RG-1964-446
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1963-11-26 |
| Publisert: | RG-1964-446 |
| Stikkord: | Personskade etter kollisjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 26. november 1963 i ankesak nr. 67/1963 |
| Parter: | Tora Welle v/verge Karl Welle (overrettssakfører Ø.A. Wiborg) mot 1. John Gudmundsen, 2. Norsk Forbund for Ansvarsforsikring av utenlandske Motorvogner (overrettssakfører Knut Boye). |
| Forfatter: | Lagmann Gunnar Nissen, lagdommer Kr.Fr. Myrdahl, sorenskriver Leif Rønning |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, Bilansvarslova (1961) §8 |
I erstatningssak etter motorvognlovens §30 anlagt av Tora Welle ved født verge Karl Welle mot John Gudmundsen og dennes ansvarsforsikrer Norsk Forbund for Ansvarsforsikring av utenlandske Motorvogner avsa Romsdal herredsrett 12. januar 1963 dom med sådan domsslutning:
«John Gudmundsen og Norsk Forbund for ansvarsforsikring av utenlandske motorvogner frifinnes.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Saken var opprinnelig anlagt også mot Bergens Brandforsikringsselskap som var ansvarsforsikrer for den motorsykkel som Tora Welle kjørte med som passasjer. Under behandlingen for herredsretten ble det imidlertid oppnådd en minnelig ordning hvoretter Bergens Brandforsikring mot refusjon av motorsyklisten Torbjørn Sundes far skulle betale maksimumsbeløpet etter sin garanti kr. 20 000 og saken ble for så vidt hevet. I henhold til dette forlik har Tora Welle fått utbetalt av Bergens Brandforsikringsselskap kr. 8300 mens resten av de kr. 20 000 er betalt henne av Torbjørn Sundes far.
Side:447
Tora Welle som har fått fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har erklært anke over dommen. Hun hevder at herredsretten har tatt feil når den har funnet at det ikke foreligger noe erstatningsgrunnlag. Hun gjør gjeldende at føreren av bilen, John Gudmundsen, har gjort seg skyldig i uaktsomt forhold, idet han både har holdt for stor fart og unnlatt å bremse i tide, og at kollisjonen ville vært unngått hvis han hadde fulgt trafikkreglene. Videre hevder hun at hennes erstatningskrav kan bygges på objektivt ansvar etter motorvognlovens §30 første ledd (slik som bestemmelsen lød før paragrafen ble opphevet ved lov av 3. februar 1961). Hun mener at hun ikke selv har vist uaktsomhet enn si grov uaktsomhet, og at unntaksbestemmelsen i motorvognlovens §30 annet ledd derfor ikke kommer til anvendelse. Hun har lagt ned sådan påstand:
«Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale Tora Welle kr. 20 000 og John Gudmundsen ytterligere kr. 10 000 med lovens rente fra saksanlegg til betaling skjer, samt saksomkostninger til det offentlige.»
Ankemotpartene 1. John Gudmundsen og 2. Norsk forbund for ansvarsforsikring av utenlandske motorvogner har gjort gjeldende
at det ikke er ført bevis for at føreren av bilen, John Gudmundsen har overtrådt trafikkreglene eller i det hele tatt vist uaktsomhet under sin kjøring,
at det ikke etter motorvognlovens §30 er grunnlag for objektivt erstatningsansvar, idet Tora Welle som passasjer på motorsykkelen i relasjon til bilens eier og forsikringsselskap går inn under unntaksbestemmelsen i paragrafens fjerde ledd,
at objektivt ansvar er utelukket fordi bilen sto stille i kollisjonsøyeblikket og derfor ikke var i bruk som trafikkmiddel,
at Tora Welle har utvist grov uaktsomhet med å bli med Torbjørn Sunde på motorsykkelen, idet hun måtte vite at han som ikke var fylt 16 år ikke hadde førerkort og at han hadde tatt motorsykkelen til låns uten lov,
at Tora Welles tap ikke overstiger det beløp hun allerede har fått utbetalt, og at erstatningen under enhver omstendighet ikke kan settes til et så høyt beløp som påstått.
Ankemotpartene har lagt ned sådan påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes dog således at John Gudmundsen og Norsk forbund for ansvarsforsikring av utenlandske motorvogner tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.»
Om saksforholdet vises til herredsrettens fremstilling. Under ankeforhandlingen er innhentet partsforklaringer fra Tora Welle og fra John Gudmundsen og fra 4 vitner og 1 sakkyndig. I tillegg til dette er fremlagt dokumentene fra den politietterforskning som ble anstillet i anledning av trafikkulykken.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
For så vidt angår ankemotpartens anførsel om at skadelidte
Side:448
selv har utvist grov uaktsomhet, finner retten å måtte bygge på hennes forklaring om at hun visste at Torbjørn Sunde ikke hadde fylt 16 år og at han derfor ikke hadde sertifikat. Retten går ut fra at hun må ha forstått at Torbjørn for så vidt kjørte ulovlig. Hun hadde imidlertid også tidligere sett Torbjørn kjøre motorsykkel og hadde også selv sittet på med ham et par ganger. Hun kjente til at Torbjørns far var medinnehaver av et bilverksted og har neppe reflektert nærmere over om Torbjørn også hadde tatt sykkelen uten tillatelse. Lagmannsretten mener at Tora har opptrådt uaktsomt, men vil ikke karakterisere hennes forhold som grovt uaktsomt.
Etter dette må retten prinsipalt ta standpunkt til om den ankende part har noe erstatningskrav etter reglene i motorvognlovens §30, idet hun i så fall har krav på full erstatning. Etter den vanlige culparegel vil hun bare ha krav på delvis erstatning.
Lagmannsretten antar at skaden er voldt ved «bruken av motorvogn», selv om bilen skulle ha greiet å stoppe før kollisjonen.
Lagmannsretten er kommet til at den ankende part har et objektivt erstatningskrav etter motorvognlovens §30 første ledd, og kan i det vesentlige slutte seg til de synspunkter som er fremholdt av Andenæs i T.f.R. 1943 361 flg., særlig side 392 flg. og av Myrdahl i Rt. side 265 flg. Det vises også til Øvergaard: Erstatningsrett side 166-67 og Kristen Andersen: Erstatningsrett side 285.
I anledning av herredsrettens bemerkning om at en annen løsning er valgt i den nye bilansvarslovs §8, bemerkes at denne lov bygger på et trygdesystem hvoretter også gratispassasjerer har et objektivt erstatningskrav mot den befordrende vogns trafikkforsikring. Det er da ikke lenger noe behov for et objektivt erstatningskrav mot den annen vogn.
Med hensyn til erstatningens størrelse er det på det rene at Tora Welle som følge av kollisjonsskaden måtte få amputert sin høyre fot et stykke opp på leggen. Foruten de sykehusopphold hun hadde like etter ulykken, har hun senere hatt flere behandlinger på sykehus for å få protese. Disse utgifter har hun fått erstattet av offentlig trygd, bortsett fra at hun etter hva hun forklarer selv, har måttet bekoste noen reiser til Oslo. Erstatningen vil således i alt vesentlig utgjøre det tap som hun i fremtiden måtte lide ved sin delvise invaliditet.
Da hun ved ulykken bare var 15 år og fremdeles er skoleelev (hun går på en ungdomsskole) har hun muligheten for ved sitt valg av yrke å ta invaliditeten i betraktning. Hun har forklart at hun etter endt skolegang har tenkt å gå på husflidsskole for å utdanne seg til håndarbeidslærerinne. Lagmannsretten må anta at protesen og den nedsatte bevegelighet som er en nødvendig følge av benskaden vil påføre henne stadige utgifter i fremtiden. Erstatningen må derfor settes til et beløp som skjønnsmessig kan tilsvare en kapitalisering av disse tilbakevendende utgifter. Ankemotpartene har med hensyn til erstatningens størrelse henvist
Side:449
til Rt-1951-50 hvor erstatningen i et noenlunde likeartet tilfelle ble satt til kr. 25 000. Ikke minst på grunn av det høyere prisnivå jfr. også dom i Rt-1961-641 finner lagmannsretten at erstatningen bør settes til kr. 40 000. Da Tora Welle tidligere har fått kr. 20 000 i erstatning, vil ankemotpartene bli idømt solidarisk ansvar for restbeløpet kr. 20 000 med prosessrente 4 % p. å. fra 14. august 1961 til betaling skjer.
Da rettssaken og de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter hvori ankemotparten har tapt, finner man at den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. Da den ankende part har hatt fri sakførsel for begge retter blir saksomkostningene å tilkjenne det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert. Disse omkostninger utgjør for herredsretten kr. 1110 og for lagmannsretten kr. 708,50 hvortil kommer det beløp som den oppnevnte sakfører ens salær blir fastsatt til.
Overrettssakfører Øivind A. Wiborg har fungert som oppnevnt prosessfullmektig for den ankende part. Ankeforhandlingen har vart 7 timer og han har oppgitt forberedende arbeid til 16 timer og utgifter til utdrag og tilleggsutdrag med fotostatkopier til kr. 80. Oppdraget er utført forsvarlig og det oppgitte timetall for forberedende arbeid antas med nødvendighet å være medgått. Salæret fastsettes til kr. 1000 hvori innbefattet utlegg.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. John Gudmundsen og 2. Norsk Forbund for Ansvarsforsikring av utenlandske Motorvogner dømmes til in solidum å betale til Tora Welle ved verge Karl Welle kr. 20 000 - tjuetusen - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 14. august 1961 til betaling skjer og i saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten kr. 1 818,50 - attenhundreogatten 50/100 - kroner hvortil kommer det beløp som den oppnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører Wiborgs salær for lagmannsretten blir endelig fastsatt til.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh):
Søndag 28. august 1960 kl. ca. 20,30 skjedde det en trafikkulykke ved kollisjon mellom motorsykkel T-35020 og en personbil med tysk nummer 818 - Z - 1294, en Volkswagen 1955. Bilen tilhørte og ble kjørt av John Gudmundsen og var ansvarsforsikret i Norsk Forbund for Ansvarsforsikring av utenlandske Motorvogner. Motorsykkelen tilhørte etter politiets register Helge Olsen, men var av ham solgt til bilfirmaet Harald Hustad & Co. som skulle selge den videre. Den var ved anledningen ulovlig tatt ut av Torbjørn Sunde, født xx.xx.1944, som er sønn av en av innehaverne av firmaet. Torbjørn var altså dengang ennå ikke fylt 16 år og hadde ikke - og kunne etter sin alder heller ikke få - førerkort. Han hadde med som passasjer bak på sykkelen den 15 år gamle Tora Welle, født xx.xx.1945. Ved kollisjonen kom hun
Side:450
alvorlig til skade og den ene fot måtte settes av et stykke opp på leggen. Motorsykkelen var ansvarsforsikret i Bergens Brandforsikringsselskap. - - -
Retten skal bemerke:
Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar, bygger retten på at bilen var i funksjon som motorkjøretøy. Selv om den sto stille i kollisjonsøyeblikket, hvilket ikke er på det rene, så var den iallfall bare så vidt stanset som følge av bremsing nettopp foranlediget av den foreliggende situasjon. Bilen var da etter rettens mening fortsatt i trafikk og kan ikke bedømmes som om den var parkert. Imidlertid finner retten at unntaket i §30 fjerde ledd fra det objektive ansvar også må gjelde for passasjerer. Retten støtter seg her særlig til den påberopte dom av 1952 av Eidsivating lagmannsrett og uttalelsen fra de to dommere i høyesterettsdom i Rt-1940-7. At ordningen er blitt uttrykkelig fastslått i bilansvarslovens §8 er selvsagt ikke avgjørende for den tidligere doms herredømme, men trekker dog i samme retning - det synes ikke som om den nye lov har ment å innføre noe nytt.
Det blir derfor bare spørsmål om det kan legges Gudmundsen som bilfører noe til last.
Retten er kommet til at det er det ikke.
Oversikten og avstanden fra veikrysset kan etter rettens oppfatning ikke tilsi noen plikt til å holde lavere fart enn den tillatte maksimalhastighet i tettbebyggelse, og en kan ikke finne bevis ført for at farten har vært større. Den bilsakkyndiges uttalelse, som er støttet av det sakkyndige vitne, ingeniør Haukebø, trekker riktignok i retning av at farten har vært større, men man kan ikke se bort fra at prøven bygger på bremsing i 13,5 meters lengde, «så kraftig at hjulene ble låst». Man kan ikke se bort fra at Gudmundsen til å begynne med ikke satte inn full bremseeffekt, jfr. forklaringen fra 4. vitne om forskjellen i bremsingens forskjellige faser og til lensmannsbetjentens (1. vitne) observasjon av «tiltakende» bremsespor.
Heller ikke finner retten å kunne bebreide Gudmundsen at han ikke straks bremset kraftigere. Riktignok var Sundes kjøring helt fra først av noe vinglende, men Gudmundsen kunne ikke fra først av gjøre regning med at Sunde ville forsøke en så lettsindig passering som denne virkelig gjorde - på sin venstre side og langs bilens høyre side.
Retten må også gi Gudmundsen medhold i at han svingte til høyre - det forekommer retten at det er etterpåklokskap når saksøkeren mener han burde ha foretatt en ulovlig kjøring ut til venstre for å unngå kollisjonen. Det synes for øvrig som om Gudmundsen i siste øyeblikk gjorde et forsøk på å vri hjulene til venstre for å lette forbikjøringen.
Etter dette må de saksøkte bli å frifinne uten at det blir nødvendig å ta standpunkt til om Tora Welle har vist noen uaktsomhet ved å bli med Torbjørn Sunde på turen. - - -