RG-1963-249
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1962-09-22 |
| Publisert: | RG-1963-249 |
| Stikkord: | Skifteloven av 21 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. september 1962 i kjæremålssak nr. 78/1962 |
| Parter: | Ulf Gjersøyen (overrettssakfører Evald Rygh) mot Tordis Flater Gjersøyen (overrettssakfører Ivar Gjelsvik). |
| Forfatter: | Lagdommerne Paul H. Vindhol, Gunder Egge, Erling Slyngstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §383, §384, §385, §388, Skifteloven (1930) §11, §9, §17, §23, §36, §91, §92, Tvistemålsloven (1915), LOV-1916-07-21, §104, §22, §30, §58, §95, Skifteloven (1930) |
Avdøde overrettssakfører Oliver Gjersøyens dødsbo står under behandling av Nes skifterett. Han var ved sin død gift med Tordis Flater Gjersøyen. Ektefellene hadde fullstendig særeie. Hustruen har grunnbokhjemmel til eiendommen Bjørnveien 35, Slemdal, g.nr. 27, b.nr. 878, i V. Aker, hvor hun er oppgitt å være bosatt. I rettsbok for Nes skifterett 25. mai 1960 er det fra skiftesamling i Gjersøyens bo bl.a. protokollert, at avdødes sønner i tidligere ekteskap «Ulf og Eilif Gjersøyen ble gitt frist til 24. juni 1960 med å reise skiftetvist ang. Bjørnveien 35, Slemdal». Ved stevning til skifteretten av 20. juli 1960 er det så av Ulf og Eilif Gjersøyen reist sak mot Tordis Flater Gjersøyen med påstand om at Bjørnveien 35 kjennes å tilhøre overrettssakfører Gjersøyens dødsbo.
Etter omfattende skriftlig prosedyre og dokumentasjoner fra begge sider ble det av skifteretten - den konstituerte sorenskriver - 20. juni 1962 avsagt kjennelse i tvisten med denne slutning:
«1. Fru Tordis Gjersøyen frifinnes.
2. Ulf Gjersøyen og Eilif Gjersøyen betaler innen 2 uker fra kjennelsens forkynnelse én for begge og begge for én saksomkostninger til fru Tordis Gjersøyen med kr. 1 500.»
Saksforholdet fremgår av grunnene for skifterettens kjennelse.
Ulf Gjersøyen har ved prosessfullmektig, overrettssakfører Evald Rygh, påkjært skifterettens kjennelse til lagmannsretten. Etter en redegjørelse for den kjærende parts syn på realiteten er det i kjæremålserklæringen nedlagt påstand om at eiendommen Bjørnveien 35 kjennes å tilhøre Oliver Gjersøyens dødsbo, og at Ulf Gjersøyen tilkjennes sakens omkostninger hos Tordis Gjersøyen.
Overrettssakfører Rygh har i kjæremålserklæringen ytterligere anført bl.a.:
«Saken ble reist som skiftetvist efter pålegg fra skifteretten i skiftesamling 25. mai 1960. Jeg er imidlertid senere kommet i tvil om saken med rette hører hjemme for skifteretten. Efter skiftelovens §9 hører under skifterettens avgjørelse spørsmålet om offentlig skiftebehandling skal åpnes, samt alle spørsmål om
Side:250
skiftets gjennomførelse og slutning, med mindre noe annet er bestemt i skifteloven. Efter §11 kan krav som ikke angår arv, legat eller boslodd bare avgjøres av skifteretten hvor det lenger ute i loven er sagt uttrykkelig, eller hvor det gjelder forpliktelser som boet selv har pådratt seg. Skifteretten kan ikke avgjøre boets eller loddeiernes krav på tredjemann, bortsett fra ved motregning. Efter skiftelovens §104 kan et påstått tinglig krav mot boet avgjøres av skifteretten. Man må vel derav slutte antitetisk at hvor boet gjør gjeldende tinglig krav som krav på eiendomsrett, hører kravet ikke hjemme for skifteretten.
Efter tvistemålslovens §384 skal feil i saksbehandlingen bare komme i betraktning når retten finner det sannsynlig at det kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. I en sak som dette må man vel kunne anta at det kan ha hatt sin betydning at vitner har avgitt sine forklaringer i form av erklæringer og brev og parter bare som en del av deres prosessfullmektigers prosesskrift.
Efter tvistemålslovens §384 skal det dessuten tillegges ubetinget virkning, såfremt avgjørelsen er truffet av en rett som ikke engang med samtykke fra motparten er domsmyndig i saken.
Jeg er ikke riktig klar over om den sannsynlige feil at saken er behandlet som skiftetvist istedenfor som vanlig søksmål medfører at avgjørelsen i alle tilfelle må oppheves efter ankedomstolens eget tiltak. Forholdet er jo det at partene jo kunne vedtatt å la saken gå for Nes herredsrett, om de vel ikke kunne vedta å la den gå som skiftetvist og følgelig for Nes skifterett.
I og med at en lagmannsrettsbehandling jo er en fullstendig behandling av hele saken med vitneavhøring, hovedforhandling o.s.v., har den kjærende part intet imot at skifterettens avgjørelse ikke oppheves som ugyldig, men at saken undergis vanlig ankebehandling for lagmannsretten. Jeg henviser til tvistemålslovens §388. Såfremt lagmannsretten finner at saken må gå som skriftlig sak, siden den er begynt som det, vil jeg på vegne av den kjærende part derimot komme til å måtte påstå at feilen må lede til skifterettens kjennelses opphevelse av hensyn til hvor ønskelig det er at parter og vitner avgir sin forklaring direkte for den dømmende rett. Jeg vil derfor anmode lagmannsretten om, så snart som mulig, å avgjøre spørsmålet hvorvidt kjennelsen må oppheves ex officio og hvorvidt saken i tilfelle må be handles skriftlig som kjæremålssak eller muntlig som ankesak. Nærværende kjæremålserklæring bes i siste tilfelle betraktet som ankeerklæring.»
Etter tilsvar fra den annen side har overrettssakfører Rygh i et senere prosesskrift bl.a. bemerket:
«Idet jeg går ut fra at det prosessuelle spørsmål om behandlingsmåten må avgjøres først, unnlater jeg å gå inn på realiteten inntil sådan avgjørelse er truffet.
Efter tvml. §384 annet ledd nr. 2 skal det at avgjørelsen er truffet av en rett som ikke engang med samtykke fra motparten er
Side:251
domsmyndig i saken, ubetinget tillegges virkning. Den eneste modifikasjon for så vidt er at lagmannsretten som ankeinstans efter tvml. §388 i stedet for å avvise saken fra den underordnete rett eller hjemvise eller henvise den til en underordnet rett, selv kan oppta saken til hovedforhandling. Jeg har allerede på den kjærende parts vegne erklært at han ikke har noe imot at denne fremgangsmåte følges. Motparten har såvidt sees ikke uttalt seg om dette.
Såfremt stillingen er den at tvml. §384 annet ledd nr. 2 kommer til anvendelse, har partene intet herredømme over utfallet av saken når den først er bragt inn for en høyere rett.
Med hensyn til spørsmålet om den kjærende part skulle gjort gjeldende tidligere at skifteretten ikke var kompetent, kan bemerkes at tvml. §91 ikke er gjort gjeldende for skiftetvister. Jeg henviser for så vidt til skiftelovens §22 som gir anvisning på anvendelse av tvml. 1., 2. og 4. del, derimot ikke 3. del. Augdahl anfører det siterte sted at tilsvarende prinsipper likevel må bli å anvende analogisk. Det sier seg selv at en slik analogisk anvendelse vil måtte avhenge en del av omstendighetene. Det skulle være temmelig klart at det press som legges på en part ved at det ved beslutning av skifteretten bestemmes at skiftetvist skal reises innen en viss frist må være en omstendighet som gjør at det ikke er grunn til å anvende prinsippet i tvml. §91 analogisk. Det kan heller ikke sees bort fra at skifteretten ved sin beslutning har tatt standpunkt til spørsmålet om sin kompetanse.
Med hensyn til de av motparten siterte dommer, vil jeg henvise til at hrd. i Rt-1932-312 gjaldt en sak fra før den nugjeldende skiftelov. Skifteprosessloven av 21. juli 1916 inneholdt ingen bestemmelse svarende til den nugjeldende skiftelovs §11. Denne siste paragraf trekker opp grensene for skifterettens kompetanse atskillig mer skarpt enn hva tidligere har vært tilfelle, idet den uttrykkelig utelukker skifterett ens kompetanse på de felter hvor det ikke dreier seg om krav som angår arv, legat eller boslodd, eller hvor det «i det følgende uttrykkelig er sagt» eller gjelder forpliktelser som boet selv har pådratt seg. Jeg henviser også til lagmannsrettsavgjørelsen i Rt-1949-599, som også er sitert av motparten. Av denne fremgår at om en tvist med urette er behandlet som skiftetvist og derfor påkjæret, skal saken i lagmannsretten behandles som vanlig ankesak. Hjemlen for dette inneholdes som nevnt i tvml. §388.
Iallfall saksøktes prosesskrift i skiftetvisten inneholder faktiske erklæringer fra saksøkte. Jeg bygger da som en selvsagt forutsetning på at saksøkte personlig har hatt kjennskap til og vært enig i det som er anført av hennes prosessfullmektig for skifteretten. Det er nettopp det forhold at man fra partene er henvist til hva det anføres i prosesskriftene og fra eventuelle vitner hva det sies i erklæringer og brever som svar på direkte forespørsler som gjør at en behandling helt ut i skriftlige former er mindre betryggende enn en muntlig prosess i en sak som
Side:252
denne, hvor de omtvistede forhold, iallfall for en stor del er av faktisk art. For skifteretten har dette ikke så stor betydning, idet man iallfall kan enten begjære saken overført til søksmåls former, eller for skifteretten til å holde muntlig rettsmøte til avhør av vitner og parter. Hvis saken imidlertid skal behandles som kjæremålssak i lagmannsretten, vil dette være avskåret.»
På vegne av Tordis Flater Gjersøyen har overrettssakfører Ivar Gjelsvik i tilknytning til anførsler med hensyn til realiteten nedlagt denne påstand:
«1. Prinsipalt: Kjæremålet forkastes.
2. Subsidiært: Skifterettens kjennelse stadfestes.
3. I alle tilfeller: Tordis Flater Gjersøyen tilkjennes saksomkostninger.»
Overrettssakfører Gjelsvik har om «Kompetansespørsmålet» bl.a. bemerket:
«Det er vel så at hvor et spørsmåls avgjørelse eksklusivt er underlagt skifterettens myndighet, kan en annen domstol ikke gyldig vedtas av partene. Dette gjelder imidlertid ikke uten videre den omvendte vei, hvilket er tilfelle i denne sak. En tvist kan meget vel henføres under skifteretten selv om en annen domstol vel var den riktige. Jeg viser til Augdahl: «Skifteloven» utg. 1956 3. Hermed stemmer Høyesteretts praksis, jeg viser til Rt-1932-312. - - - Jeg viser også til Rt-1949-599. I nærværende tilfelle er saken reist av bl.a. den kjærende part for skifteretten. Motparten, Tordis Flater Gjersøyen, har ikke rettet noen innsigelser mot dette. Tvertimot har begge parter utvetydig gitt uttrykk for at saken skulle behandles som skiftetvist uten vanlig hovedforhandling, hvilket ansåes unødvendig på grunn av bevisenes art. Herav er partene åpenbart bundet. Under enhver omstendighet må eventuelle innsigelser mot behandlingsmåten være forspilt i samsvar med Rtg. 1. §91, jfr. skiftelovens §22, samt Augdahl: «Skifteloven», utg. 1956 748. Hvis den kjærende part har hatt innsigelser å gjøre mot fremme av den sak han selv har reist som skiftetvist, måtte slike innsigelser være fremkommet på et meget tidligere tidspunkt. Utover de henvisninger skifteretten har gitt i denne sammenheng i avsnitt 3 i brev til lagmannsretten av 19. juli d. å., henviser jeg til overrettssakfører Evald Ryghs prosesskrift til skifteretten av 17. september 1960 in fine, hvorav bl.a. fremgår at han har vært oppmerksom på anledningen til å overføre skiftetvisten til søksmålformer dersom en vanlig hovedforhandling skulle være ønskelig. Overføring til søksmåls former er ikke begjært av den kjærende part, hvorfor de nu fremkomne bemerkninger i kjæremålet om parts- og vitneforklaringer og betydningen av en umiddelbar bevisførsel - ikke er relevante. En prosesspart (i hvert fall når han opptrer med prosessfullmektig) må selv foranledige den bevisførsel han finner ønskelig.
Hertil kommer imidlertid at det også under behandling av en sak som vanlig skiftetvist er full anledning til å få mulige
Side:253
parts- og vitneforklaringer avgitt for skiftedommeren. Begjæring av denne art er ikke fremkommet fra den kjærende parts side. Tvertimot kan jeg ikke se annet enn at de i kjæremålet fremkomne bemerkninger som spiller hen på bevisumiddelbarbet må være irrelevante allerede av den grunn at parts- og vitneforklaringer overhodet ikke er påberopt som bevis i skiftetvisten. I denne retning er kun fremlagt (med prosesskrift av 17. februar 1961 fra overrettssakfører Evald Rygh) en erklæring av 4. februar 1961 fra Sverre Rasmussen, samt et brev av 7. desember 1960 fra Paul Svensgaard. Erklæringen og brevet er påberopt som bevis, men ikke tillagt vekt av skifteretten. Erklæringsutstederen og brevskriveren er imidlertid ikke påberopt som vitner. Forklaringer av partene kan jeg ikke noe sted se det er henvist til, og det er uforståelig for meg hva de egentlig skulle kunne forklare utover selve det prosess-standpunkt de respektive har inntatt med grunnlag i de skriftlige dokumenter som skifteretten har vurdert.
Jeg kan ikke se noe grunnlag for å oppheve skifterettens avgjørelse, jfr. dommen i Rt-1932-312.»
I forbindelse med oversendelsen av saken til lagmannsretten har den konstituerte sorenskriver 19. juli 1962 bl.a. bemerket:
«Til kjæremålet over saksbehandlingen bemerkes at begge parter under hele saksbehandlingen klart har forutsatt tvisten avgjort i form av skiftetvist under bobehandlingen. For den kjærende parts vedkommende henvises til de innheftede fotostatkopier av overrettssakfører Evald Ryghs brev av 25. og 30. april 1962 til skifteretten (dok. 24 og 25), siste ledd i begge brev. For motpartens vedkommende henvises til overrettssakfører Gjelsviks prosesskrift av 29. april 1961 (dok. 16) side 2, siste ledd.
Når det gjelder den kjærende parts anførsel om betydningen av at parter og vitner ikke har forklart seg i retten, bemerkes: Om partene - med rette eller urette - har gått ut fra at det forelå en formell skiftetvist, har de ikke benyttet seg av adgangen til i medhold av skiftelovens §30 å begjære tvisten overført til behandling i søksmåls former. Heller ikke har noen av partene ytret ønske om avholdelse av rettsmøte til muntlig forhandling før tvistens avgjørelse.»
Lagmannsretten vil innledningsvis peke på at den foreliggende tvist ikke har hørt under skifterettens kompetanse, jfr. bestemmelsene i skifteloven av 1930 §9 og §11. Fru Tordis Gjersøyen, som har levet i fullstendig særeie med sin avdøde mann, Oliver Gjersøyen, sitter med grunnbokhjemmel til den faste eiendom Bjørnveien 35 i Oslo, og 2 av de øvrige loddeiere har reist krav om at eiendommen inndras i mannens dødsbo. Dette krav angår ikke «arv, legat eller boslodd» (skriftelovens §11, 1. ledd), og det er ikke av en slik art at det ifølge andre uttrykkelige bestemmelser i skifteloven kan avgjøres av skifteretten. Lagmannsretten innskrenker seg til å henvise til bestemmelsene i §58, §95 og §104. For øvrig kan heller ikke bestemmelsen om avgjørelse av «motfordringer» (skiftelovens §11 annet ledd) gi
Side:254
hjemmel for skifterettskompetanse i et tilfelle som dette jfr. lagmannsrettens kjennelse i Rt-1949-599.
Dertil kommer at det opprinnelig heller ikke har vært noe verneting i søksmålet i Nes. Fru Gjersøyen skal være bosatt på den omprosederte faste eiendom Bjørnveien 35, og kravet om inndragning av eiendommen i mannens dødsbo skulle derfor ha vært reist for byretten i Oslo, jfr. bestemmelsene om verneting i tvistemålslovens 2. kapitel, særlig §17 og §23.
Den sistnevnte av manglene ved søksmålet kan riktignok ansees avhjulpet ved at saksøkte - fru Gjersøyen - uten innsigelse har innlatt seg på forhandlingene i saken for Nes skifterett, jfr. tvistemålslovens §36 sammenholdt med §91 og §92, se i denne forbindelse Skeie, Den norske sivilprosess (2. utg.) I, side 169. Men for øvrig lider saksbehandlingen av feil som ikke kan avbøtes ved partenes samtykke, og som lagmannsretten ex officio plikter å ta i betraktning. Den konstituerte sorenskriver har ikke bare formelt, men også med reelle konsekvenser for behandlingsmåten opptrådt i egenskap av skiftedommer, idet saken er behandlet som skiftetvist med skriftlige innlegg fra begge sider, og uten at det forut for avgjørelsen er holdt muntlig hovedforhandling. At lagmannsretten av eget tiltak må tillegge feilen virkning, antas å følge av bestemmelsene i tvistemålslovens §383 og §384 II, nr. 2.
Lagmannsretten må derfor oppheve skifterettens kjennelse, jfr. tvistemålslovens §383, §384, §385 De beste grunner taler i dette tilfelle for at lagmannsretten selv opptar saken til hovedforhandling, jfr. §388. Den kjærende part - som har vært i tvil om rettsmidlet - ønsker en realitetsavgjørelse med umiddelbar bevisføring og muntlig forhandling for lagmannsretten. Hensynet til motparten taler heller ikke imot at saken opptas til hovedforhandling ved lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse oppheves.
2. Saken Ulf Gjersøyen - Tordis Flater Gjersøyen blir etter avsluttende saksforberedelse å oppta til hovedforhandling i lagmannsretten.