RG-1964-165

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1963-07-11
Publisert:	RG-1964-165
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. juli 1963 i ankesak nr. 147/1962
Parter:	Anton Berg (høyesterettsadvokat Ivar Lynum) mot Leinstrand kommune (høyesterettsadvokat Nils M. Vaagland).
Forfatter:	Lagmann G. Nissen, byrettsdommer P. Hjelm-Hansen. Mindretall: Kst. dommer Rolf Theisen
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Bygningsloven (1924) §60, Bygningsloven (1924), Vassdragsloven (1940) §12

I søksmål anlagt av gårdbruker Anton Berg, Leinstrand mot Leinstrand kommune avsa Midt-Trøndelag herredsrett under deltagelse av domsmenn den 14. september 1962 dom med sådan domsslutning:

«1. Leinstrand kommune frifinnes.

2. Anton Berg betaler i saksomkostninger til Leinstrand kommune kr. 500 innen 14 dager etter forkynnelse av denne dom.»

Dommen var enstemmig.

Anton Berg har anket til lagmannsrett og anfører i ankeerklæringen:

«Herredsretten har feilaktig gått ut fra at den forurensning av Anton Bergs drikkevannskilde det her er tale om, er en naturlig følge av utviklingen i strøket ovenfor Bergs eiendom, en forurensning han følgelig må finne seg i etter den rettstilstand en har på dette område.

Side:166

Herredsretten har tatt feil når den er kommet frem til at de kommunale organer i sin befatning med saken ikke har medvirket til at Anton Berg er krenket i sine privatrettslige rettigheter.

Herredsretten har uriktig lagt til grunn at «helserådet visste i 1960 da det unnlot å gripe inn overfor Ole Skaug og Terje Hvidsand og påby deres kloakker stengt, at Anton Berg var klar over at vannet i bekken var så forurenset at det ikke var hygienisk forsvarlig å bruke det til drikkevann.»

Jeg vil hevde at herredsretten har en feilaktig oppfatning, når dens standpunkt er at kommunen ikke har handlet i strid med bygningsloven og helseforskriftene.

Endelig inntar retten et uriktig - og meget bemerkelsesverdig standpunkt - når den i slutten av premissene gir uttrykk for at et berettiget erstatningskrav fra Anton Berg i hvert fall må være betinget av at han først har drukket seg syk av det forurensede drikkevann. Det påpekes av retten at «helseforskriftene er satt også til vern for hver enkelt, men kun for såvidt angår den enkeltes sunnhet og helse.» Det forekommer meg at dette helsevern blir noe illusorisk, hvis retten kun vil beskytte den sengeliggende saksøker.»

Berg har lagt ned sådan påstand:

«1. Leinstrand kommune tilpliktes å betale Anton Berg erstatning, begrenset oppad til kr. 10 000.

2. Leinstrand kommune tilpliktes å betale Anton Berg saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten Leinstrand kommune har lagt ned sådan påstand:

«At Midt-Trøndelag herredsretts dom stadfestes, dog så at ankemotparten tilkjennes fullt tilstrekkelige saksomkostninger for begge retter.»

Om saksforholdet og partenes prosedyre vises til herredsrettens dom. Under ankeforhandlingen er innhentet forklaringer fra Anton Berg og fra 3 vitner. En rekke skriftlige bevis er dokumentert hvorav som nytt er kostnadsoverslag fra herredstekniker L. Stene av 9. februar 1961. Angående anlegg av vannledning fra Kolstadveien til Anton Bergs eiendom. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten legger til grunn at det på Anton Bergs eiendom Kolstad g.nr. 42 b.nr. 5 har vært drevet gårdsbruk fra meget gammel tid, og at den bekken, av Berg kalt «Myrabekken», som bl.a. rinner i eiendommens grenselinje mot syd har tjent som drikkevannskilde både for mennesker og dyr fra gammel tid. Gården består av 68 mål innmark (ingen utmark) og Berg har for tiden en besetning på 4-5 kyr. På eiendommen er en brønn som imidlertid i den tørre årstid ikke skaffer brukbart vann og man er da henvist til å ta vann fra bekken. Berg kjøpte

Side:167

eiendommen i 1940 og fikk da beskjed fra den forrige eier at det kunne tas drikkevann fra bekken. Dette har derfor Berg gjort i de år han har eiet eiendommen, men på grunn av forurensninger har drikkevannet i de senere år måttet kokes.

Lagmannsretten må videre legge til grunn at Myrabekken har tilsig fra noen myrer og av drensvann fra noe dyrket mark, og at den også rinner gjennom beitemark, men at dette er forhold som skriver seg fra eldre tid og som har vart gjennom en meget lang årrekke uten at det har hatt noen innflytelse på bekkens bruk som drikkevannskilde. Det som i så henseende har etablert en ny situasjon er at det på naboeiendommene er bygget en del bolighus, som i løpet av de senere år har ført sine kloakker ut i Myrabekken eller i dens tilsig. Omtrent 300 meter ovenfor (vestenfor) der Berg tar vann i Myrabekken, rinner det ved siden av hverandre 2 småbekker ned i hovedbekken. I den østre av disse ender kloakken fra Ole Vaarviks og Sverre Børstings bolighus og drensvannet fra uthuset til Børsting. Kloakken fra Børsting oppgis å datere seg fra omkring år 1918, mens kloakken fra Vaarvik ble koblet til omkring år 1940. Det dreier seg her om spillvann (utslagsvann). Ingen av dem har vannklosetter. I den vestre lille bekken kommer avløpet fra 2 bolighus tilhørende Ole Skaug og Terje Hvidsand. Skaug bygget i 1954 vannklosett og det samme gjorde Hvidsand i 1956. Klosettene ble ved anlegget koblet til de tidligere anlagte kloakker hvor det inntil disse tidspunkter bare hadde gått spillvann. Et femte beboelseshus er det hus som tilhører Peder Berg og som har gitt foranledning til saksanlegget. Peder Bergs hus ligger i den øvre del av Myrabekkens nedslagsfelt. Huset har vannklosett med septikktank. Kloakken fra septikktanken er ført over nabo eiendom og ender i Myrabekken.

Lagmannsretten finner at det var rettsstridig av huseierne å la sine kloakker gis avløp i Myrabekken, når denne tjente som drikkevannskilde for gården Kolstad. Særlig gjelder dette Skaug og Hvidsand som til tross for at bygningsloven ble gjort gjeldende for området 14. februar 1953 hverken har søkt eller fått tillatelse til å anlegge klosetter og la avløp fra disse gjennom en sidebekk munne ut i Myrabekken. Det dreier seg ikke her om noe bymessig bebygget strøk, men om et strøk som fremdeles domineres av gårdsbruk, med noen få spredte boligbygg. Lagmannsretten finner ikke at kommunen kan gis medhold i at den skade eller ulempe som måtte bli følgen av at bekkevannet ble forurenset ved avløpene fra kloakkene kan sies å være en naturlig følge av strøkets utvikling, og at disse handlinger ligger innenfor grensene for hva en grunneier for så vidt behøver å finne seg i når man legger til grunn bestemmelsen i nabolovens §12 om usedvanlig og upåregnelig ulempe (se Rt-1937-505 flg.). Man finner ikke at det er ført bevis for at bekken allerede før noen av klosettavløpene ble etablert, var så forurenset at den var utjenlig som drikkevannskilde. Den bakteriologiske undersøkelse av vannprøver som er tatt på et så sent tidspunkt som i slutten av 1960 kan ikke her ha noen betydning som bevis. Det samme må

Side:168

gjelde distriktslegens uttalelse, hvis vurderinger bygger på såpass usikre hypotetiske forutsetninger at den ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Om Leinstrand kommune skal kunne gjøres økonomisk ansvarlig for det tap som måtte være påført Berg ved forurensningen av bekken vil i første rekke avhenge av om det foreligger forsømmelig og uaktsomt forhold fra de kommunale helse- og bygningsmyndigheter. Med hensyn til helserådets ansvar kommer her særlig i betraktning helseforskrifter for Leinstrand, stadfestet av Sosialdepartementet 13. desember 1948, §25, hvor det bestemmes at «Brønn, bekk eller annet vann, hvorfra der tas drikkevann for mennesker eller dyr, vann til annet husbruk... må ikke forurenses på noen som helst måte.» Det måtte påligge helserådet å føre streng kontroll med at dette påbud ble respektert. Kommunen har gjort gjeldende at med det kontrollapparat som helserådet eller dettes formann, distriktslegen, hadde til sin forføyning var det ikke mulig å føre noen effektiv kontroll og at det derfor ikke for så vidt kan legges kommunen noe til last. Uten hensyn til hvorledes dette skal bedømmes finner imidlertid lagmannsretten at det må legges de kommunale myndigheter til last som uaktsomt forhold, at disse myndigheter etter i 1959 av Berg å være blitt gjort oppmerksom på forholdet ikke straks tok de nødvendige forholdsregler for å få stoppet de ulovlige forurensninger. Man legger her særlig vekt på at myndighetene da ble kjent med at Skaug og Hvidsand, uten å innhente noen tillatelse fra bygnings- og helsemyndighetene i strid med bygningslovens §60 nr. 2 og helseforskriftenes §25, hadde innredet vannklosetter og latt avløp fra disse forurense bekken. Det fremgår av det foregående at man ikke finner at myndighetene har hatt dekning for sin anførsel om at «bekken i mange år har vært så sterkt forurenset at den hele tiden har vært helt uegnet som drikkevannskilde.»

Kommunen har gjort gjeldende at selv om de kommunale kontrollmyndigheter må legges uaktsom forsømmelighet til last kan dette ikke begrunne erstatningskrav mot kommune fra en privatmann som mener seg skadelidende. Lagmannsretten kan ikke gi kommunen medhold i dette syn. Det gjelder her rettsstridige, skadegjørende forhold som det må legges kommunen til last at den ikke har grepet inn overfor og brakt til opphør, og som inneholder et inngrep i en privatmanns særrett til en drikkevannskilde. Man finner at den skadelidende under disse omstendigheter må være berettiget til å rette sitt erstatningskrav direkte mot kommunen. Dette erstatningskrav vil utgjøre det tap som Anton Berg lider ved at han ikke lenger kan benytte bekken som drikkevannskilde, men må søke tilknytning til det kommunale vannledningsnett. Lagmannsretten finner at erstatning en skjønnsmessig bør fastsettes til kr. 5000.

Da rettssaken eller de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter hvori kommunen har tapt saken, finner man at kommunen i medhold av tl.s. §174 annet ledd jfr. for lagmannsretten

Side:169

§180 annet ledd bør erstatte Berg hans saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Disse fastsettes til kr. 3000.

Et mindretall i lagmannsretten kst. lagdommer Theisen stemmer for at herredsrettens dom stadfestes, dog således at han på grunn av sakens tvilsomhet stemmer for at saksomkostninger ikke tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten. Han finner det avgjørende for sitt resultat at det etter hans mening er ført tilstrekkelig bevis for at bekken på grunn av tidligere forurensninger var utjenlig som drikkevannskilde allerede før kloakkavløpene fra vannklosettene ble ført ut i bekken.

Etter utfallet av stemmegivningen vil kommunen bli tilpliktet å betale Anton Berg kr. 5000 i erstatning og kr. 3000 i saksomkostninger.

Domsslutning:

Leinstrand kommune betaler i erstatning til gårdbruker Anton Berg kr. 5000 - femtusen kroner - og i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten kr. 3000 - tretusen kroner - alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Sverre Dragsten med domsmenn):

Saksøkeren eier eiendommen Kolstad g.nr. 42, b.nr. 5 i Leinstrand. I grensen av eiendommen renner en bekk. Denne ble oppgitt som eiendommens vannreservoar da saksøkeren kjøpte eiendommen i 1940. Det ble opplyst at gårdens brønn var utilstrekkelig, og at vannet der ikke var brukbart til drikkevann. Bekken hadde derfor i alle år måttet holde for som vannkilde. Saksøkeren har også - i likhet med tidligere eiere av Kolstad - siden han ble gårdens eier til stadighet hentet vann i bekken, og han har vært avhengig av å gjøre det. Å skaffe gården annen vannforsyning er iallfall - på grunn av de stedlige forhold - forbundet med betydelige omkostninger.

Før bekken passerer saksøkerens eiendom renner den dels over dyrket og dels over udyrket mark. Området har i lang tid vært spredt bebygget. Særlig i den senere tid er det foruten de tidligere gårdsbruk kommet til noen villaer i bekkens tilsigsfelt. Og en må regne med at det med årene vil komme flere til. En nevner i denne forbindelse at strøket ligger bare 1 mils vei fra Trondheim og 2-3 km fra tettbebyggelsen på Heimdal.

I 1959 førte en mann med navn Peder Berg opp et bolighus i dette området. Da saksøkeren forsto at denne aktet å føre sin kloakk ut i bekken, henvendte han seg til Leinstrand bygningsråd og gjorde rådet oppmerksom på bekkens funksjon som drikkevannskilde, og uttalte at han ikke kunne gå med på at vannet ble forurenset slik at hans eiendom ble uten vann.

Under behandlingen av saken i helseråd, bygningsråd og formannskap ble man oppmerksom på at 4 kloakker allerede ble ledet ut i

Side:170

bekken, ikke direkte, men via 2 mindre bekker som renner ut i den. To av disse kloakker ga avløp for vannklosett. Det ene av vannklosettene ble tatt i bruk i 1954, det andre i 1956. Bygningsloven ble gjort gjeldende for området den 14. februar 1953, men intet av tilfellene har vært behandlet i bygningsråd eller helseråd. Den ene av de 2 kloakker som kun fører spillvann ble lagt i 1918, den andre omkring 1940. Foruten disse kloakker ledes en del drensvann ut i bekken.

Det ble i 1960 tatt to prøver av vannet i bekken. Den ene, vannet uttatt 3. august 1960, analyserer vannets kjemiske sammensetning og konkluderer med at vannet ansees tjenlig til drikke- og husholdningsvann. Den andre, vannet uttatt 18. desember 1960, som er en bakteriologisk undersøkelse, konkluderer med at det er utvilsomt ganske sterk fekal forurensning av vannet.

Den før omtalte Peder Berg fikk tillatelse av de kommunale myndigheter til å lede sin kloakk direkte ut i bekken. Kloakken gir avløp for vannklosett som ble tatt i bruk i februar 1961. - - -

Rettens bemerkninger:

I tillegg til det på side 1 og 2 anførte skal retten bemerke hva det faktiske saksforhold angår.

Etter det som kom frem under hovedforhandlingen og etter det en kunne se under åstedsbefaringen, må retten legge til grunn at den bekk det her gjelder, med årene er blitt gradvis mer forurenset på grunn av utviklingen i tilsigsfeltet ovenfor saksøkerens eiendom. I 1918 ble - som før nevnt - kloakken fra Sverre Børstings hus gitt avløp til bekken, og i 1940 fikk den tilsig fra Ole Vårviks kloakk. Det hus som Terje Hvidsand har i dag ble restaurert i 1953. Slik forholdene er ved tomten til dette hus, må en legge til grunn at spillvannet fra det gamle hus havnet i bekken. Det ledes også atskillig drensvann fra dyrket mark ut i bekken, mark som til dels blir naturlig gjødslet. Bekken får dessuten tilsig av drensvann fra mark hvor det ledes kloakk ut i. En ikke helt ubetydelig forurensning må også følge derav at den udyrkede mark, som bekken renner gjennom, ovenfor saksøkerens eiendom brukes til beitemark. En kunne under befaringen se kraftig kutråkk langs bekken og da naturligvis også en del avføring av storfé.

Den sterkeste forurensning skyldes utvilsomt de 3 kloakker som gir avløp for vannklosetter, og som ble tatt i bruk i 1954, 1956 og 1961, og retten tør ikke ha noen sikker formening om vannet i bekken var for forurenset til å brukes til drikkevann før disse vannklosetter ble tatt i bruk. Det var iallfall det i 1960 da Peder Berg fikk tillatelse av de kommunale myndigheter til å lede sin kloakk ut i bekken. Bakteriologisk undersøkelse foretatt av byveterinæren i Trondheim av 2 vannprøver tatt fra bekken nedenfor saksøkerens eiendom den 18. desember 1960 - i en mildværsperiode - viste nemlig slikt resultat:

Prøve I. 540 koliforme bakterier pr. 100 ml. vann. Kolonier totalkim utellelig.

Prøve II. 920 koliforme bakterier pr. 100 ml. vann. Kolonier totalkim utellelig.

Det konkluderes med at det er utvilsomt ganske sterk forurensning av vannet. Distriktslegen i Leinstrand har opplyst at hvis det påvises flere enn 23 koliforme bakterier pr. 100 ml. regnes vannet uten videre

Side:171

for fekalt forurenset og hygienisk utilfredsstillende. Legger en dette til grunn er det etter det foran anførte meget som tyder på at vannet i bekken var for forurenset til å brukes til drikkevann før 1954.

Retten behøver imidlertid ikke å ta noe bestemt standpunkt til dette, da den anser den forurensning som det her er tale om, som en naturlig følge av utviklingen i strøket ovenfor saksøkerens eiendom, en forurensning som han følgelig må finne seg i etter den rettstilstand en har på dette område. Forurensningen kan således ikke - slik det her ligger an - betraktes som urettmessig overfor saksøkeren etter vassdragslovens regler, og den kan ikke betegnes som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe jfr. nabokommunens §12. Før eller siden blir slike bekker forurenset på grunn av øket bebyggelse. Og saksøkeren kan ikke lenger hindre at det ledes kloakk ut i bekken av hensyn til at han skal kunne hente drikkevann der hvor den passerer hans eiendom på et sted ca. 100 m fra husene. En nevner at saksøkeren ikke har lagt vannanlegg fra bekken som blir ubrukeliggjort. Retten henviser til høyesterettsdommer inntatt i Rt-1893-129, 1898 817, 1901 145, 1937 505 og en høyesterettsdom omtalt i Rt-1938-764. Videre henvises til A. Hugo Sørensen og Birger Olafsen: Lov om vassdragene med kommentar, Oslo 1951 2.

Saksøkeren krever i denne sak erstatning av kommunen for det tap han lider ved at han ikke lenger kan hente drikkevann i bekken. Det rettslige grunnlag for erstatningskravet er hevdet å være bygningslovens §60, punkt 2 og helseforskriftene for Leinstrand kommune.

Som det går frem av det foran anførte, har de kommunale organer i sin befatning med saken ikke medvirket til at saksøkeren er krenket i sine privatrettslige rettigheter. Spørsmålet blir derfor om saksøkeren ved nevnte bestemmelse i bygningsloven og bestemmelsene i helseforskriftene er slik vernet for den interesse det her gjelder at de kommunale organer - ved sin handlemåte - har pådradd kommunen erstatningsansvar.

Slikt vern følger ikke av bygningslovens §60 punkt 2. Bygningsrådet kan godkjenne «annen ordning» etter at helserådets uttalelse er innhentet. Og bestemmelsen om at overvann ikke må avledes på fremmed grunn uten samtykke fra dennes eier kommer overhodet ikke inn i bildet overfor saksøkeren.

Helseforskriftene for Leinstrand kommune inneholder bestemmelser om at kloakkvann ikke må ledes ut i bekk hvorfra det tas drikkevann. Dette er et forbud som er rettet mot innbyggerne og som det påligger helserådet - etter evne - å påse blir etterfulgt. Helseforskriftene skal også verne den enkelte, særlig mot at han uten å vite det får sitt drikkevann forurenset og derved blir påført skade på helbred. Helserådet kan imidlertid ifølge §160 i helseforskriftene under spesielle forhold frita for bestemmelsene i forskriftene. Og helserådet visste i 1960 da det unnlot å gripe inn overfor Ole Skaug og Terje Hvidsand og påby deres kloakker stengt, at saksøkeren var klar over at vannet i bekken var så forurenset at det ikke var hygienisk forsvarlig å bruke det til drikkevann. Av samme grunn ble Peder Berg tillatt å lede sin kloakk ut i bekken. Helseråd og bygningsråd risikerte derfor ikke ved sin handlemåte at saksøkeren ble påført skade på helbred. Slik det hele lå an, kan det etter rettens mening ikke sies at helseforskriftene er krenket.

Side:172

Men selv om så var skjedd, kunne etter rettens mening ikke saksøkerens krav føre frem, idet den interesse som her kreves erstattet ikke kan sies å være vernet av helseforskriftene. Helseforskriftene er satt også til vern for hver enkelt, men kun for så vidt angår den enkeltes sunnhet og helse. Og saksøkeren krever ikke erstatning for tap for skade på helbred. Det han krever erstatning for, er det tap han lider, ved at han ikke lenger kan hente drikkevann i bekken. Men for denne sin interesse er han ikke vernet ved helseforskriftene. - - -