyggelse maa være villamæssig med Vaaningshus paa høist 2 Etager i en Afstand af mindst 10 Meter fra Nabogrund og 15 fra Vei- eller Banelegemet. I Kvistetagen maa ikke indredes Ildværelser. Samtlige Tegninger samt Valget af Byggepladsen skal approberes af Holmenkolbanens Direktion. De opførende Bygninger maa ikke benyttes som Sygehus. - - -

Bratlie har ret til at udstykke det Areal af Størrelse i alt 9081,2 kvm., hvoraf han efter Kjøbe- og Mageskiftekontrakten bliver Eier - i 2 Dele, dog saaledes at ingen af disse uden Samtykke af Holmenkolbanens Direktion maa gjøres betragtelig mindre end ca. 4 Maal.»

Samtlige utskilte omkringliggende eiendommer har samme klausul.

Saksøkeren er eier av den nærliggende eiendom i Rugdeveien 2, g.nr. 41, b.nr. 132-133. Fremlagt skisse viser de 2 eiendommers innbyrdes beliggenhet, og også hvordan saksøkte nå står i ferd med å bebygge sin eiendom med et større antall hus.

Det fremlagte skjøte og makeskiftebrev hjemler klarligvis bare rett til å dele eiendommen i 2 deler, hver på ca. 4 mål, med et villamessig preget våningshus på hver del, med mindre Holmenkolbanens direksjon gir tillatelse til noe annet. Slik tillatelse er hittil ikke gitt. Selv om direksjonens tillatelse skulle bli gitt, er klausulen i første rekke etablert av

Side:202

hensyn til naboene for å sikre strøkets villamessige og herskapelige karakter.

Saksøkte ble eier av eiendommen Slemdalsveien 95 i 1952. Den 21. mai 1954 ble byggeplanen sendt byplanrådet for approbasjon. Samtidig ble naboene varslet, og saksøkeren med tilslutning av en flerhet av naboene har gjentatte ganger protestert.

Byggeplanene kan ikke settes ut i livet så lenge forannevnte klausul påhviler eiendommen, og saksøkte har heller ikke anlagt sak etter ekspropriasjonsloven av 19. juli 1946 nr. 17 §3 annet ledd, for å få ekspropriert bort klausulen. Nevnte lov er nå avløst av lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959.

Da saksøkte for noen tid siden tydelig forberedte arbeidets igangsettelse, skrev saksøkeren den 18. januar d. å. til saksøktes prosessfullmektig Sinding-Larsen og Rønne. I sitt svarbrev har firmaet på saksøktes vegne uttalt at de forberedelser til byggearbeider som finner sted, tar sikte på oppføring av hus overensstemmende med den av departementet stadfestede reguleringsplan. Saksøkte finner ikke at byggingen skjer i strid med noen klausul i skjøte og kjøpekontrakt for eiendommen, og uttaler at departementet deler saksøktes syn på saken.

Kommunal- og arbeidsdepartementet har imidlertid i brev av 22. februar 1962 til saksøkerens prosessfullmektig uttalt:

«Slemdalsveien 95 i Vestre Aker.

Idet en viser til Deres brev hit av 12. februar, 1962, kan opplyses at departementet den 8. juli 1957 stadfestet en reguleringsplan hvoretter ovennevnte eiendom kunne bebygges med 3 dobbelthus og 1 enkelthus.

Et senere vedtak av byplanrådet om godkjenning av plassering m.v. av nevnte hus i forbindelse med innkommet byggemelding ble påanket av den ene nabo, professor Frithjof Leegaard.

Da bebyggelsesplanen var i samsvar med tidligere stadfestet reguleringsplan, opprettholdt departementet byplanrådets vedtak. En ga samtidig uttrykk for at spørsmålet om de private servitutters rekkevidde er et rettsspørsmål, som i tilfelle av tvist må avgjøres av domstolene, jfr. forøvrig vedlagte gjenpart av departementets brev av 2. november 1960.»

Den bygningsmessige og reguleringsmessige avgjørelse er således truffet av departementet - skal tomten bebygges må man holde seg til den foreliggende reguleringsplan. Forholdet mellom naboene på basis av klausulen må imidlertid avgjøres av domstolene. Så lenge det ikke foreligger samtykke fra naboene, må man gå veien om ekspropriasjon.

Saksøkte har så lenge denne sak har vært under utvikling vist en fast vilje til å trumfe sin vilje igjennom, uten hensyn til naboenes innsigelser, og regner derfor med at bare et regulært søksmål kan forhindre at den foreliggende klausul blir krenket.

Dersom de påtenkte byggearbeider settes i gang, vil en endelig rettsavgjørelse kanskje ikke foreligge før hele prosjektet er ferdigbygget, hvilket vil gjøre det ytterst vanskelig for saksøkeren å få sin påstand gjennomført.

Under henvisning til tvangsfullbyrdelseslovens §262, pkt. 1, har saksøkerens prosessfullmektig nedlagt slik påstand:

«1. Fru Inger Marie Hyggen forbydes å gjennomføre de nu planlagte byggearbeider på sin eiendom Slemdalsveien 95 i Vestre Aker.

Side:203

2. Fru Inger Marie Hyggen tilpliktes å betale Det Norske Nitridaktieselskap saksomkostninger.»

Saksøktes prosessfullmektig hevdet at det snart ikke finnes noe område i strøket omkring angjeldende eiendom hvor ikke tomtene er bebygget i likhet med hva som er planlagt for Slemdalsveien 95, og eierne av disse tomter vil således alle ha overtrådt den klausul saksøkeren viser til. Saksøkte hevder at klausulen ikke er overtrådt, idet den planlagte bebyggelse er villamessig med 3 dobbelthus og 1 enkelthus, alle i 2 etasjer, og plasert minst 10 m fra nabogrunn. Det eneste det bryter på er tomtenes størrelse, idet hver av disse er på ca. 1 mål.

Plaseringen er godkjent av byplanrådet, og reguleringsplanen er stadfestet av departementet. Derved er den gamle klausul bortfalt, og det er således ingen rettighet å ekspropriere bort. Dette er også departementets syn på saken, og saksøkte vil i den anledning vise til bygningslovens §31 samt vedtektenes §31, og dessuten til Emil Stang: Norsk bygningsrett (1943) side 255 flg. Det vises her til høyesterettsdom i Rt-1900-147, hvor det er avgjort at en privat byggeservitutt må stå tilbake for en reguleringsbeslutning. Det er ikke tillatt å bygge på tomten hvis ikke reguleringsplanen følges. Hvis en klausul således vil virke som et byggeforbud, må klausulen falle bort ved stadfestelsen av reguleringsplanen. Dette er overalt forutsatt ifølge Stangs bygningsrett, dette syn hevdes av departementet og er også bekreftet overfor saksøktes prosessfullmektig ved forespørsel på boligrådmannens kontor. Det er grunnen til at man i nærværende tilfelle ikke er gått veien om ekspropriasjon.

Det sivilrettslige spørsmål er ikke hvorvidt det kan bygges eller ei, men et rent økonomisk spørsmål hvorvidt bebyggelsen vil medføre verditap for naboeiendommene.

Saksøktes prosessfullmektig nedla påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke måtte bli tatt til følge, og at saksøkte måtte bli tilkjent saksomkostninger.

Hvis retten fant å måtte ta saksøkerens begjæring til følge vil saksøkte kreve stillet et stort depositum som erstatning, idet en forsinkelse på dette tidspunkt i årets beste byggeperiode ville bli meget kostbar.

Namsrettens bemerkninger:

Det er opplyst at samtlige eiendommer som i tidens løp er utskilt fra hovedbølet har samme klausul som eiendommen Slemdalsveien 95, og retten antar derfor at klausulen er pålagt i alle eiendommers interesse og kan håndheves av alle eiere, således også av saksøkeren.

Det er etter det opplyste enighet om at den planlagte bebyggelse for Slemdalsveien 95 iallfall strider mot klausulen, hva angår tomtenes størrelse.

Retten antar at en reguleringsbestemmelse må følges hvis det overhodet skal bygges. Retten antar imidlertid at en reguleringsbestemmelse alene ikke uten videre kan sette til side eller oppheve en privat servitutt som påhviler den eiendom som skal bebygges. Hvis det som i nærværende tilfelle oppstår tvist, må man etter rettens mening ekspropriere seg fri fra servitutten, enten eieren selv eller byplanrådet ved beslutning herom, idet en reguleringsbestemmelse ellers ville virke som ekspropriasjon uten at det er tatt stilling til spørsmålet om erstatning. Ekspropriasjonsveien antas forutsatt etter bygningslovens §40, og loven kan ikke sees å gi noen

Side:204

direkte hjemmel for at en stadfestet reguleringsplan skal føre til at private servitutter som strider mot planen uten videre skal falle bort.

Retten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på de betraktninger som er hevdet fra saksøktes side under henvisning til rettsteori og -praksis.

Under henvisning til det foran anførte finner retten saksøkerens krav på å få klausulen respektert sannsynliggjort.

Retten finner det enn videre sannsynliggjort at saksøktes atferd ved de foretatte forberedelser til byggearbeidenes igangsettelse gir grunn til å frykte for at kravets forfølgning eller gjennomførelse vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, hvis begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §262, pkt. 1.

Mot at det av saksøkeren stilles sikkerhet for mulig erstatningskrav for et beløp stort kr. 20 000 finner retten å kunne ta saksøkerens begjæring til følge, således at saksøkte forbys å bebygge eiendommen Slemdalsveien 95 etter de foreliggende planer.

Retten regner imidlertid med at klausulen som påhviler eiendommen vil kunne eksproprieres.

Mot at det av saksøkte stilles sikkerhet for mulig erstatningskrav for et beløp stort kr. 10 000, og på betingelse av at saksøkte innen 2 uker ved søknad har tatt de nødvendige skritt for å få gjennomført ekspropriasjon, finner retten at saksøkte kan avverge iverksettelsen av den midlertidige forføyning eller kreve forføyningen opphevet. - - -